I dag har jeg vært på langtur. Eldste Sønn og jeg har vært på Jernbanemuseet på Hamar. En hel dag bare han og jeg og en haug med tog og jernbanehistorie. Du kan tro vi har kost oss!
Vi har vært her før, for mange år siden. Jeg husker ikke helt når, men tror det er rundt 15 år siden, kanskje mer. Også da var det bare oss, og det var helt topp. Eldste Sønn er mer enn gjennomsnittet interessert I tog og jernbane, og kunnskapsrik som få. Så når vi er på et slikt sted må alle skilt og plakater leses, gjerne reflekteres over for så å kunne gi meg noen utfyllende opplysninger. Da er det godt å bare være oss to. Søsknene har liksom ikke helt den samme interessen, i det minste ikke fot alle detaljene.
Jeg husker kanskje heller ikke hva alle lokomotivene har for navn og typebetegnelse, men jeg tror dette er et diesel lokomotiv… Og selv om jeg ikke er like interessert i tog som Eldste Sønn synes jeg det er gøy å følge med på hvor mye han vet.
Dette lokomotivet vet jeg hva heter! Det er selveste Dovregubben. Dovregubben eller NSB type 49, som de egentlig heter var en norsk damplokomotivtype som ble konstruert for at ett lokomotiv skulle erstatte to lokomotiv og holde høyere hastighet i de sterke stigningene på Dovrebanen. Type 49 betegner høydepunktet og slutten på norsk damplokomotivproduksjon. Denne lokomotiv typen var i bruk fra 1935 til 1957. Mye av dette lærte jeg av Eldste Sønn sist vi var her. Da var han rn 10-12 år gammel, og jeg husker jeg kontrollsjekka mye av det han foreleste om den dagen. Den gutten har klisterhjerne på det som virkelig interesserer!
Spesialutstillingen om jernbanehistorie under andre verdenskrig gjorde inntrykk.
Ellers var det mye nostalgi. Er det tegn på at en begynner å bli gammel når man finner minner fra oppveksten på museum?
Flott sted som anbefales enten du er jernbane-nerd eller bare normalt interessert. Og selvsagt er det et lite damptog som går noen hundre meter då batn som et med går kjørt litt tog.
Jeg var rimelig skeptisk da jeg tok drn først slurken. Kunne dette virkelig være noe for meg?
Det var det! Virkelig en frisk sommerdrikk med en nydelig farge. Sund å si det men det ble ikke mye rose’ øl på Gsmle Gubben Grå. Her stakk jeg av med mesteparten.
Vel hjemme har vi sett i butikkene her, men nei ikke noe rose’ øl fra Hansa å oppdrive her i Hønefoss.
Gamle Gubben Grå nevnte det for Eldste Sønn og da ble det orden på sakene. Som den kremmerhus han er var han snar til å bestille det til Meny butikken hvor han jobber. I går sendte han meg bilde av bokser med rose’ øl fint stablet i hylla på butikken.
Selvsagt måtte jeg svinge innom Meny i går og kjøpe meg en boks til lørdagskosen.
Denne anbefales virkelig. Lett og hod sommerdrikk.
Det er flott å gå i skogen, og jegliker og å gå turer på litt roligere landeveier. Men jammen kan det være fine fotomotiv i urbane strøk, selv i industriområder.
Jeg vet hvem den sure kjerringa er. Jeg har lest om det i lokalavisa. Hun er plaget av at ungdom tar seg til rette og bruker hagen hennes som en park. Ikke er det noen stor hage, eller mulig å misforstå og tro det er et offentlig sted. Mener og de hadde hentet møbler i garasjen hennes og laget seg fest-terasse oppe på fellesgarasjen der hun bor. Folk er frekke!
Dette innlegget er skrevet først og fremst for å få ned blodtrykket til Heidi Rosander. Det er ikke sunt å gå lenge med høyt blodtrykk har jeg hørt.
