Jeg er litt usikker på om arbeidsmoral fremdeles er et begrep som brukes i dag, eller om det også forsvant i takt med at arbeidstakere ble mer og mer klar over sine rettigheter.

Jeg har i svært mange år vært en av de som opplyser arbeidstakere om rettighetene deres, og hjelper de å få det de har krav på. Enten det er penger, fritid eller andre ting som er fastsatt i lov- og avtaleverket. Og ja, jeg har vært med på å fremforhandle en del slike avtaler.  Det at arbeidstakere ikke finner seg i alt en arbeidsgiver kan finne det for godt å bestemme er bra. Også en bevisstgjøring av hvilke rettigheter man har som arbeidstaker også.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Samtidig som jeg mener å ha sett en utvikling hvor arbeidstakere blir mer og mer bevisst hvilke rettigheter de har ser jeg og at mange tror de har rett på langt mer enn det de faktisk har krav på.  At arbeidshverdagen i litt vel grad skal tilpasses slik at den passer inn i deres liv – ikke omvendt.
Hvilke plikter man har som arbeidstaker synes å bli mer og mer glemt.
Antar det kan ha en sammenheng med at plikt heller ikke er et ord som klinger bra i våre dager.

Jeg kom til å tenke på det etter å ha lest et par innlegg i dag.

En blogger forteller at hen har første dag i ny jobb i dag. Ny jobb med hjemmekontor og greier! Spent på å komme i gang med alt det nye. Nytt PC utstyr fra arbeidsgiver er blitt satt opp hjemme. Masse nytt å sette seg inn i. Det er lett å glede seg med den som skriver.
Det er bare en ting jeg reagerer på. Hun poster blogginnlegget om den nye jobben klokka 09.59 på en mandag.
Jeg aner selvsagt ikke når arbeidsdagen er avtalt å starte for denne arbeidstakeren eller hvilken avtale hun og arbeidsgiver har om arbeidstid. Jeg håper at arbeidsdagen ikke starter før tidligst klokka 10.00…..

Det andre innlegget jeg reagerer på er et innlegg fra noen som har vært på jobbintervju, både en og to runder. Etter hva vedkommende har fått inntrykk av er stillingen hennes. Like vel har hun, tross purring, ikke fått tilsendt noen arbeidskontrakt på mail slik hun var forespeilet. Hun har riktignok heller ikke fått beskjed om at stillingen har gått til noen andre. Men snurt og litt frustrert skriver hun et blogginnlegg om saken. Om hvor dårlig behandlet hun føler seg og vor useriøs hun ser på denne arbeidsgiveren. Heldigvis uten å nevne hvilket firma det er, men likevel.
Jeg sukker for meg selv. Det der kan for være avskjedsbrevet til den stillingen. Tenk om hun var innstilt som nummer to eller tre til stillingen. Da må arbeidsgiver avklare med de eller den søkeren som er over deg på lista før de enten gir deg tilbudet eller sender en meddelelse med “Beklager, bedre lykke neste gang”.

Jeg hadde over 800 sideklikk på min blogg i går. Jeg har ingen anelse om hvem de aller fleste av de er. Noen faste lesere som jevnlig legger igjen kommentarer i kommentarfeltet er det jo, men kanskje maks 10 av godt over 800.
Det er altså mange som leser bloggen min som aldri gir seg til kjenne. Det er helt greit. Jeg forteller ikke NRK eller Lokalavisa at jeg jevnlig er inne på deres sider.

Som arbeidstaker mener jeg man bør regne med at arbeidsgiver en eller annen gang snubler over bloggen din. Ikke at de driver bevisst overvåking av deg, men at de nå eller senere kan få med seg hva du skriver på nett og når du skriver det du skriver. Det samme gjelder og fremtidige arbeidsgivere.
Det mener jeg at vi som ønsker å ytre oss offentlig på en blogg bør være bevisst.

Som jeg har sagt før, det er stor forskjell på hva blogg og en personlig dagbok. Det er og forskjell på en blogg og en privat chat med bestekompisen.
Bare et godt råd fra meg.

Leser til min store forundring at noen av nettavisene gjør en stor greie av at Kong Harald blir hentet hjem fra sykehuset i Malaysia for Kongeriket Norges regning. Det snakkes om en kostnad på to millioner (?), og om privat reiseforsikring. At dette var en privat ferie og hvor dumt og lite gjennomtenkt det var av Kongen og dra til Malaysia når han skulle bli syk. Han er jo 87 år gammel og ingen ungdom lenger. Flere sykemeldinger har han og hatt det siste året.

