Noen ganger tror jeg nesten ikke mine egne ører når jeg hører nyhetene. Slik var det for noen dager siden da jeg hørte at Israel har opprettet en falsk fabrikk i Ungarn for å produsere personsøkere til Hezbollah. Personsøkere som inneholdt en liten sprengladning slik at Israel kunne trykke på en knapp på tirsdag, og bang så eksploderte flere tusen personsøkere rundt i lommene til Hezbollahmedlemmer rundt omkring i Libanon. Over 3.000 personer ble skadet, og 12 stykker ble drept. Blant de drepte er ei 8 år gammel jente som var i nærheten av faren sin da personsøkeren hans eksploderte.
Dagen etter eksploderte walkie-talkiene og 20 til ble drept.
Hvor utspekulert, jævlig og rett og slett grusom går det an å bli? Jeg har hørt at i krig og kjærlighet er alt lov, men finnes det virkelig ingen moralske barrierer i hjernene til folk?
I går skulle jeg reflektere over et innlegg som handlet om ukeneny og endte opp med å fortelle om en russisk tsar. I dag er det prøvekjøring av rullestol jeg skal prøve å reflektere over. Blir spennende å se hvor kjerringtankene havner da.
Jeg har opp gjennom årene brukt rullestol som hjelpemiddel både når jeg knakk ankelen og når jeg ødela kneet. Jeg har deltatt på stand og jeg har vært på kommunestyrets talerstol i rullestol, men noen rullestolbruker over lengre tid har jeg heldigvis ikke vært.
Når jeg leste innlegget til Vivian og begynte å tenke på hvordan jeg skulle vinkle mitt innlegg var det en historie jeg raskt kom til å tenke på. Glem ødelagt kne og ankel. Vi skal tilbake til sommeren 1986 og min første erfaring med bruk av rullestol.
Jeg har helt fra tiden på ungdomsskolen hatt ei venninne med funksjonsnedsettelse. Hun sitter ikke i rullestol, men har andre utfordringer. Hun hadde fått plass på en leier arrangert av Rotary. Ungdom med funksjonsnedsettelse skulle ha med seg en “frisk” ungdom på et 14 dagers opphold på Haraldvangen ved Hurdalssjøen. Jeg skulle være med venninna mi som ledsager. Her var det masse aktiviteter og mye moro som det jo er når mange ungdom møtes.
En av dagene skulle vi ha rullestol-stafett. Noen av oss funksjonsfriske skulle konkurrere med noen av de som brukte rullestol. Manuel rullestol da. Ikke sånn med motor. Jeg har aldri vært noen atlet, men ble av en eller annen merkelig grunn tatt ut til denne øvelsen.
Bildet er helt klart ikke fra 1986, men det viser i det minste kjerringa i rullestol.
Vel løpet startet med en slak oppoverbakke. Det var bare å bruke armmusklene og forsøke å komme seg raskest mulig oppover. De mer drevne rullestolbrukerne fikk kjapt opp farten. Vi mindre drevne ble hengende etter. Jeg dannet baktroppen. Dette to på armene.
Så var det et flatt parti før det gikk i en slak bakke ned mot målområdet. Jeg tenkte at nå var det bare å la det stå til. Kall det sluttspurt. Da var det en moroklump av en gutt som kom i sin motoriserte rullestol, en slik “traktor-type”, massiv og stor med grove hjul bygd for terreng. Han parkerte seg og stolen litt sånn tvers over den veien jeg var på vei ned i god fart i in noe mer antikvariske modell av en rullestol. Jeg hadde vraka bilen min tidligere i uka, (lang historie, tar ikke den her nå), og hadde ikke myst på en kollisjon. Så jeg styrte rullestolen vekk fra den asfalterte veien og ut på plenen ved siden av. Ideen min var å styre rundt denne glisende fyren i den store rullestolen og inn på stien igjen. Det gikk ikke så bra. Stolen var ikke så lett å styre når den hadde god fart. Jeg klarte fint å styre ut av veien, men så gikk det rett vest og ned en skråning hvor rullestolen hvelvet, og jeg gikk på hodet ut av stolen, og klemte tommelen i stolen på min vei ut i det fri. Ser man godt etter på de høyre tommelen så har jeg fremdeles ett arr som et lite minne om den kjøreturen.
