“Vil du ha med deg noen tyttebær” sa Pappa da jeg var innom på lørdag, og pekte på en bærepose som lå midt på stuegulvet og ventet på meg. Det var selvsagt bare et riktig svar på det spørsmålet.
Rørte tyttebær hører til på julaften, og siden jeg ikke har rukket noen tyttebær-tur i høst ville jo bærene gjøre sin nytte. “Jeg rekker liksom aldri tyttebær-turer og slikt som Mamma alltid fant tid til” tenkte jeg mens jeg rusla til bilen med tyttebær-posen.
Så slo en tanke meg. Pappa var i grunn heller ingen tyttebær-plukker. Multer og Kirsebær, ja. Men tyttebær var liksom Mammas greie. Hun plukket utallige litre hvert år så lenge helsa holdt. Sikkert opp mot 50 liter de beste årene. Denne posen med frossne tyttebær som Pappa hadde tatt opp fra en eller annen fryser, vi har alltid hatt mange frysere. Pappa og Mamma var stort sett selvforsynt med mat. Kjøtt fra dyra på gården og litt elg-jakt. Fisk fra fisketurer på skauen. Og så bær av alle slag og grønnsaker.
Denne posen med halvtinte tyttebær ble plutselig en skatt. Disse bærene hadde sikkert Mamma plukket ett for ett, rensket og fryst ned. Når julaften kommer, og ribba blir servert kan jeg kose meg med tyttebær som Mamma har plukket. En hilsen, gave om du vil, når jeg nå skal gjennom den første jula uten Mamma. Hun døde jo for en drøy måned siden.
Tyttebærene er nå rårørt og frosset forsiktig ned igjen. Jeg gleder meg til å spise de på julaften, tenke på Mamma og føle på den omtanken hun alltid hadde for oss alle. Hun ville like at hun kunne bidra med tyttebær til julemiddagen.
Jeg sitter på doringen. Trusa på låra og nå forsøker jeg å dra på meg langbuksa. Kroppen er stiv og umedgjørlig så tidlig på morgenen, og jeg har alt tvunget meg gjennom dusjen. Alt er et slit. Da jeg oppdager at jeg har tredd beinet i feil buksebein er det så vidt jeg ikke begynner å grine. Jeg må jo begynne helt på nytt!
Får på meg klærne og tusler ut på kjøkkenet. Sokkene får vente til jeg skal ta på skoa. Det er nok mosjon på en stiv kropp akkurat nå.
Siste pilla på brettet blir svelget med en slurk vann. Må huske på å gå innom apoteket i ettermiddag. Da jeg skal kaste det tomme pillebrettet i søpla bommer jeg og det havner på gulvet. Jeg banner lavt for meg selv. Det er så utrolig langt ned til gulvet, så utrolig vondt å bøye seg ned og plukke det opp.
Tre kvarter i bilen for å kjøre Yngste Sønn på jobb. Ryggen skriker av å ha sitte rolig, men skriker enda sterkere når jeg forsøker å krabbe meg ut av bilen.
Inn i garderoben på jobben. Nå skal klærne av og hvite klær på. Bøy og tøy og uff og au. Tar heisen opp til avdelingen. Trappa er ikke noe for disse knærne.
9518 skritt, litt i overkant av 7 km senere, er arbeidsdagen slutt. I grunn en ganske rolig arbeidsdag. Kroppen funker bedre enn på morgenen. Men jeg har vondt.. flere steder enn jeg orker kjenne etter. Det blir en vane.
Må en tur utom Pappa. Rakk det ikke på farsdag. Kaffe og kake. Snakk om gode gamle dager, sånn rundt andre verdenskrig.
Yngste Sønn ringer mens jeg er hos Pappa. Han må hentes etter lang dag på jobb. En tur innom Kiwi. Hjem og levere handleposen til Gamle Gubben Grå og tar med meg hundene ut på tur. Stikker innom Kiwi på veien hjem etter de tingene jeg glemte å kjøpe i sted. En liten tur innom bensinstasjon for å fylle bensintanken. Så 16 timer etter at jeg dro ut døra i dag morges, kan jeg endelig sparke av meg skoa og henge fra meg kåpa.
