Langt inne i granskogen blant steinurer og skråninger ligger noen smale jernbanespor. Ikke slike jernbanespor du finner på vanlige smalspora veterantogbaner som Urskog Høland banen. Men skikkelig smale. Bare 60 cm brede. Slike spor du gjerne finner på anlegg eller i gruver.

Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg har vært på Lommedalsbanen i dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette er ikke en nedlagt togstrekning tatt vare på av lokale krefter, men egentlig en litt spinnvill historie om hva en kan få til hvis en bare har nok engasjement og ståpå-vilje.

Det hele startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbane-entusiast, Olaf Wiegels. En unggutt med en drøm om å eie sin egen jernbane fant et par trallehjulganger langt nede i ei steinur i Krokskogen. Rester etter at Arbeidstjenesten hadde laget skogsbilvei der under andre verdenskrig. Etter litt overtalelse fikk han faren sin til å bli med og hente trallehjulgangene, så snekret han sitt eget jernbanespor, og anla sin private jernbane mellom blomsterbedene på farens gartneri. Banens lengde var 60 meter, og vognene tegnet og snekret han selv på de gamle hjulgangene. Eventyret var i gang.

Den lille toglinjen ble lagt ned i 1959, da faren trengte plassen til nytt ekspedisjonsbygg i gartneriet, men jernbane-eventyret var ikke slutt av den grunn.

I 1968 ble han tipset av en annen jernbane-entusiast, om at det fantes et lite damp-lokomotiv til sånne smale jernbaner med 60 cm sporvidde ved Bjørkaasen Gruber i Ballangen i Ofoten.
Olaf Wiegels og en annen jernbane-entusiast,Carl Fredrik Thorsager sendte et brev til gruveselskapet i Ballangen, og fikk lov å overta damp-lokomotivet vederlagsfritt, og så dro de og hentet det. (En litt lang historie noe forkortet.)

Lokomotivet som er det du ser på bildet over ble etter ankomst Lysaker stasjon i november 1968 plassert i hagen til Thorsanger på Bestum i Oslo beste vest.

Sommeren etter, i 1969, ble lokomotivet flyttet igjen. Denne gangen til den gamle smalsporlokstallen i Sandvika der hvor Sandvika Storsenter er i dag.

I Januar 1973 måtte lokomotivet flyttes igjen, NSB hadde leid ut hele bygningen til Sigvartsen Steinindustri.
Etter lang tids overtalelse fikk Olaf endelig et ja fra faren om at han kunne få en liten plass til damplokomotivet i gartneriet, og lokomotivet ble flyttet fra Sandvika til gartneriet på Haslum.

I 1977 overtok Olaf Wiegels  et diesellokomotiv fra en entreprenør i Åndalsnes. Også det fikk plass i hagen ved gartneriet på Haslum. Men lokomotivet var ikke akkurat støyfritt, så etter oppstarting ble det klart at jernbanedrift i hagen ikke var forenlig med godt naboskap i villabebyggelsen på Haslum i Bærum.

De måtte finne et sted hvor de kunne ha en mer permanent plassering av samlingen med utstyr til jernbane med 60cm sporvidde som de etter hvert hadde fått samlet seg.
Slik havnet de innerst i Lommedalen hvor de har bygd opp en ca 1.000 meter lang jernbane med tre stasjoner. Lommedalsbanen er en museumsjernbane med formål om å vise bruken av forskjellige typer jernbanemateriell fra anlegg, industri og Forsvaret i Norge. Det har aldri gått noen jernbane der, alt er bygget opp over tid fra slutten av 1970-tallet av entusiaster og med støtte av Bærum kommune og sikkert fylkeskommunen siden de nå er en del av museumene i Akershus.

Hit til Lommedalen var det Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tok turen i dag.
Eldste Sønn ringte på fredag og lurte på om vi ville bli med på tur. Han er jo tog-entusiast, og trengte sjåfør for å kunne se dette litt sprøe jernbane-anlegget langt inne i Lommedalen. Vi var selvsagt ikke vonde å be.

