Sommernetter. Det er det fineste med hele sommeren synes jeg. Sitte ute ut over kvelden til det stunder mot natt. Nabolaget har gått til ro. Ingen unger som skrenser ned bakken på sykkel, ingen gressklippere, motorsager eller høylytte stemmer. Kanskje litt latter fra en terrasse, og noen plask fra naboen med basseng. Folk som koser seg. Trivelige lyder.
Jeg sitter ute med bok og nipper til rødvinsglasset. En halvflaske av yndlingsvinen holder til både fredag og lørdag.
Boka jeg leser ble anbefalt av Mangt og meget her på blogg for et par uker siden. Fri av Lea Ypi. Jeg tenkte etter å ha lest Mangt og meget sin anmeldelse at den vil jeg lese. Så jeg bestilte den på nett, og sitter nå og leser en av de mest interessante bøker jeg har lest på lenge.
Lea Ypi vokser opp i Albania. Den siste stalinistiske staten i Europa. Vi følger Lea 11 år og hennes forvirring over endringene som skjer i 1990 når landet blir fritt. Lea får hele sin identitet, historie og verden slik hun kjente den revet vekk under føttene.
En bok som vekker mange tanker. Om hjetnevasking av skolebarn,. Om at det kjente føles trygt, selv når det er utrygt. Om en verden jeg ikke kjenner, men liker å lære mer om.
Boka starter med et siat av Rosa Luxemburg. En historisk person jeg ikke kan huske å ha lært om på skolen. Heller ikke på videregående, og jeg var glad i historie og historietimene. Mulig er det ikke bare i Albania man styrer hva barn og unge skal lære. Hva som er riktig tolkning av historien. Hva som er riktig ideologi.
Nå skal jeg ikke begi meg ut på et langt ideologisk innlegg om Rosa Luxemburg. Det får heller komme i et senere innlegg.
Det hørtes ut som en spennende bok 🙂
Det er det. og historien er sann.