Husker dere Æsops fabel om gjetergutten som ropte ulv, ulv uten at det var fare på ferde? Landsbybefolkningen strømmet til gang på gang for å jage eller drepe ulven, men hver gang ble de møtt av gutten som lo av de som kom løpende. Det var falsk alarm. Når ulven en dag kom, og gjetergutten ropte ulv, ulv, var det ingen som gad reagere. Han hadde ropt så mange ganger for å tulle med dem. Ulven spiste sauene.
Historien stammer fra antikken, men siden den først kun fantes på gresk, og ikke ble oversatt til latin før på 1400-tallet, fikk den ikke vid utbredelse før den dukket opp i Heinrich Steinhöwels samling med fabler og så spredde seg gjennom resten av Europa. Om man tenker antikken eller 1400-tallet så har historien fremdeles noe å lære oss også i 2022.
Som Geriatriks tar opp i sitt innlegg er det litt mye farevarsler for tiden. Mens jeg sitter og skriver dette hører jeg nettopp at meteorologene sender ut farevarsel for Buskerud, her jeg bor. Det skal komme 20 cm nysnø i morgen. 20 cm nysnø i Buskerud i Januar er ikke uvanlig, det er ikke ekstremt. Det er vel det man kan forvente en vinterdag.
Når jeg klikker meg inn på yr.no i dag har Hønefoss gult farevarsel for snø, dette ril tross for at yr.no selv ikke tror det kommer snø før klokka 03 natt til i morgen. Når nesten hver eneste dag får en gul faretrekant kan man fort slutte å ta farevarslene på alvor. Yr.no roper jo ulv, ulv hele tiden. Så den dagen føreforholdene virkelig er ekstreme, og man burde ta hjemmekontor og la bilen stå, er det ingen som reagerer. Hadde det ikke vært bedre å spare farevarslene til de få dagene det virkelig er fare på ferde?
Snø i januar er som det skal være. Det blir liksom som å skrike, FARE, FARE, DET ER VINTER I NORGE I JANUAR!!
En ting er at man kan risikere at folk ikke lenger tar farevarslene om glatt føre eller snø på alvor slik at det likevel blir kaos de dagene føreforholdene er ekstreme. En annen ting er at mange føler at vinteren er ekstra tung fordi hver eneste dag blir fremstilt som en ekstrem utfordring for de som har tenkt seg utenfor døra.
En tredje faktor er at folk helt glemmer kunsten om å ta sine egne risikovurderinger. Det er regn og rundt 0 grader. Da er det erfaring og ikke et digitalt varsel som burde fortelle deg at veibanen foran bilen din kan være glatt, og at du bør kjøre deretter.
Samme når jeg skal ut døra her hjemme. For tiden er det glatt her, holke. Så når jeg skal ut døra må jeg vurdere hva jeg skal ha på beina. Skal jeg gå tur med Charlie Chihuahua er valget lett. Det blir selvsagt piggsko. Skal jeg ned til sentrum og drikke kaffe-latte vil jeg ikke ha piggsko, men går da forsiktig til jeg når bilen. Skal jeg ut med søpla må jeg vurdere om jeg tar sjansen på å bare kippe på meg crocs og håpe det går bra, joggesko med grov såle eller om jeg skal ta meg tid til å snøre på meg piggskoa. Det popper ikke opp et digitalt farevarsel på utgangsdøra som forteller meg at jeg kommer til å gå på ryggkulen i det jeg runder hushjørnet hvis jeg løper ut i crocs.
Rakfisk er nesten “nasjonalretten” her på Ringerike. Det er relativt mange som må igjennom både ett, to og tre rakfisklag i november og desember her omkring. Verken Gamle Gubben Grå eller jeg er blant de mest ihuga fanatikerne, men vi spiser gjerne rakfisk en gang rundt jul.
Så i dag ble det rakfisk til middag, og du så godt det var! Godt, og i grunn ganske lettvint. Jeg tror fort det kan bli en rakfiskmiddag til i januar.
Da hat jeg vært og kjøpt hirse. Som noen av dere kanskje husker fra dette innlegget så er 2023 FNs internasjonale år for å få fokus på nettopp hirse. Jeg skrev da at jeg jo måtte teste ut produktet.
I dag var jeg på helsekostbutikken og kjøpte en pakke. Den blir ikke testet ut i dag. Vi skal ha rakfisk til middag, og et eller annet sier meg at noen vil mene at jeg er litt vel alternativ hvis jeg bytter bort ringerikspoteten med hirse. Så utprøvingen må vente.
Jeg har funnet en oppskrift på tomathirse jeg har lyst til å prøve. Skal bare tenke ut tilbehør. Ett eller annet sier meg at jeg ikke bør gå for ren vegetarmiddag den dagen. Da vil vel bare Gamle Gubben Grå lure bacon opp i hirsen min.
Kjære landsmenn! – og kvinner……. og de som ikke føler seg som verken kvinner eller menn, eller begge deler…. Glem det. Jeg begynner på nytt.
Kjære alle sammen! Her kommer kjerringa sin kommentar på Statsministeren sin nyttårstale.
