Telle langsomt til 10….

det er så hyggelig når Yngste Sønn, musikeren, sitter i stua og koser seg med musikk. Enten han spiller selv eller lytter til musikk synes jeg det er koselig.  Han har i grunn og ganske variert musikksmak, så det kan være mye forskjellig som fyller ørene.

I går var det techno.

Kjøteren er ikke glad i motorsykler, eller sykler, eller noe som kanskje kunne ha vært motorsykkel eller sykkel…  Alle slike hendelser må varsles, kraftig.  Det var flott vær i går.  Det kom en del syklister forbi hagegjerdet vårt.  Naboen har stor motorsykkel.  En som brummer godt, og som må fyres godt opp før den kjører av gårde, eller før den parkerer.  Det var fint vær i går.  Det ble noen turer på den sykkelen….
I tillegg kjørte det en del motorsykler forbi på E 16, på andre siden av støyskjermen.  Støyskjerm liten hindring Kjøteren hører de, raser ut av huset til båndet strammer og ser seg forvirra rundt men tar en tre fire bjeff for sikkerhets skyld.

Det føles som om hodet snart sprenger. Ingen flere lyder nå. 
(Det kan kanskje ha noe med at det ble en flaske rødvin på femtiårs festival  på lørdag kveld.)

 

Nå MÅ du stå opp…..

Jeg er mor til tre.  Tre ungdommer som nå står på kanten til voksenlivet.  En av de er A menneske, stup trøtt klokka 22.00 om kvelden og lys våken når dagen gryr.  Da han var på sin første rockekonsert, 10 år gammel, Wig-Wam i Sigdalshallen, sovnet han før heltene kom på scenen, og sov seg gjennom mesteparten av konserten…. De to andre derimot har nok mer lakenskrekk om kvelden – og er desto trøttere når klokka viser at det er på tide å stå opp.

De to er i grunn to intelligente ungdommer, men det norske skolesystemet har aldri virket direkte motiverende på de to.  En del av morgenrutinene her har derfor i mange år vært å banke på dører og skrike at det er morgen. å stå i bunn av loftstrappa å kommandere, true opp trøtt ungdom.  Mange ganger har jeg kjent at blodtrykket mitt har steget godt over det som sunt er, og jeg har tenkt at n, nå sprekker jeg.  Jeg har grått, tryglet, bannet og truet.—-  og kjørt de på skolen fordi de på uforståelig vis ikke rakk bussen.

Hun som har flyttet hjemmefra for lengst, har klart seg greit, fortsatt B-menneske og jobben som servitør og bartender passer sikkert døgnrytmen hennes godt.  Men hun er også frokostservitør, og hadde ett år ansvar for frokostservering på et hotell flere morgner i uka,  Det medførte at hun måtte stå opp i 05. tida om morgenen –  i mørketida i Harstad og uten noe Mamma som sikkerhetsnett og privatsjåfør – og det gikk greit.

Han yngste er ferdig på videregående i disse dager.  Så jeg går inn i mine siste dager med å påkalle meg hjerteinfarkt før frokost, være privatsjåfør for trøtt ungdom som må rekke skolen – og derfor komme litt for sent til egne avtaler.  Heretter kan jeg nyte tekoppen, brødskiva og avisen om morgenen, og bare passe min egen tidsplan.  Denne dagen har jeg drømt om lenge.

Men nå har jeg begynt å bli litt melankolsk.  Min tid som Mamma til skoleunger er forbi , 

Elg i solnedgang

Jeg låner dette bildet fra en av de andre festivaldeltagerne i går.
 
