Det eneste sikre i livet er at vi alle en gang skal dø. Hvor lang livsveien blir vet vi ikke noe om, men vi vet alle at en gang vil livet ta slutt. Både vårt eget liv og livene til de vi er glade i. Likevel er det å snakke om døden nærmest tabu for mange.
Det er innlegget til Vivian som satte i gang disse tankene i dag. Kloke Vivian som har levd i 10 år med døden pustende i nakken hennes, slik hun skriver i innlegget.
I går da venninna mi og jeg parkerte utenfor kirken før bisettelsen spurte jeg om hun husket om det var bisettelse eller begravelse. Hun husket ikke, så vi sjekket dødsannonsen. Det var bisettelse. Jeg sa at jeg syntes det var bra. Jeg sliter mer med begravelser. Jeg synes det å se kista bli senket ned i jorda er skikkelug tøfft. Jeg liker heller ikke tanken på at avdøde ligger i kista og råtner langsomt opp. Hun så litt tankefull på meg. GGG, mannen min, ble begravet.
Da GGG døde brått og uventet i fjor sommer var det noe som sto klart i hodet mitt. En samtale han og jeg hadde hatt i januar 1994, altså godt over 31 år før han døde.
I januar 94 mistet vi Tiril i krybbedød. Da begravelsesbyrået spurte om vi ønsket begravelse eller bisettelse (kremasjon) svarte vi umiddelbart i kor. GGG svarte begravelse, jeg svarte bisettelse. Vi fikk lov til å komme med et svar dagen etter. Klok begravelsesagent så at vi trengte tid for å komme til et svar. Vi tok en god samtale om temaet den dagen. Forklarte hvorfor vi tenkte som vi gjorde. Klare på at det ikke var et fasitsvar på et slikt spørsmål. Tiril ble bisatt. Jeg trodde ikke jeg hadde klart å se barnekista bli senket gjennom snø og frossen jord ned i et stort svart hull. Samtidig lovet jeg GGG at hvis han døde før meg skulle jeg påse at han ble begravd. På samme måte lovet han meg kremasjon.
Årene gikk. Vi snakket sikkert ikke mer om døden enn folk flest. Men ved anledninger hvor det var naturlig at temaet døden kom opp, som når slektninger og andre døde kunne vi prate om det. Ungene har lenge visst at GGG skulle begraves og at jeg skal kremeres.
Da han døde i fjor sommer var jeg utrolig glad for den samtalen i 94, og at temaet hadde vært oppe flere ganger gjennom årene. Jeg behøvde ikke lure på hva GGG ønsket. Jeg visste hva han ønsket.
Så selv om jeg syntes det var vondt å se kista bli senket i jorda var det godt. Godt fordi jeg visste at dette ble slik han hadde ønsket det. Jeg opofyllte løftet fra 94.
Vi snakket ikke mye om døden etter at GGG ble syk, vi hadde fokus på å leve. Men vi hadde noen gode samtaler i kurvstolene på trammen hvor også døden var tema som kom opp.
En av de samtalene var bare noen få dager før han døde. Jeg husker at vi snakket om at det verste ved døden var det å ikke leve. Ikke få være med videre. Ikke få med seg neste episode i livene til de vi er glade i.
Vi snakket og flere ganger om hva som skjer etter døden. Om det er punktum, eller om det finnes et liv etter dette. Det temaet kunne vi både snakke om i alvorlige former, og med humor.
Jeg tror at ved å gjøre døden til et ufarlig tema i hverdagen og kunne snakke om døden både med respekt og humor så blir den ikke så skremmende. Kanskje blir det og litt lettere når noen vi er glade i dør.
Tror vi mennesker har så forskjellige tilnærminger til dette, veldig fint dere hadde den samtalen i -94. For meg er det naturlig å snakke om døden, når jeg dør er det de som står igjen som får ta valget og må leve med min død. Syns det var veldig vanskelig å få spørsmålet da vi mista vårt første barn, grav eller fellesgrav. Neste tok vi samme valget for. Har aldri angret på de valga. Men ståstedet for oss er så forskjellig, noen tror, noen tror alt er slutt. Vi må bare respektere hverandre og finne fram til hva vi føler er riktig.
Spørsmålet er vabskelig. Mye lettere når man har tenkt gjennom det på forhånd synes jeg. Eller når man vet hva vedkommende ønsket.
Men som du skriver, vi mennesker er så forskjellige.
Da GGG døde i sommer brukte ungene og jeg et par dager på å bestemme sanger i begravelsen. Det var en god prosess som jeg i ettertid tror var viktig at vi som etterlatte tok.
Det skjønner jeg. Tiden etterpå, å være i sammen om minner er viktig.
Jeg har erfaring med begge deler mht. bisettelse/begravelse. Jeg synes igrunnen det er verre med kremasjon, for da blir vedkommende så plutselig helt borte. Er liksom en trøst at den du har mistet er nedi der, og gradvis blir borte, men dette er opptil hver enkelt å mene noe om.
Vi mennesker føler og tenker så forskjellig. Jeg føler nærhet til den døde enten jeg står ved en urnegrav eller en kistegrav.
Faren min ble kremert. Synes ikke noe om det. Han hadde visst sagt det til broren min. Jeg fikk helt sjokk!
Mamma hadde kistebegravelse og det var mye finere for meg. Når jeg besøker grava dems nå, er i hvert fall mamma der. Det lille støvet etter pappa er ikke nok for meg, for å finne ro.
Men etter hvert blir det nok mer og mer vanlig med kremasjon. Det er vel tiden!
Vi er forskjellige.
De to ungene jeg har mistet ble kremert. Jeg synes det er en fin seremoniform. I det minste når seremonien er i kapellet i tilknytting til krematoriet. Da forlater man kista i kapellet delvis senket ned i gulvet. Å stå utenfor en kirke å følge bårebilen med øynene der den kjører av sted med avdøde er tøffere.
Men kistebegeavelse synes jeg er vondt. Å grave avdøde ned i et svart hull i bakken.
Nærhet til avdøde føler jeg er den samme når jeg besøker gravplassen i ettertid.
Når kis
Døden er en realitet.
For å unngå døden må man ikke bli født.
Alle forlater oss en dag.
Noen forlater oss fysisk, noen forlater våre hjerter, og noen forlater våre liv.
Jeg ønsker deg god helse.
Takk
Ja alle skal vi dø.
Jeg har begynt å fylle ut et skjema jeg fikk hos ei som driver begravelsesbyrå. Der står det bl a at jeg skal kremeres, at jeg gjerne vil ha bårepynt med orkideer. Valgt ut noen salmer, og jeg vil at Ut mot havet skal spilles. Da blir det færre avgjørelser å ta for de som er igjen. Framtidsfullmakt har vi også skrevet, veldig greit å ha alt klart
En fin måte å fjøre det på.
Jeg tenker akkurat som deg når det kommer til begravelser. Det å se kisten bli senket, vite at kroppen skal gå i forråtnelse, at jeg skal måtte forlate vedkommende alene der… jeg klarer ikke tenke tanken. Det er også vondt selvsagt å se begravelsesbilen kjøre avgårde med kisten, i de tilfellene der krematoriet er et annet sted enn der bisettelsen har foregått. Det er vondt uansett.
Begravelser og bisettelser gjør vel alltid litt vondt.
Vondt uansett. Men kanskje er det en liten trøst i det vonde at man har hatt den praten på forhånd, slik at man vet hva den avdøde selv ønsket.
Helt klart.