Det smarteste jeg har gjort for helsa mi så langt er å bytte fastlege. Det er nå halvannet år siden og jeg blir bare mer og mer fornøyd med det valget.
Jeg orker ikke dvele ved tanken på hvordan jeg hadde hatt det i dag hvis jeg ikke hadde tatt det grepet. Jeg orker heller ikke tenke så mye på hvordan jeg kunne hatt det i dag hvis jeg hadde hatt en annen fastlege helt fra starten av. Fortiden får man ikke gjort så mye med.
Da jeg møtte opp i dag fikk jeg tilbud om influensavaksine allerede da jeg var inne og tok blodprøve før selve legetimen. Raskt og effektivt ble det ordnet, og jeg var ferdig vaksinert og hadde tatt blodprøver fem minutter etter at jeg hadde ankommet venterommet.
Når jeg kommer inn til legen starter hsn med å si at jeg ser bra ut. Ja, han kom og med noen begrunnelser for utsagnet. Gjør selvsagt noe med selvtilliten og selvfølelsen til ei kjerring på 50+ som har sett sine bedre dager.
Det at jeg nå har fått ny og riktig medisinering for diabetes gjør at blodsukkeret bare har fortsatt å synke. Etter å ha hatt et langtidsblodsukker langt oppe på 12 tallet da jeg gikk hos den gamle legen har jeg nå et langtidsblodsukkergodt nede på 6 tallet. Det er klart det får meg til å føle meg mye bedre.
Slik fortsatte legetimen. Alle prøver var bra. Resepter ble fornyet før jeg rakk å nevne det. Tydelig at legen har kontroll. Det er så godt. Jeg føler at jeg er i trygge hender. At jeg slipper å passe på at legen gjør jobben sin.
Da kan jeg senke skuldrene og gjøre det som et min jobb. Ta de riktige grepene, de riktige veivalgene som skal til for at denne positive utviklingen skal fortsette. Være i fysisk aktivitet, også etter at jeg blir ferdig på treningsleiren. Tenke på hva jeg putter i munnen. Spise ofte og lite…
Dette legebesøket ga meg inspirasjon til å virkelig gå på, Sette meg nye mål. En god start på helga!
Jeg klikker meg gjennom blogginnleggene til de 10 bloggene som ligger over meg på bloggtopplista og tenker at i dag blir det litt av en utfordring å finne de helt store kommentarene……….. “FAAAAEN!!!!!” stemmen til Gamle Gubben Grå ljomer i veggene inne på kjøkkenet. Vi har åpen kjøkkenløsning og der han står ved kjøkkenbenken er munnen hans maks halvannen meter unna øret mitt her jeg sitter ved spisebordet bøyd over tastaturet.
Jeg bruker tre sekunder på å vekke hjernen fra dvalen slik at jeg kan analysere hva som skjer bak ryggen min.
Gamle Gubben Grå har vært ute og hentet avisen. Jeg hørte akkurat lokket på brødboksen. Det var mer enn nok brød i går. Det var litt tørt. Jeg har ikke kjøpt brød denne uka. Kan det være brødet fra helga eller muligens før det det er noe galt med?
Gamle Gubben Grå går med raske skritt mot skapet under vasken og formelig kyler brødet med stor kraft i matavfallsdunken.
Jeg hadde analysert meg frem til riktig svar. Muggent brød!
Hjernen akselererer i sin hjernevirksomhet. Hva blir Gamle Gubben Grå sitt neste trekk?
Rase ut døra for å kjøre ned til butikken for å handle brød? I så fall må Yngste Sønn komme seg opp litt brennkvikt, for arbeidsbilen hans står i innkjørselen og stenger de andre bilene inne.
Men vil han rekke en tur til byen, kjøpe brød og spise før jobb om en time? Neppe.
“Du kan spise knekkebrød….” sier jeg rolig.