Jeg fortalte om kvinnekuppet i innlegget Dronninga over hersketeknikker. Det handlet om Berit Ås, som gikk bort forrige helg. Jeg vet, svart-hvitt-bilder av gamle feminister trekker ikke folk til blogg, så da prøver jeg i stedet med et bilde av Sophie- Elise-look-alike for å få lesere. Skikkelig click-bite.
«Kvinnekuppet» rystet norsk politikk etter kommunevalget høsten 1971. Gjennom en organisert kumuleringskampanje fikk kvinner flertall i kommunestyrene i Oslo, Trondheim og Asker. I seks andre kommuner fikk kvinnene over 40 prosent av plassene. I 22 kommunestyrer ble det ikke valgt inn noen kvinner.
Jeg skal si dere det ble leven når stemmene var talt opp og resultatet gikk opp for vantro menn som opplevde at de eller andre menn ble “skviset” ut av plassene sine i kommunestyrene rundt omkring i landet av en bråte kvinner. Kvinnene ble beskyldt for juks og fanteri – de hadde kuppet seg inn i politikken. Ronald Bye, som den gang var generalsekretær i Arbeiderpartiet, karakteriserte valget som en parodi. Daværende ordfører i Bærum, Willy Greiner, så det hele som en karikatur på et politisk valg, og Michael Daniel Kristiansen, daværende generalsekretær i Kristelig Folkeparti, mente utviklingen var uheldig og unaturlig. Han tok også til orde for å endre valgloven slik at den ikke kunne bli «utnyttet og misbrukt slik en gang til.»
Menn har brukt denne metoden i årtier for å få inn enkelte menn og bli kvitt andre. I 1971 brukte kvinnene den. Da ble det hele suspekt
Kvinnene ble møtt med partipisken, spesielt i de største partiene. De ble overvåket av mennene og fikk ikke lov å samarbeide med kvinner i andre partier. Ble slikt samarbeid oppdaget, måtte de stå skolerett for partiledelsen. Jeg tipper at mange av de da som nå mest ble “stemmekveg”. Stemte slik sterke menn og partipisken forlangte. Men det hjalp sikkert når kvinnene var i flertall.
Kvinnene observerte hvordan mennene snakket sammen på tvers av partiene, og hvor salige de var i blikket da de kom samlet ut fra toalettet. Det var nemlig der, blant pissoarene, at viktige politiske saker ble avgjort. Så da tok det ikke lang tid før også dametoalettet ble et åsted for politiske avgjørelser. Gjerne på tvers av partiene.
Hvis vi tar turen til Asker Rådhus på den tiden, en av de kommunene hvor kvinner hadde fått flertall i kommunestyret så mente flertallet av mennene at trafikksikring var unødvendig bruk av ressurser, og uansvarlig bruk av skattebetalernes penger. Mennene hadde helt andre tiltak for å redusere antall ulykker. De hevdet at mødrene kunne følge sine barn til skolen, og ikke slippe dem alene langs veien. Samtidig spredde Trygg Trafikk en plakat som viste en liten gutt inneklemt mellom to store lastebiler. I teksten sto det «Hvor er mor?». Til slutt fikk kvinnene igjennom et prinsippvedtak om at ingen veier skulle planlegges uten at det ble planlagt gang- og sykkelvei samtidig. Det var et historisk vedtak.
Også når det gjaldt bygging av barnehager, hadde flertallet av mennene liten forståelse for kvinnenes syn. Noen menn sa at barn kunne bygge barhytter, i stedet for å være i barnehage forteller en av kvinnene som satt i Asker kommunestyre for Høyre. Naturbarnehage-light, men uten personale. Mannsbastionene i de to største partiene forsøkte også å splitte kvinnene med såkalte ideologiske argumenter. Menn i Arbeiderpartiet fortalte «sine» kvinner hvor urimelig det var å bruke skattepenger på tiltak som bare ville gi de pelskledde borgerlige kvinnene mulighet til å gå på konditori eller spille bridge. De konservative mennene oppviglet til moralsk forargelse over sosialistkvinner som bare ville ha jobb for å skaffe seg vaskemaskin og TV. Dessuten var kvinnens plass i hjemmet. Slik var det, og slik burde det forbli. Men på dette spørsmålet var det tverrpolitisk enighet blant kvinnene. Ved en budsjettforhandling, hvor finansmannen truet med at sykehjem ville gå tapt hvis kvinnene tvang igjennom barnehageutbygging, skar kvinnene i budsjettet til teknisk etat i stedet. Det hadde aldri skjedd tidligere. Gjennom flertallsmakten fikk kvinnene sikret et historisk viktig vedtak om at det skulle bygges en kommunal barnehage hvert år i den kommende tiårsperioden.
