Kjerringa nede på en 15. plass? Nei, nå må jeg skjerpe meg og få til noen innlegg som får leserne til å klikke seg inn som gale. Ikke overlate blogginga til Charlie Chihuahua eller syte og klage over stakkars meg.
Ut i friluft har et innlegg hun kaller De fineste novemberbildene. Der drar hun oss gjennom en strøm av flotte bilder tatt i denne måneden mange mener er så grå. Så da tenkte jeg å prøve det. Et innlegg fra kjerringa med mer bilder enn tekst. Kan jo bli et interessant forsøk. Bildet over tok jeg på tirsdag da Gamle Gubben Grå var på Samsjøen og gikk tur. Ser du godt etter ser du at det er ei hvit hytte bak buskene på øya. Ikke bade den lille, røde.
Gjesp! Alle må bidra sier kjerringa, og i dag er det visst forventet at jeg, Charlie Chihuahua skal bidra med noen kloke betraktninger til denne bloggen. Gjesp. Akkurat som kjerringa tror hun kan kommandere meg! Det er jo jeg som er sjefen i huset. Men ok, noe kan jeg jo komne med.
Vi kan starte med Kjerringa. Hun er grei nok, men litt lat. Hun går gjerne tur, har fått med meg at hun skryter en del av det på blogg. Men vel så ofte, spesielt på kveldstid forsøker hun å lure meg, altså MEG, selveste Charlie Chihuahua til å tusle rundt kvartalet sammen med Gamle Gubben Grå og Kidd! Men altså uten kjerringa. Akkurat som om jeg, selveste Charlie Chihuahua, skal vandre rundt uten egen tjener dedikert til kun å plukke opp min avføring! Hun har overhode ikke vondt av å bevege seg litt mer. Hun er ikke akkurat noen sylfide! Vel er jeg kanskje litt rund selv og, men jeg er en hannhunder- og menn skal ha litt pondus har jeg hørt.
Så har vi Gamle Gubben Grå. Tar meg med og får klippet klør og slikt, husker på å kjøpe patè til meg til middag, lar meg sove hele formiddagen uten å mase … Ingenting å klage på så langt. Men jeg liker ikke å bli sett ute sammen med han. Det er litt under min verdighet. Kommer han med halsbåndet, ja da befinner jeg meg under sofaen eller seksjonen før du får sagt “tur”.
Så har vi Kidd. Kul fyr. Liker han. Han skaper litt liv og fikser godbiter når vi er alene. Selvsagt kan han være irriterende slik at jeg må sette han på plass, lære han hvem som er sjefen i huset. Som når jeg lå under pleddet på sofaen og sov sammen med kjerringa og han kom inn fra tur med Gamle Gubben Grå og hopet rett opp på kjerring, pledd sofa og meg! Plassen på sofaen sammen med kjerringa er min, og bare min! Men ellers, kul fyr.
Nå har jeg bidratt til denne bloggen Regner med det vanker en skikkelig godbiter, og så (gjesp) skal jeg fortsette skjønnhetssøvnen.
Det regner ute. Jeg har ikke vært ute, knapt titta ut gjennom kjøkkenvinduet. Men jeg vet at det regner. Jeg kjenner det i hvert eneste ledd i kroppen. I det minste føles det slik. Mulig det er et par ledd som ikke skriker, Kroppen er stiv og uregjerlig. Bare det å ta på meg sokkene eller klappe Kidd som kommer tuslende for å få litt kos er et ork.
Jeg er sliten. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg har ikke gjort stort denne uka. Gått noen turer med hundene, pusla litt rundt i Drømmehuset, men ikke noe som jeg kan skryte av. Ikke noe som kan gi meg forklaring på hvorfor jeg er så sliten. Det var litt program forrige uke. En dag på jobb, et kveldsmøte, kommunestyremøte og folkevalgtsamling. Program tilsvarende 80% stilling. Kanskje er svaret på hvorfor jeg er så sliten nettopp der. Det ble litt mye.
Sliten, vond kropp og en begynnende forkjølelse. Motløs. I dag har jeg lyst til å krype sammen under pelspleddet og bare bli der. Kanskje gjør jeg det og – i det minste tilbringer dagen i dag under pleddet. Restitusjon.
