Frodits Fotoutfordring dag 3

I dag er ordet ALDER:

Et interessant ord. Alder kan jo være så mangt….

Dette er bilde av Pitigilano. >En liten landsby i Toscana i Italia.  Vi leide en leilighet der sommeren 2012 og hadde noen fantastiske dager i denne lille perlen av en landsby.  Mesteparten av husene er fra 1400 tallet.  For oss var det en tidsmaskin.

Du kan lese mer om vår fantastiske tur til Pitigliano  og se flere bilder fra denne italienske perlen her:

http://kjerringtanker.blogg.no/1343768944_jeg_har_tapt_mitt_hje.html

 

 

Middag hos Svigers…..

Etter 25 år sammen med Gamle Gubben Grå får jeg fremdeles spente muskler og en klump i magen  hver gang vi skal være sammen med Svigers.  Selv om jeg syns jeg har vært ganske heldig med valg av mann, i hvert fall når Gamle Gubben Grå viser seg fra sin beste side, har valget av svigerfamilie ikke vært lik gjennomtenkt.  Jeg hadde spart meg selv for mange irritasjoner, krangler og tårer hvis jeg hadde listet meg stille ut haveporten for 25 år siden slik jeg virkelig vurderte på en av mine første besøk.

Jeg mener, jeg er radikal og rød, og går aldri av veien for en skikkelig diskusjon.  Bygdejente på min hals, flaska opp på gård og med en skepsis og fiendtlig holdning til fis-fine-Oslofolk indoktrinert likt med morsmelka.   Svigerfamilien bodde den gang i Ullevål Hageby.  Er en gammel Havebyfamilie (I motsetning til alle mediemennesker og andre kjendiser som kjøper seg bolig der oppe i disse dager.)For de som ikke er kjent i Oslo; Ullevål Hageby er Oslos beste vestkant, og erkekonservativt så det holder.    Svigermor er tysk, og slik hun oppfører seg skulle en tro hun var av tysk adelsfamilie, men jeg tror hun kommer fra øvre middelklasse.  Svigerfar er egentlig en landsens gutt fra en gård i Enebakk, men det forsøker man å forbigå i stillhet. Politisk sett er de kongeblå. Høyrefolk, selvsagt. Fremskrittspartiet blir for vulgært.  Her betyr stilling, tittel og status mye mer enn at du er et snilt og godt menneske. .Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt meg selv; “Hva i svarte gjør jeg her??”

Jeg skal til deres forsvar si, at det sikkert ikke har vært lett for dem å få meg inn i familien. Snakk om kulturkollisjon!!!  Og jeg ar selvsagt ikke alltid bidratt til at det skulle gå lettere..  Vel, etter 25 år har vi vel lært å leve med hverandre, men klumpen i magen og de spente musklene er der fremdeles.

Det triste er at Gamle Gubben Grå gruer seg like mye som meg til disse middagene. Hva kommer de til å kritisere i dag? Hvilke nålestikk kommer vi til å få; og kommer jeg til å eksplodere i dag som så mange ganger før?

Det gikk bra.  Ingen eksplosjoner. Ikke for mange nålestikk, og diskusjonene gikk stort sett om ufarlige temaer som Mula Krekar, (alle var enige om at han burde vært ut av landet for lengst)  Dårlig brøyting (Bønder i byen som ikke en gang klarte å brøyte fortauene)  mathelse (disse grusomme bøndene som lurer de stakkars forbrukerne og kun tenker profitt)  og hvordan det udugelige politiet oppe hos oss ikke klarte å stoppe ABB på Utøya.. (Akkurat der er jeg stolt av meg selv over at jeg ikke sa mer. Jeg syns politiet i Øvre Buskerud politidistrikt har fått ufortjent mye kritikk av hvordan de opptrådte den dagen.  Når man har fasit, vet at det bare var en mann, er det lett å være etterpåklok.  Det var en helt merkelig og uvirkelig stemning den dagen. Regjeringskvartalet var bombet og “politiet”  skjøt barn på Utøya. )

