Periferskribenteller Margit Langseth som bloggeren heter, er en blogg jeg ikke har vært innom før den i dag dukket opp på plass 100. Men jeg tror ikke dette blir siste gangen jeg klikker innom. Her var det mange kloke tanker.
I det siste innlegget skriver hun om Team Pølsa, eller muligens det egrntlig handler om det å være unik – og det å høre til.
Gi meg heller fortellinger fra virkeligheten – om hvordan det faktisk er å være et menneske.
skriver Margit som begrunnelse for hvorfor kjendiser som later som de bor på gård, leker soldater, pusser opp hus i Italia, løser meningsløse oppgaver eller lærer å lage mat ikke helt fenger.
Vi har en tendens til å søke det perfekte. Helst skal vi ikke vise svakheter. Helst skal vi ikke stikke oss ut.
Sitatet er fremdeles hentet fra innlegget til Periferskribent. Som en person som alltid har stukket meg litt ut, og aldri har vært perfekt følte jeg gjennom oppveksten mang en gang at det var noe feil med meg. Jeg passet liksom aldri helt inn. Ikke det at jeg ville kvalifisere til Team Pølsa tror jeg, men i ei lita bygd skal du ikke være mye annerledes før du skiller deg ut. Det kan vøre nok å ikke evne eller ha lyst tilbå løpe fort på ski.
Jeg tror redselen for å skille seg ut er mye større i dag enn den var da jeg vokste opp på 70-tallet.
Mulig man ikke er så engstelig for å få en diagnose i dag, men man må få en av de riktige diagnosene, de som er i tiden. Og så må man bare få sånn passe med symptomer, slik at man ikke fremstår som annerledes på noen som helst vis.
Så mens barn og unge med diagnoser florerer i norsk skole i dag er det like vanskelig, eller enda vanskeligere å skille seg ut, å være annerledes.
Det er vondt å føle at man ikke passer helt inn. At det er noe feil med en. At en ikke blir akseptert som det unike menneske man er.
Alle mennesker har styrker og svakheter. La oss heie på styrkene hver enkelt har, slik vi heier på Team Pølsa.
Så vi må heie på oss sjøl. Det er der det starter. Aksepten. Aksepterer vi den vi er, med eller uten diagnose, er det lettere og akseptere andre også. Og for noen kan det å henge seg sjøl på en diagnose gjøre det lettere med den aksepten. Det er en grunn og den kan omfavnes.
Du har rett i at man må starte med å akseptere seg selv. Å få en diagnose kan, som du skriver, gjørw det lettere å aksepere sine egne styrker og svakheter. Men å knytte hele seg opp mot diagnosen slik enkelte gjør blir i mine øyne feil. Alle er så mye mer enn en diagnose.
Ja, det er jeg helt enig i. Sjøl er jeg ikke så glad i diagnoser, har sagt opp flere som har med helse å gjøre for min egen del pga. at jeg ikke vil det skal ha stort fokus. Syndrom (ADHD) har jeg erfaring med i nærmeste familie og det kan tider være så tøft at en blir nesten blir blåst over ende. Da er det greit å vite grunnen.
Jeg bruker mine diagnoser for å øke egen forståelse og kanskje egen aksept. Men jeg flagger ikke lista over diagnoser.