Fellesskap og samhold er alltid viktig, og i året vi har foran oss blir det ekstra betydningsfullt. Når statsministeren starter talen sin slik skjønner de fleste at han forventer tøffe tider. Vel, fortsettelsen er ikke noe mer oppløftende: Noen år gir oss følelsen av å starte med blanke ark. Det synes jeg er vanskelig i år. Krig i Europa. Høye priser. Klimaendringer. Jeg blir liksom ikke så motivert av denne starten. Det at statsministeren snakker om krig I Europa er ikke så overraskende. Han har vel knapt åpnet kjeften det siste året uten å nevne at det er krig I Europa. Der er jo derfor det er høye strømpriser, lave trygder og synkende oppslutning for Arbeiderpartiet. Alt skyldes krig I Europa. Ingen ting skyldes hvordan regjeringen løser utfordringene som kommer som følge av krigen.
Vi blir bekymret når det er krig i våre nærområder. Når rentene øker. Når alt vi har bruk for blir dyrere. Og når det blir vanskeligere å legge planer for fremtiden. Jeg tror kanskje jeg ville brukt et litt sterkere begrep enn bekymret for de følelsene folk som har stått i kø på matsentralene for å få julemat har, eller de som ligger våkne om natta og lurer på om de klarer den siste rentehevinga eller må selge det som er hjemmet sitt – og hvor skal de da bo? Vel, statsministeren hadde ingen trøstende ord til dem i talen sin. Det er krig I Europa.
Da er det enda viktigere at vi står sammen i landet vårt. Samhold er viktig, der er Støre og jeg enig. Men skal vi stå sammen kan ikke de rikeste av oss stikke av til Sveits fordi de ikke vil være med på å betale til fellesskapet. Vi vet jo at i kriser er vi ikke i samme båt. Noen cruiser av gårde i privat yacht.
I fellesskap kom vi gjennom koronapandemien. Det var tungt, men vi klarte det. Jeg er trygg på at vi kommer oss gjennom de tunge tidene nå også. Så la oss, på årets første dag, tenke over hva det vil kreve av hver og én – og av oss som fellesskap. Lurer på om de som sitter å studerer prospekt på ny bolig i Sveits og alle som skriker om at de ikke ønsker å bidra til fellesskapet fikk med seg det om fellesskap. At de synes at han snakket til dem, hvis det var det han gjorde. Antakelig var det ikke det han tenkte på. Han tenkte vel mer på å sette mot i de som virkelig sliter, så de ikke begynner å knurre høyt over at det er dyrtid. At de til tross for at det er krig i Europa mener at statsminister og regjering må ta grep for at konsekvensene av den krigen ikke driver dem ut i fattigdom.
Når vi opplever motgang, er det viktig å sette ord på hvordan det føles, sier statsministeren. Men det hjelper ikke om folk sitter og bretter it sjela si hvis de som kan gjøre noe med det ikke tar grep, og gjør noe. Jeg er for handling mer enn at man skal sitte og snakke om følelsene sine. Altså at statsministeren skal lytte og at den kunnskap lyttingen gir han skal lede til handling. Er det for mye for langt?
Når det er krig i Europa, prisene stiger og det er uro i økonomien, kommer flere til å trenge støtte, oppmuntring og hjelp. Heldigvis har vi hverandre, mange har hjelp fra familie, nabolag og kolleger. Jeg synes det er litt merkelig at statsministeren i ett av verdens rikeste land oppfordrer innbyggere som sliter økonomisk å søke hjelp fra familie, nabolag og kollegaer. Hvor er sikkerhetsnettet vi skryter av? Hvor er sikkerhetsnettet? Jeg kan godt hjelpe en nabo som sliter jeg, men jeg tror vedkommende helst hadde sett at det sikkerhetsnettet vi kaller velferdsstaten var der når man trenger den. At man slapp å brette ut sjela si for hele nabolaget men kunne få bistand og hjelp uten at det føltes så stigmatiserende.
Statsministeren har heldigvis ikke glemt velferdsstaten og det ansvar vi alle har for å bidra. Sammen har vi velferdsstaten i Norge. Den er ikke til pynt, den er et spleiselag vi har bygget opp gjennom generasjoner. Velferdsstaten er der for å bli brukt. Skal vi komme oss gjennom vanskelige tider, må vi ta vare på hverandre og bruke ressursene som ligger i et sterkt fellesskap. Men Jonas, hvis det var slik. At velferdsstaten ikke er til pynt. Hvorfor er det da lettere for de som sliter å stille seg i kø utenfor hos de frivillige som deler ut mat enn å gå inn døra hos NAV?
Høye strømpriser. De rammer alle i Europa fordi Russland har stanset nesten all gasseksport. Jeg sliter fremdeles litt med å se sammenhengen mellom gasseksporten fra Russland og strømprisene i Norge. Vi har aldri vært avhengig av russisk gass i Norge. Vi bruker ren norsk vannkraft. Den produserer vi til 12 øre kwh. Hvorfor vi som for brukere skal betale over 50 ganger så mye for den varen forstår jeg ikke. Nei, det handler ikke om å være seg selv nok. Det handler om å ta vare på sine egne, og ikke kun tenke på hvordan den norske stat kan få superprofitt på det europeiske kraftmarkedet.
