Et hundeliv….

Dagens luftetur gikk til en badestrand ved Randsfjordensom ligger ganske så øde og forlatt en kald novembersøndag.  
Jeg lot hundene kjenne på vannet, og drikke litt.  Kjøteren Toby er en hund etter vann, og vasset litt ute i vannet, men den gamle hunden viste ikke så stor interesse som i ungdommen.  Fornuftigere med åra og ikke så glad i kaldt vann. Charlie Chihuahua er ingen bader.  

Vi forlot stranda og gikk oppover i åsen.  Fant ut at det er en gammel bygdeborg oppe i åsen der.  Det går en kultursti dit, og det er jo sånne ting jeg og Gamle Gubben Grå elsker, så jeg må nok en tur tilbake med Gubben og gå hele veien.  Tror ikke det er alt for langt.  Kjøteren Toby er en 15 år gammel hund, og er ikke så glad i oppoverbakker, så vi snudde et stykke oppe i bakkene,  Kulturstia gikk også i åkerkanten der vi snudde, og jeg hadde ikke fottøy som egnet seg til å vandre i pløya

en mild november dag.  Hadde tatt ecco-skoa som vel mest kan karakteriseres som spasersko. Utrolig behagelige, men uten mønster under, og best til urban bruk.

Nede på badeplassen tok jeg av hundene båndet og lot de løpe fritt.  Den ene på graset, den andre i vannkanten.  Jeg ruslet rolig rundt, passet på hundene og fotograferte.  
Charlie Chihuahua hoppet og spratt og tok noen sprintrunder på grasplena.  Han er en omplasseringshund. Vi fikk han i mai. Jeg har ikke hatt han så mye på tur uten bånd, så jeg passet ekstra nøye med på hvor han var,.
Kjøteren Toby er også omplasseringshund.  Men han har vi hatt i 10 år, og han er en av de lydigste hunder vi har hatt. Da jeg så etter han etter å ha plukket opp en av Charlies etterlatenskaper, var han gått et godt stykke bortover stranda og var nesten ute ved den lange brygga på neset.  
Jeg ropte på han, han spisset ørene, så på meg og begynte å gå i min retning.  Men så fristet vannet og han løp litt frem og tilbake.  Jeg er ikke kjent her. Jeg husket ikke hvordan det så ut på andre siden av odden, om det lå noe hus der eller noe annet, så jeg ruslet langsomt bortover stranda,  
Etter noen få meter kom jeg til en bekk.   Det var ikke store bekken, men for stor til å hope over.  Jeg ropte på Kjøteren og ble stående ved bekken og vente.  Kjøteren vasset ut i vannet – også, selvsagt, ble han stående og bjeffe.   Kjøteren har det med det noen ganger, og stå å nibjeffe på vann, rennende vann eller å vasse godt ut i vannet og så bli stående der og gjø som besatt. Høres nesten ut som han har los. 

Jeg sa at Kjøteren var lydig, ganske lydig.   Men når han er i vann-trance er det umulig å nå in til han.  Jeg gjorde noen spede forsøk, men nei, ingen kontakt.  Altså måtte jeg gå nærmere, og muligens hente han.  Men så var det bekken da….  Den var for bred for at jeg kunne hoppe over den, men den så ikke så dyp ut. Jeg kunne gå opp til hovedveien og over bekken der den gikk i rør, men det ville bli en ganske lang omvei, og ikke var jeg helt sikker på hvor lett det var å komme ned på stranda der.  
Så da vasset jeg uti bekken da, i de røde fine spaserskoene mine.  Har jeg fortalt hvor glad jeg er i de? Jeg hadde et håp om at vannet skulle være så grunt at det bare gikk litt over sålen.  Etter tre skritt merket jeg at det var fin myk sandbunn, og den ga etter når denne dundra tråkket uti bekken.  På det dypeste vasset jeg med vann, iskaldt vann, 20 cm oppover leggene.  