Det var Svoger som fikk flest nålestikk i dag.  Han er en enslig mann på 49 år med selvtillit under 0 punktet. Kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men arbeider og brøfør seg selv.  Svigermor kalte han en underlig skrue ved flere anledninger – og da han var med guttene og spille et spill han ikke helt klarte å få taket på, satt hun og skrek og maste på han over hvor lite han skjønte.  Jeg tror ikke skrikingen skjerpet prestasjonene. Jeg tror han resignerte og mer eller mindre ga opp. “Jeg er for dum, jeg klarer ikke et spill en gang…” 

Stakkars Svoger. I løpet av ettermiddagen hørte jeg han si at han ikke kunne lage 50 års selskap for seg selv neste år fordi han ikke klarte slikt. At han ikke var så flink til å skjære bløtkake og derfor ikke kunne forsyne seg først, at han ikke kunne spille spillet, og et par ting til han ikke var så flink til eller ikke kunne.  Til slutt sa jeg at nå var jeg lei av å høre han si alt han ikke kunne og alt han ikke var flink til.  Neste gang ville jeg høre han si hva han var flink til og hva han kunne.  Han svarte stille at han ikke var flink til stort, og at han ikke kunne mye.  Stakkars mann.  Til slutt ble vi enige om at han var ganske flink til å være seg selv. At han ikke var noen underlig skrue, men rett og slett ett perfekt eksemplar av seg selv.

Jeg mener at som foreldre er vår viktigste oppgave å gi ungene vinger, mulighet til å utvikle seg som de unike menneskene de er, og nok selvtillit til å fly ut i verden. som selvstendige flotte mennesker.

Jeg er stolt av barna mine. Både bartenderen, butikksjaueren og musikeren med privatsjåfør.

Frodiths fotoutfordring dag 2

Dagens ord var speiling.

Jeg bladde i arkivet for å se på naturbildene mine. Så fascinert av vann som jeg er må jeg da ha noen bilder av natur som speiler seg i blikkstille vann.  Og ja det har jeg.   Men så kom jeg over dette bildet, og tenkte PERFEKT.

Innkjørselen til Stein gård i Hole.  De to portnerhusene/brønnhusene og alleen speiler seg med veien som speillinje.  En liten kuriositet, Det ene huset er bygd på 70 tallet, det andre er gammelt. Det nye huset er kledd med steinheller fra gården til min familie….

Mobbing og trakassering…

Det skrives mye om mobbing i skolen. Statsministeren har sagt at det er et av de største problemene i norsk skole i dag.  Å ha fokus på dette problemet er riktig og viktig. Men mobbing foregår ikke bare blant barn og unge. Det foregår mobbing og trakassering på norske arbeidsplasser hver eneste dag.

Mens skoleledere og rektorer som regel tar mobbesaker på alvor, selv om de ofte er maktesløse. Så virker det som at mobbing i arbeidslivet omtrent er et tabu belagt tema. Mens en rektor som hevder at hans skole er totalt mobbefri sone blir sett på som både naiv og blåøyd eller ute av stand til å ta inn over seg hva som skjer, finnes det knapt en arbeidsgiver som er villig til å innrømme at mobbing og trakassering foregår på hennes arbeidsplass.

Barn kan være nådeløse, men det kan jammen meg voksne og.
Voksne blir ikke døypa i snøen eller banka opp på utedoen,.  Voksne mobbere har mer raffinerte metoder. Utestenging, latterliggjøring, usynliggjøring og ryktespredning.  Ikke mer modent og voksent om det foregår på styrerommet enn i barnehagen. Og det gjør like vondt.
Jeg følte mobbing på kroppen gjennom 12 lange skoleår. Jeg vet hvor vondt det er, jeg vet hvor liten du føler deg. 
Jeg var heldig. Jeg hadde godt nettverk og er relativt tøff og kom kanskje styrket ut av det.
Men jeg har sett hva langvarig mobbing har gjort med andre. Langvarig mobbing gjennom  hele skoletiden som har fjernet alt som er av selvfølelse hos mennesker. Flinke, kloke fornuftige mennesker som har gått gjennom livet og følt seg som annenrangs borgere, helt uten grunn.  Folk som hadde ressurser, evner og muligheter til å bli hva som helst, men som endte som uføretrygdede eller i dårlig betalte jobber.
Tøffe, flotte ressurssterke mennesker med høy utdanning som har blitt mobbet ut av arbeidsplassen ut av arbeidslivet fordi de traff på feil kollega,.  En kollega som satte seg som sitt private mål å knuse et menneske – og klarte det.  Uvisst av hvilken grunn.
Jeg snakket med en almenpraktiserende lege her om dagen som fortalte om en pasient som har fått godkjent mobbing og trakassering som yrkesskade, og derav yrkesskade erstatning.
Jeg har støtt på så mange historier, hørt om så mange skjebner og møtt så mange flotte mennesker med utrolig triste og nesten uvirkelige historier i det siste.  Jeg har blitt skremt. Når jeg får kunnskap om så mange enkeltskjebner gjennom mitt lille nettverk. Hvor mange finnes det der ute?