Så kom statsministeren etter vert inn på arbeidslinja. Arbeid er viktig for å ta vare på seg og sine, for den psykiske helsen og for å føle at vi er til nytte. Arbeid viser at vi stiller krav og forventninger til hverandre. Arbeid er viktig for å holde næringslivet og økonomien i gang, men det er også viktig for at vi skal kunne betale for utdanning, forskning og kunnskap: Alt det som gjør at vi som samfunn kan omstille oss. At vi kan løse problemer og skape nye muligheter. Ja, at vi får frihet til å forme vår egen fremtid. Jeg er enig i arbeidslinja. Det skal lønne seg å arbeide. Men les den uthevede teksten over en gang til. Jeg minner om at det er en statsminister fra Arbeiderpartiet som sier disse ordene. Det er liksom ikke så mye igjen av tradisjonelle formuleringer fra arbeiderbevegelsens storhetsdager.
Ikke alle kan jobbe og de som ikke kan det, skal vi ta godt vare på sier statsministeren. Hvordan sier han ikke noe om. Antakelig vil mye av det være overlatt til de frivillige, til naboer og familie også i 2023. Antakelig vil terskelen inn til NAV være minst like høy også i år.
Å gjøre Norge til Norge, er ikke noe vi en gang blir ferdige med. Jeg stopper opp ved den setningen. Hva er egentlig Norge? Er alle vi som bor her i landet enige om det?
Norge skaper du og jeg, gjennom små og store valg, hver eneste dag. Ikke hver for oss. Men sammen. fortsetter statsministeren. Når vi jobber. Når vi hjelper noen rundt oss. Når vi tar på alvor en grunnfestet norsk verdi om å gjøre din plikt og kreve din rett, i den rekkefølgen. (Gleder meg å se at han i det minste har et av de gamle slagordene til arbeiderbevegelsen inne.) Og når vi løfter blikket bort fra de ofte brutale kommentarfeltene i sosiale medier, og møter hverandre ansikt til ansikt som de vi er i alt vårt mangfold. Tipper Jonas ikke blir så begeistret for dette blogginnlegget. Det er jo kritisk. Jeg er vant til at flere av de jeg tar en kritisk gjennomgang av hva har skrevet ser på mine betraktninger som mobbing. Men Jonas, jeg kunne ha sagt det samme om vi møter hverandre ansikt til ansikt.
Statsministeren snakker om masseskytingen i Oslo 25. juni i fjor, der to mennesker ble drept og over 20 skadet, Om at vi sto sammen mot hat og hets. Han snakket om to av de han møtte i pride-paraden i etterkant som mente at «Dersom vi trekker oss unna, så vinner de andre». Det neste året, vil statsministeren at vi ikke skal være redde, ikke trekke oss unna, ikke dukke. Et lite råd fra meg. Hvis det er noen som skyter på deg, for Guds skyld ikke hør på Statsministeren Dukk!!!
2022 er historie. Jeg gir det terningkast 4. Det har vært et greit år, litt over middels. En god forbedring fra 2021 som fikk terningkast 2. En svak toer.
I 2022 fikk jeg tilbake overskuddet, og jeg kan se tilbake må mange gode opplevelser. Alt var ikke topp. Men det var et helt ok år.
Nå ligger 2023 blank og ubrukt foran meg, og jeg gleder meg til å ta fatt. Ta fatt på å fylle det med gode dager.
I går hadde vi en rolig nyttårsfeiring her i Drømmehuset. Rolig men koselig. Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn, Datteren og meg. Vi hadde deilig mat, Quiz og gode samtaler. Vi skålte i cava rundt midnatt og ble sittende å skravle til klokka var godt over 02 for tredje kveld på rad. Denne jula har jeg hatt mye kvalitetstid sammen med familien, det håper jeg å fortsette med i 2023.
Jeg leser at FN har definert 2023 som det internasjonale året for hirse, for å øke kunnskapen om hirsens gunstige helseeffekter. Jeg innrømmer gjerne at jeg nok trenger å øke kunnskapen min om hirse. Jeg vet jo at det er noe gras av ett eller annet slag og at det brukes til mat, men ellers er jeg rimelig blank. Hirse er en gruppe av forskjellige kornplanter med små korn, leser jeg på nett. De krever mindre vann og næringsstoffer enn andre kornsorter og blir dyrket i store deler av verden, både for matkorn og dyrefôr. Ekte hirse er en av de eldste kornsortene og ble allerede for 10 000 år siden brukt i landbruket i nordøstlige Kina. I følge FAO ble det produsert 86,9 millioner tonn hirse i hele verden, produksjonen ble hovedsakelig brukt til grøt og til dyrefôr. Hirse hører til de mineralrikeste kornsortene, de inneholder fluor, svovel, fosfor, magnesium, kalium, og særlig mye silisium og jern. Vanligvis blir hirse uten skall solgt, men det finnes også «brun» hirse med skall, denne inneholder mer mineral- og sporstoffer. Hirse inneholder også blåsyre, derfor bør rå hirse brukes med forsiktighet.[ Jeg er ikke helt sikker på om jeg føler at hirse er akkurat helsekost. Jeg mener, fluor, svovel, fosfor og blåsyre? Hirse kan brukes til å fremstille glutenfritt bakverk. I deler av Afrika og Asia er det hovednæringsmiddel. I Østeuropa brukes Kolbehirse (Setaria) foruten til mat også til dyrefor, i Europa og Nord-Amerika dessuten til fuglefor for burfugler. I Afrika er hirse grunnlag for forskjellige sorter tradisjonelt øl, som for eksempel Dolo i Vestafrika, Pombe i Østafrika og Merisa i Sudan. Noen spesialiserte bryggerier produserer glutenfritt øl industrielt for mennesker med cøliaki. I Kina lages brennevin av hirse, det mest kjente er Maotai. Den planten som vanligvis kalles hirse i Norge, kan også kalles romersk hirse, siden romerne dyrket den. Det selges i dag hirse i både helsekostforretninger (romersk hirse) og i innvandrerbutikker (fingerhirse i tamilske butikker kalt kurukkan, perlehirse i pakistanske butikker kalt bajra, sorghum som heter jowar på hindi).