Jeg tror vi trenger både kvinner og menn i politikken, på samme måte som vi trenger både unge og gamle, folk med ulik bakgrunn og et mangfold av erfaringer. Slik kan vi lettest komme frem til de gode løsningene. Men da må alle stemmer lyttes til. Alt for ofte har jeg følelsen av at det i de respektive kommunestyrene sitter et par, tre sterke stemmer som gjerne styrer politikken og vedtakene litt mer enn deres egne stemmer skulle tilsi. Les bare innlegget Hvordan smakte kamelen? Det er en historie fra september 2024, og ikke langt tilbake på 70-tallet.
Ok, jeg vet det er ei hane og ikke den berømte anda til Disney som er på bildet. Men så var det heller ikke Herr Duck jeg siktet til i overskriften til dette innlegget. Meg bekjent er det vel ikke så ofte folk, eller ender, skyter på han. Nei det er en annen hønsehjerne med navn Donald som til stadighet er i skuddlinjen for dårlige jegere.
Konspirasjonsteorier er jo inn for mange borte i Amerika. Ja ikke bare der når jeg tenker meg om. Men når folka rundt Donald tenker omtrent sånn; Nå har jeg blitt skutt etter to ganger, men han gamlingen og hu dama har ikke blitt skutt etter en eneste gang. Det er da et soleklart bevis på at det er laget rundt gamlingen og hu fama som bedriver skytingen. Jeg vet ikke om jeg helt kjøper den teorien.
Jeg mener: Det at ingen skyter på meg kan da umulig være et bevis for at jeg står bak skyting på andre.
Jeg har en annen teori. Det er at Donald arrangerer skytingen på seg selv. Det kan forklare at ingen av de to skytterne har truffet målet. Når valgkampstrategien inneholder attentatforsøk på seg seg selv for enten å få sympati-stemmer, vise seg som en sterk og tøff kandidat eller demonisere den andre kandidaten ja da er ikke en del av planen at en skal segne om død som ei sild.
Nok en gang sitter jeg her og skal reflektere over en ukemeny. Jeg synes jeg litt for ofte får den oppgaven for tiden. Tenk utenfor matboksen har jeg fått råd om. De frie assosiasjoner. Litt usikker på hvilke assosiasjoner jeg får av sei i høstsaus og ørret i purresaus.
Siden jeg er redd for at jeg kommer til å sitte her å reflektere over denne menyen både en og to ganger til, dette er bare den andre gangen på tre dager, tenkte jeg å ta for meg en og en rett og se hvilke assosiasjoner som detter ned i kjerringskallen. Så da begynner vi med Pai med egg og baconfyll.
Det første som faller meg inn er at man kan ikke lage denne retten uten å knuse noen egg. Det blir som ordtaket Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg.
Hvem som egentlig er opphavet til dette sitatet strides de lærde om. Jeg har hørt både Mao, Lenin og Stalin. Du vet alle despotene på venstresida politisk.
Hvorfor ingen av de på motsatt side har fått ord på seg for å knuse egg for å lage omelett vet jeg ikke- Muligens fordi høyresida opp gjennom historien har vært mer opptatt av å spise omeletten enn hvordan den lages. De har tross alt hatt folk til slikt. Den siste refleksjonen ble muligens litt feil. Jeg tror i grunn verken Stalin, Lenin eller Mao lagde maten sin selv eller hadde så veldig god greie på matlagning.
Søker man litt mer ser det ut som om opphavsmannen for omelettoppskrifta, altså at du må knuse egg for å lage den, er Peter Ludwig von der Pahlen. Det er han du ser på bildet over her. Han levde fra 1745 til 1826 og kom med uttalelsen om egg og omelett i forbindelse med sammensvergelsen mot Tsar Paul 23. mars 1801. Samme kveld ble tsaren kvalt.