Ringeriksregionen har en sånn greie på sin Instagram konto at de hver dag velger ut ett bilde blant de som har blitt hadhtagga med #opplevringerike . Jeg har flere ganger blitt dagens #opplevringerike, og like beæret kjenner jeg meg hver gang.
I fjor vinter ble jeg til og med valgt ut til å ha med ett av bildene mine på en utstilling, og da var jeg då stolt og glad at jeg holdt på å sprekke. Bildet henger selvsagt på veggen hjemme i drømmehuset.
Klokka er 06.30. Det er en mørk november-søndag og jeg hører regnet plaske ned utenfor soveromsvinduet. På andre siden av dobbeltsenga bjeffer Kjøteren og småklynker. Noen må stå opp og slippe han ut fra soverommet. Slippe han ut til vannskåla og en roligere plass. Jeg vet så utrolig godt hvem den “noen” er. Gamle Gubben Grå drar tømmerstokker med høy sagbruks-snorking. Jeg slipper ut Kjøteren, han trasker rolig ut til kjøkkenet og vannskåla. Jeg stikker en liten tur innom badet for å slippe ut litt når jeg likevel er oppe.
Når jeg kryper tilbake til den varme, gode senga har Charlie Chihuahua okkupert mesteparten av dyna. Han ligger oppå dyna, jeg forsøker å krabbe under og blir ønsket velkommen tilbake med lav knurring.
Vel, jeg er størst og sterkest og vinner kampen om dyna med en rask bevegelse. Snorkinga til Gamle Gubben Grå er det ikke så lett å gjøre noe med. Sånn rundt 7.15 kapitulerer jeg og står opp.
Søndagsmorgener i et stille hus kan være fint. Jeg setter på vannkokeren og finner frem den største te-koppen. Kjøteren kommer for å få morgenkos. Men etter litt kosing hopper han glad og forventningsfull rundt. Mor har stått opp. Hva venter vi på? Det er tid for tur!!! Jeg prøvde å forhandle meg til en litt mykere start på dagen, men Kjøteren gikk resolutt til utgangsdøra og ble stående der å gjø.
Jeg kunne fått han rolig. Han er en lydig hund. Men han er og en gammel hund, og gamle hunder må ha litt oftere lufteturer, og gjerne etter ei lang natt. Det var bare å bite i det sure eplet, hekte regnjakka ned fra kroken i gangen og finne frem støvlene. Da jeg lukket opp utgangsdøra klokka 07.40 kom også Charlie Chihuahua sprettende.
Så dro vi av gårde i regnværet vi tre. Labba av sted i folketomme gater, snuste og undersøkte alle spennende lukter på vår vei. Det ble en times tur og over 3 km før to kliss klass hunder syntes det var greit å sette snuten hjemover. Og Mor? Mor fikk endelig en stor kopp varm te og nystekte rundstykker.
Eldste Sønn er en flott fyr, omtenksom og snill og med en klingende god latter når han er i det rette humøret. Han flyttet ut av barndomshjemmet for snart to år siden, og etterlot seg et stort tomrom her hjemme. Ikke minst fordi Yngste Sønn gikk på folkehøgskole det året og huset plutselig var tomt for ungdom. Eldste Sønn har en diagnose innenfor autismespekteret, som det så fint heter, og det var vel med litt skrekkblandet fryd jeg så han flytte ut. Var han moden nok til å bo for seg selv? Spørsmålet burde vel heller være om jeg var moden nok til å la han flytte.