Akkurat som om mine fiber-knekkebrød er noe Gamle Gubben Grå kunne vurdere å putte i munnen. Han forbigår mitt forslag i absolutt taushet. Ikke en gang et fnys eller en kommentar om kaninfor og MDG kommer.
Urovekkende.
Jeg snur fremdeles ikke på hodet, men jeg har funnet ut at dette innlegget ikke kommer til å handle om toppbloggerne…
Lokket på fryseren går opp..
Et steinhardt frossent brød blir slengt i kjøkkenbenken med voldsom kraft.
Vel, da står bilen til Yngste Sønn trygt litt til.
Likevel tar jeg meg en tur og roper på han og ber han flytte bilen innen klokka 7.45.
Han er ikke fornøyd med å bli snakket til klokka 7.15. Han skal ikke noe sted før 8.00 får jeg høre. Vel han går med på å fjerne bilen innen 7.45.
(Jeg vet i mitt stille sinn at den ikke vil bli fjernet et sekund tidligere.)
Gamle Gubben Grå tygger i seg frossent brød med rekesalat og leser papiravisen i stillhet.
Jeg holder klokelig kjeft. Dette er ikke dagen for småprat.
Klokka er nå 7.42.
Fremdeles ikke et livstegn fra Yngste Sønn.
Gamle Gubben Grå er på badet.
Jeg våger meg til å trekke meg en kopp te. Jeg skal til fastlegen klokka 9 og har bestemt meg for at det blir frokost på kafe’ på meg i dag etter legetimen.
Finner det ikke nødvendig å nevne det akkurat nå.
En beroligende kopp te er godt.
Klokka er 7.48.
Yngste Sønn er på badet.
Gamle Gubben Grå vandrer hvileløst rundt i stua.
Yngste Sønn forsvant ut døra 7.50.
Gamle Gubben Grå noen minutter senere.
Jeg nyter tekoppen og senker skuldrene.
Roen senker seg atter i Drømmehuset.
Jeg sitter og leser et eldre eksemplar av lokalavisa. Det har vært litt bråk i lokalpolitiken i en av nabokommunene. Jeg har ikke helt klart å få med meg hva saken dreier seg om, og leser et par leserinnlegg for om mulig å få en kort innføring.
Det handler mest om dokumenter kontrollutvalget etterspør og ikke får. Det snakkes om holdninger som skribenten tilegner andre i miljøet. Blant annet får ordføreren kritikk for å ha brukt uttrykket “Hvit mann”om en annen politiker som begrunnelse for at denne ikke kan ha opptrådt klanderverdig.
Jeg kjenner ikke saken godt nok til å gå inngående inn i den. Antakelig ville det heller ikke ha stor interesse rent bloggmessig. Men jeg merker meg med ordførerens svar på hvorfor han benyttet uttrykket “Hvit mann”.
For hør bare ordførerens forklaring i et leserinnlegg han selv har skrevet. Jeg regner med at når leserinnlegget er signert av han er faren for feilsittering minimal.
For ordens skyld vil jeg få informere om at uttrykket hvit mann eller hvit kvinne er et gammelt uttrykk som ble benyttet på personer med høy moral, ryddighet, pliktoppfyllende og med høy integritet, og er på ingen måte et uttrykk som er ment å være diskriminerende hverken på kjønn, farge eller legning.
Trenger jeg å si at ordføreren er en hvit mann?
Mulig at uttrykket ikke var ment diskriminerende, og så vidt jeg vet er alle parter i denne saken relativt hvite i huden, men i hvilket hull har ordføreren befunnet seg de siste skal vi si 20 årene?
For det kan da umulig ha gått de fleste oppegående mennesker hus forbi at å sette et automatisk likhetstrekk mellom hvit mann og høy moral, ryddighet, pliktoppfyllende og med høy integritet ikke er direkte politisk korrekt!