Om det var Peter Ludwig von der Pahlen som kvalte tsaren vet jeg ikke. Men han ble myrdet av noen offiserer, og Peter Ludwig var det wikipedia kaller “militært personell”. Han var og medlem av statsråd i det russiske imperium og visste øyensynlig at tsaren kom til å dø.
Nå tror jeg ikke vi skal sørge så mye over tsar Paul sin død. Han var ikke en enkel mann, ja noen mener at han var sinnssyk. Mye kan muligens tilsies barndommen. Han ble straks etter fødselen fjernet fra moren og ble overlatt til en barnløs person jeg tror må ha vært grandtanten hans på farssiden.
Jeg kunne ha sagt mye om både moren og faren til tsar Paul, men det får kanskje bli et annet innlegg. Dette handler jo om knusing av egg. Så vi går tilbake til egget, tsar Paul da. Det var jo han som ble knust – eller kvalt.
Faren Peter den tredje ble avsatt som keiser i 1762, til fordel for sin kone, moren til tsar Paul, Katarina den andre. Han døde kort tid etter, antakelig ble han myrdet. Da var Paul seks år. Fraværet fra moren gjorde Paul fullstendig fremmed for henne, og Katarina på sin side behandlet sønnen med tydelig forakt. Som dere forstår var det litt anstrengte familieforhold.
Her er et bilde av Paul den første.
I hele sitt voksne liv hadde Paul hatet sin mor for hennes sannsynlige innblanding i mordet på sin make, tsar Peter III, altså den han regnet som far. Det er og en del tvil om det virkelig var Peter den tredje som var faren, men la oss hoppe bukk over det i dag.
Samme dag han ble kronet endret han loven slik at ingen kvinner skulle kunne sitte på tronen igjen. Som ny enehersker gav Paul ordre om at farens levninger skulle graves opp. Peter hadde fått en enkel gravplass ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg. Hans råtnende levninger som hadde ligget der i graven i 34 år, og en bit av uniformskappen som fantes der, ble plassert i en kiste som i sin tur ble plassert ved siden av morens. Et banner forkynte: «Atskilte i livet, forente i døden».
Den franske revolusjonen kom Paul til å omfatte med et hat så uforsonlig at det ble forbudt med alt som minnet om fransk mote, som langbukser, runde hatter og sko med lisser. De som kledde seg i slike klær kunne risikere dødsstraff. Igjen måtte folk stille i knebukser, sko med spenner og pudret hår i pisk, slik det hadde vært før revolusjonen.
Paul fulgte nøye med på om folk viste ham respekt. En gang fikk han øye på en barnepike som trillet en barnevogn forbi, og skjelte henne ut for majestetsfornærmelse fordi hun ikke hadde tatt kysen av guttebarnet. Tsar Paul tok personlig kysen av babyen. Jeg føler meg litt usikker på om det ble gjort med en kjærlig og forsiktig hånd.
Paul var lunefull og mistenksom og ble snart en ren despot. Noe som nok var grunnen til at folk i kretsen rundt han følte at “egget” måtte knuses.
Skal vi dra linjen til dagens Russland er det muligens på tide å lage omelett igjen.
Med den teknologiske utviklingen mot slutten av attenhundretallet fikk vannkraften i Norge en helt annen verdi. Industrien som vokste fram trengte mye strøm, og det var etter hvert mulig å frakte kraften over store avstander. Investorer reiste landet rundt og kjøpte opp rettigheter fra grunneierne som ikke hadde forutsetninger for å forstå hvilke framtidige verdier som lå i elva de solgte. Det var ofte utenlandsk kapital som stod bak finansieringen. Et godt eksempel er Tyssovassdraget i Tyssedal, Hardanger. Den lokale grunneieren som solgte fikk 7000 kroner for kjøpet. Ni år senere ble rettighetene solgt videre for 200 000 kroner. Verdien hadde økt med 2600 prosent. Man trenger ikke store fantasien for å se likheten med de som reiser rundt til grunneiere nå i våre dager for å kjøpe opp grunn til vindkraftanlegg.
I 1906 var 3/4 av de utbygde vassdragene i Norge eid av utenlandske interessenter. For å forhindre at utenlandske kapitalkrefter kjøpte opp fallrettigheter i Norge på bekostning av allmennheten, staten og de berørte lokalsamfunnene, bestemte de første permanente konsesjonslovene fra 1909 at det krevdes offentlig tillatelse for erverv av vannfall som produserte mer enn 1000 naturhestekrefter.
