Dette er bare noen kjerringtanker etter Senterpartiets pressekonferanse i etterkant av sentralstyremøte i går. Noen politiske betraktninger fra ei kjerring som kanskje er litt vel opptatt av politikk til tider. Det er jo et veldig spennende saksfelt.

Vedum sto på pressekonferansen og gjentok seg selv, nesten til det kjedsommelige. Han snakket om at Senterpartiet ønsker lavere strømpriser på lang sikt. Mer nasjonal kontroll med krafta. Hvordan han hadde tenkt å oppnå det var han langt mer diffus om.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Min politisk analyse går på at dissens er en mulighet. Altså at regjeringen går inn for å vedta de tre direktivene det er snakk om, men at SP sier at de er uenig. Det har de gjort før.
Arnstad, stortingsgruppa og en god del av SP politikere spredd ut over landet er nok ikke fornøyd med en slik løsning. Likevel tror jeg det er det det kommer til å koke ned til en eller gang i slutten av denne uka. Dissens, også gir AP med Støre dem noen vage løfter, som for eksempel at man ikke skal erstatte de to strømkablene til Danmark som nærmer seg pensjonsalderen.

Debatt og litt smårasling med sabelen. Kanskje vi går ut av regjering, kanskje ikke. Men så gir de seg og kamelsvelging i stor stil følger. Vedum har intet ønske om å gå ut av regjering. Svart bil og makt er viktigere enn politikken.

Politikk handler om saker hele tiden sa Vedum på pressekonferansen med et litt slitent og oppgitt uttrykk. Det virker på meg som om han mener at politiske saker i grunn er forstyrrende for det politiske arbeidet. Ikke at det er de politiske sakene som faktisk er det viktige i den jobben han har som regjeringsmedlem.

Om dissens er rett vei å gå for strømprisene så vel som Senterpartiet er jeg mer usikker på. Eller jeg er i grunn ganske så sikker på at det ikke er veien å gå.

At Vedum og Senterpartiets regjeringsmedlemmer ofrer en av partiets politiske kjernesaker for å få sitte i regjering åtte måneder til er ikke det som skaper engasjement og gir velgere. Eller engasjementet er der i høyeste grad, men velgerne derimot kommer mer til å flykte fra partiet enn å strømme til det. De har en oppslutning på 6.0 på målinger i januar.  Forblir de i regjering uten å få et betydelig gjennomslag for sin politikk når det gjelder strøm og EU vil jeg tro de kommer til å nærme seg sperregrensa  de neste månedene. Partiets oppslutning er allerede halvert siden forrige stortingsvalg. De burde ikke gamble med velgernes velvilje på denne måten.

Jeg tror heller ikke det å knytte oss nærmere til Europa via disse tre direktivene er veien å gå for å få varige, lave og stabile strømpriser. Som jo er det Vedum til det kjedsommelige sier at han ønsker.
Å vedta EUs 4. energipakke bit for bit vil gjøre det lettere for Norges neste regjering å vedta siste rest av pakka. Det meste er jo allerede vedtatt.
Både Erna og Jonas vil ikke nøle med å knytte oss nærmere EU. De er Europeere, og Jonas er vel mer opptatt av Europa enn han er av Norge, skal jeg forstå forfatterne av boka Partiet rett.

Hvis du tenker at konklusjonen på dette innlegget er at det er samme hva SP gjør, regjeringen kommer til å vedta energipakke 4 samme hva. Spørsmålet blir bare om det er en Støre regjering eller en Solberg regjering som undertegner avtalen. Så nei. Det er ikke konklusjonen.
Konklusjonen må være at hvis du er opptatt av stabile og lave strømpriser så må du bruke stemmeseddelen din tihøsten og stemme på et parti som mener det samme. Et parti som ikke vil knytte oss nærmere det Europeiske kraftmarkedet men ser på det å sikre norsk industri og norske innbyggere lave og forutsigbare strømpriser. Som går for maxpris på strøm, og som ser at vi har kraft nok til både oss selv og til å eksportere til Europa, men at vi må sørge for eget behov først før vi selger overskuddet til Europa,
Og du, velg et parti som mener det samme før og etter valg.
Ikke la stemmen din gå til spille ved å stemme på et parti som når de kommer i regjering er mer opptatt av svarte biler og statsrådsposter enn av å få gjennomslag for den politikken de gikk til valg på.

I dag vil jeg gi en stor blomsterbukett til Allan. Han klarte det kunststykket å få denne kjerringa til å smile fornøyd og litt rørt litt over klokka 7 en mørk og trist januarmorgen. (Det gar kommet snø i natt, og slikt pleier ikke å gjøre kjerringa blidere stemt.) For tenk Allan har skrevet dette innlegget  bare for å glede/blidgjøre denne kjerringa. Takk, Allan! Du reddet både min og din dag.