Som om dagen ikke er ille nok plinger det inn en melding på Altinn. Jeg logger meg inn for å se hva det er. Det er melding om at jeg er valgt inn som vararepresentant i eldrerådet! Får meg liksom ikke til å føle meg verken yngre eller sprekere….
Joda, jeg er fornøyd med å være vara til eldrerådet. Egentlig hadde jeg ønsket å være medlem. Ja om politiker da. Men plassen gikk til en som er langt eldre enn meg. Mulig et greit valg. Jeg får energi av både folkevalgtsamling og kommunestyremøter. Sikkert og av møter i eldrerådet, hvis jeg blir innkalt. Får energi, men blir litt sliten i etterkant.
Jeg føler det blir brukt mot meg. At jeg er et engasjert menneske. At man ser bilde av meg i lokalavisa med jevne mellomrom. To ganger den siste uka. Bildene er fra arkivet. Jeg har snakket med en journalist på telefon, og så er det skrevet en artikkel ut fra den samtalen. Den andre er er et referat fra kommunestyret. Med litt bakgrunn fra tidligere saker. Greie artikler og fornøyd med de. Men kanskje kan noen få inntrykk av at jeg er langt mer aktiv og sprekere enn jeg er.
Kjerringa som ligger som et slakt under pelspleddet synes ikke i media. Men det er og en del av livet til kjerringa. En langt større del enn det jeg ønsker at folk skal vite. Jeg ønsker jo ikke å fremstå som lat eller en som syter og klager over egen helse. Stakkars meg har liksom aldri vært meg.
Du har så mange ressurser sier folk til meg. Og jeg er ikke uenig i det. Jeg er nok en ressurssterk person i den forståelse at jeg har vett og forstand i orden. Men kroppen med alle sine vondter og alle sin slitasje blir jo ikke borte fordi om jeg klarer å tenke ut gode (?) resonnement, har snakketøyet i orden og motet til å entre en talerstol.
Jeg mener ikke å klage. Eller kanskje er det akkurat det jeg vil i dag. Jeg har alltid trodd at det var et sikkerhetsnett for de som på grunn av helsa måtte gi seg i arbeidslivet. En velferdsstat som tok vare på slike som meg. Slike som har strekt seg langt, og lengre enn langt. Strakk seg til strikken røyk.
Regjeringen vil øke pensjonsalderen sier de på radioen. Ikke overraskende. Brenna har blitt arbeidsminister. Å gi seg nær en er 67 er alt for tidlig. Hva da med meg som måtte gi meg da jeg var 55? Er jeg bare lat? Hvis jeg bare får dårlig nok økonomi vil jeg nok komme meg opp om morgenen og komme meg i ordinært arbeidsliv igjen. Alle vondtene og den utslitte kroppen vil forsvinne som dugg for sola, i følge Brenna. Man kan presse litt mer ut av sitronen. Skvise ut siste rest av energi. Ingen har jo bruk for meg som pensjonist. Da er jeg kun en utgiftspost.
Det er jeg jo i og for seg nå og. En unyttig utgiftspost. Ikke med i det hektiske pulserende livet. Det er ikke noe bærekraftig i det å ha mange utslitte mennesker vasende rundt.
Jeg har tenkt på noe i det siste. Høsten 2021, da jeg måtte gi meg som radiograf. Jeg var nummer to på stortingslista for Rødt Buskerud det året. Hadde vi gjort et brakvalg langt over alle fantasier så kunne vi teoretisk sett havnet på stortinget den høsten. Havnet på Stortinget i stedet for utenfor arbeidslivet.
Hadde jeg klart den arbeidshverdagen? Jeg tror ikke det er noen 9 til 16 jobb. Likevel tror jeg at jeg hadde klart den. Med en sofa og et pelspledd på kontoret. Mulighet for en strekk i pauser hvis arbeidsdagen var for lang. En Stortingsleilighet å hente seg inn i og slippe pendling. Kanskje jeg skulle be han jobbspesialisten på NAV skaffe meg en “jobb” som stortingsrepresentant?
Da hadde jeg gått fra å være en “unyttig ugiftspost” til å være en godt betalt viktig samfunnstopp. Pengene hadde kommet fra den samme sekken. Fra fellesskapet.
