Nå har jeg to ganger i sommer snublet over historier fra andre verdenskrig hvor “Base Elg” dukker opp. Først ved Hedalen kirke og så ved Haglebu.  Det har fanget min nysgjerrighet. Ikke bare fordi det er en utrolig spennende historie fra en ikke alt for fjern fortid, men og fordi det dukker opp navn og steder som jeg forbinder noe med.  Og jo mer jeg leser, jo mer spennende blir det. Jo mer får jeg lyst til å finne ut.

Base Elg var en av basene under Milorg som ble opprettet høsten 1944 med hovedkvarter i Vassfaret.
Basen hadde fire underavdelinger. BA 1 som lå på Auståsen i Buvassfaret og har kvarter på Nystøl.  BA 2 ligger i Ådalsfjellene. BA 3 ligger inne i Hedalsvassfaret som er navnet som ble brukt på Vassfaret. BA 4 ligger nord for Eggedal.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Historien jeg kom over i Hedealen om En av gutta på skauen som druknet da han gikk gjennom isen når han transporterte våpen hører altså til BA3.  Handlingene på Haglebu tilhører BA4. Ådalsfjella ligger enda nærmere her jeg bor og Auståsen i Buvassfaret er og mellom her og hytta.  Jeg tror det fort kan bli flere turer med utforsking av denne historien.

Disse basene drev blant annet med våpentrening av mannskaper. Instruksjonen på disse kursene var blant annet våpentrening. Standardvåpenene var skarpskyttergeværet Enfield P14, det gassopererte maskingeværet Brengun, maskinpistolen Stengun, amerikanske Colt M1911 og US-karabiner. Det ble også gitt instruksjon i bruk av håndgranater av typen Mills 36 og sprengstoff.

Totalt blir det sluppet 75 flylaster med våpen og forsyninger til disse avdelingene. 40 av lastene ble sluppet i Hedalsvassfaret. De andre avdelingene håndterte resten. Avdelingen i Buvassfaret fikk 12 flylaster, noe som tilsvarer full utrustning for 150 mann og dagsrasjoner for 500 dager.

Her ser dere en slik container som ble brukt til flyslipp. Den står utstilt ved Haglebu. Det er merket parkeringsplass med krigsminne.

Første flyslipp var på ettervinteren 1944 inne på Golsfjellet. Utstyret gikk til fordeling på styrker i Hallingdal og Valdres.
Materiell som skulle fordeles i Sør-Aurdal skulle hentes hos blikkenslager Odd Trygve Christiansen på Fagernes. Når Nest Kommanderende for området kommer dit så har Gestapo slått til.
Det har også vært en betydelig produksjon av våpen og granater hos blikkenslageren og dette er også tatt.
Christiansen ble senere henrettet på Trandum 30. oktober 1944.
Noe senere returnerer Gestapo og arresterer åtte nye mann.
Styrkene er dermed uten våpen og utstyr og ny områdeledelse må bygges opp.

Totalt mottok basen 38 flyslipp, og hadde på slutten av krigen et lager av materiell og våpen for 2500 mann.

I Begnadalen ble det organisert tre større motstandsbaser. De lå på Midt-Garthus, Piltingsrud og Sørum Hotell.

Sørum Hotell var fast stoppested for rutebilene, og da de fleste av dem var med i motstandsarbeidet fungerte hotellet som postkontor for aktiviteten sør i Valdres og nordre del av Ådalen. Det ble også brukt som meldested om noe ekstra skjedde, og det ble organisert lytting på radio for å få greie på nytt om rassiaer.