Det går damptog på banen hver søndag i juni, august og september. De har og et nissetog andre helgen i desember.  Flinke guider forteller historien mens toget snirkler seg av gårde på et jernbanespor så smalt at jeg kunne ta på bergknattene vi kjørte forbi. De forsikret meg om at de ikke ville kjøre fort, så jeg kunne få med meg hver minste detalj av turen. Topphastigheten lå visst et sted mellom 10 og 15 km i timen.

Koselig og lærerik søndagstur. Olaf Wiegels, unggutten fra gartneriet, var på plass og så at alt gikk riktig for seg. Eller kanskje han bare koste seg med togene “sine”.

Da jeg var ung, en gang for lenge, lenge, siden, sånn rundt 1972, var det helt vanlig at unge mennesker gikk i tog og advarte mot at Norge skulle melde seg inn i EEC (eller EF). De var kledd i olajakker eller kordfløyelsfrakker fulle av buttens, og  tok gjerne med en barnevogn eller et barn som ble brukt for å spre det politiske budskapet.
Joda, Nei til EU er fremdeles representert i 1. mai tog rundt om i det ganske land, men det er liksom de samme menneskene som bærer plakatene nå som i 1972, og de er ikke unge lenger.

Det betyr ikke at motstanden mot EU ikke er der, eller at slike spørsmål ikke opptar de som er unge i dag. Det er mer et bilde på at ting forandrer seg. Unge mennesker i dag har andre måter å vise sin støtte eller antipati på enn å gå i tog og bære plakater og buttens. Trykke noen likes på sosiale medier eller spre sitt politiske budskap på Tik Tok.
Når jeg tenker meg om så tror jeg kanskje ikke EU spørsmålet er det som virkelig opptar ungdommen mest. Ting forandrer seg. Ungdommen i dag er mer opptatt av miljøspørsmål, antirasisme og internasjonal solidaritet. Ja hvis de er interessert i samfunnsspørsmål i det hele tatt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Går vi litt lenger frem i tid, for eksempel til 2017, så var ungdommen på blogg.no. De skrev innlegg om å fikse på kroppen sin, dagens out-fit, viste oss hva de hadde handlet av sminkeprodukter og pendlet mellom elleville fester og turer til Dubai.
De siste årene har blogg blitt overtatt av middelaldrende mennesker som ikke er så opptatt av elleville fester, og det er mannlige kokker med sjarm og fortellerstemme som har overtatt bloggtoppen. Avløst av en og annen eplekake.

Til tross for sjarmerende kokker, interessen for blogg er som interessen for demonstrasjonstog mot EEC, synkende. Kokkebloggerne gjør som rosabloggerne og finner seg andre plattformer for å videreutvikle konseptet sitt. Og så sitter vi standhaftige bloggere her da, og lurer litt på Hva gjør vi nå? Lesertallene er som da rosabloggerne forsvant synkende. Blogg er for en håndfull litt akterutseilte middelaldrende mennesker som ikke evner å følge med tiden.

Jeg har ikke fasitsvaret. Jeg vaker mellom plass 6 og 10 for tiden og ligger stabilt på rundt 750 sidevisninger. Jeg ser og at engasjementet rundt bloggen min er synkende. Det kommer færre kommentarer på innleggene mine. Spørsmålet blir da selvfølgelig; Hva gjør jeg med det?

Noen velger som kokkene og rosabloggerne og gå videre. Stille og rolig finner de nye veier og nye måter å bruke engasjement og kreativiteten sin på. Noe tar farvel, enkelte mer støyende enn andre. Andre forsvinner bare uten å gjøre så stort nummer av det.

Noen nekter å innse at populariteten til egen blogg er synkende, og skylder på alle andre faktorer enn seg selv. Alt fra algoritmer til at de er sensurert av blogg, facebook og andre sosiale medier. Argumenter som at innlegg som før har fått både 3.000 og 5.000 sidevisninger når de har blitt postet tidligere kun oppnår 1.000 sidevisninger når det lett omformulert blir poset for femte gang blir fremsatt som bevis.
Hadde man tenkt litt lenger hadde man kanskje kommet på tanken at repriser ikke alltid selger. Bare spør NRK, eller TV2. Eller la det være. Hvem bryr seg om lineær Tv?