Det var i 1906, at regjeringen Michelsen fremsatte de første forslagene til konsesjonslovene, de som i borgerlige aviser ble kalt “panikkloven”. Panikkloven var en midlertidig konsesjonslov som siktet mot å etablere et system med kontroll av hvert enkelt oppkjøp av vannfall. Utlendinger og aksjeselskap måtte bli innvilget «konsesjon», dvs. samtykke av den norske stat, til å kjøpe utbyggingsrettigheter. I 1907 ble det lagt fram forslag til permanente lover og her ble prinsippet om «hjemfallsrett» introdusert. Utbygging av naturressursene i privat regi skulle tilfalle staten vederlagsfritt etter en periode på 60 til 80 år.
Tenk om vi hadde hatt en regjering som tenkte slik de gjorde da Christian Mikkelsen og senere Gunnar Knudsen var statsminister. Da hadde man ikke funnet seg i, og til og med velsignet, at utenlandske kapitalkrefter kjøper opp norske naturområder for å bygge vindkraftanlegg.
Når det gjelder vindkraftverkene tror jeg hjemfallsretten derimot bør ha en annen innretning. For bår vindturbinene har gjort nytten sin en 25-30 år tipper jeg de utenlandske investorene ikke har noe i mot å reise videre og la ødelagte vindturbiner og utslitte vingeblad være igjen vederlagsfritt.
I helgen ble det kjent at Berit Ås har gått bort 96 år gammel. Hun var en norsk sosialpsykolog, professor og politiker som representerte både Arbeiderpartiet, Demokratiske Sosialister (AIK) og Sosialistisk Venstreparti (SV).
Berit Ås vokste opp i Fredrikstad, hvor begge foreldrene var lærere. Fem år gammel arrangerte hun basar til inntekt for dyrebeskyttelsen, og da hun var 12, fikk hun 600–700 unger med seg i en ikkevoldelig demonstrasjon mot en skoleinspektør som forbød dem å leke hauk og due i friminuttene.
Et tiår senere gikk hun i bresjen for Oslos første studentbarnehage, og hun var den første studenten ved universitetet som fikk innvilget ammepause under eksamen. I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås. De hadde et livslangt samliv og fikk fire barn. To måneder etter at det andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi.
Som dere skjønner, ei dame med bein i nesa, pågangsmot og mye engasjement. Selv pekte Berit Ås på at det alltid har ligget en moralsk forargelse i bunnen av hennes engasjement,
Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter ved Universitetet i Oslo, deltok Berit i en studie av hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli hjemmeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. De to kvinneforsker-pionerene fant at morsrollen var et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes ikke noe hinder for at menn som ble fedre fikk bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevhetene, sendte Harriet Holter og Berit Ås i 1959 en prosjektsøknad til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF). Søknaden ble avslått med begrunnelse om at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak, og dermed ikke var å regne som forskning.
Som politiker er Berit Ås kjent for å være en av de sto bak det såkalte kvinnekuppet under kommunevalget i Asker i 1971.
Det startet i 1970. Karla Skaare hadde lenge kjempet for å sette førskoler og barnehager på den politiske dagsordenen. Men hun opplevde at hun ikke ble hørt av et kommunestyre styrt av middelaldrende menn. Derfor tok Skaare, som var leder av Husmorlaget i Asker, initiativ til en aksjon for å få kvinner inn på rådhuset.
På mer eller mindre hemmelige møter i husmorlagene lærte kvinnene at de kunne kumulere på listene, stryke representanter på en valgliste og føre opp nye på tvers av parti-skillene. Slik begynte de å lage alternative kvinnelister. Menn ble strøket fra valglistene og kvinner ble ført opp.
Fire kvinner som allerede satt i kommunestyret, var aktive i aksjonen. Marie Borge Refsum representerte Høyre, Berit Ås Arbeiderpartiet, Tove Bye Senterpartiet og Kari Bjerke Anderssen Venstre. Med et enormt pågangsmot holdt de foredrag for kvinnegrupper og foreninger og manet til kamp for å få valgt inn kvinner i kommunestyret.
