I går, 1. nyttårsdag, ble en tre år gammel gutt påkjørt i Oslo. Guten ble fraktet med ambulanse til sykehus, og måtte tilbringe natten på sykehuset for behandling og observasjon. Han har det etter forholdene bra nå.
Sjåføren var en eldre mann. Mannen er siktet for brudd på vegtrafikkloven § 3.
«enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»
Mannen har midlertidig mistet førerretten, og førerkortet er rutinemessig beslaglagt.
Ingen stor nyhet, men likevel har denne saken vært første-oppslaget i alle nyhetssendingene på radio i ettermiddag / kveld.
Hvorfor har denne nyheten, en nyhet som muligens passer på nettsida til lokalavisen eller til en liten sak gjerne med bilde på side tre i den samme lokalavisen. Hvorfor er en slik sak hovedsaken i nyhetssendingene på riksdekkende radio?
Jo, fordi den eldre mannen er en “kjendis” på 91 år. Eller, sikkert mest fordi har er en kjent person, ikke nødvendigvis fordi han er 91 år. Nyhetssendingen og nettavisene opplyser selvsagt om den eldre mannens navn, hvilken rolle han har i samfunnet slik at alle som hører nyhetene skal få med seg hvem det er.
Den eldre mannen prøver ikke å undra seg straff, nekter ikke for det som har skjedd, eller opptrer på noen annen måte enn hvilken som helst sjåfør som har vært skyld i en ulykke.
«Jeg er uendelig trist over det som har skjedd og har siden hendelsen hatt hovedfokus på gutten. Jeg forstår, etter nær og god kontakt med guttens nærmeste, at det etter omstendighetene går bra med ham.”
Så hvorfor påfører NRK denne eldre mannen den ekstrabelastningen det er å bli hengt ut slik på riksdekkende radio? Gapestokk. En ekstra straff fordi han er “kjent”. NRK dette synes jeg var en uthenging av person som var helt unødvendig.
Det å være blogger er jo så lukrativt har jeg hørt. så jeg som jo er en blogger som forrige døgn hadde over 1000 sidevisninger på bloggen, ja jeg lever vel et liv i luksus. Kassevis av vin, moteklær og den nyeste bilen du kan tenke deg. Vel..
i dag fikk jeg statistikken over hva jeg har tjent på reklame på bloggen min siste måneden. Jeg tjente i desember 4.80 øre. Så som dere ser, det blir ikke store timelønna….. Ikke mye liv i luksus for en skarve 5 kroning i måneden. Lurer på når Og morgen Norge eller Kagge forlag ringer….
Det er sjelden lang vei fra tanke til handling hos meg. Så da jeg leste kommentaren fra Hanne Beate på innlegget mitt i dostol i går om at besteforeldrene hennes hadde hatt en dostol som egentlig bare var en modifisert pinnestol begynte hjernen min å arbeide.
Hvis besteforeldrene til Hanne Beate hadde hatt en slik dostol på 80 tallet, da fantes det kanskje flere slike dostoler der ute som var litt kulere, litt mer hyttete enn modellen til hjelpemiddelsentralen? Og som så mange ganger når jeg leter etter noe spesielt gikk jeg inn på Finn.no.
Der fant jeg denne flotte dostolen ikke alt for langt herfra. Jeg har kontaktet selger. Så hvis vi bare blir enige om pris, selger og jeg, så kan det hende alle mine sorger der oppe på hytta er løst.
Nok en gang tenker jeg hva skulle jeg gjort uten løsningsorienterte og snille Hanne Beate? Min trofaste leser og firmenning.
Kokkejævel øverst på bloggtopplista skriver et innlegg om å være et forbilde. Jeg aner ikke om noen har meg som forbilde. Jo, kanskje Rocke-Portøren, han snakker alltid om “å hente frem sin indre Brit”. Det er når han har vært tøff i trynet og har sagt sin oppriktige mening til ledelsen. Men ellers, ellers aner jeg ikke om noen har meg som forbilde. Jeg er jo ingen toppblogger, slik som Kokkejævel, men helt nede på en 40. plass. Men i går hadde jeg over 1000 klikk!! 1040 for å være nøyaktig. Det er fantastisk. Jeg blir glad av å se slike tall.
