Bunnbloggeren jeg tenkte å skrive om i dag, Mallemey, skriver om fatigue. Fatigue er en følelse av overveldende utmattelse som ikke blir bedre av søvn eller hvile. Jeg vet litt om det. Det var slik jeg hadde det i 2018 da jeg møtte veggen.
Fatigue er ikke en diagnose, det er et symptom. Og i mitt tilfelle var det diabetesen som nok var hovedårsaken til at jeg var så sliten. Det og at jeg hadde drevet meg hardt over tid.
Selv om jeg nå har fått kontroll på blodsukkeret og har mye mer energi enn jeg hadde, har jeg og lært meg å ta grep. Det er så mye veg ønsker å gjøre, så mye jec ønsker å være med på, så mye som jeg føler blirforventet av meg. Og jo mer jeg sier ja til, jo mer forventer folk at jeg skal gjøre.
Jeg har lært meg å prioritere. Når jeg har slike dager som jeg hadde i går , slike dager som jeg elsker, så må jeg ha en roligere dag enten i forkant eller i etterkant.
Med det mener jeg ikke at jeg ligger som et slakt på sofaen i dag. Men at siden jeg var i Drammen på onsdag og hadde en relativt hektisk dag i går, så bruker jeg dagen i dag på å stelle litt i Drømmehuset og forsiktig prøve ut ankelen. Da regner jeg med at jeg har energi nok til å ta noen timer på stand på torget i morgen.
Jeg har og blitt flinkere til å si nei til ting jeg ikke har lyst til. Og ikke minst, jeg har blitt flinkere til å sette av tid til ting som gir energi.
Det er ikke alltid det er de store tingene som skal til. En time med ei bok og en kaffekopp på terrassen, en tur i skogen med Gamle Gubben Grå eller en god prat med Barndomsvenninna. Slike ting gir faktisk mer energi enn bare å ligge komatøs under pelspleddet.
Jeg har og blitt flinkere til å planlegge og til å ta i mot hjelp. Hadde jeg og blitt flinkere til å be om hjelp hadde jeg kommet enda et steg videre. Det jobber jeg med.
Jeg er en helt annen person i dag enn jeg var i 2017 og 2018. Jeg har og lært hvordan jeg skal unngå å kjøre meg så langt ned igjen.
Ja, må noen ganger finne ut av det selv…….
Det tror jeg at vi har igjen for, men en må finne det ut hvor grensene våre går. Og det kan jo være vanskelig.:) Ha en fin kveld. Ps. Savnet deg i går, for det pudderet preget siden lenge hehe.
Hehe
Kjenner meg godt igjen i det siste du skriver, – om å si ja til hjelp fra andre, samt å be om hjelp. Det koster, men det er supert at vi er på vei…
Ser forresten at du leser Jonas Jonassen. Jeg er ikke en veldig belest person, men har lest “Analfabeten” av Jonassen og ble begeistret for den humoristiske måten hans å skrive på, og det må jeg si jeg kjenner litt igjen i måten du skriver på, – litt ironisk, kult med “Gamle Gubben Grå” og ellers en “fin penn”. Jeg er ny her på blogg.no, men det er din blogg jeg har vært mest innom foreløpig, og det er det lette humoristiske sansen jeg setter pris på 😉
Takk for hyggelig tilbakemelding. Har selvsagt lest “Hundreåringen som krabbet ut av vinduet og forsvant…” etter det falt jegvfor Johanson lun humor og noen ganger med litt brodd
Ikke lett å si nei til andre enn min kjære. Han sier alltid nei først, men de som kjenner han vet at etterhvert sier han ja.
Heldigvis har jeg klart meg uten å bli utbrent. Tror det har noe med at jeg egentlig er veldig lat.
Jeg har klart det til gangs ….
Fatigue håper jeg jeg slipper å få noen egen erfaring med, for det virker skremmende, når man vil mer enn man orker og alt stopper opp…
Kjenner både unge og eldre med symptomer, og av ulike årsaker.
Du gjør nok helt rett i å styre energien din og prioritere det du gjør!
Og forresten , gratulerer med “ny fot”. Må være deilig å få av seg gipsen…
Det er deilig at gipsen er vekk.
Ankelen er selvsagt fremdeles vond, men vond nå enn når jeg hadde gips.
Men det går seg nok til.