Kumuleringsaksjonen ga resultater. Da stemmene var talt opp, viste det seg at kvinnene hadde fått flertall i Asker. Av 47 representanter i kommunestyret var 27 kvinner.
Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av norsk medlemskap i EEC, forløper til dagens EU, og hun var med på å danne den tverrpolitiske Kvinneaksjonen mot EEC.
Motstanden mot EEC ble ikke oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble suspendert av Arbeiderpartiet under nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget i 1973, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over. De var vel engstelige at hun skulle klare å mobilisere slik at hun kom inn på stortinget. De hadde jo sett hva hun hadde klart å få til i Asker ved kommunevalget året før. (Nominasjonen er gjerne året før valget.)
Den radikale fløyen i Arbeiderpartiet forlot partiet året etter. De dannet i 1973 Demokratiske Sosialister (AIK). Som leder av det nye partiet ble Berit Ås Norges første kvinne som partileder. Demokratiske Sosialister (AIK) gikk inn i Sosialistisk valgforbund, som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973, Blant de Berit Ås som satt på Stortinget i perioden 1973-77. Da Sosialistisk Venstreparti (SV) ble etablert i 1975, ble Berit Ås igjen valgt som leder.
Berit Ås sin politiske interesse spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt.
Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen Kvinner for fred med grupper i Sverige og Danmark.
En hersketeknikk er en manipulerende metode for å kontrollere eller dominere en annen person. Begrepet skal ha blitt lansert av den norske filosofen og psykologen Ingjald Nissen, som benyttet begrepet på trykk første gang i 1931. Begrepet hersketeknikk ble senere popularisert av Berit Ås, som fokuserte på «de fem hersketeknikker», Hennes hersketeknikker er definert som
Usynliggjøring
Latterliggjøring
Tilbakeholdelse av informasjon
Fordømmelse uansett hva du gjør
Påføring av skyld og skam.
På slutten av 1970-tallet begynte Berit Ås å drømme om å lage et Kvinneuniversitet. Et “universitet” som som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde.
Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, som var annonsert for salg. Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. Ifølge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet.
1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften.
Kvinneuniversitetet flyttet til Hamar, og i 2008 endret stiftelsen navn til Likestillingssenteret.
Berit Ås er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. Hun var æresmedlem i flere foreninger og organisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening, Bestemødre for fred og i Yrkeskvinners Klubb (YKK). Berit Ås var æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. I Norge ble hun æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. I 2020 fikk Berit Ås den svenske Folkets fredspris.
Og i helgen sovnet denne engasjerte og inspirerende kvinnen inn 96 år gammel. Jeg tror mange av oss dom lever i dag og tar likestilling som en selvfølge har mye å takke Berit Ås og hennes utrettelige kamp for kvinners selvfølgelige plass for
Høsten er et vell av farger. Både når du tar inn hele landskapet og når du er met på detaljnivå. Sopp og vissent løv gjør at du nesten kommer i eventyrmodus, og venter at små alver eller andre eventyrverden skal komme stabbende bare du lar fantasien få slippe til.
Tror man at man er bedre enn andre fordi man følger drømmene sine? Tror man at man er bedre enn andre fordi man våger? Tror man at man er bedre enn andre fordi man kanskje skiller seg ut fra mengden ved å være engasjert ?
Spørsmålene over er hentet fra et innlegg på bloggen til Heidi Rosander. Jeg har reflektert litt over de spørsmålene, også før bloggen havnet over meg på bloggtoppen. Det er et godt innlegg, velegnet for refleksjon.
Om man blir oppfattet som om man tror man er bedre enn andre er i mine øyne mer avhengig av hvordan man fremstår enn hva man gjør.
Å følge drømmen sin kan være så mangt. Alt fra å selge alt en eier å reise jorden rundt til å kjøpe et lite småbruk i hjembygda og dyrke sine egne grønnsaker, eller kanskje å bli lærer eller sykepleier. Vi mennesker er forskjellige og har ganske så forskjellige drømmer.
Hvis man ved en hver anledning fremhever seg selv og at man følger drømmen sin kan man oppleves som pralende i mine øyne. Pralende mennesker fremstår ofte som om de tror at de er bedre enn andre. Spesielt hvis det samtidig virker som om den som følger drømmen sin, hva nå den drømmen måtte være, ser ned på de som kun snakker om drømmene sine uten å helt våge spranget.