På torsdag i forrige uke var det tid for det første kommunestyret med den nye gjengen, og med ny ordfører. Jeg har jo som mål å vise at det å engasjere seg i politikk kan være interessant, og givende. Smitte noen til å gå inn i politikken, kanskje. Så da tenkte jeg og gi dere “høydepunktene” fra møtet. Bildet er hentet fra da vi hadde opplæring for folkevalgte i kommunen. Jeg har fremdeles ikke funnet ut om det er sunt å være kommunepolitiker, men heller til at det ikke er direkte usunt.
Jeg hadde jo en interpellasjon om sosialtrygdsatsene, og spurte ordføreren
Vil ordfører be Kommunedirektøren fremme en sak hvor vi politikere får belyst hvilken effekt det ville ha økonomisk, samfunnsøkonomisk og på det menneskelige plan og øke sosialhjelpssatsene ut over statens minimum, slik flere kommuner allerede har gjort?
Ordføreren ville se på effekten på økonomien, altså det rent matematiske. Å øke sosialtrygdsatsene ut over statens minimum ville gi økte utgifter for kommunen. Punktum! Å se på det samfunnsøkonomiske, eller at ting henger sammen gikk ikke inn. Litt skuffet men kanskje ikke så overrasket. Lokalavisa fulgte opp med en artikkel denne uka. Jeg har støtte for mitt syn blant en del av lesere til lokalavisa. Ikke minst reagerte folk på at det i Ordførerens svar sto at å lage en slik sak som jeg ba om ville være krevende for kommunedirektøren. Livet er kanskje også krevende for de som ikke har nok penger til at hverdagen går rundt.
Neste sak jeg vil kommentere er interpellasjonen fra Venstres unge representant Even. Han er 18 år og russ til våren, og spurte om ordføreren ville få kommunedirektøren til å lage en sak om gratis hjernehinnebetennelse til russen. Det lovet ordføreren å få en sak på, og det relativt raskt. Mange kommuner har dette tilbudet mens i andre kommuner må man betale noe selv. Even var redd for at russen da kanskje droppet å vaksinere seg. Det var nok annet å bruke penger på i en dyrtid. Helt grei interpellasjon. Jeg er overbevist om at vi i Rødt kommer til å støtte gratis vaksine når saken kommer opp. Tipper og at det blir flertall for det, det er ikke den store kostnaden.
Hvem tok så ordet og entret talerstolen etter Even? Jo, han nye fra Kr.F. Om han var i mot gratis vaksine er jeg usikker på. Men han fortalte at det var da flere måter å unngå å bli smittet på, som å la være å drikke av samme flaske, holde avstand, ikke samles i store grupper, ikke drikke alkohol, passe på å få nok søvn og passe på stemmen og stemmebåndene ved ikke å skrike å gaule. Det bredde seg en lit nervøs uro i salen under dette innlegget. Skulle man le eller ta mannen seriøst? Hun andre fra Rødt ba om ordet, entret så talerstolen og sa fra kommunestyrets talerstol:
Hvis det er så foreslår jeg at Krf. fremmer en sak om å avlyse hele russetiden!
Hun var rimelig oppgitt og streng i blikket.
Et par saker gikk enstemmig gjennom uten at noen tok ordet. Hun andre fra Rødt var oppe å sa noe under 2. tertialrapport, altså hvordan vi ligger an i forhold til budsjett etter årets 8 første måneder. Vi har brukt mer enn budsjettert i nesten alle sektorer. Hun mente at det mer var tegn på underbudsjettering på slik som skole og omsorg, som selvsagt har underskudd. Hun hadde og tiltro til at dette kom å løse seg ved at det enten kom statlige midler, pensjonen var mer gunstig enn antatt eller at man fikk en større skatteinntekt enn forventet på slutten av året. All erfaring tilsier at det blir slik i år og.