Andre prøver med trusler. Hvis leserne ikke blir flinkere til å klikke innom bloggen, så slutter jeg og blogge! 
Det er leserne som er problemet. Det er de som ar skylda for at lesertallene på bloggen er synkende. Bloggeren selv har ikke noe ansvar for den synkende oppslutningen. Tanken på at leserne ikke finner innholdet interessant har ikke streifet innom hjernebarken.

Så hva velger jeg?
Jeg har tatt spørsmålet opp til vurdering. Reflektert ganske mye over det, faktisk.

Å legge ned bloggen er ikke et alternativ.
Jeg har kommet til at det å blogge har blitt en hobby som gir meg mye. Jeg blogger jo minst like mye for egen del, som for lesernes.
Ikke sånn at blogg er dagbok, men jeg liker å lage tekster. Jeg liker å dykke ned i temaer som historie. Jeg liker når fingrene løper engasjert over tastaturet og jeg tillater meg å være en smule litt mer frittalende enn jeg kan i et leserinnlegg i lokalavisa eller på kommunestyrets talerstol.
Jeg liker også å dele små og store begivenheter fra livet vårt. Bare tek på hvordan jeg ville få det til vinteren hvis jeg ikke kunne sitte her på blogg og sutre over snø og kulde.

At populariteten på bloggen er synkende, hvis den egentlig er det. (Sidevisningene er relativt stabile, også over tid.) Så er det ene og alene min skyld og mitt ansvar. Jeg leverer ikke det folk vil ha. I det minste ikke i den grad at folk går mann av huse for å lese mine kjerringtanker.
Det kan jeg og leve helt fint med.
Målet mitt har aldri vært å bli likt av alle eller tekkes de store massene. Hallo, jeg er medlem av Rødt. Når jeg står på stand og forsøker å dele ut flygeblad til pene damer med perlekjede, vattert jakke med vaffelsøm og foldeskjørt slipper de flyvebladet med vemmelse som om de har brent seg før de ser foraktelig på meg.
Målet mitt med bloggen er å dele mine kjerringtanker om alt fra samfunnsutvikling til rognebærgele og håper at noen finner noe av det av interesse.

Å true folk til lydighet har jeg aldri hatt sansen for. Prøver noen det på meg kjenner jeg at hele meg trigges til alt annet enn lydighet.
Jeg tror ikke den lesergruppen jeg håper å nå er de som lar seg true til nesegrus underkastelse. Jeg ønsker meg ikke blod-fans. Jeg ønsker meg lesere som evner å reflektere over det jeg skriver, og som og tør å si i fra når de ikke er enig med meg.
Jeg har aldri ønsket at bloggen skal fremstå som et ekkokammer hvor leserne fyller kommentarfeltet med lovprisning og hjerter.

Så denne kjerringa tenker å fortsette bloggkarrieren omtrent som før.
Jeg håper du fortsetter å følge med på noe av det jeg skriver.
Nå skal jeg kaste i meg litt frokost, så skal jeg ta en kjapp tur i Hundremeterskogen med hundene. Etter det skal Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg på tur. Hvor får du greie på hvis du tar en tur innom bloggen senere i dag.

Det begynte å bli lenge siden sist, men i dag var det tilbake til gode, gamle dager. I dag var Gamle Gubben Grå og jeg på stam-kaffeen vår og koste oss med kaffe-latte slik vi pleier på lørdager.

Forrige helg sto jeg på stand på torget, og det ble ikke noe kaffedrikking på oss.
For to uker siden var jeg på stand på Tyristrand, ikke noe kaffekos på Gamle Gubben Grå og meg da heller.
For tre uker siden var vi på loppemarked i Haug. Da ble det riktignok kaffe, men ikke latte.
Jeg tror ikke vi har sittet på dette stedet sammen og kost oss med kaffe siden Gamle Gubben Grå tok og raket av seg håret. Det er noen uker siden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men i dag, i dag var vi på plass. Hverdagen begynner å komme tilbake. Det er godt.

