Det nærmer seg natt, terrassedøra har stått oppe i hele dag. Det har akkurat vært et regnskyll ute. Lufta er frisk etter regnskyllet. Jeg har flata ut på sofaen, men finner ikke ro. I hele kveld har et par fluer surret rundt i stua og forsøkt å gjøre meg sprø.
Utstyrt med en ssmnenkrøllet avis har jeg ligget, sittet ja sågar løpt rundt og slått vilt rundt meg. Men har jeg klart å slå livsskiten ut av ei eneste flue? Å nei, disse irriterende vesnene med fasettøyne er alt for smarte og alt for raske for meg. Det eneste jeg har oppnådd annet enn å underholde Gamle Gubben Grå er å skremme Charlie Chihuahua som søker tilflukt under sofaen hver gang jeg tar en raptus med avisen. Eller, han kryper under sofaen bare jeg tar etter avisen.
Jeg lette en stund før jeg fant et bilde av en flue på nett som jeg kunne bruke fritt. Nå ser jeg at det nok ikke er en flue, men snarere en mygg. Jeg ser jo stabelen full av blod. Irriterende dyr disse fluene, stikker av fra bildet etter at jeg har lastet det opp.
Nå har jeg gitt opp, tar kvelden og kryper til køys. For håpentligvis er det fluefritt på soverommet.
Jeg lente meg godt tilbake i kurvstolen og åpnet Aftenposten. “Hva mener du om regjeringens lovforslag om homoterapi?” spurte jeg, og straks steg temperaturen der ute på trammen betraktelig.
For til tross for at Gamle Gubben Grå er født i 1963 vokste han opp en gang sent på 1800-tallet eller muligens tidlig 1900-tall.
“Ja,” sa Gamle Gubben Grå. “Har du fått med deg at nå skal de ha sånn Pride her oppe og?!?” Han virket ikke positiv til ideen. “Ja !” svarte jeg oppglødd. “Vil du bli med meg på Pride den 14. August?” Han virket absolutt ikke positiv til den tanken. Samtidig virket han ikke overrasket over at kjerringa hadde tenkt seg på et slikt arrangement.
“Da du ble forelsket i meg” sa jeg stille “eller noen av de du var forelsket i før meg” Jeg klappet Gubben på ryggen for liksom å understreke at dette var ikke noe forsøk på å dra I gang en diskusjon om noens ex kjærester. Vi hadde vel begge hatt kjærester før vi traff hverandre. “Kunne du slått av de følelsene?” Nei, Gamle Gubben Grå måtte innrømme at det kunne han ikke.
“Så hvorfor tror du homofile bare skal kunne slå av sine følelser?” “Det er ikke det,” sa Gamle Gubben Grå. “De kan få elske hvem de vil.” Han sukket litt, “Men må de gå i sånn parade?”
Jeg har aldri sett en Pride-parade, og jeg tviler på at Gamle Gubben Grå har det. Jeg kommenterte ikke det. “Det skal ikke være parade her tror jeg” sa jeg. “Men det var ikke det spørsmålet gjaldt.” Jeg pekte i avisen. “Har du fått med deg forslaget til regjeringen om lov mot konverteringsterapi?”
Det hadde ikke Gubben, så da ga jeg han en kortversjon. Konverteringsterapi også kalt homoterapi er når man i kristne eller andre miljøer tror man kan helbrede homofili med sjelesorg, samtale, håndspåleggelse, bønn, urter, offerlam eller hva de nå måtte mene kan kurere følelser. Gamle Gubben Grå fulgte med. Hsn er muligens en smule homofob, men han har enda mer mistillit til religiøse sekter uansett hvilken gud de forholder seg til.
Jeg fortsatte. “Under pride sto Erna og regjeringen og lovet de honofile en lov mot Konverteringsterapi. I går, altså 2 små dager etter at pridemåneden var over ble lovforslaget lagt ut på høring. Raja og Roppstad var skikkelig fornøyd. For nå vil regjeringen forby homoterapi for alle inder 16 år”. Jeg tok en pause for liksom å la budskapet synke inn.