På finansrapporten 2. tertial var det min tur å entre talerstolen igjen. finansrapporten sier noe om gjeld og renter på gjeld, og er det noe vi har litt for mye av på Ringerike er det nettopp gjeld En bærekraftig kommuneøkonomi er avhengig tilsier at lånegjelda ikke skal overstige driftsresultat- Ringerike har en lånegjeld som for lengst har passert driftsbudsjettet. Ja vi har vel en lånegjeld som er nærmere 1,3 ganger så høy som driftsbudsjettet. Jeg tenkte at jeg liksom skulle poengtere at vi ikke har råd til å investere mer enn høyst nødvendig de neste årene. Det er jo et nytt kommunestyre. Økonomene pakker gjerne realitetene inn i litt sånne vanskelige ord og formuleringer. Her er utdrag av hva jeg sa:
Skal vi klare å drifte denne kommunen på en god måte må vi har kontroll på denne delen av økonomien. Selv om det er mye mer moro å investere enn å drifte, mer spennende å bygge enn å vedlikeholde. Mer gøy å kjøpe bygninger og tomteområder, som Kefas bygget, enn å påse at vi har nok lærere og sykepleiere. Vi er ikke valgt for å gjøre det som er moro, vi er valgt for å ta ansvar å gjøre det situasjonen krever av oss.
Så ramset jeg opp sakens kalde fakta:
Netto finansutgifter hittil i år ligger 54 millioner kroner høyere enn samme periode i fjor. Økte renteutgifter og betalte avdrag er hovedårsakene. · Den samlede gjeldsporteføljen har økt med 234 millioner kroner siden nyttår. Altså i løpet av 8 måneder. All investering er i hovedsak lånefinansiert. Låneporteføljen slik den var ved utgangen av august viser en årlig rentekostnad på 143,8 millioner kroner. Total lånegjeld 3.995.344.838 kr Altså tett under 4 milliarder kroner.
Vi vet at vi trenger to nye sykehjem i løpet av 10 år. Vi trenger ny brannstasjon og flere av oss mener og at vi trenger nytt krematorium. Vi er valgt for å ta ansvar for fellesskapets midler. La oss i denne perioden ta de viktige og riktige investeringene.
Kefasbygget som jeg henviser til er kjøp av en eiendom vi gjorde rett før sommeren, mot Rødt sine to stemmer. Det er ei tomt hvor Ordføreren, altså han nye, ser for seg et nytt rådhus, eller administrasjonsbygg. Han fikk mye kritikk for det i valgkampen.
Etter en liten pause så folk fikk strekt litt på beina, gått på do eller fylt opp kaffekoppen var det tid for en sak som de fleste i Ringerike er opptatt av. Mulighetene for å få til en reduksjon i de avgiftene innbyggerne betaler for vann og kloakk. Vi i Ringerike har rigget for fremtiden vi har bygget et nytt renseanlegg dimensjonert for en befolkningsvekst flertallet i kommunestyret har fantasert om. Ringeriksbanen og en ny vei skulle komme, og folk skulle flytte i titusentall fra Hovedstaden og opp til Hønefoss. Nå kommer ikke toget riktig ennå. Byggingen er ennå ikke inne på nasjonal transportplan og har jo vært planlagt som Bergensbanens forkortelse i rundt 100 år. Muligens må vi vente i 100 år til både på Ringeriksbanen og befolkningsøkningen. I mens skal lån og avdrag for det nye renseanlegget betales. Det skal betales etter “selvkostprinsippet” altså gjennom at de som bor her i dag betaler for bygget gjennom den kommunale vann og avløp gebyret.
Selve prisene blir bestemt på budsjettmøtet i desember. Saken på torsdag gjaldt mer å se på hvordan man kunne fravike selvkostprinsippet eller forlenge avdragstiden på lånene. Av de som var oppe på talerstolen i saken fra de forskjellige partiene tror jeg det er politisk vilje til å finne en løsning.
Om den viljen er like stor hos Kommunedirektøren er jeg usikker på. (Han bor ikke i kommunen). I sitt saksfremlegg, skriver han at hvis vi reduserer drifte eller setter ed avdragene med for eksempel 1,5 millioner vil det bare redusere kostnadene for forbruker med 1,- kr. pr. kubikk. Den setningen i saksfrelegget har provosert meg – og jeg måtte ta min tredje tur på talerstolen under dette møtet.