Kokkejævel starter med å slå fast at en kan si hva man vil. Og at det er det sannelig mange som gjør på blogg, både om han og andre. Tipper han har fått med seg at jeg ikke syntes han var så fantastisk snill med det fenalåret. At det ikke alltid er tanken som teller.
Men det er sant som Kokkejævel sier, at når man har en toppblogg som han med i går godt over 30.000 lesere, ja da har man en formidlingsmakt som er få forunt. I romjula hadde han en dag over 91.000 klikk. Hans budskap, hans tanker og meninger når frem til mange. Selvsagt medfører en slik følger-skare også et visst ansvar. Det er jo fort gjort at noen ikke er enige i dine synspunkter, tanker og meninger.
Siden jeg er rød og radikal, ei kjerring som alltid har frontet mine egne meninger, gått mine egne veier er det lenge siden jeg brød meg om at ikke alle er enige med meg. Det som føles riktig for meg, sånn som troen på Gud, kjøtt er godt og ingen lager musikk som Åge Aleksandersen kan være helt feil for en ateist som stemmer Frp er veganer og liker å lytte til Urian Heep. Det er greit. Jeg liker en god debatt, og politiske motstandere er ikke dumme eller tar feil selv om de ikke mener det samme som meg.
Jeg tviler på at Lillesøster hadde meg som forbilde. For vi hadde begge ei Storesøster som var mye tøffere, og det var nok hun som var forbildet i vår familie. Kretsmester på ski, god i friidrett, var høyt og lavt og over alt. Alltid liv og røre der Storesøster var. Jeg satt der stort sett med ei bok.
Mulig jeg ble et forbilde i 91, da Datteren ble født. Jeg har aldri tenkt på meg selv som et forbilde. Aldri tenkt at ungene skal vokse opp og bli tro kopier av meg og Gamle Gubben Grå. Men har jo hat som mål, bevisst eller underbevisst at de skal ta med seg noen av våre holdninger og verdier. Ønsker å formidle at alle mennesker er like mye verdt, at verdien på et menneske ikke sitter i fine titler eller bugnende bankkontoer. Har og prøvd å gi de ansvar slik at de kan bli voksne selvstendige mennesker som forstår at de må være med på å dra samfunnsansvaret. Og ikke minst at de er bra nok, akkurat slik de er. Tror vi har lykkes ganske bra med oppdragerrollen, for våre barn er blitt tre utrolig kjekke unge voksne. Reflekterte og modne, og jeg er så utrolig stolte av de.
For en del år siden, jeg tror det var høsten 2010, fikk jeg en lapp av Datteren i forbindelse med bursdagen min, eller muligens var det en morsdag. Lappen har jeg hatt med meg i lommeboka mi siden. Jeg har tatt den frem de dagene jeg synes livet går meg i mot. Når jeg føler meg gammel, udugelig og ubrukelig. Vi har alle slike dager, tror jeg.
Når jeg fikset frem lappen i dag, var den nesten gått i oppløsning, så jeg måtte tape den sammen og opp på en ny lapp. For denne lappen vil jeg ha med meg videre i livet. Jeg trenger den.
På lappen står det, fremdeles lesbart, men noen steder bare så vidt;
Hei.
SUPER-MAMMAN
Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat deg som Mamma.
Okay, nå skjer det!
Explosion – of – daughter – love!
Du er der for meg. Du lytter. Du er et forbilde jeg kan se opp til. Du er åpen med meg. Du har lært meg så mye.
Jeg er så glad i stundene vi har sammen, og at jeg kan være åpen med deg.
Her er det mye kliss-klass, men du fortjener og trenger det.
Takk for at du er mammaen min.
Datteren har rett. Jeg trenger denne lappen. Jeg trenger å se at Datteren har formulert disse ordene, For det betyr at jeg ikke har gjort alt galt, at jeg har gjort noe riktig som mamma og oppdrager. For hvor mange 19 åringer skriver slike lapper til mødrene sine, midt oppe i en tøff ungdomstid? Og Datteren har hatt sine perioder med opprør hun.
Et forbilde kan og gjøre feil. Og jeg har helt sikkert gjort mange. Men da håper jeg at ungene kan lære av mine feil, slik at de ikke trenger å gjøre alle de feilene selv. Gamle Gubben Grå og jeg har helt klart holdninger og verdier vi har tatt med oss fra barndomshjemmene våre som det har vært viktig for oss å videreformidle til våre barn, og andre ting vi har vært bevisst at vi ønsker å ikke føre videre, men heller løse på en annen måte.