Eldste Sønn klarer seg greit. Har jobb og leilighet, og er ikke den som tråkker dørstokkene ned i barndomshjemmet. Jeg tråkker heller ikke ned dørstokken i hans leilighet. Det er hans område, han som bestemmer, og da skal han ikke føle at jeg kommer på inspeksjon for å sjekke om det er rent og ryddig nok. Gamle Gubben Grå er der nok oftere enn meg, Han er ikke så flink til å kommentere uvasket oppvask eller hauger med skittentøy. og er nok en mer kjærkommen gjest enn når a mor kommer med sitt skarpe blikk og sin skarpe tunge….
Men i går hadde Yngste Sønn truet med at han og jeg skulle komme på besøk for å få han til å ta den oppryddingen som ungkarsleiligheter trenger fra tid til annen. Nå ble ikke det noe av, men jeg sendte en melding ut på ettermiddagen og sa at jeg kunne komme en tur hvis han hadde lyst til det og litt overraskende fikk jeg ja til svar.
Så da tok jeg med meg en boks pepperkaker, en sjokoladeadventskallender og litt annet småting og dro ned til han. Leiligheten var om ikke strøken så helt innafor. Som jeg sa til han, jeg har sett bedre og jeg har sett verre ungkarsleiligheter. Han varmet gløgg og te, og vi koste oss med pepperkakene. Lenge siden det bare var han og jeg.
Husker du spenningen og forventningen som lå i før-juls-dagene da vi var barn?
Alle luktene som fylte hektiske november- og desemberdager. Grønnsåpe og salmiakk når Mamma tok julevasken. Lukten av kjøttkaker den dagen Mamma stekte opp kjøttkaker og kokte medisterpølser etter å ha levert kjøtt på “hakka” (slakteren) og fått farse og medisterpølser ferdig til videre foredling. Lukten av nystekte småkaker, krumkaker, julekake og smultringer..
Husker du hvor flott det var å dra inn til byen, og gå i julepynta gater og titte på juleutstillingene i butikkvinduene? I enkelte butikker var vinduene pyntet som rene eventyr-tablå hvor vi som barn kunne stå med tindrende øyne og bare se på vindus- utstillingen, og det var en fin opplevelse.
Da jeg var i Hønefoss på fredag så jeg et butikkvindu som med et trylleslag brakte meg, kjerringa på godt over 50, tilbake til barndommens julegater og jeg ble stående med tindrende øyne og kjenne på den barnlige fryden.
I vinduet til Villa Nostalgi var barndommens julemagi gjenskapt for meg. Det ga assosiasjoner til “Den fortapte tinnsoldat” dukkefilm-gjengivelsen av H.C. Andersens eventyr som gikk i en uttal repriser på 60-og 70-tallet. Til musene som hjelper Askepott i Disney sin versjon, ett tegneseriehefte jeg leste i filler da jeg var barn. Og det hele var holdt i delikate hvitfarger, akkurat slik jeg har det i finstua i drømmehuset. Jeg ble stående som trollbundet en god stund.
Julemagi og barnlig fryd skal være mine stikkord for denne førjulstiden. Samle på gode opplevelser og små magiske øyeblikk. Nyte alle de små-tingene som sammen skaper jul. Altfor mange år har jeg stresset rundt som en gal for å rekke alt, for å få alt perfekt. I år vil jeg ta julegleden tilbake.
PS, jeg er overhode ikke sponset av Villa Nostalgi. Ville bare fremsnakke en butikk med et flott vindusutstilling.
I går-natt var det 80 år siden Krystallnatten. Det ble holdt en markering på Søndre Torg i går kveld til minne om det som skjedde den gangen, og som de neste årene utviklet seg videre til Holocaust. Synagoge-massakren i USA nylig viste at dette dessverre er aktualisert også i vår egen tid, med voksende tendenser i flere land til nasjonalistisk ekstremisme, antisemittisme og etnisk legitimert av-humanisering. Vi ser og et økende antall tilfeller av rasistisk motivert hat-retorikk og voldsbruk.
Det var en verdig markering, som tok avstand fra alle former for rasisme, antisemittisme, xenofobi og islamofobi. Det ble og markert avstand fra alle former for etnisk rensning og diskriminering, og viktigheten av likeverd, menneskerettigheter og humanisme – på tvers av etnisitet, politiske skillelinjer og religiøse og ikke-religiøse livssyn.