Heidi får nemlig høyt blodtrykk av å lese innlegg som handler om overvekt, og hvor den som skriver har åpent kommentarfelt. Vel, jeg skriver i dag om overvekt – og kommentarfeltet mitt er like åpent som alltid. Likevel håper og tror jeg at det ikke kommer til å strømme inn med negative, stygge kommentarer i kommentarfeltet. Jeg tror nemlig ikke leserne mine omskapes til stygge nettroll bare fordi jeg skriver om det å være feit.
Joda, noen litt spisse kommentarer får jeg nok, men de skal få svar på tiltale.
Hvis du sitter klar med fingrene på tastaturet for å fortelle meg at overvekt er skadelig, så vet jeg det.
Det varmer hjertet mitt at du er så opptatt av min helse. Men, bare så det er sagt, overvekten min er nok ikke min største helseutfordring. Synet mitt er nok det som bekymrer meg mest, og det er en arvelig medfødt lidelse som overhode ikke har noe med fedme å gjøre.
Jeg er ikke dum, skjønner du. Det er ikke i hjernen fettet har samlet seg.
Eller jeg håper da inderlig at det er rikelig med fett i hjernen min. En hjerne skal bestå av 60 % fett og mye av det er omega 3 og omega 6. For at hjernen skal fungere normalt må den altså ha påfyll av dette fettet, som du får fra fet fisk, tran, nøtter og frø.
Så kanskje vi feite egentlig er smartere enn grønnsaksspiserne som kun lever av salatblader og vann?
Har du behov for å spre dritt, gå til salatåkeren din. Der gjør dritten mer nytte for seg enn i kommentarfeltet.
Jeg er feit, men ikke teit.
Selv om jeg er ei diger dundre på over hundre, så er jeg så mye mer enn det. Kroppsfigur og volum sier så utrolig lite om en person. Jeg er ikke så kroppsfiksert at jeg bedømmer et menneske kun ut fra det ytre.
Det hjelper ikke å se ut som en modell hvis det ikke rører seg noe på innsiden av fasaden. Hjerne og hjerte er viktigere enn BMI .
Kroppspositivisme er liksom i vinden nå. Jeg vet ikke om jeg er helt der. Jeg har ikke et behov for å kle av meg og legge ut bilder av kroppen min med alle dens valker og strekkmerker. Men jeg tror ikke jeg hadde hatt noe større behov for å flashe kroppen min om jeg hadde vært slank. Jeg var ekstremt undervektig til jeg var rundt 18 år. Vel, jeg likte ikke å vise frem kroppen min da heller.
Jeg tror at det har noe med at jeg faktisk ikke er så opptatt av kropp. Det er da så mye mer med mennesker som er langt mer spennende. Kroppsform og kilo sier veldig lite om et menneske. I løpet av de siste årene har jeg gått ned rundt 20 kilo, men jeg våger å påstå at jeg fremdeles er akkurat den samme personen. Jeg er også den samme personen, dog litt eldre, som den undervektige 18 åringen. Jeg har de samme verdiene, de samme sterke meningene.
For meg betyr kroppspositivisme mer bare å være stolt av seg selv. Stolt av den personen man er. Og alle er så mye mer enn antall kilo. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er.
Blås i kroppen din, vær deg selv og vær stolt av deg selv og glad i deg selv.
Det finnes sykelig overvekt, og det finnes sykelig undervekt. Begge tilstander er like farlige.
Men alle slanke lider ikke av sykelig undervekt. Alle store lider ikke av sykelig overvekt. Og de av oss som har helseutfordringer knyttet til vekta vår, la det være en ting mellom oss og de helsepersonell som behandler oss.
Fastlegen min har rett til å påpeke overvekten min, dama som ser meg spise is på torget eller leser dette innlegget har ikke noen rett til det.
Husker dere at 1. mai var jeg fra meg av glede fordi jeg hadde fått tak i en haug med interlørblader på loppemarked? Jeg elsker å sitte slik å bla i gsmle interørblader, klippe ut gode ideer som blir satt I permer, og som etterhvert blir til små eller store prosjekter, gode kjøp, en fin opplevelse eller spennende matretter. Selv om jeg har kost meg masse med disse bladene de siste tre ukene har jeg fremdeles 43 blader igjen å kose meg med. Jeg er altså omtrent halvveis med bunken jeg hentet hjem. Mye kos igjen med andre ord.