Kommunedirektøren har i sin relativt politiske vurdering en uttalelse jeg ikke kan la stå uimotsagt. En endring på 1,5 millioner kroner gir et gebyrutslag på 1 krone! Sagt med andre ord, dersom kapitalkostnaden eller driftsutgiftene reduseres med 1,5 millioner så betyr det kun 1 krone mindre på per m3. SSB har beregnet at en gjennomsnittsperson bruker 180 liter vann i døgnet, til vask, oppvask, hygiene osv. Dvs 65,7 kubikk i året. Kommunestyret kan bestemme at vann- og avløpsgebyret kun skal dekke en andel av samlet selvkost, for eksempel 80 %. Da må i så fall resterende kostnader dekkes av det ordinære kommunebudsjettet. Da vi gjorde beregninger på dette høsten 2022, så ville inndekning av 20 % koste kommunen ca. 30 millioner kroner Leser vi i saksfremlegget. Det er nærliggende å tro at hvis vi bestemmer at vann- og avløpsgebyret skal dekke 90% av samlet selvkost så ville inndekningen av 10% koste ca 15 millioner ut fra tallmaterialet fra i fjor slik det fremstilles i saken.
Hvis kapitalkostnadene reduseres med 1,5 millioner ville det gi et utslag på 1 krone pr kubikkmeter, bare småpenger i følge Kommunedirektøren. Vel hva som regnes som «småpenger» er selvsagt avhengig av hvilken økonomisk situasjon man er i. En reduksjon på 15 millioner ville da gi en reduksjon for innbyggerne på 10 kroner pr kubikk. 657 kroner pr, innbygger. 2,638,- kroner i året for en familie på fire.
Småpenger kanskje for en med en inntekt rundt 1,5 millioner, En betydelig sum for de som har langt lavere inntekter.
Da jeg var ferdig med innlegget mitt og var på vei tilbake til plassen ba Kommunedirektøren om ordet. Han likte ikke den direkte linkingen mellom innlegget til Bøhler (altså meg) og hans private lønn. Nei vel. Så følte han seg tråkket på tærne. Greit. Jeg fikk frem poenget mitt, og kanskje han fikk ørliten mer forståelse for hvordan hverdagen til de som virkelig sliter med de økte prisene frykter det økte avgiftstrykket kommunedirektøren legger opp til i sitt budsjettforslag for 2024.
Resten av møtet oppførte vi oss pent både hun andre fra Rødt og jeg. Hun var oppe en gang til på en sak. Ellers var vi enige. Det var stort sett enighet i det meste i salen. Man kom raskt gjennom sakslista. Kanskje ikke så rart . Halvparten var hvem som skulle sitte i hvilke råd og utvalg. Dette går raskt fordi gruppelederne har fordelt medlemmer i råd og utvalg i forkant av møtet. Det er mange nok råd og utvalg til at alle kan få noen. Få det i grunn er så stor rift om bortsett fra Hovedutvalg og Formannskap. De har allerede blitt fordelt.
Jeg ble valgt som representant i Administrasjonsutvalget og til styret i Steinerskolen. Så ble jeg vara til eldrerådet og samarbeidsutvalget i en barnehage. Greit nok. Administrasjonsutvalget tror jeg kan bli interessant. Der kan jeg arbeide med arbeidslivspolitikk. Det er et felt jeg kan mye om. Steinerskolen er og grei. Den trenger jeg å lære mer om. Eldrerådet og den barnehagen regner jeg med å ikke få så mange møter i.
Møtet ble avsluttet etter to og en halv time. Ikke verst.
Ungene maser med ujevne mellomrom om hva jeg ønsker meg til jul. Når jeg sier “Snille barm og fred på jorden” himler de med øynene på samme måte som jeg gjorde når moren min kom med samme svaret da jeg var yngre.
I går kom jeg med et gave-ønske til Datteren. Palestinaskjerf. Jeg skaffet meg aldri det i ungdommen. Nå burde det vært en del av “uniformen” for denne kjerringa her. Og ja, jeg ønsker å vise støtte til det Palestinske folk. Datteren er ikke like opptatt av politikk som meg, og hun avviste ønsket blankt. Også litt usikker på hvordan Svigermor ville reagere hvis jeg pakket opp et Palestinaskjerf på julaften. Kunne fort føre til en debatt på julaften som ikke akkurat bidrar til fred på jord.
Men i dag da jeg klikket meg inn på bloggtopplista og kom til innlegget til Nina Sprell levende ble jeg bare sittende å stirre. Bilde for bilde. Og plutselig sto det helt klart for meg; Jeg, kjerring 57 ønsker meg Lego til jul!