Mulig det er et gammelt uttrykk med den betydningen ordføreren hevder. Men det er i så fall et eldgammelt og for lengst utdatert uttrykk. Både uttrykket og ordførerens forklaring på hva han legger I uttrykket eri høyeste grad diskriminerende.
Pappaen til Pippi har måtte abdisere, ungene får ikke lenger synge om Lille Hoa, selv Joikakakene måtte skifte navn. Men en ordfører ser ikke noe problem med å sette likhetstegn mellom hvit mann og høy moral, ryddighet og en person som er pliktoppfyllende og med høy integritet.
Jeg sa det var et eldre eksemplar av lokalavisa. Men det er ikke så gammelt. Det er fra mandag denne uka. Her er tydeligvis en hvit mann som har pusha 50 og ikke lenger følger med i tiden.
Doc og Dask gir leieboerens blære skylda for at hun sto opp tidlig i går. Jeg har bare min egen blære å skylde på for at jeg sitter her og knotter før klokka 6 om morgenen.
Blæra og store deler av resten av kroppen. I det minste føles det slik akkurat nå. Det meste er litt stivt sånn før jeg får startet dagen. Halsen er fremdeles sår og bihulene produserer fremdeles snørr i rikelig monn. Kan damer få manflu? I så fall har jeg fått det.
Feberen kan umulig ha forduftet for sitter ikke denne kjerringa her og fantaserer om menn i den nattsvarte morgenen. Snakk om feberfantasier!
Eller det blir litt feil å si menn i flertall. Jeg fantaserer jo kun om en mann, og det er ikke Gamle Gubben Grå som står i døråpningen ute i entreen og hoster og røyker om hverandre. Nei det er “Jeg gikk bare i boden en tur” som er offer for mine fantasier denne stille morgenen.
Hvordan har “Han i boden” hatt det i boden i natt sammen med edderkoppene?
Vi har sett bilde av boden i deres nye hjem, og selv om hjemmet ellers sikkert er mer enn bra nok ser ikke den boden så veldig koselig ut. I det minste ikke å tilbringe natten i – spesielt ikke når man er redd for edderkopper. Etter å ha lest hans siste innlegg er jeg nemlig ikke i tvil om at han har tilbragt natta i boden.
Se for deg situasjonen;
Kona til han som garantert har tilbragt natta i lag med edderkoppene har hatt en utrolig stressende dag. Hun har en logistikk på kjøring og henting av barn til og fra skole og tannlege som hun nøye har planlagt sammen med alle sine andre gjøremål. Vi kvinner vet at det ofte er hårfine marginer på slike logistikk-skjemaer. Det skal ikke mye til før skjemaet ryker og endrer karakter fra logistikk til stress.
Det var nettopp det som skjedde for kona til han som har sovet sammen med edderkopper i en mørk og rå kjellerbod i natt. Gravemaskiner, anleggsarbeidere og varmepumpemontører som ikke forsto norsk gjorde at hennes nøye planlagte flytskjema ble omgjort til stress som kunne få den mest sindige til å kjenne blodtrykksstigning og hjertebank av stress.
Hun har hatt en av sine verste dager, og ser ikke humoren i historien på samme måte som ektemannen.
Hennes siste inderlig ønske før hun stuper utslitt til sengs er at han ikke skriver om hennes kaos-dag på bloggen. Gjør han det bærer det rett i boden!
Vel han skrev og trykte publiser, og regnt med at kona hadde sovnet og ikke kom til å lese bloggen hans.
Er det flere enn meg som er overbevist om at han har tilbragt natta i boden? Man tirrer ikke en utslitt illsint kjerring ustraffet.
Litt temperatur og frustrasjon kan det tenkes at det blir her i Drømmehuset i ettermiddag og.
Det er Gamle Gubben Grå sin tur til å lage middag, og på mitt skjema står det at han skal lage Selleri “shawarma” med tahinidressing. Jeg regner med at en slik beskjed ikke vil føre til jubel i stua. Gamle Gubben Grå er som kjent ikke spesielt glad i vegetarretter.