Gamle Gubben Grå satt stille og ventet på fortsettelsen. Jeg gjentok litt tydeligere. “De vil altså forby homoterapi mot barn og unge under den seksuelle lavalder. Men er du over 16, ja da er det helt greit å utøve homoterapi!” Jeg hadde fått vann på mølla nå. “Jeg tror det er mange unge under 16 som er relativt usikre på sin seksuelle legning. En hel haug 16 åringer som selv i 2021 ikke har kommet ur av skapet. Så hvot mange under 16 foretas det homoterapi på i dag?” Het måtte jeg ta en liten pause for å trekke pusten. “I tillegg tror jeg mange av “behandlingsmåtene” under homoterapi vil rammes av et helt annet lovverk når det utøves mot barn under 16 år. Barnevernslovgivningen for eksempel.”
Gamle Gubben Grå var enig med meg i det. “Men for de over 16 da, skal det da være fritt frem for terapi da?” spurte Gubben litt forundret. “Ja, sa jeg” og la til “riktignok hørte jeg Raja si at de vurderte å forlenge det til 18 år. Så når folk raser over lovforslaget og leverer sine høringssvar i klartekst så heves aldersgrensa til 18, og så kan regjeringen si at de har lyttet til de innspillene som har kommet under høringa.
Denne loven vil ha minimal betydning. Ren symbolpolitikk. Det haster med å få en ny regjering.
Dagens Bunnblogger er Leneetarnes Hun har et innlegg om at vi skal unne andre ting i stedet for å misunne.
Kloke ord. Kommentarfeltet er fylt opp med enige sjeler som aldri har følt et aldri så lite snev av misunnelse. Englevinger, glorie og prektighet så langt kommentarfeltet rekker.
Jeg er ikke alltid så prektig.
Eller det er sjelden jeg ikke unner andre suksess. Men jeg kan ikke si at jeg alltid unner andre den suksessen de får, spesielt hvis jeg ikke føler den er fortjent. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg aldri har tenkt “Jævla dritt, dette fortjente du ikke!”At jeg aldri har hatt problemer med å smile til en person, gratulerer med fremgangen, seieren eller hva det måtte være og samtidig se ut som om jeg mener det.
Er det bare jeg som er slik?
Er alle andre så prektige som det virker i kommentarfeltet til Lene?
“Å heie på sine kollegaer, enten det er på jobb eller på bloggplattformen, venner eller andre skal være en lett sak å gjøre.” skriver Lene.Elisabeth.
Og selvsagt skal eller bør man kanskje heie på sine medmennesker hele tiden. Men er det like enkelt sånn i praksis, mener jeg?
Jeg har ingen problemer med å unne Kokkejævel plassen på toppen av bloggtoppen, og samme hva onde tunger skal ha det til har jeg aldri vært misunnelig på han.
Jeg har ingen problemer med å gratulere kollegaer som får avansementstillinger jeg selv ha søkt på, og glede meg med de ærlig og oppriktig.
Men hvis folk mener at jeg skal heie på Sylvi Listhaug eller Erna Solberg ved årets stortingsvalg. At jeg skal glede meg på deres vegne hvis de mot all formodning skulle vinne årets stortingsvalg?
Sorry, så prektig er jeg ikke.
Niks, njet! Jeg ville ikke klare å rose Erna og Sylvi med deres fremgang. Det ville ikke høres ut som om jeg mente det, og jeg ville fått en flau smak i munnen av å stå slik og smiske. Ingen stolthet i det.
Hvis jeg klapper noen på skuldra å sier “Godt gjort, dette fortjener du.!”, ja da mener jeg det. Da sier jeg det fordi jeg virkelig gleder meg med vedkommende. Ikke fordi jeg selv skal føle meg bedre.
Det er sjelden jeg er bitter, sur og sint for at det ikke er jeg som har fremgang, i det minste ikke særlig lenge. Et dårlig valgresultat ville irritert meg grenseløst på valgvaka og når jeg kom hjem til Gamle Gubben Grå. .Men så etter å ha rast litt for Gubben Grå, fått tømt meg for frustrasjon, ville jeg neste dag tålmodig fortsatt jobben med å få gjennomslag for vår politikk på de arenaer jeg deltar.
Vi datt ned i hver vår kurvstol på trammen, Gamle Gubben Grå og jeg. Middagen var fortært. Gubben tok en røyk og jeg koste meg med resten av flaska med “sommerfugler” fra fredagskvelden.