Her om dagen så jeg at noen i nærheten skulle gi bort noen interiørblader på finn, og jeg meldte selvsagt min interesse.
Jeg fikk raskt svar, og selv om det var noen dager siden bladene var lagt ut på finn var det ingen som hadde meldt sin interesse ennå. Så jeg kunne få lov å komme å hente de. Lykkelig dro jeg ut dit etter at Charlie Chihuahua og jeg hadde gått tur i dag.
Og for en skatt!
Jeg tror jeg har klart å telle riktig, i såfall fikk jeg 366 interiørblader!!!
Rask gange bærende på en favn blader om gangen. Det ble noen turer før alle 366 bladene var på plass i bilen, og like mange ganger for å få de fra bilen og inn i Drømmehuset. Her innbefattet treningsøkta og litt trappetrening for hver tur. Jepp, jeg ble både svett og varm og fikk litt pulsstigning for andre gang i dag. Ingen skal si at denne kjerringa ikke trener.
Hva jeg skal med alle bladene? Kose meg glugg i hjel! Selv om både Gamle Gubben Grå og han jeg fikk bladene av nok tror jeg er bortimot sprøyte gal.
Som jeg skrev I innlegget Tvangs-trening…har jeg ikke spesielt lyst til å ha fysikk som en 90 åring innen kommunevalget 2027, og derfor må jeg, samme hvor lite lystbetont det er, trene, eller i det minste være i aktivitet. Så selv om det var lett regn dro Charlie Chihuahua og jeg av sted rett etter frokost.
Det var bakketrening som skulle til, var det ikke det vi var enige om? Jeg regner med bakken på bilde er bratt nok til å få opp pulsen. I det minste hvis jeg hadde gått opp bakken. Jeg nøyde meg med å gå ned. Trening nok for meg, livredd som jeg er for å skli I løs grus. Har liksom ingen flere kroppsdeler jeg vil knekke.
Hvis du lurer på hvor jeg har rota meg bort nå, så er dette en del av “sikker skolevei” prosjektet til kommunen går jeg ut fra.
Da man høsten 2020 la ned Hønefoss skole og overførte elevene til Ullerål skole var det mye snakk om trygg og sikker skolevei. Hønengata som ble en del av skoleveien for mange av elevene fra Hønefoss er innfartsvei til byen og med et relativt komplisert trafikkbilde ikke et sted foreldre sender sine barn med lett hjerte. Mange ytret seg høyt, og temperaturen ble ikke lavere etter at en sentral AP politiker ytret noe som i verste fall kunne tolkes som “litt svinn må man regne med” når det var snakk om barn og fare for trafikkulykker. Det ble vedtatt at skolen ikke skulle åpne før alle trafikale utbedringer som skulle gjøres var på plass. Skolen ble nå åpnet til tross for at noen utbedringer, blant annet en undergang og denne stien ikke var på plass. Hvor trygg denne bakken er en dag med speilholke er jeg usikker på. Heldigvis er det barneskoleelever og ikke gamle, benskjøre kjerringer som stort sett skal ferdes der.
Når vi snakker om Ullerål skole. Den nye skolen har blitt fin og flott den med et fint lekeareal. Det jeg derimot er litt usikker på er om det var tiltenkt at det skulle være en diger dam midt i det lekeområde? Den vil nok være til stor glede for barna som kommer på skolen på mandag. Om foreldre, lærere og de ansatte på SFO er like henrykte er jeg usikker på. Og husk det har vært relativt lite nedbør i flere måneder, selv om det har kommet litt det siste døgnet.
Charlie og jeg fortsatte på tur. Det er mye å se på og reflektere over når man går tur, jeg mener trener i urbane strøk også. Bensinpriser på 26 kroner og 55 øre for eksempel. Jeg som har sagt at jeg ikke fyller bensin så lenge prisen er over 20 kroner literen lurer veldig på hvordan jeg skal komme meg til Hamar i morgen. Jeg har ikke mer enn kvart tank.