Jeg hisser meg faktisk opp over denne smålige diskusjonen. Han er Kongen vår! Selvsagt henter vi han hjem. Ferdig snakka! Jeg er kanskje ikke en utpreget royalist, men dette er en helt grei bruk av mine skattepenger.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Ok, så vet du om noen som ble syke i utlandet som måtte ta vanlig rutefly hjem,  eller som måtte nøye seg med et “vanlig ambulansefly”.  Og vær så snill kom ikke drassende med Bamsegutt og hvor lite hjelp han fikk av den norske stat. For meg er det relativt stor forskjell på Kongen og Bamsegutt, og i akkurat denne saken er det greit at det er forskjell på folk.

Vår kjære Konge har vært en del syk det siste året. Hatt noen sykemeldinger. Om han har hatt færre eller flere sykemeldinger enn andre på sin alder er vanskelig å si. De fleste på hans alder er ikke i en slik posisjon at de trenger sykemelding hvis de ikke er helt i form.

Mange mennesker på mange og 80 år er ved god helse og klarer helt greit å reise på ferie til Malaysia eller andre eksotiske steder. Hvorfor skal vi nekte de det? Mener man at eldre personer skal sitte å vente på døden mens de gomler kamferdrops? Svigermor er på alder med Kongen. Hun var på Madeira i forrige måned, er i Spania nå og har tenkt seg til USA til sommeren har jeg hørt snakk om. Jeg har overhode ingen planer om å stoppe reiseplanene. Man er selvstendige mennesker selvstendige om man har passert 80.

Hva det feiler Kongen er en ting. Jeg er mer opptatt av hva som feiler folk. I går satt 100.000 vis og fulgte Kongens fly fra Malaysia og hjem. I forkant av at han skulle transporteres fra Gardermoen til Rikshospitalet gikk politiet ut og ba folk ta hensyn i trafikken, ikke stoppe opp, ikke gjøre noe annet enn å kjøre hensynsfull og vanlig slik at også siste del av reisen skulle gå smertefritt.

Jeg rister oppgitt på hodet. Tenk å lure langs E6 rett før midnatt en søndag for å kunne få tatt det optimale bilde av en ambulanse med en 87 åt gammel pasient.

Ja vi er glad i Kongen og ønsker han alt godt, men selv om han er en folkekonge er det vel ingen som forventet at han skulle ligge i ambulansen og vinke til folket eller stoppe opp for å ta en prat med noen av de fremmøtte?

Ansatte og besøkende går ut av sykehuset nesten som om det skulle være en vanlig dag… hører jeg en reporter rapportere fra Rikshospitalet nå. Ja, det er mest sannsynlig en relativt vanlig dag på Rikshospitalet. I det minste på de avdelingene hvor Kongen ikke er pasient. Man stenger jo ikke ned hele hospitalet, skriver ut alke pasientene og legger ned all poliklinisk aktivitet selv om Kongen er pasient og halve Norges pressekorps står opplina for å få med seg hvem som kommer og ikke kommer på besøk.

Jeg ønsker Kongen alt godt og riktig god bedring! Kan vi ikke bare gi den gamle mannen og hans familie litt ro. Gi han ro til å bli frisk, lov til å være syk.  Jeg tror det er det han trenger nå.

Slapp av det er et arkivbilde. Det går langsomt mot vår her rundt Drømmehuset også. I går så jeg 5 halv-visne gress-strå ved siden av trammen, og veien utenfor Drømmehuset er fri for snø og is. (I det minste midt i veibanen.)
Men her jeg sitter med tekopp og tastatur begynte jeg å tenke på Hvilke sted ville jeg skrevet opp på min bucket-liste? Hva er liksom drømmereisemålet?  Jeg kom ikke på et eneste sted.

Det er selvsagt mange steder jeg kunne ha lyst til å oppleve. Det hadde vært flott å vandre på Den kinesiske mur, se Eifeltårnet, eller klatre i globusen på Nordkapp-platået, men jeg lever helt greit uten de opplevelsene. Jeg kunne like godt ha sagt ta Orientekspressen, se London Bridge og en tur til Prekestolen. Jeg hadde sagt ja-takk til de opplevelsene og. Men livet hadde ikke blitt noe fattigere om jeg aldri får oppleve det.

Jeg har ikke noe jeg drømmer om å oppleve heller. Sånne ting som man skriver på en slik bucket-liste. Du vet hoppe i fallskjerm, svømme med delfiner, gå på ski over Grønland….
Det måtte være å bli bestemor. Det tror jeg er en fantastisk opplevelse jeg håper å få oppleve. Med tre barn er håpet om det til stede, men det er ikke noe jeg kan styre eller ha innvirkning på. Ikke har det noen umiddelbar hast heller. Jeg har jo planer om å bli 100 år.

