I kommentarfeltet under det siste innlegget mitt Så sa det stopp… dukket det opp en kommentar som ikke helt forholdt seg til temaet. Greit nok, den som skrev kommentaren har det ofte med det. Kommentere litt ut fra hva som rører seg i egen tankevirksomhet. Helt uproblematisk. Jeg opplever vedkommende som reflektert, selv om jeg vet at det er delte meninger om det.
Kommentaren var som følger:
Beundrer Erna .Der sier det ikke stopp. Etter 17! intervjuer i går var Det Solvangs tur. Jeg fikk lyst til å kjenne på håndleddet hennes om hun hadde puls. 😉
Dette var altså en kommentar under et innlegg som handler om at jeg som en gang var “Kjerringa som fikser alt” måtte trykke på stoppknappen etter et par uker som i min storhetstid ville ha fremstått som relativt avslappende, men som nå er i hektiske laget.
Og den som skriver kommentaren har helt rett. Erna var i 17 intervju i går for så å avslutte med en samtale med Fredrik Solvang i Debatten. Hun trykket ikke på noen stoppknapp, men sto løpet ut. Hun tok en langhelg i Bergen, fikk snakket litt ut med ektemannen før hun var tilbake i manesjen. Ingen sykemelding. Ingen permisjon. Ingen stoppknapp.
Kommentaren fikk vekt til live noen såre tanker. For det er jo slik jeg ønsker å fremstå. Slik jeg ønsker å være. Kanskje ikke 17 intervju og Debatten, men være den som står i stormen. Beintøff. Den som aldri kaster inn håndkle eller trykker på stoppknappen. Kjerringa som fikser alt. Det er mitt ideale. Slik jeg skulle ønske at jeg var.
Erna trykker ikke på stoppknappen. Det gjorde jeg. På ny kjenner jeg på nederlagsfølelsen. Ga jeg opp for fort? Kunne jeg ikke bare bitt tenna sammen og fortsatt? Det er jo så mange som klarer det. Ikke bare Erna. På nytt kommer følelsen krypende, jeg ga opp. Jeg trykket inn bremsen – eller stoppknappen da. Jeg burde ha holdt ut. Jeg ga opp.
Jeg håper og tror det ikke var helt Slik det var ment fra den som skrev kommentaren, men det var slik det ble oppfattet. Jeg trykket på stoppknappen. Erna klarer 17 intervju på en dag. Jeg er en som gir opp.
Det er viktig å ta kroppens signaler på alvor, og trenger man å trykke på stoppknappen, så skal man gjøre det. Jeg tenker ikke særlig over det til vanlig, – jeg bare setter med i godstolen når jeg kommer hjem fra jobb og har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke står på til leggetid med fysiske “utskeielser” eller aktiviteter. Jeg er sliten, sovner gjerne en liten time også i stolen, før jeg skriver på noe, hekler, hører på en bok, ser en film eller noe annet.
Ikke tenk over beveggrunnen til hvorfor folk gjør og sier ditt og datt, og ikke stress med å “please” alle andre- da blir det mye enklere å leve…
Du, jeg er sjelden en som overtenker eller er opptatt av å please andre..
Jeg ville bare skrive om hvordan tankene kom etter en kommentar jeg ikke tror var ment slik.
Inni mellom må nok Erna også trykke på stoppknappen. Hvis ikke klarer hun ikke en dag med 17 intervjuer!
Dessuten hadde hun nok kunnet ønske st hun hadde muligheten til å trykke på stoppknappen en slik dag, men akkurat nå har hun ikke annet valg enn å stå i det.
Å trykke på stoppknappen er riktig og viktig for oss alle av og til, slik at vi kan klare det vi må og vil ellers i livet!👊🏻👍🏻
Det har du rett i. Erna holdt ut i går fordi hun i grunn ikke hadde noe annet valg. Reger med hun var segneferdig da hun endelig kom hjem til leiligheten.
Noen mennesker har energi å driv utover normalen. Å så henter mangen av oss frem litt ekstra når vi må. Selv er jeg tryggest sammen med andre som noen ganger må finne stopp knappen.
Det skjønner jeg, men jeg var en gang en av de uten stoppknapp.
Erna er stjerna vettu..
Bra du tok ansvar for deg selv..puste ut og inn og…Viktig.
Vet ikke om Erna er stjerna, men hun er beintøff og det står det respekt av.
Jeg tror jeg må trykke på stoppknappen i blant, ellers går det ikke – samme hvor mye jeg ønsker.
Alle er ikke laga av jern! Det er godt du er kjøtt og blod – å trykke på stoppknappen er aldri feil!
Jern-Erna.
Vel jeg er ikke der lenger.
Takk gud og Allah og alle andre guder. at du har en stoppknapp. Det har jeg og. 😉
Ja, det er bra å stoppe opp litt. Og jeg tok ikke kommentaren vondt opp.