Jeg får nok ikke gjort det i dag, men hirse som mat må helt klart utforskes i 2023. Følg med på bloggen, dette kan jo bli gøy. Mat pleier jo og være noe blogglesere er interessert i.
Noe annet dere kan glede dere til er denne kjerringas helt egne nyttårstale. Den kommer litt senere i dag, litt etter statsministeren. Jeg må jo sjekke hva han sier å komme med mine refleksjoner over hans tale. 2023 er jo et valgår, så det kommer nok litt politiske innlegg her på bloggen. Jeg har og lyst til å finne tilbake til den litt spisse stilen. Det litt kritiske blikket jeg hadde før, i 2022 har denne bloggen blitt reneste puse-bloggen.
Det er greit å skrive om mat og turer, men det må være lov å være litt kritisk innimellom uten at folk skal skrike opp om mobbing. Hvis det å bli sett på med en kritisk øye bli sett på som trakassering vil vi få et farlig samfunn. Hvis blogg kun blir hverdagsskildringer til helt vanlige mennesker tror jeg vi alle taper på det. Vi trenger hverdagsbloggene, men vi trenger og de som tar opp andre temaer. Mangfold.
Jeg har altså som intensjon å få til litt mer liv her på bloggen. I går gikk jeg gjennom statistikken for bloggen. Tenkte å dra frem de innleggene som hadde skapt mest engasjement i 2022, altså flest kommentarer. Det var en skuffende oppdagelse. Mens jeg i 2021 kunne få helt opp i 87 kommentarer på et innlegg, husker ikke om det var Kokkejævel eller Mette Ask jeg hadde tirra på meg da, var det som skapte mest storm i fjor innlegget Den nakne sannhet, og det var muligens fordi jeg lokket folk inn med å hinte om – nettopp nakenhet.
En ting kan jeg love dere. Kjerringtanker blir aldri en treningsblogg, selv om jeg har håp om å bli litt mer aktiv i 2023 enn det jeg var i 2022. I desember har jeg jo nesten knapt vært på tur, og den store ballen jeg fikk til jul har støvet helt ned. Nei, hvis jeg har noe som minner om et nyttårsforsett må det være å bevege meg mer. Bare litt synd at hele nærområdet er dekket av is. Jeg hater holke!!! Jula er over, jeg vil ha vår!
Jeg skal på litt lengre tur i dag! Det kan være et realistisk mål. Sola skinner og jeg har piggsko. I ettermiddag skal vi ha fisk til middag har jeg hørt. Ser dere, jeg har i det minste intensjonen om å begynne et sunnere liv.
Etter som energien har kommet tilbake begynner også kreativiteten å boble litt mer i kjerringkroppen. Kanskje jeg skulle bruke den kreativiteten til å korte ned vintermånedene og skape vår? Man kan skape vår på så mange måter. Med planter og med glade farger. Det eneste jeg ikke skal begynne med på lenge ennå er vår, og sommerklær. Jeg fryser langt inn i ryggraden når jeg møter folk i shorts og t-skjorte på Kiwi når det nærmer seg minus 15.
Ingen vet hva 2023 vil bringe. Jeg har blitt så gammel at jeg tenker på helsa først, og håper at jeg vil klare å holde alle knokler hele og fine i 2023, og at energinivået holder seg der det er nå, eller kanskje få mer energi..
Nå er det frokost her. Familien har våknet til live, og det lukter varme rundstykker.
Det var en koselig dag med storfamilien i går. Jeg virkelig koste meg. Det håper jeg de andre gjorde og. Drømmehuset var virkelig fylt med liv. Etter at gjestene dro ville Datteren ha “Familie-Quiz”, altså at vi har en quiz-master som stiller spørsmål til de andre. Jeg elsker det!!! Vel, vi ble sittende til knapt en hjerne fungerte. Klokka var 2 før Yngste Sønn kjørte søsknene hjem, og vi kunne krype til køys. Nesten irriterende å våkne igjen allerede klokka 5.30. Jeg tusla opp klokka 6. Godt med litt alenetid akkurat nå, og skal jeg holde til midnatt og det nye året må det nok bli en strekk på sofaen.