Synes du det høres trist ut?
Ei resignert kjerring i slutten av femtiåra som sitter i gyngestolen og drømmer om barnebarn. Ei kjerring som ikke har noe hun føler hun må utrette, oppleve eller få med seg.  Som ikke har et mål å styre mot, en drøm som hun virkelig vil arbeide for å få oppleve.
At jeg liksom sitter der i gyngestolen eller ligger under pelspleddet på sofaen og tenker det var det. Det var det livet. Det var det jeg fikk ut av det.

Vel, jeg ser ikke helt slik på det.
For selv om jeg ikke har noen drømmer om ting jeg bare må oppleve betyr ikke det at jeg føler meg ferdig med livet, ferdig med å leve. Jeg har som sagt et mål om å bli 100, og jeg har absolutt ingen planer om å ligge under pelspleddet på sofaen i over 42 år for å få oppleve det. Jeg har jo planer om å fylle de 42 årene med noe. 

I stedet for å lengte etter noe jeg kanskje aldri får oppleve ønsker jeg heller å nyte de opplevelsene jeg får.
Hvis man alltid har drømt om å oppleve Provence føles Hadeland som en dårlig erstatning. Men glem Provence. Når jeg sto på Grindvoll på Hadeland og så ut over grønne sletter sist sommer så nøt jeg de grønne slettene en liten times kjøring fra Drømmehuset. Ikke som en dårlig erstatning for slettene i Frankrike, men fordi det var et godt sted å være der og da.

Jeg vil heller fylle livet mitt med slike opplevelser så ofte som mulig, gjerne hver uke, enn å sitte å drømme om den ultimate opplevelsen en eller annen gang langt der fremme.

For meg handler det om å gripe de mulighetene livet gir – eller kanskje like mye å ta i bruk de mulighetene vi alle har. Ikke vente på at noen skal gi deg mulighetene, dytte de på deg.
De gode opplevelsene står i kø utenfor din egen inngangsdør, samme hvor du holder til. Ja, noen ganger behøver du ikke forlate huset en gang for å gi deg selv en god opplevelse. En nytrukket kopp te, en god bok og et blafrende stearinlys. Noen ganger skal det ikke mer til.

Det er så mange som ser begrensningene i eget liv i stedet for mulighetene. Jeg har ikke økonomi til å planlegge fottur på Den Kinesiske mur eller bein til å gå turen over Besseggen. Det betyr ikke at det ikke finnes mer enn nok turer jeg kan gå og som lar seg gjennomføre i dag, eller til helgen.

Jeg er ikke ei livstrett resignert kjerring som mener livet ikke har mer å by på. Jeg er ei kjerring halvveis i livet med troa på at livet har utrolig mye bra å by på. Det er bare å forsyne seg. Skape meg selv et godt liv fult av opplevelser som gjør meg godt. Livsnyter tror jeg man kan kalle det. For jeg nyter virkelig livet.

Nå ser jeg skyene sprekker opp og sola skinner. En ny dag ligger der og jeg er klar til å gripe de mulighetene den gir meg.

Vi tar oss tid til en liten historietime i dag. Olav Meisdalshagen har spøkt i tankene mine siden frokosten i går.  Stortingspolitikeren som fikk hjerneblødning etter å ha holdt et innlegg på Stortinget i 1959, og døde samme kveld på sykehuset.
Det som har opptatt tankene mine er hva var det de debatterte? Var det engasjementet og debatten som utløste hjerneblødningen?
Økt blodtrykk og stress kan utløse hjerneblødninger. Det er ikke utenkelig at en litt opphetet debatt, gjerne etter lange dager med forberedelser kan være de utløsende faktoren.
Det døde for eksempel en dansk partileder denne helga etter et møte i partiet.

Først litt om hvem denne Olav Meisdalshagen var. Det er jo greit å plassere mannen.
Han var født i 1903 i Valdres. Han kom fra ganske enkle kår. Faren kjøpte en husmannsplass hvor han og søsknene vokste opp. Brødrene hans ga han økonomisk støtte så han kunne ta utdanning. Han tok eksamen artium på landsgymnaset på Voss, og reiste etter det til Oslo hvor han studerte juss.
Han hadde et opphold i studiene hvor han arbeidet ved Oppland Arbeiderparti sin filial i Valdres, men fulførte etter hvert studiene og åpnet advokatpraksis på Fagernes.
Det står forresten en byste av han i en park på Fagernes.