Charlie Chihuahua er en liten hund, en omplasseringshund,  og redd for å bli etterlatt,  Når jeg kom meg over bekken, hørte jeg han klynke bak meg før han nølende kom etter over, eller gjennom bekken.  vannet rakk godt opp på en liten chihuahua selv om han sikkert ikke ank like langt ned i sanden som meg.  
Toby hørte på stemmen min at nå var det slutt på tullet, og kom raskt i mot meg når jeg nærmet meg han.  
Sammen gikk vi tre tilbake over bekken nok en gang og til bilen.  
Bena mine var iskalde den timen det tok å kjøre hjem, til tross for varmeapparatet.  Det var og to hunder som syntes det var helt greit å slappe av foran peisen etterpå.

 

Rådyr er gode.. eller noe slikt.

Kjørte ut på tur i morges. Ville lufte hundene og ta fine bilder i morgenlyset i det tåka forsvinner. Sitter litt i mine egne bensintanker, hvor skal jeg dra for å få det beste motivet mon tro..

Da hopper det plutselig noe ut i veien rett foran Lille Bille. Ett, nei to rådyr danser foran bilen. De brosjyre og løper tilbake mot veikanten, jeg tråkker inn bremsene. Går dette bra? En av de snur på ny og spretter i flotte hopp bare cm fora panseret. Den andre holdt seg heldigvis på siden., me  også den like ved bilen.

Det gikk bra.  Jeg traff ingen av de. Men du verden man våkner brått og hjertet banket like fort i brystet mitt som hos de to.

Mer metall enn beinvev

 

Jeg vet at jeg har hevdet mange ganger her på bloggen at jeg har mer metall enn beinvev i det høyre kneet.  I dag da jeg drev og ryddet litt i noen gamle papirer dukket en utskrift av noen røntgenbilder opp. Så her er beviset. Til mine røntgenvenner som reagerer på bildekvaliteten, detteer en utskrift på vanlig kopipapir som jeg fikk av ortopeden dagen etteropperasjon. Jeg regner med det er bilder ortopeden har tatt på operasjonsstua..  

 Godt gjort i grunn å klare å ødelegge beinet så til degrader på en liten gå-tur i parken.  Max uflaks eller typisk Brit.  

Abort

I dag er det markeringer, demonstrasjoner om du vil mot innstrammingen i abortloven from Erna har åpnet for for å gjøre seg lekker for KrF. Vi radikale og røde med Kvinnefronten i spissen er selvsagt oppfordret fra flere hold om å stille opp. Jeg pleier ikke å være vanskelig å be når det gjelder demonstrasjoner, men denne demonstrasjonen har jeg ingen behov for å delta på.

Abortsynet mitt passer ikke med mitt politiske syn.  Mulig at abortsynet mitt ikke følger partiprogrammet, eller jeg vet det ikke følger partiprogrammet. Det kan jeg leve med.  Jeg er ikke alene. Det var en abortdebatt også på siste landsmøte i Rødt. Det abortsynet jeg har, har jeg hatt siden jeg var svært ung.  Det henger sammen med min politiske oppfatninger av at man skal ta vare på, og verne de svakeste i samfunnet. 

“Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. ” Hvem er den svakeste part her? Kvinnen eller barnet?  Ok, noen bestemmer over kvinnens kropp i 9 måneder, men kvinnen tar fra barnet retten til å i det hele tatt leve.  Et liv som jo fort kan dreie seg om 80 år eller mer.  Hvem har rett til å dømme en annen til å ikke oppleve livet?

Jeg ser noen etiske problemer med dagens abortlov. Og en innskjerping av abortloven ved f.eks å fjerne §2c  ville jeg ikke ha problemer med.  I en verden hvor kravet er å være perfekt i et og alt er det skremmende at lovverket legger til rette for et sorteringssamfunn.  I dag kan man med loven i hånd fjerne barn med Downs, med handicap som antakelig ikke er forenelig med liv, og man kan fjerne tvilling 2 hvis det passer bedre med kun ett barn.  Det er noe som skurrer i mine ører.   