Jeg har googlet litt. Det finnes mange blomster-lego der, og til og med et juletre. Ja, jeg ønsker meg Lego til jul. Det tror jeg hadde vært gøy å sitte å putle og lage vår inne i januar.
Jeg kom over dette eksemplaret av Sult av Knut Hamsun da vi var innom en bruktbutikk her om dagen. Boka kom ut i 1944, og da Gamle Gubben Grå og jeg satt og koste oss med en kopp kaffe litt etterpå ymtet jeg frempå om at det kanskje var førsteutgaven. Gamle Gubben Grå så tvilende ut til den teorien. Jeg og når jeg tenkte meg om. Knut Hamsun var en etablert forfatter lenge før andre verdenskrig brøt ut, Sult regnes, hvis jeg ikke helt har glemt hva jeg lærte på gymnaset, som den romanen han slo igjennom med. Da burde den være utgitt lenge før 1944.
Jeg måtte selvsagt google. Sult kom ut i 1890. Etter utgivelsen av Sult var Hamsun nøye med å påpeke at hans «arbeid» ikke er noen «roman», men «en bok». Han skrev til Georg Brandes som var en kjent litteratur-kritiker: «Min Bog maa ikke betragtes som en Roman. Der er nok af dem, som skriver Romaner, naar de skal skrive om Sult – fra Emile Zola til Kielland…Og er det Mangelen paa det Romanagtige, som kanske gør min Bog monoton, saa er jo det bare en Anbefaling, eftersom jeg simpelthen havde bestemt mig til ikke at skrive en Roman.» Så da vet jeg det. Jeg har ikke kjøpt en roman. Jeg har kjøpt en bok.
Denne utgivelsen fra 1944 kom ut på Gyldendal forlag. Den er illustrert med tegninger av Tore Hamsun. Jeg måtte google på ny, og ja. Tore Hamsun er sønn til Knut Hamsun. I 1944 var Tore Hamsun sjef for nettopp Gyldendal Norske Forlag etter at Harald Grieg som var administrerende direktør for forlaget fra det ble opprettet i 1925 og helt frem til 1970 var blitt arrestert. Sikkert av tyskerne. Dette var jo under andre verdenskrig.
Vet dere forresten at Knut Hamsun var med på å starte Gyldendal Norske Forlag? Det var nytt for meg.
Sult er skrevet i jeg-form. Hovedpersonen er en fattig og ukjent ung mann som prøver å livnære seg som forfatter i Kristiania, «denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått merker av den….» Han lever konstant på sultegrensen, og forsøker desperat å holde verdigheten oppe. I Sult viser Knut Hamsun hvor desperate mennesker blir når de er fattige og sultne.
Jeg synes det er en passende bok å lese i disse dager.
Det sover ikke mennesker i rennesteinene i Norge, derfor finnes det ikke fattigdom her.Utsagnet overhørte jeg fra noen ved et nabobord en dag jeg var på bytur. De har det mye verre i Afrika skriver noen her på blogg. Det finnes ikke reell fattigdom i Norge. Ja, fattige i Afrika har det nok verre enn fattige i Norge. Om mennesker sover i rennesteinene i Norge, jo det tror jeg at folk gjør. Ikke i Hønefoss, kanskje. Men i de større byene. Men det er vel ganske logisk at de ikke sover i rennesteinene i de travleste områdene av byene. De som er nødt til å sove ute finner seg vel en så rolig plass som mulig i håp om å få litt nattero, få litt søvn. Men fattigdom finnes her i landet. I alle byer og de fleste tettsteder finnes det mennesker som er fattige. Som ikke vet hvordan de skal skaffe seg mat på bordet, klær på kroppen og betale husleie og strøm. Jeg tror første steg på veien med å få løst fattigdomskrisa i Norge er å erkjenne at den finnes.
Selvsagt kan vi ha lange, teoretiske diskusjoner om hva som er “fattigdom”. Kanskje finne andre definisjoner som vi klarer å leve med som “lavinntektsfamilier”, “lavt bemidlede”, “nederst på samfunns-stigen” osv. Det kalde fakta er at mens det lever mennesker her i landet som går sultne til sengs, som tar med seg falske matpakker på skolen (tomme matbokser), som går hele døgn uten næring, som ikke har råd til det vi andre tar som en selvfølge. Samtidig er det de som lever med mat i overflod og som tjener både en og to millioner i året samt får 10.000 kroner for en halvtimes styremøte på teams. Så neste erkjennelse vi må ta er at det er helt unødvendig at det skal være fattigdom i Norge. Det er både mat og penger nok til at alle skal kunne leve trygge liv med mat nok og få dekket sine basale behov. Det må bare litt omfordeling til.