Det blir en stille nyttårsfeiring her i Drømmehuset. Kanskje kommer Datteren. Yngste Sønn skal vel og være hjemme, tror jeg. Vi skal kose oss maks her hjemme. Lage noe god mat, og siden jeg var suppekoker i går, så kan Gamle Gubben Grå få styre på kjøkkenet i dag. Tipper det blir noe med hvitløk. Helt greit det. Tror jeg trenger litt slik mat nå. Gleder meg til det. Etter to dager med selskaper trenger jeg å ha en litt rolig dag. Charlie Chihuahua er ikke blant de hendene som reagerer mest på fyrverkeri, heldigvis. Det er godt. Han ble litt stresset i går da det plutselig dukket opp en ukjent hund og fire små mennesker her. Ja, relativt mange store og, men de er ikke like skumle for den tøffeste chihuahuaen i hele kvartalet. (I egne øyne)
Hva vi skal spise er jeg usikker på. Får samrå med Gamle Gubben Grå når han våkner. Det blir nok ikke på en god stund ennå. Klokka er bare litt over 7. Behøver ikke tyde stjernene eller lese horoskop for å anta at det er lenge før han står opp. Det har vært to sene kvelder og koselige, men litt stressende dager. Det er nok ikke bare jeg som kjenner det.
I dag skal jeg virkelig lade batteriene. Kanskje får jeg tid til å pleie bloggen litt mer oppmerksomhet enn de siste dagene. Ennå er det mørkt ute, Litt spent på hvor glatt det er ute. Det er blitt varmegrader her og. Men hvis det ikke er for glatt burde det være en fin dag værmessig for en litt lengre tur med Charlie Chihuahua. Tror egentlig både han og jeg hadde trengt det.
Vanligvis shiner vi huset på lørdager, og når vi er ferdige med det blir det kaffe-latte. Nå shinet vi huset i går før gjestene kom, så hvis vi bare får ryddet det siste etter gjestene, sånn stoler og bord og slikt, tror jeg ikke vi trenger å ta den helt store innsatsen i går. Vi har kostet opp etter at det ble litt rosiner og kakesmuler på gulvet i går. Tror nok garantert det blir en latte på meg i løpet av dagen. Men først, frokost. Og så muligens litt sløving på sofaen.
Det var stilt fra meg i går. Vi var på juleselskap i Oslo. Jeg hadde liten tid til blogging. Egentlig har jeg vel ikke så mye tid til blogg nå heller. Det kommer rundt 20 gjester om 7 timer. Men vi var hjemme klokka 01 i natt, klokka er ikke 7 ennå. Jeg tar meg tid til en tekopp og litt tastatur før jeg begynner å ommøblere stua.
Jeg har tenkt å servere suppe. Tror ikke folk trenger de store, tunge måltidene akkurat nå. Og suppe er lett å lage til mange. Jeg føler ikke for å prøve å imponere på kjøkkenet i dag med å servere noe overdådig komplisert. Våre familieselskaper pleier heldigvis ikke å være konkurranse i hvem som imponerer mest.
Ikke bruker jeg mye tid på å tenke ut antrekk heller. Jeg tror jeg går for reprise av antrekket fra i går. I dag er jeg vertinne og tante med stor T. Til og med grandtante til noen av de som kommer. Er ikke da jeg ikler meg det mest sexye antrekket eller svinser rundt med puppa bar. Det behovet hadde jeg heller ikke hos Svigermor i går.
Jeg har ikke behov for noen nyinvesteringer på klesfronten med det første. Klesskapet mitt er overfylt, selv etter at jeg tok en opprydding her om dagen og leverte tre poser til Fretex.
Det var Yngste Sønn som var sjåfør i går. Så deilig. Været og føret var ikke det beste da vi dro innover, og da vi dro hjem rundt midnatt var jeg glad det ikke var jeg som skulle til å kjøre i Oslotrafikken. Jeg gjør egentlig ikke så mye av å kjøre i Oslo når jeg er kjent og vet hvor jeg skal, men det var godt å slippe. Godt å slippe å høre Gamle gubben grå skjelle ut alle idiotiske medtrafikanter også. han er mye roligere når det ikke er han som kjører.
Svigermor imponerte som vanlig med et nydelig måltid i går. Biff Stroganoff med potetstappe, gulrøtter og gratinert brokkoli. Riktig godt var det. Hun så ikke direkte imponert ut når jeg sa at jeg hadde tenkt å servere suppe i dag. Nei, Svigermor hadde sikkert servert en komplisert tre-retters meny hvis hun skulle hatt et slikt familieselskap. Det er godt vi er forskjellig. Jeg føler ikke for å påføre meg selv så mye stress som det det ville medføre akkurat nå. For meg er det viktigste at familien møtes. At vi koser oss sammen og at det kan foregå med såpass senka skuldre som en kan ha når en har bedt 20 gjester til middag. Heller skape noen gode øyeblikk og kanskje noen gode minner enn å bruke tiden på å imponere på kjøkkenet.
Det eneste jeg tenker på at jeg skulle ha hatt en litt bedre plan på er å aktivisere de yngste. Mitt forslag om å gå rundt juletreet og leke gammeldags juletrefest ble nedstemt. Stua er for liten til å få til gang rundt juletreet for 20 stykker samtidig som jeg skal ha sitteplasser til alle. Den store edelgrana ute i hagen hugget vi ned for fem år siden, og å gå rundt den nedsnødde stubben ute på plenen blir bare merkelig underholdning for nabolaget.