 

En dag for senkede skuldre…..

I dag hadde jeg en fridag.  Etter en ganske så travel uke var det utrolig godt.

Men fridag eller ikke, klokka 07.00 må man opp. Guttene skal jo på skole og jobb, og som den hønemora jeg er, tror jeg det er helt umulig uten  at jeg maser.  Men du hvor godt det hadde vært å sove bare en time til….

Vel, guttene var flinke og kom seg opp uten mas. Til og med Yngste Sønn var ute i god tid i dag.. (Selv om han og i dag foretrakk privatsjåfør frem for skolebuss.)

Handla inn til helga samtidig som jeg kjørte Yngste Sønn på skolen.  Vurderte om jeg skulle dra en tur til Mamma samtidig.  Har litt dårlig samvittighet før o besøke dem for sjelden. Men kom til at frokost og avisen og litt husarbeid hjemme fristet mer. Så får jeg heller dra til Mamma og Pappa i morgen…

Deilig lang frokost.
Så litthusarbeid. Gamle Gubben grå var også flink, og vi fikk unna det viktigste ganske raskt. Så da ble det litt shopping på meg.

Dro på “senteret” . Så slipper jeg å gå ute på glatta og risikerer fall og brudd og annet trøbbel.  Masse butikker under ett tak er kjekt og greit.  Fikk kjøpt meg “piggsko”. Sånne vintersko med pigger. Nå håper jeg at jeg kan føle meg trygg på glatta og at jeg tør å ta lange turer med Kjøteren..

Så etter en bok jeg har fått anbefalt, men fant den ikke. Men det jeg fant, eller traff på, er vel mer riktig å si var “Verdens Beste X-kollega”.  Det var koselig. Og pensjonist som hun er hadde hun tid til en kopp kaffe.  Kjempe kos!!!
Når man har gått vakter sammen i 25 år, har man delt mye. Det var godt med en skravlestund igjen. 22 dager siden siste vakta.  Det var godt å se at hun hadde det godt. Hun virket mindre sliten.  Så mindre sliten ut, og storkoste seg som pensjonist..  ,

Det ble litt mere shopping på meg etter kaffekoppen. Noen stearinlys og servietter og en ny sofapute. Julepynten er borte, og da blir det alltid litt tomt.

Så dro jeg hjem til tomt hus. Guttene var fremdeles på skole og jobb, og Gamle Gubben Grå hadde tatt seg en lang tur med Kjøteren. 
Jeg ringte Mamma for å si at jeg kom en tur i morgen. Men før jeg fikk sagt det sa hun at Søsteren kom i morgen. Så da kan jeg heller dra utover neste helg.
Lagde middag til resten av folka kom hjem. Så ble det en liten strekk på sofaen før kvelden ble tilbragt foran TVn. med strikketøy, vinglass og armkroken til Gamle Gubben Grå.  Jeg elsker Gullrekka.

Nå er det natt.
En ny blank fridag ligger foran meg i morgen. Ingen skal ut på morgenen. Jeg kan sove til jeg våkner. DEILIG

 

Kommunale oppgaver

 

 

Etter at noen “lekket” til lokalavisen om at Austjord musikkorps kunne miste den kommunale støtten sin, har det vært en storm av leserinnlegg, Fb tråder og nettdebatter.  Engasjementet er stort, forståelig nok.

Austjord musikkorps er et korps for psykisk utviklingshemmede, og er et kjent innslag i bybildet både på 17.mai og ved andre viktige begivenheter.  Det gjør godt å se hvor bred støtte Austjord musikkorps har i befolkningen. Samtidig gjør denne saken meg så utrolig provosert.