Disse opplysningene kommer fra Wikipedia.  Det hjelper meg å få en viss oversikt over utbredelsen.  Jeg har funnet flere sider på nett som har mye opplysninger. Denne siden er fantastisk med opplysninger om steder og navn når jeg vet hva jeg skal lære mer om.
Jeg tipper at grunnen til at det er litt vanskelig å søke seg til en helhetlig fremstilling av alt som skjedde er at de forskjellige gruppene av sikkerhetsgrunner ikke visste alt for mye om hverandre.
Når man da kommer over en kilde er den preget av den kildens tilknytting til Base Elg, for eksempel om du kommer fra Begnadalen, Eggedal eller Hedalen så legger du vekt på forskjellige deler av historien fordi det er “sin”  del av historien vedkommende har mest kjennskap til.
Er du interessert i andre verdenskrig og motstandsarbeidet i dette området bør du følge med på bloggen min utover, for dette kommer jeg til å undersøke videre når jeg har tid og anledning.

I går kjørte vi over Eggedalsfjella og gjorde en stopp på Haglebu. Da kom vi over et krigsminne fra andre verdenskrig. Denne delen av historien hadde jeg ikke hørt om før, så dette ble et interessant stopp.

Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og tyske politisoldater av tysk og norsk herkomst. Trefningen fant sted ved Haglebuvannet i Eggedal.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Base Elg har jeg jo vært borte i før. Ganske nylig faktisk. Detvar jo den han tilhørte han Bruskerud som jeg skrev et innlegg om for noen uker siden. Han som var gravlagt på Hedalen stavkirke og som har en egen bauta på Bautahaugen Dette blir jo bare mer og mer interessant.

Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. I sørenden av Haglebuvannet delte den tyske styrken seg slik at de kunne gå opp på begge sider av vannet. På vestsiden, ved Grantangen, ble tyskerne møtt av maskingeværild fra hjemmestyrkene. Etterhvert ble de også møtt av ild på østsiden av vannet. Trefningen varte i fire timer til begge parter trakk seg ut. De norske styrkene ble deretter oppløst og mannskapene sendt hjem. Dagen etter brente tyskerne ned hytter i området, men sparte Eggedalsbygda. leser jeg på Wikipedia.

Haglebu Fjellkirke er bygd ved tuftene av en av de hyttene som ble brent ned denne aprildagen. Restene av tuftene kan du se på dette bildet av klokketårnet.

Av de drøye hundre soldatene som natt til 26. april 1945 ble satt inn for å uskadeliggjøre Hjemmestyrkene ved Haglebuvannet var om lag 75 prosent norske.Den siste fjerdedelen var tyske (og noen østerrikske) politisoldater. Initiativet til aksjonen var tatt av de norske nazistene (NS) i Hird, Stapo, Sipo og i SS-avdelingen som var forlagt på Vikersund Bad.

Aksjonene mot HS øvingsområder i Eggedalsfjellene disse dagene, innledet av Eggedalsrazziaen to dager tidligere, var i det store og det hele en norsk affære. Det var nordmenn som hadde spionert i fjellet helgen før, det var nordmenn som to dager før trefningen arresterte og banket opp 14 sigdølinger og dermed skaffet seg detaljert kunnskap om HS på Haglebu og på Djupsjøen.

Det var med nød og neppe de norske NS-offiserene klarte å overtale en skeptisk tysk kommandant på Vikersund Bad, Hauptmann Roland Bräuer (33), til å stille deler av sin SS-styrke til rådighet for å bistå Hirdens alarmenhet og norsk NS-politi som ivret for å spore opp og nedkjempe egne landsmenn.

Det var i overkant av hundre menn væpnet med gevær, maskinpistoler, maskingevær og håndgranater som lastet opp i bilene på Vikersund Bad natt til 26. april og satte kurs for Eggedal.Av disse var litt over halvparten norske Hird-mannskaper under ledelse av veteranen fra Østfronten, Andreas Østgaard (24). Den andre halvparten besto av mannskap fra 2. kompani av SS-u.Pol.Schi-Jg.btl 506(Mot) og var under ledelse av nordmannen SS-Untersturmführer Helge Staff (26), også veteran fra Østfronten og utdannet ved SS-befalsskole i Østerrike. Avdelingen til Staff besto av halvparten norske frivillige SS-menn og halvparten tyske og østerrikske SS-politisoldater. Bilene tok dem så langt veien var kjørbar, og derfra rykket de fram i stridsformasjon forbi Medalen og Buin mot Haglebuvannet.