Han ble med i Arbeiderlaget mens han gikk på landsgymnaset på Voss, og var aktiv i arbeiderbevegelsen.
Han mente at det var som advokat han kunne gjøre mest nytte for seg ved å “hjelpe småkårsfolk til sin rett.”  
I 1931 kom han inn i kommunestyret i hjemkommunen Nord-Aurdal, og i 1933 ble han vararepresentant til Stortinget.
Fra 1936 og til sin død i 1959 hadde han fast plass.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

I en debatt i Stortinget i februar 1940 hadde Olav Meisdalshagen gjort det klart at han mente at nazister og kommunister måtte sidestilles som trussel mot samfunnsordenen, og han gikk inn for pressesensur, yrkesforbud for kommunister på visse arbeidsplasser og andre tiltak. Det ble til og med diskutert internering av kommunister, der betegnelsen «konsentrasjonsleir» ble brukt; den litt mildere betegnelsen «interneringsleir for upålitelige personer» var rett nok mer i bruk.

Meisdalshagen var altså kritisk til nazistene likevel var han blant flertallet i Arbeiderpartiets stortingsgruppe som 1940 støttet de tyske kravene om avsettelse av kongen.
Han var imidlertid en av de ytterst få fra dette flertallet som etter krigen ble gjenvalgt på Stortinget.

At Meisdalshagen fikk denne tilliten etter krigen til tross for sitt standpunkt i 1940 kommer nok av at han var aktiv i motstandskampen under krigen og var blant annet områdesjef for Milorg i Valdres.
Etter et flydropp av våpen over området mellom Hallingdal og Valdres ble deler av våpnene funnet og tatt av Gestapo og blikkenslageren som lagret våpnene arrestert.
Meisdalshagen og tre andre i Milorg holdt etter arrestasjonen et krisemøte og kom til at fira av de, deriblant Meisdalshagen burde reise til Sverige. Meisdalshagen og en til dro straks via Bagn til Oslo og etter hvert videre til Sverige. Det var nok smart, for få dager senere var Gestapo tilbake og arresterte ytterligere åtte stykker. Blant de var kona til Meisdalshagen som ble tatt med som gissel av Gestapo. Hun ble sittende i fengsel en måned.

I Sverige var Meisdalshagen sekretær på Flyktningkontoret i Stockholm før han kom seg videre til Engeland hvor han var Distriktsspesialist i Milorg i London.

Etter krigen markerte Meisdalshagen seg på Stortinget som kritiker av partiets nye økonomiske politikk, likevel bla han Finansminister i perioden 1947-1951.

Gjennom hele sitt politiske virke var Meisdalshagen NATO-skeptiker og sterkt kritisk til forsvarspolitikken. I regjeringen utviklet det seg et motsetningsforhold til forsvarsminister Jens Christian Hauge.
Et eksempel på det kan vi hente fra 1951.
Meisdalshagen ønsket seg ut av vervet som finansminister.
Meisdalshagen ble fra flere hold bedt om å fortsette.
Så kom en overraskende henstilling fra Opland Arbeiderblad 4. mai. På lederplass i Meisdalshagens lokalavis kom en etter den tidens mål usedvanlig frimodig anbefaling: Jens Chr. Hauge bør gå av. Mannen var dyktig, men hans politiske
erfaring strakk ikke til i den krevende øvelsen det var å knytte parti og forsvarsdepartement sammen. Avisen foreslo Trygve Bratteli som ny forsvarsminister.
En slik innblanding i regjeringens sammensetning fra en partiavis hadde man knapt sett etter krigen, og den gikk ikke upåaktet hen i Verdens Gang og andre aviser. Var det Meisdalshagen som talte gjennom egen avis?
På den tiden var det uvanlig at aviser i Arbeiderpressen skrev noe annet enn det regjeringen ønsket de skulle skrive.
Ingen av de gikk ut av regjeringen da.
Meisdalshagen gikk i november samme høst likt med at Gerhardsen trakk seg som statsminister og ble etterfulgt av Oskar Torp.

Striden mellom Meisdalshagen og Hauge blusset opp igjen i 1953 da man fikk en sak til behandling i Stortinget om NATOS krav om økt verneplikt. De sto langt fra hverandre i forsvarspolitikk de to.

Da Gerhardsen kom tilbake som statsminister i 1955 ble Meisdalshagen Landbruksminister. En post han hadde til 1956.