Selvsagt mener også jeg at Austjord Musikkorps bør bestå. De er et kjent og kjært innslag i bybildet. Jeg ser at utøverne har glede av korpset og det å mestre et instrument.  Og ikke minst, dette er godt voksne utviklingshemmede som kanskje ikke har så mange andre fritidstilbud.  
Muligens er det rent juridisk ikke en kommunal oppgave å være kasserer i et musikkorps for utviklingshemmede,  men hvis den praktiske hjelpen er den hjelpen korpset har mest nytte av er vel det en god løsning for alle parter?

Jeg er ikke engstelig for Austjord Musikkorps. Det vil nok komme en løsning i siste liten.  Enten ved at kommunen bevilger pengene, eller at en enkeltperson, ildsjel, bedrift eller andre stiller som gratis kasserer eller sponser det beløpet som skal til. 

Det som provoserer meg er den usikkerheten disse oppslagene dette har ført til hos de utviklingshemmede, korpsmedlemmene. 
Det som provoserer meg er at når noen lekker til pressen kan det like godt være kommuneadministrasjonen som noen fra miljøet rundt korpset.
Kanskje er det bevisst spill for å få frivillige til å ta på seg kassererjobben slik at kommunen slipper det utlegget – og alle partr blir fornøyd.
Kanskje er det et politisk spill. Politikerne griper inn og redder Austjord, men sparekniven er like skarp, såp da kommer kuttet i stedet ett annet sted. … Hos noen andre som  trenger midlene like mye, men som kanskje ikke skaper samme engasjementet som disse glade musikantene…

 

 

Ungdomskilden finnes i Hønefoss….

Dagen ble fylt til randen også i dag…
Først var det jobb.
Heldigvis en noe roligere vakt enn i går.
Så var det å kjøre Datteren på jobb.
Litt shopping. En ny bluse og ny knall rød leppestift. Skal jo på date i kveld, så da må man jo ha litt fornying både av klær og sminke.  Ja, du ble nysgjerrig nå? Men neida. Det var Gamle Gubben Grå jeg skulle ha date med.  Men det  at vi har vært sammen siden forrige århundre og har sølvbryllup om noen få år er da ingen grunn for ikke å legge litt innsats i en date. 
Så var det en kort tur innom matbutikken og hjem.
Gamle Gubben Grå hadde kommet hjem fra sin jobb før meg, og lagde middag mens jeg fiksa på fasaden.  Enkelt og greit. Pølser i lompe.
Så dro vi til Hønefoss og på Beatles show. Min julegave til Gamle Gubben Grå.  Trond Granlund og noen langt yngre musikere har et konsertprosjekt hvor de hvert år fra 2013 til 2020 skal ha konsert hvor de synger samtlige utgivelser som Beatles hadde for 50 år siden.  Eller innen showet kommer til Hønefoss er det blitt nytt år, slik at de sangene vi hørte i kveld var utgivelsene fra 1964.
                                           THE BEATLES 1964 –  it was fifty years ago today
Byscenen var fylt til randen av forventningsfulle folk, de fleste litt eldre enn oss.  Vi var jo født midt på 60 tallet, og i grunn litt for unge for Beatles hysteriet.  Men min musikgale mann har alltid hatt stor lidenskap for Beatles.  På showet  presenteres samtlige låter som John Paul, George og Ringo ga ut i 1964. To album, en EP og en singel, samt to tyskspråklige tidligere hit`er spilt inn i Frankrike? Til sammen 35 låter!! 
Det var god stemning i første del av konserten. Gråhårede hoder nikket i takt med musikken, og det ble nynnet med, klappet litt og noen kom med muntre tilrop.  Det var lett å se at folk koste seg gjennom samtlige låter på albumet “A hard days night”  og enda mer tok det nesten av da de sang noen cowerlåter av mer Rockabilly preg.
Men etter pausa tok det helt av.  Da den siste sangen på albumet “Beatles for sale” ble spillt reiste folk seg og klappet og danset mellom benkeradene i det gamle kinolokalet.  En fullsatt sal ble stående å klappe, danse og synge med på de fire siste sangene på konserten.  Men selv da alle cowerlåter, alle albumsangene og singler var sunget, var Hønefoss publikummet ennå ikke fornøyd.  Så da ble  “Ahard days night” og “Cant buy me love” sunget for andre gang på konserten.  Denne gangen som ekstranummer, og med en fullsatt sal hvor alle sto oppreist og sang med.  Imponerende. Spesielt med tanke på at det store flertallet av publikum var mellom 60 og 70 år gamle. Her var det nok mange som ble som unge igjen.  (Godt ikke Mona Levin var der, for hva ville hun si til stående ovasjoner på 6 sanger….)
Tror nok med sikkerhet at flertallet av de som var der med glede tar turen tilbake til neste år for å gjenoppleve 1965.
Så var det hjem i rimelig tid, og ingen utskeielser. Arbeidsdag for oss begge i morgen.