Jeg har jo fått med meg at eplekake er det store på blogg for tiden, men hva sier dere til hjemmelaget rognebærgele?

I år er det så mye rognebær at trærne nesten knekker av vekten her på mine kanter, og nå er tiden for å plukke med seg litt rognebær hjem og lage rognebærgele. Rognebær skal nemlig ha en frostnatt eller tre før du bruker de til gele.  Det gjør smaken mildere og ikke så bitter. Har det ikke vært frost ennå på dine kanter, gir du de et opphold i fryseren. Det gjør samme nytten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rognebærgele bruker jeg omtrent som tyttebærsyltetøy, altså til middagsmat. Spesielt til viltkjøtt, men også til oksekjøtt og lammestek.

Jeg bruker å blande rognebær med epler. Det gir en god smakskombinasjon, samtidig som det hjelper til å få geleen stiv. Mye pektin i epler. Pektin får gele og syltetøy til å bli stivt.

Legg rognebær og eplebiter i en kjele og dekk det så vidt med vann. Jeg brukte omtrent fifty-fifty med bær og epler. Kok opp og la det småkoke på middels varme til bærene og eplene safter seg. Dvs blir myke og har gitt fra seg saften sin.  Du behøver ikke å skrelle eplene eller dinrense bærene. Hvor lenge er avhengig av hvor harde eplene er, og hvor mye du har i kjelen.  La så bærmassen sile av gjennom et silklede eller et kjøkkenhåndkle. I oppskriften min sto der ar det skulle stå og sile over natta. Poenget er at saften skal renne av uten at du klemmer den ut av frukt/bærmassen. Da blir det fort grumsete saft, og grumsete gele.

Dagen etter tok jeg og kokte opp saften sammen med et par kanelstenger. Jeg gir saften et godt oppkok, og begynner så å røre inn sukker litt av gangen. 300g sukker pr 0.5 l saft.

Når sukkeret er rørt godt inn senker jeg temperaturen og lar saften småkoke en halvtimes tid. Så tar jeg gele-prøve. Altså tar en skje av saften opp på en asjett og ser om den stivner etter et par minutters avkjøling. Gjør den det er den klar til å helles på glass. Hvis den ikke blir stiv må du koke litt til, eventuelt tilsette pektinpulver.

Rognebærene inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er karotin, askorbinsyre, eplesyre, parasorbinsyre, pektin (ca. 1 %), fruktsukker og garvestoff. Rognebær som har vært frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet. Bærene er ellers rike på mineraler som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete oljer og stoffet amygdalin. Selv om parasorbinsyre, sorbinsyre og amygdalin regnes som giftig, er forgiftninger ved inntak av rognebær sjeldne, siden virkningene først viser seg hvis man spiser større mengder av friske bær.

Rognebærgele får en gylden farge som gjør seg godt på tallerkenen. Samtidig som det smaker godt som tilbehør til vilt eller på et ostefat. Jeg vil og tro det er godt ved siden av en grønnsakspai med ost.

For tre uker siden var vi på loppemarked og jeg kjøpte en heklet duk jeg ikke har vist dere. Jeg ville liksom la den komme til sin rett på et høstpyntet bord, for det er en duk som med sin gyldne kobberfarge får frem høststemningen.

Denne uka fikk jeg endelig ånden over meg til å dille litt på derunder bordet i stua. To sånne batteri-stearinlys noe kjøpt inn på Europris. Samme sted kjøpte jeg og telys-lykta med høstløv-motiv. Det strikkede gresskaret kjøpte jeg da jeg var på Tyristrand-dagene for to uker siden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med litt tåke utenfor i går var det kos med tente lys inne. Bordet tar jo opp litt av høstfarger fra omgivelsene utenfor vinduet. Ble sånn rimelig fornøyd. Skulle kanskje og hatt noen blomster i de rette høstfargene på bordet. Kanskje det dukker opp etter hvert.