Charlie Chihuahua knurrer lavt til “Late Kai den andre” for enkelthet kalt “L.an.” så slipper vi å krangle om navnevalget. “Late Kai den andre” er vår, eller Gamle Gubben Grås, nyinkjøpte robotgressklipper. Den har overtatt etter “Late Kai den første” som bodde her sommeren 2012. Vi har aldri hatt så fin plen her I Drømmehuset som det året. Desverre hadde noen (Gamle Gubben Grå hevder meg) kastet lappen med koden for å få det stikkes late draget i gang da vi startet sommersesongen 2013.
Vi klarte aldri å få den i gang igjen til tross for hjelp fra så vel forhandler, lokale hackere og andre med mer eller mindre teknisk innsikt. Det skal ikke stikkes under en stol at det har vært noen diskusjoner rundt temaet de siste årene. Og jeg har påtatt meg ansvaret for muligens å ha kastet lappen med 5 hånfskrevede tall på som noen så fornuftig hadde lagt I kurven med stearinlys. Jeg mener hvem andre her I huset er i stand til å kaste noe som helst?
“Late Kai den første” er nå historie. Robotgressklipper er en kjekk oppfinnelse. Det var I grunn hett nok ute om jeg ikke startet en heftig debatt om denne nyinvesteringen. Lørdagsroen senket seg.
Bakte tomater lager du lekende lett. Du tar tomatene og legger på et bakepapir kledd stekebrett sammen med noen kløfter skrelte hvitløkfedd. Strør over en halv teskje sukker, litt flaksalt og ringer over litt olivenolje.
Så setter du brettet i stekeovnen en times tid på 100 grader. Jeg brukte varmluft.
Når tomatene har sprukket litt opp, men ikke kollapset, la jeg de på glass sannen ned et par kvister rosmarin (fra egen hage). Fylte på med olje, og vola bakte tomater i olje!
I dag er det Countryekspressen som er dagens Bunnblogger. En glad bussjåfør fra det blide Sørlandet.
Han forteller om en passasjer som lurte på om han kom til å rekke bussen videre fra Tvedestrand til Gjeving.
Jeg smiler når jeg leser det. Datteren gikk på Risøya folkehøgskole på Gjeving for en del år siden. Da hendte det at de ikke rakk bussen til Gjeving og måtte gå fra Tvedestrand. Det var noen kilometer.
Vel, selv om bussjåføren gjorde så godt han kunne, sto det ikke noen buss til Gjeving der da de ankom Tvedestrand kun ett minutt etter at bussen skulle ha gått.
Mannen sa at det gjorde ikke så mye, han skulle ikke så langt. Og så begynte han å traske videre.
Da dukket neste rute opp på displayet til bussjåføren vår, og neste rute var nettopp å kjøre bussen til Gjeving. Litt flaut å kjøre forbi mannen som var kommet noen hundre meter borti veien, men siden mannen var opptatt med mobilen kjørte han bare forbi og håpet mannen om han la merke til bussen ikke la merket til hvordan sjåføren så ut.
På vei tilbake fra Gjeving møttes imidlertid passasjer og sjåfør igjen. Passasjeren sto på et busstopp og ventet da bussen kom kjørende. De fikk seg en god latter begge to.
Det få meg til å tenke på en historie fra min barndom. Det må ha vært i 1977. Vi fire jentene i klassen var invitert til “Frøken Ellstrøm”, engelsklærerinnen vår. Hun bodde i en leilighet i ei blokk på Haldenjordet, en bydel i Hønefoss.
Det var veldig eksotisk for oss jentene fra bygda bare å få studere en boligblokk og en leilighet fra innsiden. Det var lite med boligblokker og leiligheter i min barndomsdal. Ja, det er heldigvis dårlig med det der ute fremdeles.
Haldenjordet ligger så langt unna sentrum og rutebilstasjon at vi tok bybussen.. Vi var jo bare 10 – 11 år, og storbyen Hønefoss var litt skummel.