Sjefen for Hjemmestyrke-mennene på Haglebu var løytnant Peder F. Holst (23) og var sendt av Forsvarets overkommando i London med ansvar for å gjennomføre befalskurs.. Han valgte å gå i forsvarsstilling med kurselevene sine da oppklaringspatruljen hans meldte at fienden var mindre enn to kilometer fra Haglebuvannet. For han var det ikke noe alternativ å oppløse styrken på i alt 100 mann og oppgi utstyr og våpen. Hans oppfatning av motstanderne var at det var norske nazister, og at utfallet av en kamp ville bli fordelaktig. Det var heller ikke snakk om at han skulle angripe, det var det fienden som gjorde.

En lite kjent side ved hendelsene på Haglebu var hvordan HS måtte skjule sine falne.De kunne ikke fraktes vekk da styrken trakk seg ut om ettermiddagen. Noen kursdeltagere fra Drammen hugget hull i isen i nordenden av Haglebuvannet og senket de falne etter først å ha fjernet alt som kunne bidra til å identifisere dem. Grunnen var at fienden ikke måtte finne ut hvem de var. Hvis de gjorde det ville NS og tyskerne tatt de strengeste represalier mot familiemedlemmene. Å måtte gjøre dette var en voldsom påkjenning for disse unge mennene. Og det var ikke enklere for deres kolleger som to uker senere hentet sine falne kamerater og frakte dem til kapellet ved Nedre Eiker kirke.

Disse opplysningene har jeg fra en ytring, leserinnlegg i Bygdeposten i 2020 skrevet av Halvor A. Hartz.

Det var så vidt jeg forstår 7 døde på Hjemmestyrkens side og 7 på NS sin side  av de 7 på NS sin side var 3 norske nazister.

En spennende og tankevekkende historie. Kanskje kommer det flere innlegg etterhvert med bakgrunn i dette slaget. Det er et par ting som har pirret min nysgjerrighet.

I flere år nå har Vibbedille skrevet om en plante hun har. Den har facinert meg, og ikke minst at det virker som den tåler en støyt. Sist hun skrev om den spurte jeg hva den het, og fikk raskt svar. Vibbedille er alltid grei sånn. Hun la og til at den var ganske dyr, og ja prisen hun nevnte var mye mer enn jeg ville ha brukt på en plante. Det er nemlig ikke få planter jeg har tatt livet av i årenes løp.

Vibbedille er også utrolig snill. Hun sa vipps meg penger til porto så sender jeg deg noen stiklinger. Det tok ikke mange minuttene før jeg hadde vippsa penger i retning Sola, og kort tid etter var plantene på vei til meg.

Posten derimot er ikke like kjappe som Vibbedille og meg. Det tok en uke før stiklingene kom hit til Drømmehuset, og da var jeg for lengst dratt til fjells.

Gamle Gubben Grå tok heldigvis ansvar og fikk stiklingene raskt i vann og etterhvert i jord. Nå krysser vi fingrene og håper de har klart at reisen tok så lang tid. For da har jeg snart like kul plante som Vibbedille.

Da Aud Marit og jeg var på hyttetur serverte jeg geiteramssaften jeg laget her om dagen. Blandet med “bobler”, altså sånn kullsyreholdig vann fra Kiwi, ble det både friskt og godt.  En saft som gjør seg godt både på bilder og i munnen er jo noe som bør slå an på blogg, så nå tenkte jeg å dele oppskriften med mine trofaste lesere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Geiterams Chamaenerion angustifolium er også kalt mjølke, mjølkegras, einmjølke, eldmerkje, illmilkje, ellmenkje, geitskor, geitaragg, geitemjøl, grisegras, sautortn, bjønnjtortna, trollkjerringrokk, rødblomst, brureblomst, fykopp.