Jeg kunne selvsagt tatt det som en treningstur. Jeg, Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn vandre i samlet flokk de 148 kilometerne til Jernbanemuseet. Tror forresten at vi har litt dårlig tid. Vi skal jo til Hamar fordi det er et jubileum av ett eller slag på det museet nettopp i morgen. I følge Google vil det ta oss ett døgn og tre timer å gå dit. Hvis vi starter nå og holder den farten Google antar er vi fremme klokka 18 i morgen. Museet stenger klokka 15. Skal vi rekke jubileet er det best vi får opp farten.
Det ble ikke 148 kilometer i dag. Bare litt i overkant av 4 kilometer. Vet ikke om det stopper aldringen nevneverdig, men det hjelper nok litt. Forresten var jeg ikke ferdig med dagens trening. Neste treningsøkt var mer krevende, men det skal jeg fortelle om i neste innlegg. Så følg med. Nå har Kjerringtanker blitt reneste treningsbloggen.
Det er vel ingen overraskelse når jeg forteller at jeg ikke er direkte glad i trening. Så når jeg leser at Vivian, Mamma på hjul, driver og tvangstrener gubben sin, ja da får han min dypeste medfølelse. Jeg trenger bare tenke noen få måneder tilbake, til tiden på treningsleiren, så er det som jeg kjenner i hver eneste muskel hva tvangs-trening gjorde med meg.
Jeg skuler bort på treningsballen som ligger uvirksom i det ene hjørnet av stua. Det er en stund siden jeg spratt rundt på den. Husker Datterens motiverende ord da jeg prøvde den sent på julaften
Du ble ti år yngre med en gang du satte deg på den ballen, Mamma!
Mulig det er på tide å bli ti å yngre igjen? For jeg tror den foryngelsesprosessen opphørte når jeg ikke hoppet rundt på ballen lenger, men heller inntok horisontalen på sofaen. Skal jeg være ærlig så fremstår jeg nok oftere som ti år eldre enn fødselsdatoen tilsier enn at folk tror jeg bare er i midten av førtiåra.
Ung til sinns men med kroppen til en pensjonist.
Og i mitt stille sinn vet jeg at det er relativt mange pensjonister som er langt sprekere enn meg. Svigermor på 84 for eksempel. Jeg har ikke en sjans i havet med å holde hennes tempo en hel dag.
Danka ut fysisk av et menneske i midten av 80-åra.
Høres positivt ut for Svigermor, men ikke så positivt for meg.
Hvor krakk og elendig vil jeg være når jeg når hennes alder om en tretti års tid?
Vil jeg da ha kroppen og fysikken til en 115 åring?
Det høres ikke oppløftende ut.
Både bilde av en bortgjemt krok på et sykehjem og gravstein og krans flimrer på innsiden av øyelokka.
Trening er kjedelig, og i tillegg er det slitsomt. Gubben til Vivian har min største forståelse når han bruker scooter når han skal gå en tur for nettopp å få litt trening. Jeg leser at det var noe med en bratt oppoverbakke. Sånne kan være utrolig tunge og slitsomme, spesielt hvis man er i dårlig form.
Jeg tror faktisk ikke folk i rimelig god form forstår hvor slitsomt en sånn oppoverbakke kan være for en person i dårlig form. Ikke nok med at en blir både svett og varm, man får jo åndenød, hjertebank og pulsstigning og. Kan umulig være sunt. Forstår godt hvorfor gubben i Bergen brukte motorisert fremkomstmiddel for å gjøre turen litt mindre slitsom. Løsningsorientert kaller jeg slikt.
Løsningsorientert der og da, men muligens ikke på lang sikt.
Jeg får liksom ikke helt fred fra den tanken på hun 115 år gamle meg som egentlig bare er 85.
Hvis jeg ikke tar grep men fortsetter å ha fysikk som ei som er tretti år eldre enn meg vil jeg nå 90 års alderen fysisk når jeg er 60.
Det er litt over 4 år til.
På ny flimrer bildet av sykehjem og gravstein for mitt indre, og nå snakker vi om en fremtid som ikke er langt der fremme, men rimelig nær.