Jeg forsøker å ta lærdom av mine feil, men jeg samler ikke på dem. Med det mener jeg at når jeg har gjort noe dumt, sagt noe feil, trått på noens tær forsøker jeg å be om unnskyldning. Rette opp feilen hvis mulig, Ta lærdom så jeg ikke gjør samme feilen igjen. Men jeg sitter ikke og tenker på alle feil jeg har gjort, alle mangler jeg har og snakker meg selv ned.
Feil man begår er livserfaringer. De er med på å forme deg som det unike mennesket du er, ta lærdom av det og gå videre:
Kokkejævel skriver at han har en tung dag i går. At han har mange slike dager.
Jeg er heldig. Jeg har ikke mange slike dager. Jeg forsøker alltid å fokusere på det positive. Det er ikke alltid like lett. Jeg har noen ganger behov for å ligge i fred under et pelspledd, og ha nok med meg selv. De siste to årene har vært tøffe. Legens diagnose er depresjon. Og kanskje er det depresjon som gjør at jeg har hatt behov for en del dager der under pelspleddet. Men selv når dagene har vært som svartest, når jeg ikke har orket noen ting, har jeg alltid hatt noe å se frem til, noe jeg har lyst til å få med meg en eller annen gang der fremme. Som valget, var så spent på valgresultatet. Som å bli bestemor, jeg har tre barn i 20 årene, jeg må da kunne bli bestemor en gang, helst i løpet av dette tiåret.
Selv om livet mitt, helsa mi og til tider verdenen min har rast sammen rundt meg, har jeg alltid hatt lyst til å fortsette. Jeg har også forsøkt å være bevisst på at selv om jeg formidler at jeg har dårlige dager, formidler jeg forhåpentligvis at jeg på en eller annen måte har tenkt å komme meg gjennom de tunge dagene.
Jeg tror ved å fokusere på at livet alltid har noen gode øyeblikk, selv om det bare er en kopp kaffe i kurvstolene på trammen, så er de små lyspunktene verdt å ta vare på.
Jeg ønsker å formidle gleden i de små øyeblikk, de små hverdagslige øyeblikkene som sammen blir liv som om de kanskje ikke er fantastiske, er OK. Og jeg som stresset rundt med tusen gjøremål og full avtalebok ønsker å ha fokus på å i større grad være tilstede der man er. Glede seg over hva man får til, hva man har fått til, og ikke alltid haste videre mot nye mål.
Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg ønsker å være der i større grad for alle som betyr noe for meg, men jeg vet at det å alltid være der for alle. Alltid stille opp for de som har en tung dag, er noe av det som sleit meg helt ut. Derfor må jeg sette grenser Lære meg at jeg ikke alltid skal være den som alle skal lesse problemene sine over på. At andres problemer ikke alltid er mitt ansvar å løse. Det er ikke lett, men jeg prøver.
Jeg vet noen er blitt såret. Tar det ille og personlig at jeg ikke alltid er tilgjengelig, at jeg ikke alltid stiller opp med en hjelpende hånd. At jeg faktisk må sette min egen helse først, men det må jeg lære meg å leve med, selv om det føles sårt.
Jeg mener at jeg selv er ganske klok. At jeg har mye livserfaring som gir meg en del livsvisdom. Det gjør meg ikke bedre enn andre. Men siden jeg og har en viss evne til å formulere meg, har jeg mulighet til å dele litt av min livsvisdom, mine livserfaringer med andre. Vekke til live refleksjoner hos andre, eller provosere de som er uenig.
Jeg er og ganske god på å få frem synspunktene mine på en klar og tydelig måte, på å påvirke. Jeg bruker det aktivt som tillitsvalgt og som politiker. Min klare tale og evne til å formulere meg på en forståelig måte, gjerne med humor er min styrke. Det kan og være min største svakhet, balansegangen kan være hårfin.
Jeg ser frem til et nytt år. 2019 var et godt år her på blogg, og jeg fikk utrolig mange nye lesere. Jeg har fått min egen tråd på Kvinneguiden, og det er folk som liker det jeg skriver, og folk som overhode ikke liker Kjerringtanker. Det er helt greit. Jeg er meg selv, har alltid vært det. Kommer ikke til å endre stil for å få flere klikk, og kommer fremdeles garantert til å ha og – å feil.