Du har og de som er opptatt av at man skal ha de “riktige” drømmene. Drømmer som ligner litt på de drømmene de selv har. Hvis man drømmer om å drive en stor og suksessfull bedrift kan det virke som litt lite og stusselig at en annen drømmer om å dyrke sine egne tomater. Ikke for salg eller noe. Kun for å ha til eget hushold gjennom noen sommermåneder. Du må tenke stort får en høre. Ikke nøy deg med 4 tomatplanter på terrassen, kjøp tre drivhus og få deg plass på torget. Da gjerne etterfulgt litt selv-fornøyd: Det hadde jeg gjort.
På samme måten er det med de som våger. Spørsmålet her er jo hva man våger. Jeg tror for eksempel at om jeg hadde våget å sette utfor Holmenkollbakken en kald vinterdag hadde ikke folk tenkt at jeg gjorde det fordi jeg trodde jeg var bedre enn andre, men at jeg gjorde det fordi jeg var blitt sprøyte gal.
Å våge handler om så mye. Det kan handle om å reise seg og holde en tale i en konfirmasjon, om å tørre dra på ferie alene eller å stille som kandidat til kommunestyre.
Jeg mener at for å fremstå som om du tror du er bedre enn andre så kommer det av om du hele tiden fremhever deg selv som om du er bedre eller viktigere enn andre. Den som intet våger intet vinner, og jeg er en slik som både våger og vinner…. Slike uttalelser kan muligens, litt avhengig av setting og tonefall, fremkalle litt hevede øyenbryn og brekningsfornemmelse hos meg.
De gangene derimot hvor noen kommer til meg og forteller med et litt stolt ansiktsuttrykk at de har våget å stå opp for seg selv eller andre for første gang ja så blir jeg utrolig glad og stolt på deres vegne. Stort sett heier jeg på folk som våger.
Jeg er muligens inhabil i spørsmålet om man tror man er bedre enn andre hvis man er et engasjert menneske. Jeg er jo et engasjert menneske selv. Om det gjør meg til et bedre menneske i egne øyne? Overhode ikke. Og det sier jeg med hånden på hjertet og kors på halsen. De fleste jeg omgås på privaten fra Barndomsvenninna til Gamle Gubben Grå har ikke det samme engasjementet som meg. De har andre ting som er viktig for dem, og prioriterer å bruke tiden sin på det. Ikke alle kan eller skal stå på barrikadene.
Noen tror nok at jeg innimellom er litt høy på meg selv. Høsten 2020, for eksempel da lokalavisa laget en Hjemme hos meg reportasje her i Drømmehuset og fremhevet det at jeg var blogger samtidig som de skrev om at jeg var nominert som nummer to på stortingslista til Rødt i Buskerud. Jeg fikk noen tilbakemeldinger om at jeg muligens hadde mistet bakkekontakten da. Jeg tenker og at når jeg oppfattet en del slike tilbakemeldinger så er det bare toppen av isfjellet av hva folk sa bak ryggen min.
Janteloven lever nok i beste velgående hos mange, både på Sørlandet slik Heidi skriver og på Ringerike. Jeg tror den beste måten å få bukt med den på er å ikke være så veldig opptatt av hva andre måtte mene og tro om en.
Jeg fant ut en gang i ungdommen at jeg brukte mye tid på å tenke på hva folk jeg egentlig ikke hadde så mye til overs for måtte tenke og mene om meg. Som mobbeoffer gjennom store deler av skoletiden ble jeg opptatt av å ikke skille meg ut. Ikke gjøre noe som fikk de andres oppmerksomhet til å bli rettet mot meg. Selvsagt til lite nytte. Kjedet de seg fant de meg, og da var det ikke måte på hva de hadde å utsette på meg. Jeg var tynn, jeg var skoleflink, jeg var dårlig i sport, jeg var teit, jeg var stygg, jeg hadde feil skolesekk, feil jakke feil sko, feil… Ja hele meg var en stor feilvare i deres øyne.
Da jeg etter videregående fikk litt avstand til disse menneskene kom jeg til at det var helt teit at jeg hadde latt slike mennesker definere hvem og hva jeg var. For jeg var jo egentlig ikke interessert i hva de måtte mene om meg. Jeg hadde bare hatt et ønske om å få være i fred.