Vel, bare han disker opp med mat blir jeg fornøyd. Spis og spar foreslår Amerikansk gryte, Mat fra bunnen vårruller. Godt det og.
Litt mer harmonisk er det i heimen til Monica Vederhus.
Hos Vibbedille er det jul og julegavelaging som gjelder. Harmoni og glede antakeligvis. Heimen lukter godt av julekrydder og nylaget eple- og plommegele. Regner med at julemusikken står på i bakgrunnen og at Vibbedille små-nynner der hun står og koser seg med å lage godsaker til familie og venner.
Jeg å innrømme at jeg kjøpt med meg et sånn juleblad stappfull av ideer da jeg var innom Kiwi i går. Jeg er veldig glad i slike blader.
Jula er og med i planene hjemme hos Mamma på hjul. Men der er det nok et stykke til julepynten og juleduftene er det som gjelder. Først skal de bygge om stua.
Et år da vi bodde i rekkehuset måtte vi rive ut hele kjøkkeninnredningen og legge nytt gulv på kjøkken i desember. Oppdaget en vannlekkasje tidlig i desember, og plutselig hadde jeg ikke et kjøkken å benytte i julebaksten. Det følte til relativt mye stress….
Vel, hos Mamma på hjul skal de “bare” rive ned en vegg. Men det ene drar fort litt mer med seg.
Jeg tar meg i å tenke at jeg skulle ønske Vivian, Mamma på hjul, kunne ta slegga i egne hender og slå ned den veggen. Jeg tror det hadde gjort henne godt.
Stine Skoli og Ida Wulff har ikke kommet med noe nytt.
Da er det bare Kokkejævel igjen.
Det innlegget skal jeg ikke kommentere. Det er best slik.
Jeg sto opp 05.30 i dag. Planen var å dra rundt 6 og ha god tid på veien til treningsleiren. Jeg følte meg ikke i form. Skyldte på tiden på døgnet. Hvem er liksom frisk og rask før klokka 6 om morgenen? Tok å lagde meg en stor kopp med te. Halsen føltes som sandpapir og stemmen var enda mer hes enn i går. Snørrete var jeg og blitt.
De er litt strenge på forkjølelse-symptomer der oppe på treningsleiren. Jeg målte temperaturen. At jeg er frossen og tuller meg inn i pledd behøver ikke ha noe med feber å gjøre. Ikke at jeg føler meg litt heit heller kjerringer på 50+ gjør fort det.
39,3. Vel, da blir jeg hjemme i dag. Ringte treningsleiren og fikk beskjed om at det sikkert var greiest at jeg ble hjemme ut uka. Skulle visst ikke dra dit på “stigende forkjølelse” , men vente til symptomene avtok.
Har vært en tur med Charlie Chihuahua. Kan jo ikke la kroppen forfalle så det ble 3 kilometer i dag og. Riktignok i langt roligere tempo enn på treningsleiren.
Nå kjenner jeg at det skal bli godt med litt kvalitetstid med pelspledd og sofa.
Jeg studerer bildet av Stine Skoli der hun sitter liksom tilfeldig henslengt i vinduskarmen på det harmoniske soverommet sitt. Soverommet fremstår like stilig som det flotteste hotellrom, og Stine sitter i vinduskarmen med en lekker blondetopp og en tettsittende bukse i skinnimitasjon.
Kontrastene er store både til soverommet i Drømmehuset og kjerringa hvis hun skulle ha fått ideen om å krabbe opp i vinduet, og sitt der å dingle. Ikke har vi sånn bred vinduskarm heller.
Blondetopp har jeg, den brukes aldri uten at jeg har blazer utenpå. Men jeg har ei bukse i skinnimitasjon. En lilla en. Den er stilig, behagelig å ha på og jeg brukte den senest i forrige uke.