For en fantastisk kveld vi hadde i går kveld.  Sommeren viste seg fra sin beste side, sola skinte fra skyfri himmel.  Den grønne gras sletta ,  som gikk helt ned til vannkanten, og Steinsfjorden som bølget like blå som himmelen. Man kan bli poetisk og sentimental av mindre.  Etter som jeg blir eldre og eldre slår det meg oftere og oftere hvor idyllisk det er i Åsa, min barndoms dal.
I disse omgivelsene valgte da vertskapet å samle ca. 150 stk. til festival.   Det var levende musikk av god, svært god og kanskje litt mindre god kvalitet.  Scene var rigget opp, og det var mange som lot seg friste av mikrofonen i tillegg til de som hadde litt mer offisiell musikalske oppgaver.
Grillen hadde vært varm siden tidlig morgen, og helstekt elg ble servert sammen med pølser og annet deilig tilbehør.  Helstekt elg…. Bare ideen er jo ganske absurd.  Men for den som ikke har smakt det, det var utrolig godt.
Det var hjemmebakte kaker og kaffe kokt på bål i store, gamle kaffekjeler. Når mørket senket seg ble det tent bål. Rammen og stemningen var magisk.
Gjestene var alle typer folk. Venner og bekjente fra 2 femti år gamle liv. To 50 åringer som til tross for at de har vært naboer og klassekamerater fra barndommen av, i grunn er ganske forskjellige og har ganske forskjellige vennekretser.  Praten gikk livlig rundt langbordene. Og kom du i nærheten av noen du ikke kjente, ble de raskt spurt ut, plassert og inkludert. 
Jeg takker vertskapet for å ha leget en uforglemmelig kveld.

 

Tilbake i min barndoms dal.

I dag har jeg tilbragt dagen stort sett i min barndoms dal…eller hjembygda som det og kalles.
Formiddagen ble tilbragt sammen med Mamma, og i kveld har jeg vært på 50 års festival.
Storesøsteren og en nabo av henne feiret femti års dagene sine med en festival på det som en gang var bygdas idrettsbane.  Det var ca 150 stk, de serverte helgrillet elg.  Og hele festen var liksom en stor dugnad..  Det er ikke den ting man ikke får til i min barndoms bygd.
Ok, så er både søsteren og naboen født i 1965, og derfor er de vel strengt tatt 51 år i år.  (Det er jo jeg som er 50 –  snart ).
Ok så kan bygda enkelte ganger virke litt for patriotisk, og så er det politisk ukorrekt å si at jeg forlot min barndoms bygd så fort jeg fikk  førerkort, og bil. .
 
Men jeg har kost meg i kveld sammen med gamle og nye bekjentskaper.
Elgen var nydelig, og Gamle Gubben Grå gjorde en flott innsats med å skjære den opp.
Jeg har snakket masse, drukket rødvin og kost meg.  
Det er nå noe eget med ens barndoms dal…   

Gammel dame

Da jeg parkerte utenfor Kiwi i dag fikk jeg øye på n “halv bil” på parkeringsplassen.  En liten Peugeot.  Kunne det være bilen til “Kremen”, min tidligere kollega som ble pensjonist for halvannet år siden? Vi var liksom et team, hun og jeg, og jeg savner henne så på jobben.

Ganske riktig. Da jeg kom inn i butikken fikk jeg øye på henne der hun sto og betalte i kassa.  Hun puttet en og en krone på “sparebøssa” , du vet den innretningen hvor du kan putte på småpenger, og som gir deg småpenger tilbake.  Jeg stoppet opp og ventet, så vi kunne ta en prat.  Det tok sin tid. “Sparebøssa” likte nok ikke myntene hennes, for den spyttet en eller flere av dem ut igjen så fort hun puttet de ned i sprekken. . Men hun ga ikke opp, hun sto utortørnet å puttet mynten på igjen, gang etter gang mens køen ved kassa økte, og den unge ekspeditøren bak kassa så mer og mer utålmodig  ut.  Jeg lo. Mang en gang hadde vi snakket om slike “gamle damer” med småpenger – og jeg vet at hvis hun, “Kremen” hadde kommet bak en sånn i kassakø da hun var på det travleste, ja da hadde ikke hun vært så tålmodig, og hun hadde laget en morsom historie om hvor sen den gamle damen hadde vært og så hadde vi ledd godt.

Jeg husker at en gang hun skildret en slik historie, sa at akkurat sånn skulle hun bli når hun ble pensjonist, bare for å irritere folk. Og så lanserte hun en teori om at de gamle, trege menneskene i køer som teller småpenger, eller har pungen nede i portemoneen, nede i håndvesken, nede i handlenettet, nede i trillebaggen ikke er så susete og rare som vi tror. De bare gjør det for å irritere oss, og så har de hemmelige møter hvor de møtes og forteller historiene sine om hvor sinte, irriterte og utålmodige betjeningen eller andre kunder hadde blitt. 