Det var ikke en sak om verken forsvarspolitikk eller landbrukspolitikk som skulle bli gjenstand for Meisingdals siste innlegg fra Stortingets talerstol. Det var en sak om gode gamle Programbladet. De som har levd like lenge som meg husker sikkert det.
For å være mer nøyaktig en sak om ulovlig prissamarbeid mellom trykkeriene i Oslo, og som ble oppdaget etter en anbudsinnhenting for Programbladet til Kringkastingen.
En av de ivrigste på talerstolen den dagen i denne saken var en ung Kåre Willoch i sin første periode som fast representant på Stortinget.

Jeg skal overhode ikke gi Willoch skylden for Meisdalshagens død. De var uenige i spørsmålet ob trykkeriene eller priskontrollsmyndighetene var mest å laste for denne saken, men de behandlet hverandre pent. Andre representanter var kanskje ikke like høflige mot hverandre.

Jeg synes bare at det er trist at når en representant segner om og dør i stortingssalen, at det er etter en sak om prissamarbeid og et Programblad.  kanskje ikke den største, viktigste og mest prinsipielle saken.
Møtet var på en lørdag formiddag, saken gikk ut over tidsrammen kan jeg lese av referatet.
Kanskje var han bare sliten og lengtet hjem til Valdres.

Hvis du lurte, da saken etter en fire timer lang debatt kom opp til votering ble innstillingen enstemmig vedtatt. Det var altså en sak alle innerst inne var enige om……..

Om ti dager setter Gamle Gubben Grå og Kjerringa kursen sørover for å lete etter våren. Vi har noen avtaler i Vestfold, vi har hørt det er mer vår der.

Vi har som sagt noen planer men er åpne for flere forslag til hva vi bør få med oss.
Så har du et sted i Vestfold du mener vi helt klart må besøke for å finne vårstemningen kom med forslag.

Driver du en liten bedrift du tenker det kunne være morsomt om Kjerringa og Gamle Gubben Grå stikker innom og gir hederlig omtale er vi åpne for samarbeid.
Selv om jeg som regel ligger et sted mellom nummer 10 og 15 på bloggtopplista føler jeg meg absolutt ikke som noen “toppblogger”, og er helt fri for primadonna nykker.  Så å ta kontakt kommer ikke til å koste skjorta.
Det er utrolig hvor positivt denne Kjerringa kan ordlegge seg etter for eksempel en kopp kaffe-latte. Gamle Gubben Grå er svak for karbonadesmørebrød og Napoleonskaker. (Bare nevner det.)

Vi er ute etter de gode opplevelsene som kan gi gode blogginnlegg.
Et forfattermøte med en lokal forfatter mot en signert utgave av boka.  Besøk i et lokalt galleri eller hos en lokal brukskunstner… En ildsjel som bare vil vise oss hva vedkommende brenner for eller et sted vi bare må få med oss. Ja det er nesten bare fantasien som setter sine begrensninger. Din fantasi.

Skulle noen som driver en overnattingsbedrift ønske å gi oss tak over hode for en natt er vi ikke fremmede for det heller. Litt omtale av en bortglemt perle sånn helt på starten av vår- og sommersesongen er aldri dumt.
Det er gjerne de små, litt ukjente stedene som gir de mest spennende blogginnleggene. De som lokker lesere som kanskje og vil ta turen. Miniferier er inn i bloggmiljø.

Så holder du til i Vestfold og ønsker besøk av Gamle Gubben Grå og Kjerringa nøl ikke med å ta kontakt på [email protected], eller legg igjen en beskjed i kommentarfeltet så tar jeg kontakt.

Leser i Aftenposten at Tryvannstårnet skal selges. Jeg synes det er trist at noe byantikvaren har kategorisert som «nasjonalt kulturminne med svært høy verdi» ikke skal forbli i offentlig eie. Men slik er det vel når vi har offentlig fattigdom i et av verdens rikeste land.

Lurer på hva Thomas Heftye hadde ment om den ideen. Det var han som i sin tid gav det første Tryvannstårnet til Oslo i 1867. Hans tanke var at det skulle lokke folk opp i marka, og gjerne videre ut i naturen. Kravet hans for gaven var at det skulle være “til almenhetens benyttelse”.  
Thomas Heftye døde i 1886, så hvem bryr seg vel i dag om hva han måtte ha ment. Fyren har hvilt på Vår Frelsers gravlund i snart 140 år.

Det første Tryvannstårnet var av tre og var 18 meter høyt, Siden er det bygget tre nye og stadig høyere tårn. Dagens  utgave på 118 meter er fra 1963.
Tårnet har vært brukt til mye: Utsiktspunkt og landemerke for markafolk, brannvakt i tørre sommermåneder. Og fra 1923 radiosender i nøkkelrolle for NRK.
Mindre kjent er trolig rollen under den kalde krigen. Tårnet var sentralt i Natos overvåking av Sovjet – med sammenhengende linjer fra Tyrkia til Nordkapp.