Parkasen Ida Wulff reklamerer for i sitt innlegg ser behagelig ut. Deilig og varm for meg som ikke er noe glad i vinter, snø og kulde.
Jeg dropper å svi av 4.000 kroner på den. Er redd jeg ville se ut som en stappa pølse. Selv i størrelse XXL virker målene litt små.
Reflekterer litt over at jeg er engstelig for å se ut som ei stappa pølse i en parkas, mens ei lilla bukse i skinnimitasjon som strammer tett rundt kjerring-rumpa får meg til å føle meg vell. Kanskje jeg burde realitets orientere meg selv ved å ta en litt mer grundig vurdering av egen kjerringkropp i speilet.
Eller kanskje ikke.
“Jeg gikk bare i boden en tur” sjekka speilet etter at han hadde åpnet døra for ei fremmed dame. Det virker ikke som om det var en boost for selvtilliten.
Suppa jeg postet bilde av for noen uker siden så ekkel og vond ut var det noen som mente det var påkrevd å opplyse meg om i kommentarfeltet. Jeg burde nok heller ha gått for marinert kylling med sting i tempura og panko slik som Mat fra bunne av har som en av rettene i sin ukemeny.
Nå er jeg litt usikker på hva tempura og panko er. Trodde egentlig Tempura var en type madrass. Å tygge i seg madrasser høres verken godt eller sunt ut.
Tempura er i det japanske kjøkken mat som først er blitt panert og deretter frityrstekt i olje. Det dreier seg ofte om sopp, fisk, reker, blekksprut, søtpotet eller lotusrot som dyppes i en deigblanding basert på ris og også består av et fint tempuramel bestående av vann, mel og eggegule.
Ok, hun snakker altså om frityrstekt kylling. Panko finner jeg ut er en type brødkrumme som er mer in en vanlige brødsmuler.
Jeg er litt usikker på om jeg blir et bedre menneske hvis jeg stapper i meg fritert kylling uavhengig av hvor moderne brødsmulene er. Eller om jeg bør ha lavkarbo crispy blomkålvinger som Spis og spar har som forslag til lørdagskosen i tillegg. Og hvis jeg safer med å gå for de blomkålvingene, kan de paneres i panko, mitt eget brødkrumme laget av tørkete hvitløksbagetter eller må jeg følge oppskriften til punkt å prikke og panere de i Monster pork crunch (knust lavkarbo-baconcrisp)?
Kokkejævel har god greie på mat. For tiden er han opptatt av å gå ned i vekt. Han spiser vanlig norsk mat og er ingen tilhenger av lavkarbo-hysteriet. Likevel går han ned i vekt. 6 kilo på to uker.
Kanskje går det helt bra å spise blomkål uten Monster pork crunch.
Jeg håper og tror at Kokkejævels ønske om vektreduksjon har sin bakgrunn i egen helse og ønske om en lettere hverdag. At det ikke er et resultat av lavt selvbilde og en drøm om å passe inn i et bilde eller et ideal andre har skapt. Forventninger om hvordan enkelte mener at menn på 40+ bør se ut.
Jeg har sett mange menn finne på mye rart når de har kommet i 40 års krisa.
Noen av dere trekker kanskje på smilebåndet når jeg skriver Kokkejævel og lavt selvbilde i samme avsnitt. Men lavt selvbilde gir seg uttrykk på så mange måter. Alle som har fulgt Kokkejævels blogg en stund vet at selvfølelsen som det virker som er mer enn bra nok nå ikke alltid har vært det. Skoleårene var tøffe. Han hadde ikke heiagjeng og blodfan den gangen. Å det å ha en heiagjeng i de avgjørende ungdomsårene har mye å si for selvtillit og selvfølelse videre i livet.
Vibbedille er inne på det i sitt innlegg.