Da vi skulle hjem, hadde vi akkurat med tid. Bybussen burde være i rute hvis vi skulle rekke siste buss til Åsa, min barndoms dal. Men denne bussen tok ikke strakeste veien ned til Hønengata og tilbake til sentrum. I stedet tok den runden om Rabba og Rundtom. Vi jentene var skrekkslagne. Tenk om vi ikke rakk siste buss hjem!!
Et par av oss kunne nok ringt foreldrene våre fra nærmeste telefonboks og blitt hentet. Men hun som bodde i andre enden av bygda enn oss andre hadde ikke telefon eller foreldre med bil. Og selv om foreldrene våre helt klart hadde kjørt henne hjem og, var det ikke slik vi ungene tenkte på. Vi måtterekke den bussen!
Dette ga vi bussjåføren beskjed om, uten at det så ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på han.
Det gikk som vi fryktet. Vi ankom rutebilstasjonen nesten fem minutter etter at Åsa-bussen skulle ha gått. Det var langt på kveld, klokka nærmet seg 20, og vi var alene i byen.
Litt rådville ble vi stående og vurdere hva gjør vi nå? Hvem ringer hjem?
Hva gjør bussjåføren? Jo, han sveiver på sveiva så bussen som hadde vist Rabba- Rundtom plutselig viste “Aasa”.
Det var fire lettete jenter som fortet seg inn på bussen igjen, og kunne fortsette turen hjem uten å ringe ette hjelp fra foreldre. Vi var jo store.
Men bussjåføren kunne jo ha fortalt oss at det var han som sulle kjøre ruta til Åsa da vi var så stressa for ikke å rekke den bussen.
Det var en stor og betydningsfull dag for Ringerike i går leser jeg på Facebook. Alle vennene mine i Høyre er i ekstase! Stjerna, jeg mener Erna, var på besøk i distriktet i går og nå kommer Ringeriksbanen!
Jeg må innrømme at også jeg har sett frem til at denne togbanen skal bli en realitet, så dette vil jeg ha med meg.
Jeg får Gamle Gubben Grå litt motvillig til å kjøre meg til togstasjonen. Dette vil jeg ha med meg!
Jeg blir litt overasket over at det bare er jeg som står her på perrongen og venter på Ringeriksbanen. Hadde forventet at folk hadde møtt mannsterke opp nå som toget endelig kom. Ordfører og hornmusikk Det er da ikke så stort smittetrykk her oppe nå. Det kan da ikke være korona-restriksjoner som gjør at ikke en gang lokalavisa har møtt opp for å dekke begivenheten. Hva er det jeg ikke har fått med meg?
Jeg sjekker facebook oppdateringene til Høyrefolka en gang til.
Og så rusler jeg slukøret tilbake til bilen. Det kommer ikke noe tog på Ringeriksbanen med det første.
For det som Høyrefolka var så i ekstase for var at Erna og Hareide hadde vært på Sundvollen hotell og laget litt show. Skrevet under en avtale med “Nye Veier” som skal bygge Ringeriksbanen og sikkert fått noe å bite i.
Akkurat når man skal begynne og bygge banen vet de ikke. Men de vil gjøre alt de kan for å få satt i gang så tidlig som mulig. Kanskje allerede i —2024?
Jeg synes jeg har hørt det før. Hareide og Erna har vært på Sundvollen før og snakket varmt om Ringeriksbanen. Den gang i 2015 hadde de med seg Trine og Siv også. Ringeriksbanen skulle ha oppstart i 2019, og stå ferdig i 2024 het det den gang.
Det går alltid et tog, sier man. Ringeriksbanen ha vi ventet på i rundt 100 år. Det ser ut som vi må vente en stund til.
Jeg fikk en invitasjon på onsdag. Politikerne i Ringerike og Hole ble invitert til Utøya på en minnemarkering en dag til uka. I år er det 10 år siden terrorangrepet på uskyldige ungdommer på sommerleir.
10 år.. Er detvirkelig så lenge siden? Lukker jeg øynene kan jeg fort være tilbake til den gråe ettermiddagen.
Jeg husker den litt late fridagen. Gamle Gubben Grå som laget middag på kjøkkenet. Journalist- vennen som delte nyheter om en eksplosjon i regjeringskvartalet noen minutter før radioen på kjøkkenet meldte det samme. Gasslekkasje var det alle tenkte – først.