Planten er vanlig i hele Norge, fra fjæresteinene til høyt opp i fjellet. På hogstflater og der det har vært skogbrann kan geitrams forekomme i enorme mengder sånn som dere ser på bildet av hogstfeltet her like ved Drømmehuset.

Geitrams har i folkemedisinen vært brukt mot mange plager. Bladene har bl.a. vært anvendt som omslag ved ryggsmerter og gikt. Væsken man kunne få ut av geitramsstilken ble brukt på sår og kviser, og de silkeaktige frøhårene på blødninger og sår. Frøhårene kunne også anvendes som bomullserstatning, og klumper av hårene er godt egnet til å fange opp gnister når man slår ild. Større mengder frøull ble gjerne samlet inn og brukt som isoleringsmateriale i sko og votter, eller i puter og dyner. Den kunne også spinnes til garn og anvendes til lysveker.

Men vi skal altså konsentrere oss om blomstene og lage en stilig sommerdrikk.

Råsaft av geitramsblomster kan lages ved å bruke 125-150 g friske blomster, 7-10 dl sukker, 25-30 g vinsyre og 1 liter kokende vann. Ha blomstene i et kar sammen med sukker og vinsyre. Hell så kokende vann over og rør til sukkeret har løst seg opp. Det hele skal stå kjølig i 4-5 dager før saften siles og helles på rene flasker.

Saftkonsentratet holder seg bare en uke eller to i kjøleskapet, og når man skal bruke det, tar man f.eks. 1 del konsentrat og 6 deler vann med eller uten kullsyre.

Dette forsøket ble så vellykket at det må gjentas. Fremdeles er det masse geiterams på hogstfeltet på andre siden av veien for boligfeltet her   Prøv du og da vel, det finnes sikkert noen geiterams i nærheten av deg og.

I innlegget  Bobler i glasset  hintet jeg om at jeg hadde planer om litt blogg-sprell i dag. Må jo benytte anledningen når to så profilerte toppbloggere som Aud Marit  og jeg er på tur.
Men det er ikke alltid alt går etter planen.
Ideen min var i mitt hode genial, og når jeg nevnte det for Aud Marit i går var hun straks med på notene.  Så det var absolutt ikke Aud Marit som ødela planene mine. Nei, det var rett og slett et typisk toppblogger-problem. Jeg fant ikke rett location.

Ideen min var strålende enkel. Selv om verke  Aud Marit eller jeg er så veldig glad I å bli fotografert syntes jeg at vi i det minste burde ha ett par toppblogger-bilder når vi var på tur.  Og hva er da mer genialt når to bloggere som oss er på fjelltur enn at det blir et topp-blogger-bilde?

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Altså at vi bestiger en topp hvor vi da blogger og tar bilder av blogging på toppen. Du er med?

Så da måtte vi bare finne en topp å bestige.

Det er nok av topper å velge mellom i Valdres. Både Puttekøllen, Makalausfjell og Ørneflag ligger ikke alt for langt fra hytta. Alle disse stedene og flere til kunne gitt meg det bildet jeg ønsket.
Det var bare et lite aber.
Uansett hvilken topp av disse jeg valgte ville jeg både bli varm, svett og sliten innen jeg nådde toppen.
Tenk tilbake til bloggene storhetstid, da rosabloggerne regjerte blogg.no.
Så du noen gang en toppblogger som var varm, svett og sliten da?
Nei, det så jo like nysminka og nydusja ut enten bildene var tatt før, under eller etter trening.

Nå var vel verken Aud Marit eller jeg nydusja før vi eventuelt begynte på denne toppturen. Sånn luksus har vi ikke på hytta. Sminke var det vel og dårlig med. Jeg vet ikke om det ville gjøre oss vakrere hvis vi slet oss opp en topp.
Det måtte finnes en lettere måte å ta det ønskede topp-blogger-bilde på enn å slite seg flere kilometer og høydemeter opp over ei fjellside. Vi trengte jo i grunn bare et fint utsiktspunkt for å illudere at vi var på en topp.
Og hånden på hjertet folkens, vi ville ikke vært de første toppbloggerne som tok en snarvei eller juksa litt for å få frem det perfekte bildet.