Det er bare en ting å gjøre, enda det er både kjedelig, slitsomt og jeg kan risikere å bli både svett og varm.
Vibbedille skriver i innlegget Høy på meg selv at hun stadig får spørsmål om hun er høy på seg selv, og hun regner med at det ikke blir færre beskyldninger i så henseende når hun publiserer at hun har laget papirposer med bilde av seg selv på.
Jeg reflekterer litt over spørsmålet. Er Vibbedille ei jeg ser på som ei med overdrevent stort ego?
Hun er stolt av seg selv, det er det ingen tvil om. Stolt av ting hun lager. Viser oss i innlegg etter innlegg ting hun tryller frem.
Men jeg kan ikke huske at hun noen gang har hevdet at hun er bedre eller flinkere enn andre.
Er ikke mantraet heller at Dette klarer du og! og hun øser gjerne ut hjelp og gode råd hvis noen sliter med å få sitt hobbyprosjekt i havn. Jeg opplever henne som ei som gjerne heier på sidelinja.
Ikke kan jeg huske at hun har forsøkt å fremheve seg selv eller sin blogg på bekostning av andre strikke- og hobbyblogger.
Nei, jeg tror ikke Vibbedille er høy på seg selv, i det minste ikke på en usunn måte.
En papirpose med et påklistret bilde av en smilende Vibbedille. Tenkt brukt til å pakke inn kjøleskap-magneter, maskemarkører eller armbånd folk kjøper på Tanangerdagene i neste måned. Er ikke det noe kundene bare vil oppleve som positivt?
Er det det at det er et portrettbilde av seg selv hun har valgt som dekor hun er redd noen reagerer på?
Ta en titt inn på Instagramprofilene til de største stjernene der. De gamle toppbloggerne som Isabell Raad for eksempel. Der legges det ut haugevis av selfier, bilder og videoer hvor motivet stort sett er henne selv i forskjellige varianter. Var ikke plass til barnetog på de 17. mai-bildene.
Det er lov å være stolt av seg selv. Lov å være stolt av badeender man har laget, bilder man har tatt eller tekster man har skrevet. Det er lov å gå ut i verden med hevet hode og være stolt av den man er og det man får til.
Er ikke alle vi her inne på blogg stolte av oss selv og det vi får til?
Hvorfor deler vi tanker, følelser, gåturer, bilder, matoppskrifter og strikkeoppskrifter hvis vi ikke tror dette er ting andre har glede av å lese?
Det er når man bikker over til å mene at en er bedre enn andre, viktigere enn andre, at ens egne meninger er riktigere enn andres meninger det er da en bør stoppe opp og tenke.
Når denne kjerringa blir frustrert eller sint nok da tar hun frem kanonen, og det er nettopp det jeg føler for i dag. Men slapp av man skyter ikke spurv med kanoner har jeg hørt, jeg regner med det samme gjelder for kaniner. Ja at man ikke skyter på de med kanoner. Nei, når jeg drar frem kanonen i dag er det Nav jeg mener fortjener en verbal kanonade.
Jeg er ikke noe voldelig menneske, men i dag har frustrasjonen vært stor. Så stor at når jeg ble ferdig med å rive meg i håret og svette over tastatur og pc måtte ta en kald dusj.
Desverre var sluket på badet tett, så jeg ble raskt like frustrert og forbanna på ny etter dusjen. Vann ut over hele badegulvet og den lite hyggelige jobben med å renske et badesluk fullt av hår, døde hudceller og gud vet hva er liksom ikke med på å blidgjøre denne kjerringa.
Jeg er roligere nå. Sitter i kurvstolen ute på trammen og klarer atter å puste med magen. En kjøretur med Datteren og en halvliter Coca-Cola har bidratt til at puls og blodtrykk har gjenfunnet normale verdier.
Jeg har aldri vært flink til å be om hjelp. Å stå med lua i hånda og be om almisser har aldri vært min greie. De som har fulgt denne bloggen en stund vet at jeg ser på meg selv som kjerringa som fiksa alt. Og selv om jeg desverre har måtte innse at jeg ikke fikser alt lenger, gir det meg en like stor nederlagsfølelse hver gang jeg må be om hjelp.