Folk strømmet til tårnet som utsiktspunkt. I åpningsåret 1963 var det150.000 besøkende der for å se utsikten. Jeg husker at jeg var der med foreldrene og søsknene mine en gang på starten av 1970-tallet. Lurer og på om jeg har vært der på skoletur en eller annen gang.

Tryvanstårnet har vært stengt siden 2005. Nye krav om rømningsveier satte kroken på døra for den turistopplevelsen.

Nå skal det selges. Jeg synes som sagt at det er trist. Men det er og trist at tårnet har stått stengt i snart 20 år.
Hvis private investorer må til for å få liv i bygningen igjen er det bra.
Det blir spennende å se hvem som tør gi seg i kast med den oppgaven og om tårnet vil oppleve en ny storhetstid.

Akkurat i dag føler jeg ikke mitt valg av hobby som direkte sunn, men som man reder så ligger man.

Det hele starter i går kveld. Jeg fikk en mail fra Rødt sentralt om at vi i lokallaget måtte søke partistøtte hos Statsforvalteren senest i går.  Mulig det har gått ut beskjed om dette tidligere, men jeg som ny leder for lokallaget ble litt stresset. I tillegg var det blitt litt ut på kvelden før jeg satte meg ned med dette. Vi var i Oslo hos Datteren i går.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Du måtte inn på en side, velge riktig fylke. riktig kommune og ikke minst riktig parti. Når det var på plass kunne man søke om rolle på vegne av partiet etter å få klarsignal på mail.
Det med å velge parti valgte meg noen kvaler. Jeg fikk ikke opp Rødt på Ringerike. Sånn stresser meg. Spesielt når det var siste frist om noen få timer.
Etter litt knoting fant jeg ut hvordan jeg skulle få rullet i lista med partier, men det var ikke helt lett på mobilen. Burde liksom hatt litt flere fingre.
Vel, jeg trykket litt feil, bommet på en linje og vips så hadde jeg søkt om rolle for Pensjonistpartiet på Ringerike.
Fant ingen steder å gjøre “u-done”, og sendte en mail til Statsforvalteren om feilen. Så om mulig enda mer stressa begynte jeg på et nytt forsøk med dobbeltsjekk på samtlige punkter og fikk søkt tilgang som leder for Rødt. Fikk ordnet det som skulle sendes inn. og langsomt sank stress hormonene og blodtrykket tilbake på normalt nivå.

Jeg våknet i dag morges til mail fra Fylkeslederen i Pensjonistpartiet i Buskerud sendt i går kveld. Rimelig bryskt spurte han om det var riktig at jeg hadde søkt Statsforvalteren om en rolle for Pensjonistpartiet.
Det var bare å legge seg flat og forklare det som hadde skjedd. Innen klokka 9.15 hadde jeg fått mail tilbake at han forsto at jeg hadde gjort en feil. Alt ok.

Klokka 9.59 ringte lederen fra Ringerike Pensjonistparti og spurte litt bryskt om det medførte riktighet at jeg hadde forsøkt å søke om en rolle i Pensjonistpartiet.
På ny måtte jeg innrømme min brøde og legge meg flat. Samtidig som jeg følte meg ganske dum.
Litt glad for at det var Pensjonistpartiet. Håper de har litt større forståelse for at folk kan gjøre feil på slike digitale hjelpemidler.
Han forsto også at jeg hadde gjort feil og at jeg ikke hadde forsøkt å snoke til meg partistøtta til Pensjonistpartiet.

Litt glad for å se at systemet virker. At ikke hvem som helst bare kan logge seg inn og utgi seg for å representere noen. Samtidig – litt flaut å være den som gjør så lokale partiledere får høy puls og morgenkaffen i halsen. Den lokale kommunistlederen har forsøkt å snike seg inn på deres arena.

Jeg er heldig. Jeg er gift med et vandrende orakel. Det er utrolig mye kunnskap som Gamle Gubben Grå har.
Når vi er på slike steder som Norsk Folkemuseum er det veldig inspirerende. Han har mye kunnskap om historie og tilfører utfluktene våre masse. Vi har og evnen til å undre oss sammen, samt at vi gjerne oppsøker mer kunnskap hvis det er noe som trigger vår nysgjerrighet og Gubben ikke har svaret på rede hånd. (Eller jeg føler behov for å dobbeltsjekke. Som regel har han rett, men jeg klarer ofte å finne litt tilleggsinformasjon.)