For å sikre at den omfordelingen går på en god måte må den styres på en annen måte enn at de fattige står med lua i hånda og tigger mens vi med litt mer penger kjøper oss bedre samvittighet med å gi almisser. Misforstå meg rett. Det er flott at folk vil hjelpe. Det er flott at privatpersoner gir av sitt overskudd eller det de selv klarer å avse til mennesker som har det vanskelig. Men jeg skulle ønske vi hadde en velferdsstat som sikret at mennesker hadde det de trengte uten at de måtte tigge. Jeg tror og at på den måten, at velferd drives over skatteseddelen så får vi en mer rettferdig fordeling. Både en rettferdig fordeling av samfunnsansvaret, og en rettferdig fordeling av midlene. Det er ikke sikkert at det er de som legger ut de mest tåredryppende historiene på nett som er de som trenger pengene dine mest.
Fattigdom finnes. Skal vi få bukt med den må vi først erkjenne det. Vi må og erkjenne at det er et samfunnsansvar å ta grep som gjør at alle har et minimum å leve av som det går å leve av,
Her om dagen var vi ute og gjorde noen ærend, da Gamle Gubben Grå plutselig spurte om jeg var sulten. Jeg hadde ikke vært så grinete, selv om blodsukkeret kanskje var litt lavt og så litt undrende på han. Jeg spanderer lunsj, sa Gamle Gubben Grå og svingte bilen oppover Hovsmarksveien.
Et litt merkelig sted for en lunsj, tenkte jeg. Jeg vet ikke om noen serveringssteder i den retningen. Hadde han lurt med seg saker for en piknik i det grønne, eller gule da. Verden er mer gul enn grønn. Gul og hvit. Det var etter at den første snøen var kommet. Piknik ligner ikke Gubben. Ikke å tenke ut i det minste. Ikke å spandere lunsj heller. En kaffe-latte i ny og ne, men ikke en hel lunsj. Jeg ble litt urolig. Var fyren i ferd med å endre personlighet?
Oppe i Hovsmarka svingte han inn på industriområde og stoppet utenfor Monter. Der var det en stand eller noe slikt utenfor. Sikkert en kampanje av et eller annet slag. Gamle Gubben Grå forsvant og jeg ble sittende i bilen.
Etter at jeg hadde ventet en god stund dukket Gamle Gubben Grå opp igjen med en halv-varm hamburger i brød, og en flaske is-te. De delte ut hamburgere ved ei bålpanne der ved denne byggevarebutikken. Så forlot han meg igjen. Søkte tilbake til varmen og felleskapet med andre menn med interesse for verktøy og byggevarer borte ved bålpanna.
Muligens ikke helt det jeg forbinder med å bli påspandert lunsj…..
Det er en grå novembermandag. Det er tomt for te. Ei halvt ihjelklemt kaviartube er det eneste som ligger i påleggshylla i kjøleskapet. Dere vet, en slik dag. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha de. Klikker meg inn på bloggtopen og finner ut at jeg er helt nede på 14. plass. Dagen blir ikke lystigere av det.
Indre styrke skriver Mette Josteinsdatter, og jeg tenker at i dag er det ikke mye styrke, verken ytre eller indre, å finne hos denne kjerringa. Jeg sukker stille.
Å bygge den indre styrke og la ingen rive den ned
skriver Mette. Teksten treffer meg. Jeg var kjerringa som fiksa alt, beintøff og hard. Så ble jeg tom for krefter, følte meg svak og hjelpeløs. Den indre styrken var revet vekk. Jeg filosoferer litt over om den indre styrken virkelig ble revet bort eller revet ned. Jeg heller til at den ikke er revet bort, at den bare er revet ned. Som når man bygger med treklosser som barn. Et høyt og flott byggverk som blir revet eller raser av seg selv. Byggeklossene ligger strødd ut over hele gulvet. Men de er der fremdeles. Man må bare bruke tid på å samle de sammen og møysommelig bygge tårnet på nytt. Denne gangen bare litt solidere. Lære av hva som gikk galt sist.