Hjemveien ble derfor tatt den litt lange omveien om to fjelloverganger for å finne den perfekte location.

Først kjørte vi fra Bagn over til Gol. Vakkert område, men kun et skikkelig utsiktspunkt som var noe alla det jeg tenkte meg. En flott utsikt nedover mot Gol sentrum og Gol camping. Men det var ikke noe passende sted å stoppe bilen.
Vel, det ble en fin tur over fjellet med mye vakker natur og nok av kuer og sauer.

Vi kom oss ned på rv7, og fortsatte nedover Hallingdal til vi kom til Bromma. Så svingte vi av rv7 og tok veien over Haglebu mot Eggedal.

Vi kunne selvsagt ha tatt turen opp til Haglebunatten, men vi nøyde oss med en rundtur ved noen krigsminner om kampene ved Haglebu i aprildagene 1945 og Haglebu fjellkirke.  Vi tok en del bilder der, selv om det kanskje ikke helt ble de toppblogger bildene jeg hadde sett for meg.

Jeg prøvde å motivere Aud Marit til å klatre opp i grana så vi fikk løs tauet til kirkeklokkene så hun kunne ringe litt med dem.
Hun sa seg villig til å posere så det så ut som om hun ringte med bjellene,  men nektet å være den som fikk kirkeklokkene til å kime der oppe på høyfjellet en helt vanlig tirsdag.
Så da ble det ikke noe av den bilde-ideen heller.
(Jeg tenkte meg jo at litt klokkeklang kunne medføre en serie morsomme bilder.)

Fra Haglebu kjørte vi videre til Eggedal, gjennom Sigdal og hadde tenkt å svingt over en ås til Lampeland.
Men vi var så opptatt av å skravle at plutselig var vi på Solumsmoen og det sto  Modum kommune på skiltet.  Så da ble det turen om Åmot og Hokksund til Kongsberg i stedet.

Ved Simostranda og statuen av Ole Einar Bjørndalen foreslo jeg et raskt stopp for fotografering, men Aud Marit var ikke helt enig.
Jeg tror hun var redd jeg skulle bråstoppe midt i hovedveien, og vi hadde en bil rett bak oss.
Selvsagt kan toppbloggere gjerne finne på å stoppe trafikken for å ta de rette bildene, men jeg hadde nå tenkt å bruke parkeringsplassen.  Jeg kjørte lydig videre.
Snart var vi i Kongsberg, og Aud Marit hjemme.  Noe perfekt location hadde vi ikke funnet, men kanskje er ikke det viktigste å få det riktige blogg-bilde?
Vi har hatt noen fine dager. Jeg håper Aud Marit har kost seg like mye som meg.

Hei fininger!

Her kommer nok en hilsen fra oss toppbloggere på fjellet. Vi har nå spist både lunsj og middag og trukket ut på terrassen med hvert vårt glass med bobler. Det er “sommerfugler” i glasset i kveld.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lunsjen var scampi-salat som vi nøt sammen med geiterams saft med bobler. Aud Marit spanderte vannmelon og vi ble sittende på terrassen og kose oss til det ble på tide med litt middagslaging.

Siden jeg har latt kokken bli hjemme ble det enkelt. Bali-kylling-gryte med ris.   Greit og godt.

Skravla går fremdeles greit på oss begge, og vi koser oss. Tenker på at vi må gjøre noe ordentlig bloggsprell i morgen.  Jeg har en liten plan, men det het ikke Aud Marit noe om ennå.