Det man ønsket med markeringen er at det aldri skal skje igjen.
Vi var vel et sted mellom 20 og 30 stykker som sto der på torget med fakler og hørte på appellene Gamle Gubben Grå var og med. Det er så kos når han blir med på slike ting. Datteren til ei venninne av meg, dukket og opp. Gøy å se ungdom som engasjerer seg.
Jeg har lenge klart å stå i mot jule-marsipanen jeg møter på min vei. Men i dag, i dag var det slutt. I dag møtte jeg årets første sjokoladekledde marsipangris fra Nidar, og dermed var jeg solgt.
Dette innlegget er overhode ikke sponset, men hashtagger så det holder ihåp om at det skal dukke opp en marsipangris eller tre i min postkasse.
I går var en dag med mye følelser og mye engasjement. Slik er jo mange av dagene mine, men i går var likevel spesiell.
Dagen startet som den pleier. Opp før hanen galer, kjøre Yngste Sønn, og så av sted. I går gikk turen først til Drammen for et møte. Ikke det helt store eller viktige møte, bare ren rutine. Plankekjøring.
Så kom det jeg hadde gruet meg til. Begravelsen til Marianne.
Begravelser er alltid trist. Det er under en måned siden Mammas begravelse. Jeg er fremdeles i sorg, og nå skulle jeg på ny i begravelse. Denne gangen til en ung person.
Marianne ble bare 35 år.
Kan man si at en bisettelsesermoni var fin?
Jeg vet ikke. ..
Men hvis man kan si det, så var denne bisettelsen fin. Fin og personlig.
Marianne visste den siste tiden at hun skulle dø, og hun har tydelig kommet med ønsker for hvordan denne dagen skulle være.
Ektemannen til Marianne holdt en flott, personlig og rørene minnetale foran en fullsatt kirke. Det står det respekt av på en slik dag. Mange i hans sted ville ha mer enn nok med seg selv og tårene. Faren til Marianne holdt også en minnetale, og flere andre var og oppe og sa noen minneord til farvel. Sammen med de nøye utvalgt sanger og salmer gjorde at det vel ikke var et eneste tørt øye i den fulsatte kirken.
Det ble en verdig avskjed med glad-jenta Marianne.
Hjemom.
Rakk en liten tur med hundene og å stappe i meg 4 brødskiver med leverpodtei, så bar det av gårde igjen.
Nå var det medlemsmøte i Rødt som sto for tur, og i dag skulle vi debattere revolusjon sto det på programmet.
Det var med litt blandede følelser jeg entra lokalet. Formuleringen om “væpna revolusjon” var noe som lenge skremte meg vekk fra partiet. Jeg vet at væpna revolusjon er strøket fra prinsipp-programmet, men vet at det er fremdeles er en litt tung formulering om revolusjon i prinsipp-programmet. Pragmatiker som jeg er, er jeg mer opptatt av arbeidsprogrammet enn av prinsipp-programmet. Det er liksom mer håndfast. Prinsipper er jo mer som visjoner, fine litt høytsvevende ors på glansa- eller resirkulert papir.
Det var “han nye” som hadde fått i oppdrag å lage innledningen. Og etter hans innledning var ikke denne revolusjonen like skremmende. Det står en “demokratisk revolusjon” i prinsipp-programmet. Demokratisk omveltning. Jo, det skal jeg klare å leve med, og det skal jeg klare å stå på orget og forklare og forsvare under valgkampen.
Klokka var nesten 22 før jeg kom meg hjem og kunne flate ut på sofaen
I går var liksom ikke humøret helt på topp da jeg sto opp. OK, humøret er i grunn sjelden på topp når jeg må stå opp 05.30, men i går var det litt sånn ekstra surt.