Det å ikke bry seg om hva folk jeg ikke bryr meg om måtte mene om meg skjedde ikke som et trylleslag over natta. Det skjedde gradvis, og det hjalp godt at jeg i en del år i den tiden ikke bodde her på Ringerike men på Kongsberg og i Oslo hvor ingen visste for et “håpløst menneske” jeg var. Lettere å bli trygg på egen identitet da.
Fremdeles kan jeg føle ubehag når jeg føler at folk snakker om meg bak ryggen min. Jeg er jo aktiv politiker og et kjent ansikt for mange her på Ringerike. Ansiktet mitt figurerer i avisa både titt og ofte. De positive tilbakemeldingene som jeg får mange av veier opp for de jeg føler at hvisker bak ryggen min. Negative tilbakemeldinger på politikken jeg står for, meninger jeg har takler jeg bra. De få som kommer med negative karakteristikk om meg som person direkte til meg, og ja de finnes, klarer jeg å heve meg relativt godt over. Hvis du synes det er innafor å gå bort til ei kjerring i femtiåra som er på Kiwi for å kjøpe melk og brød og fortelle henne at hun er helt fjern og i tillegg både tykk og stygg… Ja da sier det vel mer om den personen som oppfører seg slik enn om den feite kjerringa?
Jeg fikk det mye bedre når jeg klarte å bli trygg på hvem jeg er, trygg nok til å leve det livet jeg ønsker, ha de meningene jeg har, gå kledd i de klærne jeg ønsker og ha de interessene jeg har. På russekortet mitt sto det Bare jeg er meg, se opp for etterligninger. Det mottoet har jeg noe ubevisst forsøkt å leve opp til. Jeg er muligens en original, men bedre det enn å være en kopi av noen andre. Det tror jeg og gjør at jeg blir respektert av mange. Jeg er tro mot den jeg er.
Nå virker det kanskje som om jeg mener at jeg er bedre enn andre. Det gjør jeg ikke. Andre får være slik de vil. Jeg tror vi overvinner janteloven best ved å heve oss over den. Ikke være så opptatt av å hva andre måtte mene om oss. Da mister janteloven sin kraft.
Dagen går mot kveld, og jeg kjenner at det er godt. Når jeg først detter ned ved tastatur og PC i det det begynner å bli mørkt utenfor vinduene i Drømmehuset vet jeg at jeg har brukt dagen godt.
Jeg har gått tre turer med hundene. To her oppe i Hundremeterskogen og en litt lenger. Vi kom inn fra den litt lengre turen for under en halvtime siden. Så nå regner jeg med at de er godt fornøyde og ikke skal ut mer i kveld. Det er greit, for jeg har heller ingen planer om å bevege meg så mye mer.
Mellom turene med hundene har jeg deltatt på et møte på teams. Vi driver og finner ut hvem som skal stå på lista til Rødt Buskerud ved stortingsvalget neste år.
Så bar det ut til min barndoms dal. Jeg skulle gjøre noen ærend for Høvdingen. Da hører det med å ta seg tid til en kaffekopp og litt skravling. Lånte med meg ei bok om Hønefoss sin historie fra 1814 til 1914. Den ble utgitt i 1915, men trykket opp på nytt i 2011.
Jeg mener den som skal være med og styre byen og kommunen bør kjenne litt til byens historie. Da tror jeg jeg kan lære mye av denne boken. Det første jeg har tenkt å lese meg litt mer opp på er Hattemakerkrigen. Jeg tror det er greit å kjenne litt til den historien nå som Fremskrittspartiet har blitt kommunens største parti. Jeg tror både Hattemakeren og kammeratene hans fort ville ha noe å si om det hvis de hadde levd i dag.
Siden jeg var på de kanter benyttet jeg meg av muligheten for å gå på litt “slang” igjen. Siste rest av epler jeg hadde hjemme gikk med i rognebærgeleen jeg lagde på fredag. Så da ble det med både epler og plommer hjem. Plommekake står på programmet. Jeg orker ikke begynne å bake nå, men i morgen er atter en dag. Hvis jeg da holder meg mer hjemme og ikke farter så mye rundt er det håp om at det både kan bli plommekake og mer til av hjemmelagde godsaker. Nå er i det minste alle ingrediensene i hus.