Fredag…..

Våknet rundt 06.30 i den grad man kan være våken på den tid av døgnet, Gamle Gubben  Grå drev å kledde på seg. “Du kan være glad du ikke skal til Bærum i dag.” sier han  #Det har velta en lastebil ved Kroksund, og så har det kjørt seg fast en buss og en lastebil mellom Åsa og Sundvollen, så eneste vei innover er om Hokksund og Drammen”    Vel, jeg skulle ikke i noen møter i Bærum i dag, men jeg skulle på jobb i hvitt på Ringerike.  Er det kaos i trafikken, e det som regel nok å gjøre på røntgen,. Så det var bare å sprette ut av senga.

Så var det å få opp guttene, og spesielt Yngste Sønn som er litt bortskjemt med privatsjåfør. Men i dag går bilen senest klokka 07.30, enten han er klar eller ikke!!!!  Mens morgenstellet gikk sin gang hørte jeg på radioen at det var ekstremt glatt på sideveier i Buskerud, og at man advarte folk som ikke MÅTTE ut  om å kjøre.  Flott. Glatt på gårdsplasser, glatt på sideveier og kaos i trafikken.  Dette blir nok en travel dag på jobb, og jeg som skal være på “skade-brudd-laben” 
NÅ må Yngste Sønn komme seg opp. Bussen går om ti minutter…

Herregud, den gutten gir meg hjerteinfarkt en vakker dag!!! Bussen går om fem minutter. Jeg må dra om ti minutter, og han er fremdeles oppe i 2.etasje.  “Slapp av, Modern. Jeg er klar over hvor mye klokka er. ” er svaret på min høyrøstede og noe paniske masing.
Der forsvant Eldste Sønn ut døra. Yngste Sønn har kommet seg på badet, men de skal faktisk rekke samme buss. Jeg blir gal.
Men selvsagt rakk Yngste Sønn bussen. Han klarer det han virkelig går inn for…

Snart satt også jeg i bilen. Noen minutter for sent, men jeg kom til å rekke jobben med god margin.  Trodde jeg…
Forbi Heransbygda, rett før det E16 møter RV7 var det bom stopp.  Det var så vidt det sneglet seg frem. 
Etter ti minutter i kø ringte jeg jobben og sa at jeg kom til å komme for sent .”Gå forsiktig når du skal ut av bilen” sa den gode kollegaen som tok telefonen. “Det er speilblankt på parkeringa. Vi trenger ikke flere beinbrudd på deg nå.” Takk for tipset. Nei, det siste jeg trenger er flere brudd.
Regnet med at køa skyldtes de trafikale problemene i Hole, så jeg bestemte meg for at hvis jeg bare kom bort til rundkjøringa så skulle jeg snu og kjøre om byen i stedet. Som tenkt, så gjort. La meg raskt i innerste fil i rundkjøringa, og fikk raskt en mengde biler på utsiden av meg som ikke var like “lure” som meg.  Litt for sent oppdaget jeg at kaoset skyldtes at det sto en mann fra vegvesenet og stanset alle som kjørte ut av rundkjøringa i retning Oslo for å høre hvor de skulle, og be de som skulle forbi kaoset i  Hole om å kjøre om Hokksund. Flott for dem, men det sinket ganske mange av oss andre……

