Jeg er mor til tre. Tre ungdommer som nå står på kanten til voksenlivet. En av de er A menneske, stup trøtt klokka 22.00 om kvelden og lys våken når dagen gryr. Da han var på sin første rockekonsert, 10 år gammel, Wig-Wam i Sigdalshallen, sovnet han før heltene kom på scenen, og sov seg gjennom mesteparten av konserten…. De to andre derimot har nok mer lakenskrekk om kvelden – og er desto trøttere når klokka viser at det er på tide å stå opp.
De to er i grunn to intelligente ungdommer, men det norske skolesystemet har aldri virket direkte motiverende på de to. En del av morgenrutinene her har derfor i mange år vært å banke på dører og skrike at det er morgen. å stå i bunn av loftstrappa å kommandere, true opp trøtt ungdom. Mange ganger har jeg kjent at blodtrykket mitt har steget godt over det som sunt er, og jeg har tenkt at n, nå sprekker jeg. Jeg har grått, tryglet, bannet og truet.—- og kjørt de på skolen fordi de på uforståelig vis ikke rakk bussen.
Hun som har flyttet hjemmefra for lengst, har klart seg greit, fortsatt B-menneske og jobben som servitør og bartender passer sikkert døgnrytmen hennes godt. Men hun er også frokostservitør, og hadde ett år ansvar for frokostservering på et hotell flere morgner i uka, Det medførte at hun måtte stå opp i 05. tida om morgenen – i mørketida i Harstad og uten noe Mamma som sikkerhetsnett og privatsjåfør – og det gikk greit.
Han yngste er ferdig på videregående i disse dager. Så jeg går inn i mine siste dager med å påkalle meg hjerteinfarkt før frokost, være privatsjåfør for trøtt ungdom som må rekke skolen – og derfor komme litt for sent til egne avtaler. Heretter kan jeg nyte tekoppen, brødskiva og avisen om morgenen, og bare passe min egen tidsplan. Denne dagen har jeg drømt om lenge.
Men nå har jeg begynt å bli litt melankolsk. Min tid som Mamma til skoleunger er forbi ,