Jeg husker hvordan tragedien i Oslo langsomt gikk opp for oss. Hvordan en annen kammerat skrev at hsn var redd. Og jeg som trøstet med at vi var trygge her oppe på Ringerike.
Så kom meldingen. Rød alarm! Det var bare å komme seg på jobb!
38 glasshjerter henger i glassgangen på Ringerike sykehus. Ett hjerte for hver av de 38 ungdommene vi tok i mot den kvelden. Alle overlevde.
Jeg husker flere av de.. Husker skadene og røntgenbildene. Husker stemningen, stillheten, Husker reaksjonen etterpå når alt var over og jeg kunne sette meg inn i bilen og kjøre hjem til Drømmehuset. Hjem til mine.
Langsomt I løpet av helgen som fulgte gikk grusomhetene opp for meg i all sin gru. Antall døde… At et menneske faktisk hadde gått rundt på Utøya og drept ungdom en etter en med kaldt blod fordi de var medlem av et politisk parti. At alt hsn angret var at hsn ikke hadde drept fler…..
Jeg hadde møtt noen av de han ikke lyktes å drepe, bare skadet for livet. Enten fysisk eller psykisk. Antakeligvis både psykisk og fysisk. Flere av de tok jeg røntgenbilder av flere ganger den helga. De måtte ha kontroller..
Vi hadde debriefing på jobb. Stående tilbud om psykologhjelp hvis vi følte for det. Vi ble godt ivaretatt. Jeg gikk i rosetog og dagene, ukene årene har gått. Jeg tenker ikke så ofte på den gråe sommerdagen, men glemmer den aldri.
Jeg har aldri vært på Utøya. Verken før eller etter terrorangrepet. Jeg har tenkt at det kanskje hadde vært greit å ta en tur ut til øya. Sett at stedet bare har fått en sterkere rolle, en sterkere betydning. Tror det kunne vært greit. Nå har jeg muligheten.
Men jeg har takket nei. Jeg har en legetime samme dag. Rent praktisk kunne det gått, Men det blir stress, litt mye på en dag. Og jeg tror en tur ut til Utøya med ferje, gåing rundt på området og et tett program blir slitsomt enten jeg bruker rullator eller rullestol.
Jeg skulle gjerne vært med, men jeg får det ikke til denne gangen.
Dagens Bunnblogger er Tursiv. Jeg sukker når jeg ser det. Den som kunne legge ut på tur!
Ja, jeg vet at jeg vandra rundt kvartalet med Charlie Chihuahua i går. Charlie Chihuahua og rullatoren. Og ja, jeg gikk en tre kilometers tur på Jeløya på mandag – med rullator.
Men jeg har lyst til å gå på tur uten rullator, og uten at fremmede kjerringer jeg møter på min vei sier “Heia, heia. Dette går jo bra” når jeg kommer humpende. Hun mente det sikkert bra hun hundelufteren på Jeløya, men det føltes ikke slik for meg der og da.
Tusiv sitt siste innlegg har jeg skrevet om før, så jeg blar meg tilbake til det nest siste.
Det er en tur i mars til Sandøy utenfor Tvedestrand. Tur i fint vårvær til ei øy med 200 innbygger uten veiforbindelse og nesten uten biler. Det ser helt fantastisk ut.
Jeg sitter og drømmer om å ta en tur til Sandøy eller en annen sørlandsidyll.
Sørlandsidyll med humpete gater, gjerne med brostein og fortauskanter. Trapper hvis du skal inn i spennende butikker eller kafeer. Men det er ikke like lystbetont å dra på oppdagelsesreise når hvert trappetrinn hver trange døråpning eller trange butikklokale blir en utfordring.
I tillegg er jeg sliten. Det krever mye energi å humpe rundt på rullator. Turen rundt kvartalet med Charlie i går kveld krevde nesten alt der og da. Den kilometeren jeg gikk for å komme på Rødt sin sommerfest på lørdag og de tre kilometerne jeg gikk på Jeløya på mandag gikk fordi jeg ville at det skulle gå. Man kommer langt på ren viljestyrke.
For meg er det viktig å ha fokus på mulighetene. Prøve så godt jeg kan og helst litt til.