Foto Matt Hrkac from Geelong / Melbourn

I dag var temaet jeg skulle reflektere over fødselsdagsfeiring. Så jeg tok for meg lista over personer som er født på denne dagen for å se om det var noen jeg synes fortjener et innlegg på denne bloggen i anledning dagen.
Det er mange å velge i, men valget falt på Jina Amini, eller Jina Masha Amini hvis vi skal være korrekt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jina Amini ville ha fylt 25 år i dag hvis hun hadde fått leve.
Det fikk hun ikke, og jeg tror mange husker, om ikke navnet, så i det minste omstendighetene rundt hennes død. Dette er vår nære historie.

Jina Amini ble den 14. september 2022 grepet av moralpolitiet i Teheran. Hennes “forbrytelse” var at hun ikke hadde båret hijab på en korrekt måte.

Ifølge vitneutsagn ble Amini dratt inn i en bil og sterkt mishandlet. Hun falt i koma og døde på sykehus to dager senere.

Hennes død utløste sterke protester i det iranske samfunnet, som igjen førte til store protester i flere iranske byer og verden over.

Av Darafsh.

Disse demonstrasjonene fikk navnet Kvinne, liv, frihet protestene. Dette ble et slagord under demonstrasjonene som utviklet seg til å bli den største protestbevegelsen i Iran siden etableringen av Den islamske republikken Iran i 1979.

Mange kvinner tok av seg hijabene og brant de som en del av protestene. En del klippet også håret i protest og sorg over det som skjedde med Amini.

Jina Amini ville fylt 25 år i dag – hvis hun hadde fått leve. Det fikk hun ikke. Moralpolitiet og et regime som driver utbredt maktmisbruk og grunnleggende diskriminering av kvinner satte en stopper for et ungt liv som ikke hadde gjort noe annet galt enn å ha skautet litt skjevt på.

Vi har hatt noen flotte dager nå.  Jeg har ruslet en del turer rundt med hundene. I dag for eksempel ble det en tur på over 6 km. Klapper meg selv litt på skulderen for det.

12 grader og lett tåke, eller kanskje mest dis, er greit turvær i september. Hadde håpet sola skulle bryte gjennom, men så langt har det ikke skjedd. Måtte nok ha dratt mer opp i høyden for å oppleve det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv om det er nok av blomster å se rundt omkring er det ikke å komme utenom at det er blitt høst.

Fotomessig er høsten fantastisk. Selv en nedlagt skolebygning kommunen har latt stå å forfalle i flere ti-år blir et flott fotomotiv.

Synd i grunn at ikke kommunen har evnet å ta vare på dette flotte bygget fra 1901. Men I denne kommunen har det lenge vært trenden å la bygg forfalle slik at man kan rive de å bygge nytt. Vedlikehold har vel mest blitt sett på som et skjellsord hevder noen.

Skulle likt å se hvordan denne skolen ser ut inni. Eller kanskje ikke. Jeg ville sikkert bare bli trist eller sint. Er det bare jeg som ser nytten i å ta vare på historien vår?

Mens jeg er inne på bygg som engasjerer meg. La oss ta en tur ned til fossen. Og ja turen min i dag gikk både forbi skolen på bildet og fossen. Jeg sa jo jeg har vært sprek.

Det bygget dere ser bak vannmassene er tenkt revet. Det får ikke blodtrykket mitt til å stige, selv om jeg har mange gode minner fra det bygget. Utestedet Fossen var der da jeg var ung.

Nei grunnen til at bygget, eller snarere tomta engasjerer meg er at noen har tenkt å bygge et kontorbygg på 14 etasjer der. Eller, det har vel blitt redusert et par, tre etasjer, men fremdeles vil det bli en enorm vegg av glass og stål mot fossen som både vil stenge for sola og på mange måter privatisere fossefallet.

Neida. Jeg er ikke i mot vekst og utvikling, jeg liker mye av det nye jeg. Oppgsngssaga for eksempel. Skulpturen midt i fossen. Nå er kanskje ikke den direkte ny lenger. Fikk vel din plass i fossen en gang på 1980-tallet

Nå som det går vann i fossen, ja til og med store vannmasser og ikke bare turist-vann er Oppgsngssaga og fossen et flott skue. Litt patriot for egen by må det være lov å være.