Jeg gleder meg til 2020. Håper du blir med meg videre.
Jeg er ingen matblogger, og det er helt klart Gamle Gubben Grå som er kokken her i huset. Men jeg har fått flere henvendelser om jeg kan dele oppskriften på gulasjen jeg lagde på hytta i går. Oppskriften er hentet fra et oppskriftshefte fra Sparbutikkene som kom ut høsten 2019 og heter “Hei høst” Det var nok ikke den oppskriften jeg brukte i 1990, da jeg lagde retten for første gang. Jeg skulle lage middag til Gamle Gubben Grå for første gang, en kokk med fagbrev som hadde arbeidet i mange år som kokk, og også vært innom Hotelfaghøgskolen i Stavanger. Dere kan tro jeg hadde nerver. For jeg ville så gjerne imponere denne kjekke gutten.
Tror ikke det var gulasjen som gjorde at det ble oss, Gubben dukket opp to timer for sent til stevnemøte- og gulasjen var både kokt i hjel og til dels svidd. Men jeg har leget forskjellige varianter flere ganger senere, og det er en utrolig god rett.
I heftet fra Europris er gulasjen laget med kyllingkjøtt, men Gamle Gubben Grå og jeg er enige om at det er best med oksekjøtt, så vi valgte det. Det var jo tross alt nyttårsaften.
Jeg startet med å kutte opp to gule løk og tre fedd hvitløk i sånn passe store båter. Løken altså, hvitløken finhakket jeg.
Så kuttet jeg opp oksekjøttet. i biter. Jeg brukte grytekjøtt, det skal koke lenge, så du bør ha oksekjøtt som tåler koking. Biffstrimler eller annet fint oksekjøtt blir både feil og alt for dyrt. Stykket i går var en høyrygg. Det står 400 gram kjøtt i oppskrifta. Jeg kjøpte den eneste biten med grytekjøtt de hadde på Kiwi og brukte hele biten. Mulig det var litt mer enn 400 gram.
Jeg kutter opp alle råvaren først, så jeg fortsatte med å skrelle og kutte 2 røde paprikaer, 3 gulerøtter og 8 poteter. Det sto 6 poteter i oppskrifta, men jeg brukte mandelpoteter og de er litt små. Synes likevel det kunne vært mer potet.
Vi hadde ikke olje på hytta, så jeg brukte litt smør, smeltet det i en tykkbundet kjele og surret så hvitløk, løk og kjøtt i noen minutter mens jeg var flink og rørte hele tiden.
Når kjøttet var brunt og løken myk tilsatte jeg paprikaen, potetene og gulerøttene i gryta sammen med 1 ss paprikapulver. Du leste riktig. Jeg sa en spiseskje. det sal smake paprika. 3 laurbærblad, en boks tomatpure og en boks hakkede tomater. og rørte godt sammen.
Så tilsatte jeg 7 dl vann og to terninger oksebuljong.
Så skal alt koke på svak varme i 40-60 minutter til grønnsakene er blitt myke. Det tok ca 50 minutter. Greit å huske å røre litt nå og da og passe på at det ikke fosskoker.
Jeg drysset litt frisk timian over før jeg serverte og satte sal tog pepper på bordet så vi kunne krydre selv. Satte og et rømmebeger på bordet. Vi pleier å ha store klatter rømme opp på retten. Den milde rømmesmaken gjør seg godt mot den litt smaksrike og litt sterke kryddersmaken.
Gulasj er en fantastisk god rett på dager det er litt kaldt ute, gjerne etter en tur ute. Faren er bareat men blir så usigelig trøtt og mett etterpå.
Kan man egentlig ønske det nye året velkommen på en slik uerbødig måte som å fremme et ønske om en dostol?
Og, nei. Det er ikke Kokkejævel der oppe på bloggtoppen som kommer med slike ønsker. Det er meg, lille meg nede på en 39. plass. Vel ikke så liten da, jeg rager 175 cm over gulvplankene og har et tresifret antall kilo og drasse på. Vi snakker triss alt om en blogger med en viss tyngde!