Vel jeg var halvveis i rundt og fortsatte derfor bare  som tenkt og snirklet meg snart gjennom morgenrushet i sentrum. Ankom jobben etter 43 minutter på en strekning jeg vanligvis gjør unna på 12 minutter.  For en dag…

På jobb var det nok å gjøre.  Vi har tre laber til skjelettfotografering. En av de sto på grunn av teknisk feil.  Den andre hanglet.  Men programmet var like stort….På grunn av sykdom var vi ikke fullt bemannet.  Ja, dette ble en travel dag.  
Men vi fikk tid til lunsj. Vi fikk tid til kake, og det var ti minutter med god stemning og latter på vaktrommet. Det gjorde så utrolig godt i dag.
etter å ha gått og stått i 8 timer var benet langt fra godt. Det dunket og banket i leggen, og hvert skritt var vondt.  Dette påvirker gangen min på slutten av en lang arbeidsdag, noe som igjen påvirker ryggen og smertene stråler i alle retninger.  Et litt forkjært løft under en forflytting av pasient gjorde ikke ryggen bedre,,,  Men det er ingen løsning å sette seg ned og ta ti minutters pause. Da stivner bare alt sammen. Det er bare å bite tenna sammen og stå på – og telle minuttene til du kan gå hjem.

Da kveldsvakta kom var det fremdeles igjen en god del undersøkelser.  Jeg tok en runde på labene for å få en oversikt før jeg gikk til “Sjefen” og sa at noen måtte jobbe overtid.  Det var for mye igjen for kveldsvakta.  Hun var enig med meg, og tok runden blant kollegaene. Heldigvis hadde ei anledning til å arbeide litt over.  Jeg følte at for meg hadde det vært umulig å hente inn ekstra krefter til en ekstra time..

Endelig ble klokka 15.30.
Jeg kom meg i garderoben. Fikk skifta.  Kom meg trygt over isen på parkeringa og inn i bilen….   og så kom tårene. Jeg var så utrolig sliten. Jeg hadde så utrolig vondt. Men jeg hadde klart denne dagen også.. Jeg la hodet bakover, lukket øynene – og telefonen ringte.

Jeg sjekket displayet. Det var fra fasttelefonen til mine foreldre.  Bare det ikke var noe galt.  Men heldigvis var det ikke det.  Bare Mamma som lurte på om jeg skulle handle i morgen og kunne ta henne med på en liten bytur. Det skulle jeg gjerne ha gjort, men dessverre må jeg på jobb.  Men du verden hvor godt det hadde vært med shopping med Mamma i stedet for en ny 8 timers vakt…
Vi fikk oss en god prat. Lenge siden sist.  Litt oppgitt å høre at mine foreldre hadde vært ute å kjørt på det glatte føret og i kaoset iÅsa og Hole i dag, men men…Det hadde jo gått bra

Så var det fredagshandelen – og så HJEM:Da jeg parkerte på gårdsplassen var det en tanke som for gjennom hodet mitt. Ikke ti ville hester skulle få meg ut av heimen før i morgen tidlig.

Hjemme litt over 17.00. Og da var ikke veien lang til sofaen og pelspleddet.  Måtte hvile litt før jeg orket å gjøre noe som helst.
Etter en time kom guttene hjem, og Eldste Sønn lagde middag. Flinke store gutten vår. 
Etter deilig fiskemiddag, hadde jeg fått litt mer enrgi og tenkte at jeg fikk vel rydde ut og inn av oppvaskmaskinen.  De andre drev også med litt smårydding. 
Da ringte mobiltelefon – men før jeg fikk gravd den opp fra veska stoppet den, for så og bli avløst av hustelefon. 
Det tydet på to mulige telefonterrorister. Mamma eller Datteren.

Det var Datteren fant jeg ut da Eldste Sønn tok telefonen.
“Drosjene versegod” var min hilsen da jeg fikk overrakt røret.  Og jeg hadde gjettet riktig.  Hun trengte skyss fra jobben og hjem. 
Så da var det bare å finne bilnøklene å begi seg i vei. “Hvorfor hadde jeg ikke tatt ett glass vin med en gang jeg kom inn døra ?” tenkte jeg der jeg kjørte den drøye mila opp til hennes jobb.  Så var det en mils kjøring hjem til henne.  En koselig skravlestund i bilen på parkeringen utenfor Kåken hennes. Mamma må jo oppdatertes på (nesten) alt som er skjedd siden vi snakket sammen sist for 48 timer siden. Koselig det jenta mi. 