Jeg drev med litt selvransakelse her en natt jeg ikke fikk sove. Hvor var det det gikk galt, og hvorfor? Konklusjonen jeg kom til var at det ikke var rart det gikk som det gikk. Det var litt mange ting, saker, ansvar både privat og på jobb som lå på mine skuldre en stund der. Egentlig litt overraskende at det gikk så lenge.
Selvransakelsen i stille nattetimer fikk meg ikke til å føle meg nedstemt eller trist over tapet av at det livet som engang var var borte. Ikke denne gangen. Ikke motløs eller sint heller. Jeg ble egentlig litt stolt. For ei dame! For det er ikke rart at jeg måtte kaste inn håndkle og gi meg. Det rare er at jeg ikke gjorde det før, eller at jeg klarte å gjøre det før det stoppet av seg selv. Jeg følte meg i grunnen litt glad over at jeg er her. At jeg fremdeles er her.
Jeg så også der i de våkne nattetimene at jeg fikk “hjelp”. At samtidig som jeg helt frivillig og på egen hånd kjørte meg selv i grøfta så var det noen som så tegnene på at jeg begynte å bli sliten. Som så begynnende tegn på svakhet. som på finurlig måte snek seg inn og gjorde sitt ytterste for å få min indre styrke til å smuldre opp. Rustangrep på karosseriet, på selve bærebjelkene i en person.
Jeg har ikke klart å finne ut hvorfor denne, eller disse, personene begynte på det prosjektet. Hvorfor de valgte å bidra til å bryte meg ned i stedet for å forsøke å styrke meg og holde meg oppe. Jeg får vente til neste natt søvnen ikke vil komme. kanskje finner jeg svaret på det og?
Å bygge styrke, om det er indre eller ytre, koster Og det er et langtidsprosjekt med bøtter og spann av tålmodighet og vilje
skriver Mette. Og jeg føler at det er den prosessen jeg har startet på nå. Krabbe rundt på gulvet å samle sammen byggeklossene slik at jeg kan bygge opp min indre styrke igjen. Kloss for kloss skal jeg langsomt gjenreise byggverket og meg selv. Ikke slik at alt kommer til å bli som før. Jeg har tenkt å lære av mine feil – og bygge et byggverk som blir enda sterkere enn det forrige. Jeg har tålmodighet og vilje nok.
Her om dagen hadde Allan et innlegg om svenskejævlar. Salt salmiakk-lakris. Han anbefalte leserne sine å prøve, men understreket at det var salt.
Jeg anbefaler alle å prøve en skikkelig svenskjævlar!!! Dette er dog ikke godteri for sarte sjeler. Sarte sjeler kan holde seg til Freia melkesjokolade og lakrisbåter eller noe sånt, og gamle sarte sjeler foretrekker sikkert kamferdrops. Men for oss andre salmiakklakris-elskere er svenskjævlar virkelig tingen. Prøv da vel;)
Dette er hvordan Allan ordla seg. Jeg er ingen sart sjel. Jeg er heller ikke så gammel at jeg foretrekker kamferdrops. Altså burde svenskjævlar virkelig være tingen for meg. Fremdeles i følge Allan.
Her om dagen da vi var på en aldri så liten utflukt til nabokommunen kom jeg over en slik boks med svennsklævlar. Den var absolutt ikke rimelig. Over 120,- kroer måtte jeg ut med for boksen med “lekkerbiskene”, men hva gjør en ikke for å bli som den o prominente toppbloggeren? Jeg lot meg faktisk influere til å kjøpe en boks med overprisa lakris dynka i salt .
Jeg testet ut en på Gamle Gubben Grå først, selv om han jo er gammel og sikkert snart begynner med kamferdrops i jakkelommen. Han tok den i munnen og fortrakk ikke en mine. Så den var god. Så da puttet jeg en i munnen jeg og. Og du hvor det var salt!!! Jeg er glad i salt jeg altså, men jeg pleier ikke å maule det.!
Når det første salt-sjokket hadde gitt seg, var det faktisk godt! Men det er ikke et godteri du langer inn på med. Jeg tror boksen fort kan bli drøy. Godteri som varer lenge. Tror og jeg har fått et lite tips til julegave til noen….