Sønnen har skiftet kampsport fra Taekwondo til kickboxing og MMA. Vibbedille har vært i mot dette byttet selv om sønnen har ønsket det lenge. Så lenge han var under 18 kunne hun sette foten ned kunne hun sette foten ned. Sønnen trengte hennes underskrift for å begynne å trene i denne kampsportformen. Og siden hun var redd for skader og synes MMA og kickboksing virker skummelt fikk han ikke den signaturen.
Nå er sønnen myndig og gjør hva han selv ønsker.
Da hadde Vibbedille valget mellom å fremdeles vise sin motstand mot bytte av idrett, eller å velge og bli en støttespiller. En del av sønnens heiagjeng. Hun valgte støttespiller og heiagjeng rollen. Det tror jeg er et fornuftig valg. Ungdom trenger heiagjeng og foreldre som støtter de i deres beslutninger. Det behovet stopper ikke ved myndighetsdatoen.
Monica Vederhus hadde ikke den store heiagjengen i oppveksten slik jeg har forstått det.
Jeg får en klump i magen når jeg leser at hun skriver.
Jeg er glad for at jeg har blitt kalt stygg hele mitt liv og verre ting enn det. Det har gitt meg tykk hud.
Jeg har og blitt kalt stygg, heks og treskeverk i stor deler av oppveksten. Jeg vet at slikt setter spor. Varige spor.
Monica er tøff. Jeg smiler for meg selv når jeg leser videre.
Jeg har fått høre at jeg er oppmerksomhetssyk og da tenker jeg i mitt stille sinn at visst pokker er jeg det! Selvsagt er jeg oppmerksomhetssyk når jeg starter en blogg som dette. Om jeg ikke hadde vært det så hadde jeg tatt alt dette i ett stille rom med psykologen min. Eller som før og holdt alt for meg selv og blitt syk igjen. Nei jeg tenker at alle burde være litt mer oppmerksomhetssyke og ta litt mer plass i Norge i dag.
Vet du hva Monica. Det tror jeg du har helt rett i. Vær ikke redd for å ta din plass. Vær ikke redd for å synes høres eller å bli lagt merke til. Du velger selv hvordan du vil leve ditt liv.
Vivian, Mamma på hjul har et ønske om å leve mens hun ennå kan. Leve livet og skape seg gode dager i stedet for å bruke tiden sin på å sloss en endeløs kamp mot systemet.
Mens sekunder og minutter tikker av gårde og tiden renner bort som sand i et timeglass føler hun at hun hele tiden må bevise at hun et et oppegående menneske med selvinnsikt. Bevise at hun “fortjener” å leve det livet hun selv ønsker.
Vivian har motet, selvtilliten og et brennende ønske om å leve det livet hun ønsker. Om selv å få velge innenfor kroppens begrensninger hvordan hun vil leve livet sitt. Hun må se livet passere minutt for minutt, time for time dag etter dag mens byråkratiets langsomme kvern dytter stadig nye hinder i veien for henne.
Mamma på hjul har ikke store krav. Hun drømmer ikke om ville fester, eksotiske reiser eller spektakulære opplevelser. Hun drømmer bare om å få leve sitt vanlige hverdagsliv i fred.
Og vet du hva Vivian, det synes jeg du skal. Ikke sitt å vent på svaret fra kommunen. Det må komme innen måneden tar slutt. (antakeligvis ikke før sent neste fredag skal vi tro mønsteret fra Bergen kommune)
Bruk dagene til å leve det livet du ønsker mens du venter. La ikke livet bli satt på vent. Byråkratenes dom kommer når den kommer.
Jeg vet at dette er mye lettere for meg å si enn for deg å klare. Men prøv. Tenk som så at svaret først kommer fredag i neste uke klokka 16.00. Da skal du løse det problemet. Frem til da skal du leve livet akkurat slik du ønsker.