Nav trengte noe mer dokumentasjon. En hver underavdeling av systemet må ha sin versjon av de samme papirene virker det som. Hadde det ikke vært greit for alle parter om Nav kunne snakke med seg selv?
Vel jeg ordnet og fikk tilsendt dokumentasjonen som var etterlyst. En av dokumentene fikk jeg tilsendt som et word dokument. Og dermed begynte utfordringene. For på nav sin side gikk det ikke an å laste opp filer i det formatet. De måtte ha det I pdf eller jpg.
Egentlig sier det meg utrolig lite. Men jeg vet det går an å konvertere et word dokument til en pdf fil. Jeg vet bare ikke hvordan. Det var det jeg satt og forsøkte å få til etter fattig evne mens frustrasjonen steg i takt med antall mislykka forsøk.
Noe av grunnen til at jeg blir så frustrert er at det nettopp er Nav som gir meg denne utfordringen. For jeg vet at det er flere enn meg som ikke ville løse denne utfordringen lekende lett. Jeg er ikke god på data, men det er det flere som ikke er. Jeg er ganske god på å lete meg frem å finne løsninger. Jeg vet om mange som ville gitt opp på et langt tidligere tidspunkt. Mange av de er også brukere av Nav sine tjenester. Kanskje ville noen av de ha gitt opp, og dermed gå glipp av støtte de både har rett til og kunne ha trengt utrolig godt.
Jeg er som sagt ikke god på å be om hjelp. For meg har det å henvende meg til Nav for å få bistand jeg vet jeg har rett til vært en terskel som det har tatt litt tid å komme over. Når jeg så blir møtt med så mye nye hinder som jeg har blitt i det systemet da har jeg mest lyst til å droppe det. For det har ikke bare vært problemet med denne filen som har frustrert meg når det gjelder Nav den siste tiden. Jeg føler det er hinder på hinder. Det fører til mye frustrasjon, og det tapper meg for mye energi.
Det sies at jeg er ressurssterk. Jeg har ikke problemer med å forstå lover og regler, synes Lovdata er en informativ side jeg bruker masse. Og jeg kan kunsten å ordlegge meg. Når jeg finner Nsv så utmattende hva da med de som ikke har de samme ressursene som meg? Hvor mange gir opp i sitt møte med Nav systemet? Og er det kanskje de som hadde trengt støtten fra Nav mest?
Nav er slik jeg ser det sikkerhetsnettet som skal fange deg opp når du faller og virkelig trenger det. Nav og de gode ordningene vi har i velferdsstaten er sikkerhetsnettet til de som faller utenfor. Blir det ikke da feil at man må være ressurssterk for ikke å falle gjennom nettet. Vil ikke da ordningene til Nav bare være for de som har ressurser til å manøvrere i systemet, og kanskje ikke de som trenger det mest?
Jeg har fått sendt inn dokumentet. Jeg tok en screen-shot av det med mobilen. Det ble da en jpg-fil som lot seg laste opp. Problem løst. Puls og blodtrykk tilbake på et sunt nivå. Det er ikke synd på meg. Jeg er kjerringa som fikser alt – selv om jeg strever litt og det tapper meg for mye energi. Verre er det med de som ikke fikser slike ting. De som ikke har energi og pågangsmot til å prøve og prøve helt til de får det til. De svakeste av oss. De som trenger sikkerhetsnettet mest. Hvor mange av de gir opp på veien?
Gode, gamle Stine Skoli har beæret oss med et nytt blogginnlegg. Eller det er ikke helt ytt. Det var de 9. mai.
Det er ikke ofte disse gamle traverne gjør det lenger. De henger jo mer rundt på Instagram, Snapchat og Tik-tok. Det gjelder å følge med tiden, og det har jo ikke alle disse gamle bloggerne helt klart. Blogg er ikke det det en gang var.