21.30 var jeg hjemme.  Tok resten av oppvasken. Skjenket meg et glass vin, sånn for sikkerhets skyld. 

Endelig fredagskveld.

Verden er farlig…

Ikke før har jeg postet en oppdatering på FB om at jeg har hatt en fin dag på isen før Venninna Mi poster advarsel om at isen i distriktet er utrygg.  Jeg sukker litt når jeg ser det. Ja, Venninna Mi. Verden er utrygg, farlig og vond .  Men må du fokusere på det HELE tiden?

Det gikk to stykker gjennom isen i dag. Begge to kom seg opp igjen ved egen hjelp.  Men, det var sikkert mange hundre som har vært på isen i dag uten å gå i gjennom.  De to som gikk igjennom isen, gikk igjennom i nærheten av elveos og bekkeos. De var uheldige, eller litt lite kjent med isen og området.  Men det gikk BRA:

Selvsagt skal vi være aktsomme når vi ferdes på isen, når vi kjører bil og når vi tenner stearinlys. Det lurer farer over alt..  Men fokuserer vi på alle farene får vi ikke gjort noen ting.   Jeg brakk, nei knuste, øvre delen av leggen ved å skli i en leireflekk for ett og et halvt år siden. Kneet er ødelagt for alltid. Jeg har daglige smerter og kommer nok til å ha det.  Jeg er livredd på glatta og beveger meg som Bambi på isen bare jeg skal ut med søppelposen når det er hålkeføre. 
Men da jeg så den speilblanke isen, så alle som koste seg og kjente sola varme. Ja, da måtte jeg bare ut på den islagte flaten. Det gikk bra, og jeg hadde  en flott opplevelse som jeg bærer med meg videre denne dagen. Snart skal jeg ut på isen igjen, for dette fristet til gjentakelse.

Så, kjære Venninna Mi. Kom deg ut av leiligheten, ut i sola, ut på isen. Verden er ikke så farlig som du skal ha det til – selv om ulykker skjer.

Livet mitt har ikke vært en dans på roser. Jeg har og møtt min del av sorg, tap og motgang,  Jeg har og dager hvor jeg kan ligge under teppet på sofaen og se litt svart på det.  Men jeg dyrker ikke livets triste sider.  Jeg prøver å fokusere på de små gleder som livet gir – som en solfull dag på en islagt fjord.   Skjønnheten i en rimfrossen syrin eller den lune, gode stemningen det gir å fylle stua med tente stearinlys.  Det skal ikke så mye til for å føle glimt av lykke.

Jeg skulle, som så mange ganger før, tatt deg med ut på isen, ut i sola, ut i livet. Men jeg orket ikke. Ikke i dag.  Ikke nå.  Fordi selv om du hadde sett den speilblanke isflaten den blå himmelen og kjent sola varme, så hadde fokuset ditt ikke vært der. 
Du hadde fortalt meg om alt det triste og leie som hadde skjedd siden sist. Om julekort som ikke var kommet, om folk som ikke forsto deg, om sykdom, plager og livets elendighet.  Jeg har ikke overskudd til det akkurat nå.

For har du tenkt på det – At på samme måte som jeg i mange år har forsøkt å vise deg at verden er et godt sted, har lokket deg ut i sola, ut i skogen, på isen, på fjellet.  ut i livet.  Hørt latteren din og sett humøret vende tilbake . Så har ditt fokus på alt det triste,  din kverning av de samme gamle temaene gang på gang, din analysering av en hver hendelse i forsøk på å tolke noe negativt ut av det også sin påvirkningskraft  t? 
At når jeg er sliten, har smerter og møter motgang er det ikke alltid like lett for meg heller å tviholde på optimismen, livsgleden og det positive? 
At når jeg lager mat, dekker bord, ber til fest, er det gode samtaler, gode historier, saklige diskusjoner og mye latter jeg ønsker rundt bordet.   Ikke sykdomsprat,  tårer og negativitet. I det minste ikke hver gang.