Isabell Raad helt på toppen av toppblogglista hevder i dag at hun er verdens heldigste storesøster. Vel, småsøsknene til Isabell er sikkert fantastiske mennesker, jeg sier ikke noe annet. Men den plassen som verdens heldigste storesøster tror jeg hun deler med svært mange. Meg for eksempel!
Og jeg er så heldig at jeg ikke bare er verdens heldigste storesøster. Jeg er også verdens heldigste lillesøster.
Da jeg netopp var blitt Mamma for første gang ga en av de kloke eldre kollegaene mine meg et godt råd. “Det viktigste du kan gi dine barn er søsken.” Det tror jeg han har mye rett i.
Nå har jeg venner som er enebarn og venner som har ett barn, og jeg er overbevist om at de også har hatt en helt fantastisk barndom. Eller i det minste en barndom som hverken er bedre eller dårligere enn for de med søsken. Men jeg er glad for at jeg vokste opp med søsken.
Ok. I oppveksten var jeg av og til møkk lei de. Vi kranglet, som søsken flest. Storesøstre kan være irriterende besservissere og småsøstre kan være snørrunger som alltid vil være med. Men vi har jo alltid vært flere barn å leke med.
Ikke minst nå som vi er blitt voksne er jeg glad jeg har søsken. Gøy å samle hele gjengen, som på lørdag da vi hadde påskeskirenn. Godt å føle samholdet i en stor familie. Og godt å være flere når foreldrene våre ble gamle.
Godt å være flere om ansvaret. Godt å være flere til å dele på oppgavene, og noen å dele frustrasjoner og sorg med. Samhold.
Ja, mine to søstre er noe av det beste jeg har fått i livet. Jeg er verdens heldigste søster
