Trasseen til den årlige Ringeriksmaraton går mellom boligfeltet og Hundremeterskogen. Det er Norges største maratonstafett (med klasser for 8-mannsstafett, 4-mannsstafett, par og individuelt maraton). I år var det 3 168 fullførende deltakere.

At godt over 3.000 mennesker tenker at det å løpe er det mest fornuftige å bruke en solfyllt sommerlørdag på er selvsagt mer enn jeg kan fatte å begripe. Og hvis noen lurte; jeg har aldri løpt en meter av Ringeriksmaraton, og kommer heller aldri til å gjøre det. Likevel tok jeg turen bort i veien for å se på galskapen. Jeg hadde hørt at en av de jeg er grand-tante til skulle løpe etappen fra “Vekta” og opp hit. Da må jo gamle-tante kreke seg opp av gyngestolen og gå å heie.

Jeg var ute i god tid, og sto klar borte i veien her lenge før første løper passerte. Nå skulle grand-nevøen min muligens ikke løpe for et elitelag. Han skulle løpe på laget til syklubben til bestemora si. Men jeg hadde hørt at det var flere som skulle løpe på det laget som ikke hørte hjemme i denne syklubben med damer fra siste halvdel av 50-åra og oppover, så kanskje det nærmest var et elitelag? Jeg hadde lovet å heie, da måtte jeg være på plass.

Mens jeg sto der og så på svette løpere og publikum dukket en gammel klassekamerat opp. Jeg spurte han om han skulle løpe. Han var sprek da vi gikk på skole sammen for rundt 50 år siden. Han tok seg på leggen og begynte på en stotrende unskyldning om en gammel skade. Litt gøy at en mann på snart 60 mener han må komme med en forklaring til meg på hvorfor han ikke deltar på maraton. Han har kjent meg i alle år og vet utmerket godt at jeg aldri ville ha funnet på å delta på noe slikt.

Egentlig tror jeg jeg har vanskeligere med å forstå hvorfor godt voksne mennesker løper enn hvorfor de ikke løper.

Det dukket opp flere slektninger for å hele. Og den spreke gutten kom i fint driv. Vi heia det vi kunne. Sjekket så etappetida hans, og så at han hadde levert en solid innsats for bestemorens syklubb.

Jeg og et annet familiemedlem fablet om at neste år bør vi stille familielag. Ikke det at vi to hadde tenkt å løpe. Noen må være heiagjeng og, og det er vi gode til. Vi har nok av sprekinger i slekta som kan løpe både bedre og raskere enn oss.