Eller kanskje Stine har skjønt noe av det? For mens målgruppen for influensere, påvirkere, tradisjonelt sett har væt unge jenter med god ukelønn eller tilgang til pappas Mastercard er det en helt annen gruppe som leser blogg i dag. Nemlig vi kjerringer av begge kjønn som for lengst har passert 40.
Så når Stine Skoli skal reklamere, påvirke, influere oss alle til å løpe og kjøpe en Air-Fryer så er det oss godt voksne og ikke tenåringsjentene på Tik-tok hun henvender seg til. Det er jo vi som lager mat og bruker penger på nye dingser på kjøkkenet.
Stine skriver at grunnen til at hun skriver et blogginnlegg om Cososri Air-fryer (uten om den helt åpenbare, at hun får betalt for det) er at hun har lett rundt på andres blogger om denne populære kjøkkenmaskinen.
Vel, hvis hun ikke har funnet bloggere som har skrevet om Cosori Air-fryer kan hun ikke ha lett særlig godt. Jeg tror jeg kan nevne mellom fem og ti slike blogginnlegg det siste året.
Om vi blogglesere nå kommer til å løpe mann av huse for å kjøpe air-fryer er jeg usikker på. Kanskje er vi ikke like lettlurte som tidligere tiders blogglesere. Det skal liksom litt mer til enn at vi leser at det er en meget populær kjøkkenmaskin og at bloggeren vi leser har latt seg influere, påvirke av klipp hun har sett på Instagram før vi tar frem kredittkortet og klikker hjem en ny dings som skal ta opp plassen på kjøkkenbenken.
Ikke sikkert det hjelper med en rabatkode en gang.
Hva er en air-fryer er nok det første spørsmålet vi stiller oss, og det stiller vi lenge før vi i det hele tatt vurderer å finne frem kortet.
En air-fryer er kort fortalt en kjøkkenmaskin som friterer maten med luft. Altså er det er sunnere måte å tilberede mat på enn å koke den i olje. Den virker på samme måte som varmluft i stekeovnen, men luften i en Air Fryer sirkulerer mye kraftigere, som betyr at tilberedningstiden er langt kortere. Det at varmluften sirkulerer så kraftig gjør også at ingrediensene får en langt mer sprø stekeoverflate.
Vel, jeg er ikke overbevist ennå, selv om jeg forstår at jeg kan knipe inn en fem minutters tid på steikingen av alt fra fiskepinner til vårruller mot å putte maten i steikeovnen på varmluft.
At akkurat den Air-Fryeren Stine reklamerer for er “best i test” hjelper ikke. Jeg er fortsatt ikke overbevist om at jeg trenger enda en dings på kjøkkenbenken.
For når trenger jeg egentlig en air-fryer? Like ofte som jeg trengte den leirforma “Rømertopf” som jeg anskaffet meg som ung husmor på begynnelsen av 90-tallet? Den ble solgt videre ubrukt i 2019, da hadde den vært med på et par flyttelass.
Stine har selvsagt svaret på det spørsmålet og.
Dette er et spørsmål jeg har fått flere ganger, for det er sant at all den maten du kan tilberede i en AirFryer kan du også tilberede i en stekeovn, eller kjele. Men hvis du har én stekeovn, er en AirFryer helt genialt å ha i tillegg. Det blir som å ha to stekeovner på kjøkkenet, noe i alle fall jeg er helt avhenging av å ha.
Vel, Stine. Nå har jeg vært husmor i over tretti år, prøvd så godt jeg kan i det minste, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg virkelig har følt behov for å ha to steikeovner. Ikke har jeg hørt Gamle Gubbe Grå, som jo er kokk og står for de store, viktige måltidene ytre et slikt ønske heller. Hvis Stine er helt avhengig av å ha to steikeovner på kjøkkenet tror jeg det har mer med Stines evner lit logistikk enn et mer reelt behov hos oss med litt lengre husmor erfaring.
Jeg tror jeg klarer meg med min gamle steikeovn med en litt sliten varmluft del, selv om “trekket” rundt fiskepinnene får en helt annen dimensjon av sprøhet i en slik maskin. Det skal litt til før fiskepinner fra First Price liksom fører meg til en helt annen dimensjon.