I Nordre Park ble jeg stående å se litt på minnesmerke over Elling M. Solheim. En lokal lyriker som levde fra 1905 til 1971.  Han har mange fine dikt. Da jeg var ung satte Bygdeungdomslaget hvor jeg var med opp kabaret med dikt av Solheim. Vi hadde 3-4 forestillinger og NRK-Buskerud kom og gjorde opptak med oss. Det var stort!

Det ble en god tur i en høstpyntet by i dag, og litt bilder. Bevis på at høsten har kommet. Ingen grunn til å deppe. Der er jo så mange flotte fotomotiv i denne årstiden.

Det gjelder å skape seg et image, skjønner jeg. Koste hva det koste vil holdt jeg nær på å si. For vet du at smarte, og muligens litt spreke, folk nå tar på seg jobben med å være din eller min Strava Jockey? 

Mens jeg ligger på sofaen og koser meg under pelspeddet eller koser meg med en kaffe-latte på yndlings-konditoriet kan jeg betale noen for å logge seg inn på min Strava-profil eller ta på seg min treningsklokke før de løper seg en skikkelig løpetur.
Etter endt løpetur kan jeg så dele på sosiale medier hvor sprek jeg har vært med Strava-kartet som bevis. Genialt ikke sant?
Eller muligens det med yndlings-konditoriet ikke er så genialt. Dumt hvis noen ser deg sitte der med kremkake og kaffe-latte for så litt senere på kvelden se på sosiale medier at du på den tiden visstnok drev bakketrening opp Ringkollbakkene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan forstå at det er gøy å skryte av hvor flink du har vært til å trene, hvis du faktisk har vært det. Kan å ha forståelse av at folk legger på litt når de forteller hvor spreke de er. Jeg har jogga hver kveld denne uka (ens sannheten er at det ble med to joggeturer.) Satte ny pers opp Ringkollbakka i går (Egentlig ikke løgn, da det er første – og siste – gang vedkommende gir seg i kast med de bakkene uten bil.) Men at folk faktisk går hen og betaler andre 25-30 kr kilometeren for å løpe for dem slik at de kan fremstå som noe de ikke er på sosiale medier, ja det var faktisk nytt for meg.

I de rette gruppene på fb og andre steder florerer det visst av slike annonser fra folk som gjerne tar en løpetur for deg. Og de nøyer seg ikke med å bare løpe. «Løper, sykler, ror og svømmer for deg. Du bestemmer tempo, lengde og rute. Vi kan alltid bli enige om pris!» er vanlige i annonsene.

Verden vil bedras. Jeg har ikke profil på Strava, og skryter sjelden av hvor mye jeg labber rundt med hundene. Fart og intensitet på de turene er forresten ikke stort å skryte av. Men vil du at jeg skal labbe en runde for deg blir vi sikkert enige om pris.

Så sitter jeg her for tredje gang denne uka og skal reflektere fritt og gjerne utenfor matboksen over den samme litt kjedelige ukemenyen. Jeg bestemte meg på onsdag og ta rett for rett og assosiere litt fritt over. En rett for hver gang jeg havnet på plassen bak denne ukemenyen.
Kanskje litt vel fritt. Et innlegg om pai med egg og baconfyll kom til å handle om drapet på en russisk tsar.

I dag er retten jeg skal reflektere over sei i høstsaus.  
Jeg måtte sjekke ut den høstsausen. Hva er egentlig det? Jo det er fløte pisket sammen med creme fraiche og noen ts med tyttebærsyltetøy.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mer skal det altså ikke til for å skape høst, enn noen skarve teskjeer med tyttebær.

Jeg må jo sjekke om det er noe spennende jeg kan si om tyttebær.

Den kan formerer seg seksuelt, men mest effektivt gjennom sitt underjordiske system av skjellkledde jordstengler. 

Sitatet er hentet fra Wikipedia. Nå har jeg vokst opp og levd mesteparten av livet mitt blant furuskog og tyttebærlyng og ferdes mye i skogen, men jeg har til dags dato hatt til gode å komme over tyttebær-planter som driver å har seg i lyngen.