Jeg lo for meg selv.  Hun var tydeligvis ute og moret seg.  Der datt krykken hennes i gulvet (Når begynte hun med krykke?) Hun bøyde seg langsomt,. Tok opp krykka. Satte den fra seg mot kassa. Så et par sekunder avventende på den før hun fortsatte med å tørke kronestykker og putte de gang på gang i “sparebøssa”- Jeg lurte litt   på om jeg skulle gå langsomt bort til kassa, putte på en av mine kroner, eller en femmer og “hjelpe” denne stakkars gamle damen, men tilslutt sluttet “sparebøssa å spytte ut myntene hennes, og hun og krykka kom haltende i min retning. 

“Nei, nå er du blitt gammel.” sa jeg med et smil, og hun lysnet opp og nikket mens hun smilte fornøyd.  Så fikk vi oss en god prat, og jeg fikk en forklaring på krykka, som nok snart ville bli parkert innerst i skapet igjen.

Når jeg blir gammel, skal jeg bli en slik gammel dame jeg og.  Nå vet jeg at de bare gjør det for å irritere oss som tror verden forgår om vi ikke får betalt varene våre på sekundet.

 

Syrinen blomstrer

Syrinen blomstrer og jeg kjenner den deilige søte lukta helt opp på terrassen. Prydepletreet strekker seg over leveggen, og jeg kan se at de første rosa blomstene har begynt å titte frem.  Det er en deilig sommerkveld. Det er helt i starten av juni, og vi har forhåpentligvis mange, mange slike kvelder foran oss. Jeg har trukket ut på terrassen i kveld. Den gamle kurvstolen på trammen er byttet mot pallesofaen her ute. Da kan jeg strekke ryggen litt og.  Ligge der i den kjølige kveldslufta og la tankene vandre…

Fire deilige ubrukte fridager ligger foran meg. Helt uventet fik jeg en ekstra fridag på mandag.  Tenk fire dager sammenhengende fri. En liten ferie, nesten.  Deilig. Og jeg trenger det så utrolig mye akkurat nå.  Vet jeg er sliten, og amper. Utålmodig. spydig sur og sliten. 
Men nå kan jeg lade batteriene i hele fire dager. Kanskje få litt kvalitetstid sammen med Gamle Gubben Grå. Du hvor vi kunne trenge det.  Han ser litt for mye av den sure kjerringa. Når så han meg silende og glad sist.?

 

Fred i sjelen…..

Klokka nærmer seg 23.00. Det er rødvin i glasset. Jeg har tent stearinlyset i glassbollen på bordet. Det begynner å bli skumt. Jeg sitter i en av de to gamle kurvstolene på trammen, Disse to gamle kurvstolene som vi kjøpte på loppemarked for 75 kr stk.  for fire år siden og som har stått her  på trammen, sommer som vinter, siden den gang. . Bordet PCn hviler på er laget av understellet til en gammel symaskin og ei bordplate Gamle Gubben Grå har snekret selv..  Du vet, et sånt smijerns-understell, spraymalt svart og med  PFAFF skrevet med gullbokstaver. Rundt om kring meg henger det flere smijernslykter, Jeg kan tenne mer stearinlys, kanskje det vil holde myggen mer på avstand?, En av lyktene henger i den gamle smijernslampa, eller stativet da. Skjerm, ledninger og pæreholder er erstattet av smijernslykt og stearinlys.  Det blomstrer i flere potter, og Kjøteren hviler ved føttene mine. 

Det er deilig og sitte her, ute. Nyte stillheten og kvelden som langsomt glir over i natt.

Glemt er lønnsforhandlinger som har kjørt seg fast.  Kommunerefom som ingen andre enn Sanner vil ha, alle små – og store tingene som irriterte meg på jobben i dag.  Skuldrene senkes. Pusten går litt roligere.  Det er dette som er hjemme. Drømmehuset mitt.

Om noen få timer, når dagen gryr, løper jeg ut døra.  Drar til Drammen.  Er engasjert tillitsvalgt.  Hjem til jobben her og litt kontorarbeid.  Kjenner jeg meg selv rett har klokka passert 21 før jeg returnerer. Hit. Til kurvstolen, trammen og fred i sjelen