Vurderte en stund å prøve å få tak i et tre og sette opp i hagen, men droppa det. Blir fort underholdning for naboene også om jeg begynte å pynte juletre ute i hagen i romjula. Noen kunne jo tru det hadde turna helt for kjerringa.
Rett før jul vurderte jeg å be folk på Nyttårsaften. Tror det er greit at det ble med tanken. Er for gammel til store selskaper tre dager på rad, kjenner jeg. Ikke det at jeg ikke gleder meg til at familien ramler inn her om litt over seks timer, men jeg tror det blir godt med en litt sløv dag i morgen.
Men nå er klokka snart åtte. På tide å starte dagen.
Jeg fatter det ikke. Jeg klarer faktisk ikke å fatte det. Vi har dyrtid i Europa og i Norge, og på meg virker det som om Statsminister og hele den rødgrønne regjeringen snur seg bort og nekter å se realitetene som utspiller seg rett foran øynene deres. Fattigdommen øker her i landet, køene ved matsentralene øker. Flere og flere sliter med å betale regninger. Namsmann banker på flere dører og det finnes folk som bor i bilen på parkeringsplassen utenfor arbeidsplassen.
Før jul publiserte Arbeids- og inkluderingsdepartementet nye tall fra Nav som viser at antall søknader om sosialhjelp har økt med 18 prosent fra oktober i fjor til oktober i år. 18 prosent. Det er en ganske stor økning. Og alle spår at 2023 vil bli et enda tøffere år. Hvor mange flere familier i Norge vil havne på sosialhjelp mens Statsministeren snur seg vekk og mumler nok en gang at det er krig i Europa. Kommunene melder om at «flere personer som tidligere så vidt klarte seg, nå har behov for sosialhjelp» – både blant de som er i jobb og de som mottar trygdeytelser. Likevel ønsker statsministeren å avvente situasjonen samtid som han forsikrer oss om at han følger nøye med på utviklingen. Hvor lenge skal han følge utviklingen? Hvilket nivå må vi opp på før han innser at det er kritisk? Hva er det han venter på?
Vi har en sosialdemokratisk regjering som gikk til valg på at nå var det vanlige folks tur. Dessverre var det ingen av oss som spurte hva det var vår tur til. Vi trodde det var noe positivt politikerne siktet til, ikke at det skulle bli vanlige folks tur til å slite økonomisk. Vi trodde at det endelig skulle bli vår tur til å få en bedret situasjon, ikke at alt skulle bli verre.
For å lappe på den største misnøyen deles det ut noen hundrelapper i almisser. Litt strømstøtte her, en knapt merkbar økning av trygdeytelser der. Forstår han ikke at vanlige folk ikke ønsker å være støttemottakere som må stå med lua i hånda og håpe på almisser for å få hverdagen til å gå rundt?’
Det er krig i Europa, mantraet til Statsministeren når han forsøker å forklare oss hvorfor vannkraft- og oljelandet har de dyreste energiprisene i nettopp det krigsrammede Europa. Ja det er krig i Europa, og på grunn av den krigen har den norske stat i 2022 tjent nærmere 1.200 milliarder kroner bare på olje og gass – 880 milliarder mer enn i fjor. The Economist beskriver summene som strømmer vår vei som følge av krigen i Ukraina og energikrisen i Europa som direkte pinlige. Enda mer pinlig blir det når regjeringen velger å snu ryggen til køene ved matsentralene og økningen i sosialhjelpmottakere men snakker varmt om at de har fått til gratise ferjestrekninger.
Det skulle bli vanlige folks tur, sa Arbeiderpartiet og velgerne ga dem tillitt og Statsministeren. Men når vanlige folk sliter snur de seg vekk, det angår ikke dem. Avstanden fra dem og til vanlige folk er for stor. Hadde de hatt den samme avventende holdningen hvis det var deres egen familie og venner som slet? Hvis det var noen de klarte å identifisere seg med. Dessverre tror jeg ikke det.
Fredag 20. mars 2020 var det gått åtte dager siden regjeringen Solberg stengte ned Norge på grunn av en pandemi få ante konsekvensene av. Klokken 13.03 sender First House en e-post til Næringsdepartementet der de ber om et snarlig telefonmøte for å komme med innspill til en tiltakspakke for reiselivet. Svaret kommer seks minutter senere, klokka 13.09. «Hei Anne» avsluttes med «Mvh Lucie K». Et telefonmøte med statsråden er booket inn allerede samme ettermiddag. 26. mars det året bestiller regjeringen en støtteordning for hele næringslivet. Den er klar på tre uker og fire timer. Søknadsprosessen er enkel, utbetalingen rask. Nøkkelordet er tillit. Som Anne, Lucie K. og andre kjente gjerne har til hverandre.
Solberg eller Støre. Det er ikke store forskjellen. Arbeiderpartiets ledelse vet ikke lenger hvordan hverdagen til en arbeider er. Ingen av de som sliter med regningene sitter rundt bordet når Jonas, Jens, Knut og Nicolai møtes til vennemiddag i julen. Vedum koser seg rundt et velfylt julebord. Han var ikke nødt til å klare seg med den julematen han fikk i almisser fra Frelsesarmeen.
