I det fine vårværet har jeg og venninna mi vært ute og gått tur.  Hun med ryggmarksbrokk og hofter som ikke er helt med og jeg med en rygg som aldri blir helt bra etter et stort prolaps og mange års arbeid i helsesektoren + lettere hjerteproblemer.  Vi går ikke fort, må jo ha pust til å skravle også, men vi går gjerne langt. Noen ganger kanskje litt for langt.

I dag gikk vi vel ei mil på fin tørr asfalt. Det var en flott tur, været var topp og skravla gikk lett. En hund som måtte ha snusepauser ga også oss noen småstopp  og det var deilig å være ute.  Noen stigninger på slutten merktes i bena, og når det så gikk nedover den siste kilometeren var det ikke fritt for at jeg merket det i ryggen. Da jeg påpekte dette for venninna svarte hun at for henne var det hoftene som var verst. Hun sa og at hun nok ville ha store problemer med å komme seg ut av senga i morgen og jeg tenkte i mitt stille sinn at det var godt jeg hadde kveldsvakt i morgen. Halte og skakke og med verkende kropper kom vi tilbake til bilen og kunne konstatere at vi hadde brukt litt mer tid enn optimistisk antatt, men ikke på langt nær så mye som vi pessimistisk hadde fryktet

Selv om det verker i hele kroppen nå og ansiktet mitt var høyrødt var vi enige om at dette hadde vi bare gått av selv om denne turen kanskje var litt for lang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har vært venner i over tretti år vi to, og har vært på mange turer sammen. Mange har vært litt for lange,eller alt for lange, men vi har aldri gitt opp. Vi har krabbet opp fjellsider. Vi har vandret dyvåte til skinnet. Vi har vassa i bekker, snubla i søledammer og snubla i myrer lyng og steinrøyser. Vi har vasset 3 km med rotten snø til langt over knærne.  Vi har vært så slitne at hunden har gått bak og dyttet oss, men vi har aldri gitt opp.

Vi er de tøffeste kjerringene i verden, og neste helg er vi klare for ny tur.