Hos Kokkejævel er det rød løper, ballonger, vimpler og et nydelig pyntet hus klar for nyttårsfest. Ja, på bloggen altså. Nå er vel festen over der og, og han snart i gang med varetellinga.
Men tilbake til meg og dostolen. Gamle Gubben Grå og jeg tilbringer disse nyttårsdagene på hytta. Og den hytta har som tidligere nevnt utedo. Og den doen ligger som kjent langt nede i lia. Det er her ønsket om en dostol dukker opp. Ja sånn rundt klokka 6.40 i dag, dukket dette ønske opp i hodet mitt.
Jeg hadde vært våken en stund. All denne kjøringa av Yngste Sønn har helt ødelagt døgnrytmen min, så jeg våknet som vanlig litt før halv seks. Jeg forsøkte å sove litt til. Men det gikk ikke, for jeg ble liksom liggende å tenke på at jeg IKKE må tisse.
For hvis jeg må tisse må jeg ut og ned til utedoen langt nede i lia. Og ned dit er det mørkt og holkeføre. Det var med nød og neppe jeg kom meg helskinnet ned dit og opp igjen rett før midnatt. Turen frister ikke til gjentakelse. I det minste ikke før det blir lyst. Derfor ligger jeg febrilsk og tenker på at jeg IKKE må tisse.
Selvsagt må jeg tisse. Og snart er vel det den eneste tanken som fyller hjernen min. Klarer ikke å tenke ut hvordan jeg skal kommentere Kokkejævel sitt pyntede hus eller hvordan jeg skal løse en litt kinkig personalsak. Alt jeg tenker på er at jeg må tisse. Og hvordan jeg skal få til det.
For jeg har vært her på hytta en vinternatt før. Jeg vet hvordan det pleier å gå. Jeg blir liggende i senga helt til jeg virkelig MÅ ut! Og når jeg da skal krøke meg opp og ut av køyesenga, blir det liksom litt ekstra press på blæra. Så når jeg endelig er oppe i stående stilling er det ikke tid til slikke forlengelse prosesser som å få på seg klær. Da bærer det gjennom stua i det Mamma ville karakterisert som purkegalopp, og videre ut i gangen. På dette tidspunktet har jeg bare en tanke i hodet, å komme meg ut. Er jeg heldig har Gamle Gubben Grå glemt å låse ytterdøra, hvis ikke er det noen sekunder her mens jeg fikler med en gammel gjenstridig dørlås.. sko eller støvler er bare et forsinkende element, så det blir selvsagt droppa. Så er det bare å komme seg lengst mulig unna inngangspartiet før syndefloden forlater blæra. Jada jeg kniper det jeg klarer, men fem barnefødsler og nedprioritering av knipeøvelser har gjort sitt. Når trykket blir for stort. . Ja du skjønner sikkert…
Og det var mens jeg lå slik og prøvde å overbevise meg selv om at jeg ikke måtte tisse at ideen og ønsket om en god gammeldags dostol dukket opp. For ute er det is, og meter høye snøplogkanten med glassert is på toppen. Jeg vet at barbeint og i full firsprang ville jeg maks komme fem skritt før jeg lå på ryggkulen med buksa på knærne, og der kom jeg til å bli liggende lenge. Lite trolig at Gamle Gubben Grå kom til å stå opp på mange timer ennå. Og jeg kom på grunn av ødelagt rygg og knær til å ha store problemer med å reise meg alene.
Og la det stå til så fort jeg kom vekk fra plankegulvet på trammen var heller ingen god løsning. Fir det første er det ekkelt, grisete sånt gjør man bare ikke. For det andre er det her vi har bålpanna og plassen rundt den. Der er det allerede speilblank is. Tror ikke store mengder opp på den isen er det smarteste. Vi skal jo og oppover hit med gjester om ei drøy uke. Da hadde det vørt kos å ha en fin bålplass
Jada. Maiken. Jeg tror det finnes ei potte langt der under køyesenga, men denne kjerringa kommer ikke så lavt ned på grunn av maroder rygg og dårlige knær. Og skulle jeg, digre dundra, klare å komme meg ned og treffe den lille barnepotta, ja da tror jeg jeg ville ha store problemer med eller uten hjelp, til å få reist meg igjen uten å få hvelvet potta. Og da er vi jo like langt.