Kan selvsagt ikke røpe hva her på blogg, det kunne jo tenkes hun sveiva innom for å lese blogg hvis jeg tar en tur ned på utedoen langt nede I lia. Dere får vente i spenning akkurat som Aud Marit.

Tipper alle dør av spenning etter å høre hvordan det står til med oss to toppbloggerne i fjellheimen.  Vi har vi vært skikkelig spreke og gått 5 km tur rundt på stølsvollene her på Søndre Fjellstølen. I dag husket vi til og med på å ta bilder og ikke bare skravle!!!!

Siden vi begge liker myr bedre å være bak kamera enn foran linsa blir det for det meste bilder av natur. Nå skal jeg ikke snakke for Aud Marit ,men tro meg naturen er langt penere å studere enn denne kjerringa etter 5 km.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Nå får jeg vise meg som en god vert og få dekket opp med litt lunsj. Og vet dere, jeg tror vi fortjener litt rosa bobler til lunsj . Er det ikke det sånne toppbloggere pleier å drikke?

I morgen skal det full skjerping til. Jeg lover! Her er to av landets fremste bloggere på tur, og så har vi knapt tatt et bilde! Langt mer hatt tid til å blogge.

Ja, jeg sa det til Aud Marit nå rett før vi gikk og la oss. Her har vi vært flere timer på tur og så har vi  verken tatt noe særlig med bilder eller delt noe med våre trofaste lesere. Hun lovet dyrt og hellig at det skulle vi få gjort noe med i morgen. Og ja  det må vi.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Til vårt forsvar må jeg si at vi har det veldig koselig. Skravla har gått i ett på oss begge siden Aud Marit satte seg inn i bilen rundt halv tolv i formiddag til vi gikk til køys nå rundt midnatt.

Når vi var kommet trygt og godt opp på hytta og fikk pakket ut maten tok vi en kaffekopp i solveggen.  Etterpå gikk vi en tur. Godt å bevege seg litt etter å ha sittet en god stund i bilen.

Så ble det middag. Mexikansk gryte men nachochips. Enkelt og forhåpentligvis godt. Selvsagt unnet vi oss litt rødt i glasset.

Været har vært bra, så etter middag satte vi oss ut, og holdt ut ute til sola gikk ned og knotten kom svermende. Da trakk vi inn, og fortsatte skravlinga. Her går det i alt fra gode historier til dype samtaler i skinnet fra stearinlys og peisbål.

Vi koser oss, og vi lover i morgen skal vi være skikkelig bloggere, så følg med.

Når dette innlegget postes om noen timer er eventyret i gang. Da sitter forhåpentligvis Aud Marit og jeg i bilen på vei oppover mot hytta vår I Valdres. Der skal vi etter planen ha et par, tre fine dager.

Noen vil sikkert kalle meg gal. Be med ei fremmed dame jeg så vidt har møtt en gang før på hyttetur i flere døgn. Hadde det ikke holdt med en kaffekopp på nøytral plass liksom?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Ja, jeg er litt gal. Liker å gjøre litt sprøe ting. Den kaffekoppen tok Aud Marit og jeg for noen år siden. Vi fant tonen da. Jeg håper vi gjør det nå og.

Selvsagt er jeg litt spent. Det er ikke for ingenting jeg luftet ut 60 år gammel tobakksrøyk og vasket hytta med grønnsåpevann i går. Det er ei gammel hytte med enkel standard. Vil hun synes det er bra nok, eller rynke på nesa? Da vi leide ut hytta til et danskt par for noen år siden forlot de hytta innen det var gått ett døgn.

To bloggere på tur som kommer til å skildre turen på hver sin blogg. Dette vil du ikke gå glipp av!

Bilen er pakket. Jeg har nå vært innom Kiwi og handlet mat.Nå skal jeg bare en svipptur ned til Kongsberg og hente Aud Marit så er eventyret i gang. Har alt kommet på to ting jeg har glemt og som jeg bør huske når vi slipper innom Drømmehuset for å hente Charlie Chihuahua på vei oppover. Det ene er allværsjakka mi. Det andre er hyttenøkkelen.