I min omgangskrets er det flere som kunne ha blitt sortert vekk hvis fostermedisinen var like godt utviklet da de ble unnfanget som den er nå. 
En venninne med ryggmargsbrokk ville fort ha blitt sortert vekk  Livet hennes har kanskje ikke alltidvært en dans på roser, men jeg tror hun er glad for at hun fikk prøve livet.  Nå har hun vandret rundt her på jorden i over 50 år, og hatt stort sett levd et ganske så normalt liv med skolegang, speiderne, studier egen selveid bolig og alle de gleder og sorger som hører voksenlivet til.  
En ung gutt i slutten av 20 årene hadde en så alvorlig hjertefeil at alle trodde han kom til å dø i løpt av få døgn etter fødsel. 
Vel, han er som sagt i slutten av 20 årene, har leilighet, studier, jobb og kjæreste..  En lovende sportskarriere la han på hylla for få år siden da studier og musikk og vanlig ungdomstid tok for mye tid.  Et verdig liv.  Bidrar i samfunnet som alle andre, selv om foreldrene fikk vite at ør han ble født at han ikke kom til å bli ett år.  
Ja, kanskje hadde ikke jeg selv fått møte livet hvis Mamma hadde hatt tilgang til nåtidens fosterdiagnostikk da hun gikk med meg.  Jeg er født med hjertefeil, såkalt “hull i hjertet” . Vel jeg  har et godt liv med Gamle Gubben Grå og tre voksne barn.  Fint at Mamma  slapp å ta valget om jeg skulle få leve eller ikke.  

Misforstå meg rett.
Jeg ønsker ikke å legge mer stein til byrden til de kvinnene som har tatt det vanskelige valget.. De har hatt sin fulle rett til å ta abort, slik lovverket er i dag.   Det er ikke kvinnene, men lovverket det i så fall er noe feil med.  En feil Erna nå kanskje vil rette opp.  

Jeg applauderer ikke Ernas invitasjon.
Det å lokke kjernevelgerne til Krf.  med kanskje, kanskje vil hun åpne for en endring i abortloven for å få Krf med i regjering og derved slippe å lede en mindretallsregjering, ja det er et av de mest råtne politiske spill vi har sett i Norge på lang tid  

 

 

 

Stolt og glad

 

I går var siste dag på landsmøtet og tradisjon tro valg. Valgkomiteen hadde innstilt meg til 1.vara til Forbundsstyre. Jeg ble veldig glad da forespørselen kom i våres. Til tross for at jeg fortsatt er sliten etter møtet med veggen, og derfor tenker meg godt om før jeg påtar meg verv for tiden, var det lett å si Ja til dette vervet. Plass i Forbundsstyret er et verv som henger høyt. 

Etter som landsmøtet nærmet seg, begynte jeg å tenke at jeg er visst den evige vara…  Vara til kommunestyret, vara til Forbundsstyret og her om dagen var det noen som foreslo at jeg skulle fratre HAMU for å bli vara.  Det føles litt surt og kanskje litt bittert?  Vel, jeg tenkte at kanskje skulle jeg jobbe litt før at noen kom med et benkeforslag på at jeg skulle inn i styret.  Forbundet har i grunn lang og god tradisjon for benkeforslag. 

Jeg luftet ideen forsiktig for noen uten å få den helt store responsen, men møtte og på noen som allerede hadde begynt med å jobbe for at et slikt benkeforslag skulle få støtte.  

Men jeg hørte og av folk jeg ser på som mine gode samarbeidspillere at mange så på meg som alt for Rød. At avdelinger valgte å stemme Nei til Vestre Viken sitt forslag på landsmøtet, ikke fordi de hadde tatt stilling til saken, men kun fordi det var jeg som hadde fremmet den. Det sjokkerte meg! Og gjorde meg trist.

Noen hevdet og at enkelte bare lukket ørene når jeg var på talerstolen, bare fordi det var meg.  Det gjorde meg trist og litt forbanna.  Og selv om andre sa at det umulig kunne stemme, var tvilen sådd.  

Vel valget startet. Jeg visste det ville komme benkeforslag på nye navn til styret. Så alle som ønsket seg inn i styret ville ikke få plass. Det var lett da å tenke seg at de som ikke kom inn i styret ville bli foreslått som vara. Jeg kunne fort havne nedover på varalists. Plutselig var valget litt spennende. 

Benkeforslaget kom inn i styret, men ingen utfordret varaplassrn min. Jeg kunne velges med akklamasjon. 2.vara derimot var det hele tre benkeforslag på. 

Glad og stolt gleder jeg meg til å ta fatt på vervet. 

Opp og ned av talerstolen….