Andre ganger ser jeg helst at han ikke deler all kunnskapen han har om et tema akkurat der og da. Det hender han plukker opp et stikkord, lar det gå gjennom kartoteket i hjernevinningene, og når vi andre har gått videre i samtalen kommer han med en lang utredning om temaet vi så vidt var inne på i sted.
Gjerne hvis han kan dra en sammenligning til “krigen”.
Og til tross for hvor mange kriger som blir kjempet og har blitt kjempet i verden opp gjennom historien så er “krigen” andre verdenskrig.
Noen ganger virker det som om Gamle Gubben Grå husker denne krigen, men han ble født i 1963 18 år etter at krigen var over.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg har forsøkt å få han til å innse at vi kanskje står på randen av tredje verdenskrig, at han kanskje kunne bruke litt av sin kunnskaper til å diskutere sånne ting med meg. Som situasjonen på Gaza eller at det faktisk nå i 2024 er krig i Europa.
Joda, det går en stund. Fem minutter eller så. Men så er han plutselig inne på Jens Kristian Hauge, og da er det i gang med historietimen igjen. Bjørn Arild Gram når nok ikke Hauge til anklene en gang. Litt usikker på om Gamle Gubben Grå, dette vandrende orakel, vet hvem som er forsvarsminister. Det må testes.
Hvem er forsvarsminister i Norge? Jeg spør Gamle Gubben Grå der han står og røyker i utgangsdøra. Det er ikke Gram for han måtte gå av på grunn av noe dame-greier, sier Gamle Gubben Grå og begynner å tenke.
Når jeg sier at Gram var på Debatten som forsvarsminister på torsdag…. blir vi enige om at det var forgjengeren som måtte gå av på grunn av noe “dame-greier”:
Jeg unnskylder Gamle Gubben Grå for ikke å være helt stø på den sittende regjering. Jeg mener, de regjeringspostene har skiftet relativt ofte i Støre sin regjering. Det er fort gjort å gå litt surr.

Jeg tar et spørsmål til, bare for å bevise det jeg skriver.
Hvem er den beste forsvarsministeren Norge har hatt?
I dag har jeg lest meg opp. I dag skal vi ha en lang prat. Det er lørdag. Jeg har god tid.
Gamle Gubben Grå setter seg godt til rette, later som om han tenker seg om ett sekund eller tre, og så kommer det. Det må være Jens Kristian Hauge. Og så kommer en lang tale om alt det flotte Hauge gjorde for landet, og hvor framsynt han var.

Jeg lar Gubben snakke lenge. Dette elsker han. Så sier jeg; Men han var ikke arbeider. Han var advokat og meldte seg inn i Arbeiderpartiet for å få makt. “Fjorten-dagers-sosialisten” kalte Martin Tranmæl og LO-leder Konrad Nordahl han. Han ble tilbudt 1.plassen på Oslo Venstre sin stortingsliste.
Er ikke det både du og jeg er mest kritisk til dagens Arbeiderparti. At de mangler arbeiderbakgrunn? Det her startet ikke med Gro ser det ut til.

Gamle Gubben Grå er ikke uenig. Men likevel mener han at det var rett mann, og at han gjorde en utmerket jobb i etterkrigstiden med å bygge opp forsvaret, Statoil, ja det var ikke den ting Hauge ikke skal ha æren for.
Jeg gir Gubben rett i at han sikkert var flink og tok mange fornuftige grep.
Likevel ønsker jeg og påpeke at jeg ikke ser så mye sosialistisk eller sosialdemokratisk politikk i hans virke. At den tankegangen som jeg forbinder med arbeiderbevegelsen i mellomkrigstiden og kanskje og i etterkrigstiden ikke var så fremtredende hos denne advokaten og industrimannen.

Gamle Gubben Grå gir meg rett i det. Men han hadde Gerhardsens tillit er hans motargument.
Ja, jeg gir han rett i det. Det virker som om han har ubegrenset tillit hos Gerhardsen. At han nesten kan gjøre hva han vil. Han var nok en slik mann som hadde stor tro på seg selv og sikkert fikk utrettet mye han selv mente var riktig.

Jeg elsker slike samtaler. Jeg elsker Gamle Gubben Grå øser sin kunnskap over meg, og når jeg kan komme med motargumenter eller innspill. Det er mye å lære av slike samtaler for oss begge.
Det er kanskje ikke slike samtaler alle andre par har over frokosten en lørdag morgen. Jeg er heldig som har Gamle Gubben Grå. Vi passer godt sammen.