Vi har en sånn pottipotti stående inne på vaskerommet, eller badet, på hytta Kjært barn har mange navn. Det rommet der jeg skal ha en cindrella forbrenningstoalett som går på gass når jeg bare blir rik. Den pottipottien er også for lav for denne kjerringa. Gamle Gubben Grå foreslo en gang å sette den oppe på en vaklevoren gammel taburett. Men da blir den for høy. Jeg ville ikke nå ned med beina. Se for deg 120 kilo kjerring ned buksa på knea sittende på en pottipotti campingdo oppe på en vaklevoren tretaburett. Jeg sier ikke mer.
Det var etter å ha vurdert alle disse løsningene jeg plutselig kom til å tenke på hvor kjekt det hadde vært med en god gammeldags dostol stående i hjørnet på soverommet. Når Gamle Gubben Grå kan gå med stokk (skistav) som en gammel gubbe, kan vel kjerringa ønske seg en dostol?
Gamle Gubben Grå og jeg har pakket bilen og begitt oss opp på hytta for å feire nyttår. Det skal bli et par rolige dager, en rolig feiring. Slutt på de tider hvor jeg inviterte vennegjengen til nyttårsfest. Jeg kjenner at jeg gleder meg. Bare Gamle Gubben Grå , jeg og hundene. Det skal bli bra!
Vi kom opp på formiddagen. Det var ikke et sandkorn å se på den isblanke veien fra Reinli og opp til hytta. Men vi kom oss opp uten problemer. Måkt og ryddet var det jo gjort før danskene kom, så det var bare å låse seg inn og tenne opp i ovnen. Jeg tror ikke jeg får fullrost hvor fornøyd jeg er med den nye ovnen. Når jeg får spart til en cindrella forbrenningstoalett så er hytta perfekt. Eller, litt oppussing har vi igjen, men det er jo bare gøy.
Det er flott her oppe! Og solnedgangen var magisk, selv om jeg ikke klarte å fange den helt med mobilen. Man får ro i sjelen av å være her. Ro i sjelen og senkede skuldre.
Mat lages selvsagt fra bunnen av. Selv uten strøm og vann men kun med to gassbluss. Og i dag er det jeg som står for kokkeleringa. Gamle Gubben Grå la seg godt til rette i benken da han hørte det.
Jeg lagde gulasj . Det var forresten den første retten jeg lagde til Gamle Gubben Grå den gang for lenge, lenge siden. Må jo mimre litt. Det er tross alt 29 år siden vi forlovet oss i kveld.
Dette burde holde til to personer… Flink var jeg og. Klarte å huske å lukke igjen døra til soverommet vårt slik at røykvarsleren ikke vekket hele hyttegrenda.
Middagen smakte fantastisk. Det ble rødt i glasset og en god prat mens vi spiste. Nye batterier i DAB radioen gå oss hyggelig taffelmusikk.
Etter å ha fått med oss Kongens nyttårstale tok vi en tur ut med hundene. Risikosport. Det er stup -mørkt ute og temmelig glatt. Men jeg har nye piggsko, hundene klør og Gamle Gubben Grå tok med seg en skistav. (Nå begynner han virkelig å bli en gammel gubbe.) så vi klarte oss uten knall og fall. Det ligger et tykt islag oppe på snøen. Jeg brøt løs en bit av snøplogkanten ned til hytta, og den er sikkert 4 – 5 millimeter tykk. Skikkelig glassert!.
Litt før midnatt fyrte Gamle Gubben Grå opp bålpanne ute. Jeg hadde slokna i benken blant puter, saueskinn og myke pelspledd sammen med Charlie Chihuahua.
Jeg ble vekket et kvarters tid før midnatt, og bega meg på den farefulle ferden ned til utedoen nede i lia. Selv med skistav og piggsko var det en strabasiøs og farlig ferd. Fy fillern hvor glatt det er enkelte steder! Hvor er ikke like lett å se i mørket. Men ekspedisjonen gikk greit, og jeg kom meg opp igjen til bålpanna i god tid før midnatt.
Musserende vin ble helt opp i de nyinnkjøpte champagneglassene (10 kr pr glass på Nille ) og vi skålte det nye året inn mens fyrverkeri fra omliggende hytter lyste opp nyttårsnatta.