Min arbeidsplass  hadde sendt inn sak til landsmøtet om å utrede om vi skulle skifte hovedorganisasjon.  Det ble noen turer opp og ned av talerstolen, litt debatt både om forhandlibgsmodell og sentrale versus lokale lønnsforhandlinger før Forbundsleder kom mer et forslag til vedtak. Hans forslag var at man skulle evaluere Hovedorganisasjonstilknytting.

Utrede…  evaluere….  Vi hadde fått den debatten vi ønsket. Vi får en evaluering.  Vi har oppnådd det vi ønsker.  Vi trakk vårt forslag.  Ingen hadde vært tjent med at to så like forslag var blitt satt opp mot hverandre. 

“Brit, mener du at du vil stryke noe du er for….?”

Det var Forbundsleder som stilte meg det spørsmålet fra talerstolen. Og, ja han hadde forstått meg helt rett. For jeg er for et offentlig styrt og finansiert helsevesen. Selvfølgelig er jeg det! Hallo, jeg er rød og radikal, nærmest kommunist i enkeltes øyne.  Jeg vil jo at det offentlige skal eie “alt”.

Likevell hadde jeg rett før lunsj vært oppe på talerstolen og foreslått at setningen “Norsk Radiografforbund skal arbeide for et offentlig styrt og finansiert helsevesen” fra vår politiske plattform. Hvorfor? 

Jo, fordi vi skal være et partipolitisk nøytralt forbund. Da mener jeg at denne setningen blir feil.  For selv om jeg mener at helsevesenet skal være offentlig styrt, er det de som ønsker “Å slippe alle gode krefter til.” Det finnes de som tror at privatisering er løsningen på alle velferdstjenester. De som har et slikt politisk grunnsyn skal og finne sin plass i forbundet.

Jeg tapte den avstemningen, men det er greit.

Det er gøy med landsmøte..

Landsmøte dag 1

I formiddag startet Landsmøte til Norsk Radiografforbund. Og på bakerste rad hadde gjengen fra Vestre Viken fått tildelt plass. Det er mye plankekjøring på en slik første dag. Konstituering, beretninger og regnskap. Det er ikke her de store debattene kommer.

Vi utnevnte nytt Æresmedlem,  Anna Pettersen, som var Forbundsleder i 18 år fra 1996 til 2015. Det var en forventet utnevnelse, og er det noen som fortjener et Æresmedlemskap så er det Anna. 

Nå er møtet i Landsmøtesalen over for i dag. Om en time er det middag. Da finner man ut om det er noen benkeforslag på gang. Noe man må ta stilling til. 

Men før middag må jeg skrive et innlegg jeg skal holde i morgen. Vestre Viken har levert forslag på at man i Landsmøteperipden skal vurdere om UNIO er vår Hovedorganisasjon. Jeg forventer en viss diskusjon.

God morgen

 

God morgen. Våkner uthvilt på hotellrommet. Ingen chihuahua har breia seg i senga mi i natt. Klokka er 7.30 og jeg ligger fremdeles avslappet i senga, to timer etter at jeg pleier å stå opp. Ingen masing på sønn eller råkjøring tur retur Tyristrand i dag. I stedet venter en god dusj før jeg rusler ned i frokostsalen.

Koselig kveld i går. Vi 14 som skulle på møter både i går og i dag hadde en trivelig middag. De fleste av oss har kjent hverandre i en årrekke. Skravla kanskje litt mye på innpust og utpust,  skal skjerpe meg i kveld. Men til tross for god stemning i baren, gikk de fleste av oss til sengs før midnatt.  

 

Oslotur

Resten av uka skal jeg tilbringe i Hovedstaden. I dag et det Representantskapsmøte i Radiografforbundet, og i morgen begynner Landsmøtet. Engasjerende dager med en flott gjeng. 

Har sjekka inn på Hotell Thon Operaen, og akter å nyte det å bo på hotell. Ikke minst det å slippe å sloss om dyna med Charlie Chihuahua. Det å bare tenke på meg selv i fire dager. Deilig.

Etter dagens møter tok jeg en tur ut. Deilig med litt frisk(?) luft. Tenkte å forsøke å finne noen julegaver, men ble gående å traske rundt i menneskrmylderet på Byporten på Oslo S uten å finne noe. 

Nå venter det middag om en time. Har fått spørsmål om å bli med på pub den timen, men jeg tror jeg bare sløvet på rommet.