De som sliter vil ikke bli hørt hvis de sender sms eller mail til regjeringen, og når de innser at de må bøye nakken og skride over terskelen til NAV, er de som forvalter sikkerhetsnettet vi liker å skryte av instruert til å møte de som går til det tunge steget og blottlegge sin utilstrekkelighet med mistro. Ikke tillit men mistro.
Regjeringen har pengene, de har verktøyene som skal til for å bøte på fattigdommen som brer om seg. De har et system som kunne få til raske endringer slik at hjelpen kom før situasjonen blir enda verre. Velferdsstaten måles på hvordan trygghet de svakeste av oss har, ikke hvordan vi dytter puter opp i ræva på de som allerede har mest. Ifølge E24 kunne 3,12 av 10,32 milliarder kontantstøttekroner utbetalt til næringslivet i løpet av to koronaår, blitt betalt tilbake igjen uten at bedriftene fikk negativt årsresultat.
Neste gang vi hører politikere snakke om vanlige folk bør vi spørre hvem de ser på som vanlige. Om det er sånne som oss som har en bil vi krysser fingrene at går gjennom EU kontrollen uten for store og dyre utbedringer, som leter i fryseren etter noe til middag de siste dagene før ny lønning og som velger å ha 17 grader som innetemperatur og heller tar på oss ei ekstra golfjakke og pakker oss inn i pledd for å slippe å skru opp varmen nå som strømmen er så dyr. Er det vi som er de vanlige folka? Eller er det næringslivstoppene. De som sparer på strømmen ved å skru av varmen på svømmebassenget, som mener at det bare er å spise kaker hvis man ikke har brød og som bare kjøper en ny bil hvis utbedringene som må gjøres på den gamle blir for store. Er det de som er det regjeringen kaller vanlige folk?
Hvis min teori er rett, at vi alle ser på oss selv som vanlige folk, så er det nærliggende å tro at regjeringen tenker på seg selv og sine venner som vanlige folk. Hvordan skal vi få de til å forstå at de må gjøre noe før hele velferdsstaten smuldrer vekk? At de i ly av rollene de har påtatt seg har forpliktet seg til å tenke på de som har minst. De som har mest vil alltid klare seg. Det er ikke der lojaliteten til en sosialdemokratisk regjering bør ligge.
Jeg kan, litt motvillig, innrømme at vinter kan være vakkert. Slik som i dag. Det var som å vandre rundt i er eventyr-landskap da jeg var ute og gikk tur.
Hvis gamle vær-spådommer slår til, blir det en nydelig mars måned. To snørike måneder i januar og februar, og så en solrik og flott mars.
For meg som ikke er så glad I snø og vinter virker to måneder med masse snø nesten uoverkommelig. Det hjelper liksom ikke at jeg har et håp om lysere tider der fremme. Det er jo bare gamle spådommer. Tenk om de ikke slår til! Tenk om det fortsetter å snø til langt ut i april! En kan miste motet av mindre.
Når mange av oss murrer over høye strømpriser, høye bensinpriser og matprisene som har steget til himmels denne høsten er svaret fra regjeringen at det skal bli bedre ett eller annet sted langt der fremme. Hvor langt frem, og når kan de ikke spå. Men en gang, en gang langt der fremme vil alt bli bra igjen. Jeg kan forstå hvis noen ikke tror på spådommene deres. Var det ikke i april 2020 vi først møtte på det budskapet ved barnehager, skoler og ute i marka?
Alt skal bli bra igjen skrev førsteklassingene og hang på gjerdet ved SFO den gang I 2020. Det var pandemi, og vi trengte det håpet, både barna på SFO og vi voksne som gikk tur i ensomhet utenfor gjerdet.
De barna som skrev bokstavene med klosset barneskrift i 2020 har for lengst begynt i fjerdeklasse, og er ferdig med halve tiden på barneskolen. Fremdeles venter vi på at verden skal bli som før. Er det rart at en og annen begynner å innse at verden aldr blir som før? At regjeringens løfter er like lite verdt som det inderlige ønsket til barna i 2020?
Da pandemien kom tok regjeringen Solberg grep. Først og fremst for at ikke helsevesenet skulle knele. Om Erna hadde valgt å ikke stenge ned landet 12. mars 2020, og flere ganger senere. Om vi ikke hadde holdt meteren, brukt munnbind og nekta bestemor adgang på julaften hadde vi og kommet gjennom pandemien på et vis. Det hadde sikkert kostet mange flere liv, muligens helsevesenet hadde knelt og helsearbeidere stått i beintøffe prioriteringer om hvem som skulle få behandling med de alt for få respiratorisk og hvem som bare skulle få sovne stille inn mest mulig smertefritt. I den grad det går an å dø smertefritt av covid.
Vi kom oss gjennom pandemien. Om regjeringen Solberg tok de riktige grepene vet man ikke. Men jeg er rimelig sikker på at Erna tok de grepene hun trodde var riktige.
