Det siste innlegget til Mirimoro ga meg mye å tenke på. Bloggeren er en magnet som tiltrekker seg mennesker som trenger omsorg. Til slutt har det blitt for mye. Utslitt sitter en ung kvinne og venter på å få innvilget uføretrygd.

Kroppen hennes sa stopp. Hun var den som alltid måtte ta seg sammen, alltid sette andres behov foran sine egne, være den sterke, den som holder tilbake tårene, den som holder seg rolig, den som bestandig må tråkke på tynn is… Det sa stopp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ingen rusavhengige i min familie eller vennekrets slik Mirimoro har. Likevel har livet mitt inneholdt svært mange som trengte hjelp og støtte. Og ja, jeg hjalp så gjerne til. Å være der for andre ble på mange måter en del av min livsstil. Enten det var venner, medlemmer jeg var tillitsvalgt for, kollegaer som ikke var medlemmer eller foreldre som ble eldre og trengte mer hjelp.

Klagemur ledig for oppdrag sa jeg ofte litt humoristisk. Og klagene og klagerne kom. Og jeg så det som min oppgave å være der. Være den som lyttet, den som trøstet og den som så det som sin oppgave å fikse livet for alle som ikke klarte å fikse det selv.

Jeg hadde full jobb (i et omsorgsyrke så klart). Jeg hadde hus og hjem, mann og barn, mange verv, familie og venner. Jeg hadde dager så fulle av program at jeg ofte dro ut døra klokka 6 om morgenen, og kom hjem rett før midnatt. Jeg sovnet gjerne før hodet traff puta, og hadde dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk, og alle jeg ikke rakk å være der for.

Til slutt sa det stopp. Jeg hadde glemt en viktig ting. Jeg hadde glemt å være der for meg selv.

Først tenkte jeg at dette fikser jeg. En liten hvil, et par ukers sykemelding så jeg får hvilt skikkelig ut, så er jeg klar til å brette opp ermrne å stå på videre.

Men det var ikke så enkelt. Det finnes ikke noen hurtiglader for slitne kjerringer. Jeg kom meg tilbake på jobb etter noen uker, måneder, gang på gang. Og gikk på en ny sykemelding etter et halvt år eller så. Etter hvert måtte jeg motvillig innse at kroppen min orket ikke å stå i radiografstillingen lenger, og at jeg burde prioritere meg selv og egen helse forran å være der for alle andre.

Pay-back-time tenkte jeg, og regnet med at venner og omgangskrets jeg hadde vært klagemur for nå ville stille opp for meg. Være der å lytte, trøste og vise omsorg. Er det ikke det vennskap er? Være der for hverandre når det trengs?

Jeg fant ut hvem mine virkelige venner er. De er jeg evig takknemlig for at jeg har i livet mitt. Andre hadde i egne øyne enerett på å ha det vanskelig, og ble rett og slett sure og såret over at jeg ikke orket stille opp som før. Det ble en rydding i hvem jeg regner som venner.

Veien videre har vært utfordrende. Først å innse og akseptere at det hektiske, engasjerende livet jeg elsket var over. Så å lære meg ballansegangen mellom aktivitet å hvile. Ikke ha for stort program, men samtidig kunne delta. Lære meg å prioritere, og lære meg å si nei.

Og så måtte jeg langsomt skape meg en ny hverdag tilpasset det kroppen min orker.  Det har tatt år, men jeg synes jeg nå har klart det på et vis. Eller kanskje er det riktigere å si at jeg klarer det bedre og bedre. Jeg vil fremdeles mer enn jeg orker, og jeg får fremdeles dårlug samvittighet når jeg ikke orker alt jeg vil eller alt jeg synes jeg bør.

Prosessen med å skape meg en ny hverdag har tatt lengre tid enn det kunne. GGG, mannen min gjennom hele mitt voksne liv og min viktigste støttespiller, døde brått og uventet for snart ett år siden. Da hadde vi arbeidet oss gjennom ett år med kreft og kreftbehandling. Alt så ut til å gå bra.

Jeg var en gang kjerringa som fikser alt, men de siste årene har utfordringene og omstillingene i eget liv stått i kø. Det har tæret på energi og overskudd. Nå synes jeg at jeg har skapt meg en ny hverdag, igjen. Jeg har det bra. Har forståtr at restitusjon mellom akriviteter må til. Jeg har blitt flinkere til å si nei. Jobber fremdeles med ikke å ha dårlig samvittighet for å sette meg selv høyere på prioriteringslista, men jeg blir stadig flinkere.