Jeg hadde en samtale med en som kjenner meg godt for noen dager siden. Han syntes det var imponerende at jeg ikke lot den ødelagte ankelen stoppe meg fra å gjøre ting jeg har lyst til, samtidig så han hvor mye det kostet meg. Han sa og at jeg ikke burde ha dårlig samvittighet om jeg innimellom tok litt mer hensyn til meg selv.
Han er en klok mann.
Jeg tror ikke det blir noen lang tur i dag. Kanskje jeg burde prioritere husarbeid, eller å la beinet hvile en dag.
Eller nei, en hel dag i ro orker jeg nok ikke. Men tusle rundt her hjemme, det er nok å ta tak i.
Kanskje er det mer enn nok.
I dag trenger jeg noen positive fremtidsdrømmer. Tenk så gøy det blir når vi får et sterkt Rødt på stortinget. Ved forrige stortingsvalg var målet vårt å få inn en på stortinget. Det klarte vi. Bjørnar har gjort en god jobb. Vi har markert oss bra og i år ligger alt til rette for at vi skal få inn et sted mellom 5 og 10. Tenk hvor mye vi kan få utrettet da! Kanskje får vi stoppet utviklingen vi ser i dag med større og større forskjeller her I landet. Den jobben har jeg lyst til å bidra i.
I disse dager går debatten om det er greit at topplederne i Norwegian fikk utbetalt 30 millioner i bonus. Tenk litt på det. Du leder et flyselskap som går så dårlig at det helt klart hadde vært parkert i konkursrretten for godt hvis ikke Staten hadde grepet inn og bevilget betydelige summer i lån og støtte. For denne lederjobben får du en årslønn på åtte millioner. Åtte milloner er slik jeg ser det en grei lønn. Det gir en månedslønn på 583.333 kroner. Det er vel omtrent det samme som en radiograf i full turnus tjener i året. Jeg tror ikke direktøren går sulten til sengs.
Vel, til tross for denne lønna som for de fleste av oss fremstår som god, veldig god. Man kunne jo lønne samtlige radiografer ved for eksempel Kongsberg sykehus for den summen. I tillegg til denne lønna synes altså ledelsen at denne lederen fortjener en bonus på ytterligere 11 millioner.
11 millioner rett inn på konto sammen med feriepengene (som og utgjør godt over en halv million). Han trenger ikke låne telt på bua for å kunne ta med ungene på ferie, men kan kjøpe seg et feriehus i øvre prisklasse bare for “feriepengene”. Fremdeles er det noen som mener at det er små forskjeller her i landet…
Direktørene i Norwegian er ikke alene om høye lønninger og solide bonuser. Det som gjør at det provoserer så mye med akkurat disse lønningene er at selskapet ikke hadde hatt en eneste krone å betale en eneste ansatt, heller ikke direktørene, med hvis ikke Staten hadde gitt de penger.
Og Staten, det er meg. Meg og deg. Så de 30 millionene Norwegian ledelsen betalte i bonuser tok de fra deg og meg. Det er penger som er blitt betalt i skatter og avgifter av oss alle og skulle gå til fellesskapets beste. Staten, og regjeringen valgte å hjelpe Norwegian ut av et økonomisk uføre for å sikre arbeidsplasser og infrastruktur.
Så pengene Norwegian valgte å bruke på bonuser og milionlønninger kom altså fra seg og meg. Muligens du synes det er rett og rimelig og sikre disse direktørene muligheten til å kjøpe seg årets feriested cash kontant, men jeg mener det er en mulighet for at fellesskapets midler skulle brukes på noe som garnet litt fler.
Neida,Norwegian direktørene er ikke alene om å meske seg på fellesskapets regning. Da Petter Stordalen via intens sms utveksling med finansministeren endelig fikk greie på hvordan regjeringens koronakompensasjonsordning til næringslivet ville bli var det fornøyde svaret fra Petter “Terningkast 6” Og vipps så mottok Stordalen mer i statsstøtte enn han har betalt i skatt de siste fem åra
Er du fremdeles sikker på at vi har et samfunn med små forskjeller?
Nei det er på tide å få inn en hel haug med representanter fra Rødt på tinget. Noen må fortelle menneskene innenfor de tykke veggene på Stortinget hvordan verden er utenfor. Noen har sittet der litt for lenge