Tyttebærblomsten er offisiell kommuneblomst i Drangedal kommune i Telemark.
Stort mer har jeg vel ikke å si om tyttebær, eller om høstsaus akkurat nå.

I dag var dagen for den store legesjekken, både for Kjerringa og for Gamle Gubben Grå.

Jeg startet dagen med den vanlige kontrollen hos fastlegen. Litt engstelig for at blodsukkeret skulle ha begynt å stige igjen. Riktignok har jeg vært utrolig flink til å gå tur med hundene i sommer.  Det er jo jeg som har gått så og si alle turene med hundene i flere måneder. Tre turer om dagen hver eneste dag i seks uker, og de aller fleste turene resten av sommeren og. Men jeg har skeiet ut litt i matveien. Kost meg litt mer. Litt mer iskrem og annet søtt jeg ikke burde. som kaffe-latte.  I tillegg kan psykisk stress føre til økt blodsukker, og det er klart at det har vært en psykisk påkjenning for meg at Gamle Gubben Grå har fått kreft og vært til langvarig kreftbehandling.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så jeg ble utrolig lettet over at blodsukkernivået var like lavt som ved forrige kontroll. Det samme var blodtrykket. Fortsett den gode jobben du gjør var konklusjonen fra legen. Og jeg kjente at skuldrene senket seg.

Eller i det minste den venstre skuldra. Den høyre er vond. Har vært det en stund. Vansker med å ta på bh, og å strekke armen over hodet for å få tak i ting på øverste hylle. Verker når jeg har lagt meg, og er vond og stiv.
Så jeg nevnte skuldra for legen. Spurte om han hadde noen formening om hva det kunne være, og helst fikse det. Jeg har tenkt på Frozeen Shoulder. Han undersøkte meg, trodde mer på en senebetennelse, ba meg ta kontakt med fysioterapeut, og ga meg resept på litt smertestillende.

Fornøyd med svar både på skulder, blodsukker og blodtrykk forlot jeg legekontoret.

Så var det Gamle Gubben Grå sin tur til å bli sjekket. Det var tid for legetime på sykehuset her. Få svar på forrige ukes CT og få greie på om han var klarert for neste steg. Ett år med immunterapi.

Jeg gjør oppmerksom på at bildet er et flere år gammelt arkivbilde. Da var det både hår på hodet og røyk i hånda. Litt annerledes nå.

Kontrollen hans gikk og bra. Alle prøver var som forventet. Vekta er økende, og han er klar for å starte immunterapi til uka.

Vi tok litt sen lunsj i byen. Det er street-food festival i Hønefoss denne helga, og været innbød til en kjapp matbit i sola på torget. Tror både Gamle Gubben Grå og Kjerringa var letta over at vi begge hadde bestått legesjekken.

Hjemme igjen tok jeg en smertestillende for skuldra, og sluknet på sofaen. Det skal ikke mer til enn en litt sterk Paracet for å slå ut denne kjerringa.

Jeg våknet igjen etter en drøy time, og prøvde å samle motivasjon til å reise meg og begynne å lage middag. På menyen sto Rødbetsuppe. Det er godt, men litt kjedelig og sølete jobb å stå og raspe opp en halvkilo rødbeter på rivjernet.

Før jeg fikk kreket meg ut av sofaen kom Gamle Gubben Grå med et forslag. Han syntes vi burde gå ut og spise, og feire at han var et steg videre på behandlingen og at prøvene var bra.
Ikke noe fancye greier, men en tur ned på Mix for en løvbiff med pommes-frittes. Gubben hadde nok ikke så veldig lyst på rødbetsuppe.

Jeg var ikke vond å be, og kom meg opp av sofaen og ut i bilen.
Mente det kanskje ikke var riktig måte å feire fine blodsukkernivå med å spise “gatekjøkken-mat”, men Gamle Gubben Grå forsikret meg om at det var helt greit for han om jeg valgte å spise salat.
(Særlig at jeg går på Mix og spiser salat.)

Nå er vi hjemme igjen, gode og mette og ganske fornøyde med egen helse.