Janne Nordvang er på en 11. plass i dag. For dere som ikke kjenner bloggen til Janne, gå inn og les innlegget og kos dere både med tekst og tegninger. Jeg har lenge fulgt bloggen til Janne og hennes oppdateringer om ukas små øyeblikk hver søndag. Når hun kommer med et innlegg midt i uka er det som regel fordi hun har noe viktig å komme med. Alltid verdt å lese.
Til slutt vil jeg bare be Doc og Dask om unnskyldning for at jeg ikke klarte helt å fatte inn henne og hennes innlegg i dag.
Jeg lå krøllet sammen under pelspleddet på sofaen sliten etter en engasjerende dag. Gamle Gubben Grå hadde tatt en tur til byen. Jeg antok han var ute og kjøpte røyk eller spaghettisaus. Samme for meg. Jeg døste under pleddet og hadde det helt greit. Lyttet på værmeldingen og lurte på hvordan det ville bli å kjøre til treningsleiren I morgen tidlig, tidlig. De vinterdekkene er litt slitt. Vi har hatt de på bilen etter at den var en tur til fjells for noen uker siden, og jeg har kjent at de ikke helt har hatt grep på vått føre. Jeg hater vinter, snø og spesielt glatte veier. Dette er uavhengig av om jeg kjører eller går.
Vel jeg gidder ikke ta sorgene på forhånd. Bare jeg starter tidlig nok går det nok greit. Treningsleiren løper sikkert ikke fra meg om jeg skulle komme for seint til første økt. Det er avspenning. Kan komme godt med hvis jeg har kjørt 150 km på slapseføre med dekk jeg føler meg utrygge på tenker jeg.
Jeg har nesten sovna da jeg hører det går i ytterdøra. “Da er det nye vinterdekk på bilen du kjører” sier Gamle Gubben Grå. Jeg kjenner at spent muskulatur allerede har begynt avpenningstimen. Kjøreturen i morgen ble plutselig ikke noe å grue seg til. Jeg må ha verdens snilleste mann som klarer å fikse nye dekk til meg på en dag hvor alle skal ha dekk. Nå får jeg sove godt i natt.
Til dere som har savnet mine morgenbetraktninger over toppbloggerne og livet generelt alt har sin naturlige forklaring. Forklaringen er at jeg har viet dagen til noe som gir meg energi, overskudd og glede.
Nei jeg snakker ikke om trening. Jeg snakker selvsagt om politikk.
Etter kondisøkta i går ettermiddag forlot jeg treningsleiren. Jeg hadde fått innvilget permisjon i dag for å delta i adhoc-utvalget sin (forhåpentligvis) siste gjennomgang av rapporten vår. Dette arbeidet har jeg lagt ned så mye arbeid i at her ønsker jeg å ha innflytelse helt til rapporten blir vedtatt i kommunestyret.
Siden jeg måtte finlese utkastet til endring i rapporten som utvalgets leder hadde gjort i forkant av møtet i dag fikk jeg ikke tid til å konsentrere meg om toppbloggerne før jeg dro av sted på møtet som skulle begynne klokka 9. Finlesing av utkast og nedtegning av mine notater tok litt tid. Erfaringsmessig kan det komme plutselige endringer helt frem til møtestart, derfor har jeg utsatt dette til i dag.
Måtte og beregne god tid ned til rådhuset siden den første snøen hadde kommet i løpet av natta. Den første snøen kommer alltid svært overraskende på oss her på Østlandet. Snø? I oktober? I år også? Jeg har vinterdekk på bilen, riktignok litt slitte, men det er ikke sikkert andre er like godt skodd.
Det har vært en engasjerende dag på rådhuset. Over seks og en halv time tok møtet før vi sa oss fornøyd med rapporten. Å se på hvordan vi skal organisere kommunens helse- og omsorgstjenester i fremtiden for å møte eldrebølgen vi vet kommer er det rapporten tar for seg.