Under denne samtalen dukket det opp to temaer jeg må undersøke nøyere.
Det ene er salg av tungtvann til Israel og Hauges rolle i det.
Det andre er Finansministeren i Gerhardsens andre regjering. Olav Meisdalshagen. Gamle Gubben Grå forteller meg at han ikke var så begeistret for Hauge. Jeg leser meg litt opp på han og ser at han faktisk døde av hjerneblødning etter å ha holdt et innlegg på Stortingets talerstol. Da må du ha vært engasjert. Jeg lurer på hvilket tema som var til debatt og gjerne hva han sa i innlegget sitt. Det skal jeg prøve å finne ut.

Bildet over her et fra gårdsplassen til Drømmehuset. Som dere ser vårstemning i form av is polert blank og våt og ikke minst glatt av 24 timer sammenhengende regn.

Den gårdsplassen har jeg forsert tre ganger allerede i dag. To ganger da jeg gikk tur mef hundene. Vi måtte jo nødvendigvis starte og ende turen med å forsere gårdsplassen. En tur for å komme meg til bilen. Vi skal nemlig ut på tur.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

De to turene med hundene gikk greit. Jeg hadde piggsko. Men når jeg skal spraye rundt som dame mer enn kjerring lar jeg piggskoene bli hjemme. Jeg kom meg trygt til bilen. Slapp å ta et ufrivillig bad midt på gårdsplassen, heldigvis! Selv om jeg trappa som ei gammel kjerring kjente jeg at jeg skled på underlaget flere ganger. Å du som jeg gleder meg til det blir bar mark og en stakkar kan ferdes ute uten å føle at det er risiko-sport.

Ukemenyer. De fleste av mine lesere vet hva jeg mener om slike innlegg, og her sitter jeg for andre dag på rad og skal lage en ukemeny. Livet føles ikke rettferdig.
Det ble ikke noen marengsbunn i går. Ikke noe kaffe i kurvstolene på trammen heller.  Kjerringa lå rett ut under pelspleddet på sofaen slått ut av forkjølelse. Da frister det ikke å sette seg ut på trammen for å drikke kaffe i øs, pøs regnevær. Ikke hadde jeg energi til å mase på Gamle Gubben Grå om den marengsbunnen heller. Det fikk holde at han dro til byen for å kjøpe Paracet, Halslinser og cola til meg.

Men det var ukemeny dette skulle handle om.
Så da blar jeg i utklippshaugen min og kommer med ukemenyen for neste uke her i Drømmehuset. Så har dere hele helga til å lese dere opp og skaffe ingredienser på.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Mandag har jeg planer om at det skal lages Islagkake med sommerbær. Høres som noe som kan nytes på trammen hvis sola skinner. Det er to marengsmandelbunner fylt med hjemmelaget jordbæris og pyntet med blåbær, jordbær, hvit- og mørk sjokolade.
Tror vi må rydde plass i fryseren før mandag skal vi få plass til denne. Men du så digg om det blir noe av.

Tirsdag litt enklere men ikke mindre sommerlig. Da blir det Jordbæris på pinne. 
Det er hjemmelaget jordbæris frosset ned i engangskrus.

Onsdag har jeg planer om å lage browni-kaffeis-sandwich. Det er hjemmelaget browni i en ganske tradisjonell oppskrift. En iskrem med kaffe og honning som skal ha softis-konsistens mellom to lag med brownie. Den skal serveres sammen med kaffe og litt krem.

Torsdag skal jeg til legen til sjekk. Da er jeg sikkert litt opptatt av blodsykker og det å fremstå som sunn. Så da er det slutt på iskrem og andre herligheter. Da blir det Melonsalat. Den består av tre typer melon sammen med spinat, fetaost og pinjekjerner. Kjenner jeg Gamle Gubben Grå rett blir det enten forsøkt lurt bacon opp i salaten eller servert sammen med for eksempel svinekoteletter.

Fredag er det helg og kanskje kommer Svoger. Da skal vi bake Lagkake med bringebærskum. Et ganske så tradisjonelt sukkerbrød fylt og dekket av bringebærkrem og toppet med alle de bærene du finner i butikken.
Er det noen som trenger å føle at det er vår så er det Svoger.

Lørdag blir det Sandvich med rekesalat. Greit å ha med hvis vi skulle ta med Svoger på tur ut for å leite etter våren.

På søndag skal jeg på årsmøte i Rødt Buskerud. Da må karene klare seg selv. Da tenkte jeg de kunne kose seg med litt Laksedip med salatbåter før Svoger koser seg i kø innover til Oslo. Kjenner jeg han rett vil han forsøke å komme seg relativt tidlig av gårde.

Alle oppskriftforslagene mine denne gangen er hentet fra Hjemmet 25.2021 (dansk utgave). dere vet meg og gamle ukeblader….