Nå er det ikke pandemi men dyrtid som gjør at mange sliter med hverdagen. Det er krig i Europa er Statsministeren sitt svar enten spørsmålet er strømprisene, bensinprisene eller den stadig økende fattigdommen vi ser rundt oss – eller merker på kroppen.
Ja, det er krig i Europa, har jeg lyst til å svare. Og hva har du tenkt å gjøre med det?
Vi vet svaret på det spørsmålet. Og det er vel det som er grunnen til at misnøyen med denne regjeringen stiger raskere enn strømprisene og matkøene utenfor fattighuset. Regjeringen følger situasjonen nøye. Regjeringen avventer situasjonen… Kort sagt, regjeringen gjør ingen verdens ting!
Hva er det ordtaket sier? Noe om at det er bedre å prøve og feile enn aldri ha prøvd. Det tror jeg er det beste rådet jeg kan gi statsministeren vår. Gjør noe! Ikke bare sitt på gjerdet å se hva som skjer.
Støre tok utdannelse som statsviter med spesialisering i økonomisk historie ved Sciences Po Paris. Han jobbet som forsker ved Bedriftsøkonomisk Institutt 1986–1989, hvor han ble involvert i foresightprosjektet Scenarier 2000. Foresight er et overordnet begrep for ulike teknikker, metoder og verktøy brukt for å systematisere og utvikle robuste antakelser om framtiden. Med solid kunnskap om økonomisk historie og ulike teknikker for å utvikle robuste antakelser om framtiden burde vi kunne forvente av Statsministeren at han evnet å ta noen grep. Han sitter jo in posisjon hvor han kan gjøre nettopp de grepene han ved hjelp av sin kunnskap mener er riktige. Så hvorfor gjør han ingenting – annet enn å vente å se?
Jeg synes det er tøft å gå en lang vinter i møte. I mine tyngste stunder tenker jeg at det sikkert ikke blir vår før langt over påske. Da er vi langt ute i april. Hvis du sliter økonomisk under en dyrtid hvor gapet mellom hva alt koster og det lille du får inn på kontoen blir større og større for hver måned er det vanskelig å holde motet oppe og tro at alt kommer til å bli bra en eller annen gang langt der fremme. Da er det provoserende og vondt å se at statsministeren toer sine hender, kommer med noen tomme fraser om at vi står i dette sammen mens ellers sitter på gjerdet og håper at alt går over.
Så kjære statsminister. Vi vil heller at du prøver, og muligens velger feil, enn at du bare sitter der på gjerdet og snur deg bort. Det er krig i Europa sier du, men det er dyrtid i Norge. Bryr du deg ikke om det? Bryr du deg ikke om oss?
Nå er det jo halvveis hverdag, eller i det minste romjul. Da er det tid for fest og moro, lott og leven. Her i Drømmehuset har de barna som har flyttet ut dratt hjem til seg selv igjen. Datteren skulle jobbe på kvelden første dag, og dro da, Eldste Sønn dro i går kveld. Ribberestene og medisterpølsene er spist opp. Det ligger fremdeles igjen et par kjøttkaker, de går på brødskiver de neste dagene. Nå er jeg klar for noe helt annet enn julemat og rester til middag.
Vi har ingen planer for denne dagen heller, men kanskje våkne litt fra dvalen på sofaen og i de myke stolene hvor gårsdagen ble tilbragt. Kanskje gå en litt lengre tur med Charlie Chihuahua, feste trådene på lua jeg ble ferdig med rett før jul,
Yngste Sønn snakker om å ta en skitur. Det blir uten meg. Jeg jar hatt en skitur etter at jeg ødela kneet. Det gikk bra, så ødela jeg ankelen. Det går sikkert og bra med skigåing på den ankelen, men jeg føler ikke for å prøve ut det i dag. En tur ut med piggsko skal jeg få til. Det er jo så vakkert ute med snøtunge graner. I følge Yr skal det og bli sol fra nesten klar himmel og bare noen få kuldegrader. Tror det kan bli en fantastisk dag for å gå ut og fotografere vinterbilder. Det føles som en god ide.
En tur ut, en god dusj og så på med ren kosedress, før en synker ned i godstolen igjen. Det er fortsatt jul i Drømmehuset. Romjul er også jul. Det er fremdeles marsipan og småkaker, brettspill og boklesing midt på formiddagen hvis en føler for det. Et glass rødvin til kvelds selv om det er tirsdag.
Jeg skal leve i bobla mi et par dager til. Gjøre akkurat det jeg har lyst til, spise det jeg har lyst på. Siden det er Gamle Gubben Grå som skal stå for middagslaginga i går så er det kanskje greit å nevne at jeg har lyst på litt godt krydret mat etter all julematen, og gjerne noen friske grønnsaker.
Samtidig har jeg i bakhodet at jeg har invitert til juleselskap på fredag. 25 mennesker entrer Drømmehuset hvis alle dukker opp. På torsdag skal vi til Oslo i juleselskap, så det er greit om jeg de neste to dagene får tørka over gulvet og ryddet vekk skoesken med to flasker bobler som står under salongbordet. Gave fra X-kollegaen ble plassert der under gaveutdelingen på julaften. og har blitt stående i fred.
Romjul og romjulsfred. Jeg skal nyte dagen. Det håper jeg du og gjør.