Men nå må jeg forte meg. Aud Marit venter. Vi blogges.

Det er sikkert ikke bare jeg som er litt lei den SAS-streiken. Kan de ikke  Den har snart vart i to uker nå. Kan de ikke bare bli enige? Forhandlinger handler om å gi og ta.  Man kan ikke sitte inne hos riksmeklingsmannen i Stockholm i dager og uker og være vrange.

Jeg er jo litt mer enn gjennomsnittet interessert i lønnsoppgjør og forhandlinger og følger med interesse slike saker.
Ikke overraskende holder jeg med pilotene i denne saken. Det er det gode grunner til.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For det første så streiker flyverne for at de flygerne som mistet jobben under pandemien skal få jobbene sine tilbake, slik de var lovet.  At SAS skal ansette sine egne folk når de nå trenger flere piloter i stedet for å ansette nye piloter med lav ansiennitet.  SAS lager en hel haug underselskaper med kliss like fly som de hevder er noe helt annet enn SAS for å unngå å ansette de pilotene de har lovd å ta tilbake når pandemien er over og folk begynner å fly igjen.
Å streike for sine oppsagte kollegaer er en god grunn til å streike.
For pilotene, men og for resten av arbeidslivet.  Får SAS gjennomslag for en slik fremgangsmåte på å lure seg unna egne avtaler, ja da har alle andre konsern som sliter litt oppskriften på hvordan det skal gjøres.
Da kan det fort ramme grupper med langt mindre streikekraft enn piloter.

I helgen ble det også kjent at en av stridsspørsmålene var hvor lange tariffavtalene skulle gjelde. Altså hvor lenge det er mellom hvert hovedoppgjør.
Hovedoppgjør er når man kan forhandle om tekst i avtalene, ikke bare penger.
Når jeg drev med lønnsforhandlinger er typiske ting som har vært temaer på hovedoppgjør hvor lenge man skal få nattillegg. Hos oss fikk vi gjennomslag for at nattillegget skulle løpe til nattevaktens slutt. At man ikke plutselig skulle miste nattillegget fra klokka 6 til 8, de to siste timene på en slitsom nattevakt. De to timene er like tunge som mellom klokka 24 og 02.
Vi har fått inn betalt spisepause.
Vi har fått til helligdagstillegg etter klokka 12 på onsdag før skjærtorsdag.
Og så er det en mengde krav vi ennå ikke har fått gjennomslag for.

I Norge er det vanlig at vi har hovedoppgjør hvert annet år, med streikerett også på mellomoppgjørene, men da bare på rene penger.
SAS ledelsen ønsket tariffavtaler som skal gå over 10 år, og at pilotene bare skal ha streikerett hvert 10. år.

I et forsøk på å unngå streik foreslo pilotene at de kunne gå med på 6 års tariffavtale.  De har i dag allerede tre år, mot de fleste andre i samfunnet altså to år.
Forslaget fra pilotene ble blankt avvist av SAS:
Det ble streik.
Nå sier SAS at ok, 6 år er greit. Men pilotene har forandret mening. De som forhandler har fått sterke tilbakemeldinger fra medlemmene de forhandler for at 6 års tariffavtale er for lenge. Jeg forstår det.
Forhandlerne må lytte til medlemmene.

Jeg håper at tariffperioden for pilotene ikke blir på 6 år.  Argumentet fra SAS om “forutsigbarhet” kan i de tøffe økonomiske  tidene som venter innen mange bransjer gi grunn til å tro at mange andre arbeidsgivere vil forsøke det samme. Kan SAS kan vi.
Det tror jeg ikke vil gavne norsk arbeidsliv, norske arbeidstakere eller norsk næringsliv på sikt.

Pilotene streiker derfor for to edle saker. For sine oppsagte kollegaer og for streikeretten i samfunnet generelt. Det er all grunn til å heie på pilotene.