Å få frem forskjellige muligheter og våre anbefalinger på en måte kan være realistisk og samtidig ta i seg de politiske uenighetene som selvsagt er til stede i gruppa. Som om omsorgsboliger skal bygges og driftes i privat eller kommunal regi. Om sentralisering av tjenestene kontra det å opprettholde tilbud I distriktene. Og ikke minst få tydeliggjort at det å opprettholde gode og trygge tjenester til kommunens innbyggere også i fremtiden vil kreve investeringer på over en milliard kroner og at driftsbudsjettet til Helse og omsorg må økes med minst 50% i løpet av de 15-20 neste årene.
Når møtet var ferdig var også jeg relativt ferdig. Jeg fant ut at det å kjøre 15 mil på slapseføre tilbake til treningsleiren nå i kveld blir litt vel slitsomt. I følge Yr kommer det mer snø utover kvelden i dag på treningsleiren, mens det i morgen er spådd opphold og mange varmegrader. Jeg har første aktivitet klokka 9 i morgen, så da slapper jeg av her i Drømmehuset I kveld og starter uthvilt herfra i morgen tidlig. Forvent ikke noe innlegg fra meg før et godt stykke ut på dagen i morgen heller.
Nå har jeg inntatt horisontalen på sofaen. Krøllet meg sammen under pelspleddet sammen med Charlie Chihuahua. Jeg er trøtt i hodet og kjenner at jeg begynner å bli hes. Mulig jeg har snakket litt mye i løpet av dagen. Blir fort sånn når jeg er engasjert.
Jeg har garantert gått ned under oppholdet her på treningsleiren. Men én vektreduksjon på 10 kilo i løpet av 10 dager er kanskje å ta i litt hardt? Jeg har ikke veid meg på noen dager men jegctror jeg maksimalt har gått ned 5 kilo. Nei grunnen til overskriften ligger mer på det følelsesmessige plan.
Jeg, kjerringa som fikser alt, ba i dag atføringskonsulenten om hjelp til å undersøke med NAV noe jeg har gått og lurt på. Jeg kunne ha undersøkt det selv, men vet ikke helt hvordan. Jeg er heller ikke helt sikker på lov- og regelverket. Jeg kunne selvsagt ha lest meg opp og funnet ut av det selv, men sånt tar tid og krevet overskudd. Mens jeg ville fryde meg over å kunne hjelpe et medlem eller et annet medmenneske med å finne ut av slikt, er det så lett å utsette det når det gjelder meg selv. Jeg har alltid vært flink til å nedprioritere meg selv.
I dag spurte jeg atføringskonsulenten om hjelp. Hun svarte slik jeg ville svart hvis noen spurte meg, at det skulle hun undersøke og gi meg tilbakemelding så fort hun hadde funnet ut noe. Jeg gikk derfra 10 kilo lettere.
Litt stolt var jeg og. Jeg har passert en viktig terskel når jeg nå klarte å spørre om hjelp.
For noen uker siden røpet jeg at jeg arbeider med et bokprosjekt. Jeg har ikke lagt ideen på hylla, men derimot arbeidet litt jevnt og trutt med prosjektet.
For tiden arbeider jeg mest med innhenting av informasjon. Det er nemlig ikke en bok som kun henter fakta fra eget hode.
Et par kapitler er ferdig, eller de blir sikkert flekket litt på ved ny gjennomlesning. Om det er kapittel en og to er jeg usikker på. Jeg må jobbe litt mer, før jeg kan strukturere boka bedre. Jeg vil gjøre det skikkelig. Denne boka ønsker jeg at skal bli hardtslående og etterrettelig. Da må det nødvendivis brukes litt tid. Får jeg den ut høsten 22 skal jeg være mer enn fornøyd.
Forresten, jeg tar gjerne i mot tips på gode forlag som kan hjelpe meg i prosessen. Dette er altså ingen roman, men mer en bok jeg tror vil kunne skape debatt. Mer tror jeg ikke jeg vil si.