Det er den derre litt kjipe siste uka før lønning. Vi lider ingen nød, fryseren og potetbingen i kjelleren er fulle. Vi har tak over hodet og fulle klesskap. Det er ikke det. Men litt mange utgifter i oktober og innkjøp av nye vinterdekk til to biler gjør at det er relativt skrapa både på konto og i lommebok.
Og i går skulle jeg så gjerne vert i Oslo på samling for tillitsvalgte og rekke møte i Hovedutvalget i Hønefoss etterpå. Det krevde enten buss tur retur Oslo eller helst bensin på Lille Bille, penger til parkering i Sandvika og togbillett Sandvika Oslo tur retur. Det å bare fylle opp bensintanken til Lille Bille og så parkere i Hagenissebyen for å labbe tur retur sentrum til tillitsvalgtssamlingen ville by på logistikk problemer sånn med tanke på å få med seg mest mulig av samlinga og også rekke møtet i Hønefoss. Men det var det siste alternativet jeg hadde råd til.
Jeg hadde klaget litt over problematikken til Gamle Gubben Grå kvelden i forveien. Men siden det er jeg som har hatt fast inntekt de siste månedene, var det mer for å lufte frustrasjon enn ønske om reell hjelp. I løpet av natta hadde jeg kommet til at jeg droppa tillitsvalgtssamlinga og konsentrerte meg om møte i Hønefoss. Litt funderinger er jo fint å fylle tiden med når man likevel ligger våken fordi kneet verker. Men jeg skulle som sagt utrolig gjerne vært på den tillitsvalgtssamlingen…
Så da jeg litt sånn små-sur sto opp, dro jeg på meg ei sliten joggebukse og en hullete men utrolig god ullgenser. Jeg skumle jo bare lufte hundene og ha hjemmekontor på formiddagen. Så kunne jeg dusje og dresse meg før Hovedkomite møtet på ettermiddagen. Prøvde å si til meg selv at det ble OK med en dag hjemme, godt å kunne ta ut litt avspasering, fint med en tur med hundene i dagslys…. Men det hjalp lite på den litt kjipe følelsen.
Da jeg satt i bilen sånn litt over 06.30 og ventet på Yngste Sønn som skulle kjøres på jobb sjekket jeg mobilen. Det var en vips melding. Noen hadde sendt meg penger.?.. Men jeg hadde da ikke lagt ut for noe nå..? Det var da ingen som skyldt meg penger…? Jeg åpnet undrende meldingen. Det var Gamle Gubben Grå som hadde vipsa meg penger sent kvelden før. Nok penger til at jeg kunne rekke begge møtene! “God tur i morgen” og smilefjes og greier sto det i kommentarfeltet.
Gamle Gubben Grå hår startet i jobb før en drøy måned siden. Første lønning har dukket opp på konto, og han kunne bidra og hjelpe meg med å få gjennomført noe som betød mye for meg.
Jeg er innimellom ei lettrørt skrulle. Og der i den mørke bilen kjente jeg det kom ei tåre eller to i øyekroken. Ikke fordi jeg kom meg på samlinga. Jeg hadde kommet over å miste den. Men fordi Gamle Gubben Grå med dette viste at han forsto hvor mye det betød for meg å kunne delta, en aksept på alt mitt engasjement som til tider stjeler tid fra både parforhold og plikter her hjemme. Der og da gikk det også opp for meg at Gamle Gubben Grå på ny hadde inntekt, at jeg kunne senke skuldrene. Jeg var ikke alene om det økonomiske ansvaret lengre. Nå skulle vi igjen dra lasset sammen. En utrolig lettelse.
Det ble en rask kjøretur med Yngste Sønn, en rask dusj og på med gå-bort-klærne. Jeg rakk samlinga i Oslo med 2 minutters margin, gikk glipp av den siste halvtimen men rakk møtet i Hønefoss med 5 minutters margin. Glødende og engasjert deltok jeg begge steder.
Vel hjemme igjen etter en lang dag ga jeg Gamle Gubben Grå en god klem. Jeg er gift med verdens beste Gubbe.