Jeg har det jo med å komme med mine refleksjoner om det siste innlegget på den bloggen som ligger foran min blogg på den omstridte topplista til blogg.no. I går var det Allans blåmandagsinnlegg som resulterte i innlegget Hva er det han klager over?
Så hadde det seg slik at Allan og bloggen hans havnet på plassen foran min blogg også i dag. Jeg begynner å kjenne Allan etter å ha fulgt bloggen hans en stund, og vet at han fort havner i en lettere depresjon etter å ha lirt av seg det ukentlige blåmandaginnlegget. og fort ikke orker å produsere nye blogginnlegg fylt med fjas og reklame i kjent Allan-stil før det atter nærmer seg helg. Så jeg hadde så smått begynt å forberede meg på å reflektere over det samme blåmandaginnlegget  for andre dag på rad. Slike reprise-øvelser pleier ikke å gjøre denne kjerringa spesielt positiv til det hus skal reflektere over.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Men Allan forstår hvordan Kjerringa har det, og selv om det bare er tirsdag kommer han med et flunkende nytt blogginnlegg for at denne kjerringa skal ha noe nytt å reflektere over. Det kaller jeg en god blogger-kollega. Dere vet fellesskap fungerer,.

Allan kommenterer i sitt innlegg mitt blåmandag bilde laget av en robot til gårsdagens innlegg. At roboten fremstiller kjerringa som en aldrende mann med både skjegg og bart mener Allan at er et positivt tegn på at det virkelig er en blåmandag. Tenk om jeg hadde våknet opp til dette utseende, hadde ikke den dagen da føltes litt tung? spør Allan. Jeg kan gi han rett i det.

Allan fabulerer videre. Han tenker at hvis denne kjerringa våknet opp og hadde fått både bart og skjegg ville det fort bli en blåmandag også for Gamle Gubben Grå. Det tror jeg han og har rett i.
Hadde Gamle Gubben Grå våknet opp med karen på bildet ved siden av seg i senga hadde han nok hoppet ut av senga med ville hyl og trengt minst to kopper kaffe og et par sigaretter for å roe seg ned igjen. Eller, det er jo det han trenger for å våkne på en vanlig dag… Nei, her måtte det nok langt mer kaffe til. Minst ei hel kanne.
Hadde han i tillegg, slik Allan fabulerer om, tatt seg et glass vi kvelden før, ville han garantert blitt avholdsmann en god stund eventuelt startet dagen med en solid klunk brunt brennevin oppe i den kaffen. Sånn Irish coffee de kaller.

Allan gjorde med sitt blogginnlegg denne tirsdagsmorgenen langt bedre i Drømmehuset, til tross for at det fremdeles snør. I stedet for klaging og syting over at Allan ikke hadde fornyet seg og sikkert noen sure kommentarer om været, satt Kjerringa og Gamle Gubben Grå side om side og humret mens Kjerringa leste blogginnlegget til Allan høyt for Gubben. En langt bedre start på dagen, spør du meg.

Kanskje er det ikke så grusomt og skummelt at denne kjerringa reflekterer over det siste innlegget til bloggen over henne på topplista som noen skal ha det til. I dette tilfelle førte det til at Allan skrev et innlegg i dag, noe han ikke hadde planer om. Et innlegg som garantert gir han klikk, og kanskje bidrar til penger i potten ved at han får solgt en støvsuger eller tre.

Jeg tror at slike innlegg som Allan og jeg har skrevet de siste par dagene bidrar til å fremme begge bloggene på en god måte. Langt bedre enn bloggkriger som enkelte forsøker å få dratt i gang med ujevne mellomrom for å øke trafikken på egen blogg.
Folk smiler av oss, og gleder seg med oss.
Jeg tipper jeg ikke er alene om å håpe at Allan havner på plassen over bloggen min også i morgen, slik at han nok en gang blir lokket ut av depresjonen og kommer med et nytt innlegg også i morgen.

Allan avslutter sitt innlegg med litt poesi. Diktet Hold sinnet ditt mykt av Hans Børli.
Jeg kan ikke være dårligere, og må og komme med et dikt for liksom å understreke budskapet i dette innlegget. Budskapet om at vi bloggere når flere, når lenger hvis vi samarbeider.
Som vi alle vet er Allan opptatt av blåmandager. Jeg tror det kan være vanskelig å liksom fornye det temaet hver mandag. Derfor deler jeg nå diktet Den er blå av Rolf Jacobsen. Håper det kan være til inspirasjon for Allan og andre.

Den er blå –
– himmelblå
asurblå
sett fra månen,
alle gatene (osende glohete) fattigghettoene
ser blå ut fra månen
der de drar i klosettsnorene
og rotter piler over søppelfjellene
ser det blått ut fra månen,
ti mil med røde baklys som bloddrypp
de nye vaskemidlene Super XX prisbomben
ser blå ut fra månen.
Avsvidde trær
hvor det har ligget en landsby
ser blå ut fra månen,
tante Sophie Fredrikstadbroen
din munn min elskede
blå blå
likeledes sett fra månen
klessnorer preventiver kaninbur
blåblå
frittsvevende i rommet
dreiende seg sakte om seg selv
asurblå
blåere enn himmelen
idetheletatt blå

– Rolf Jacobsen

I dag er det den internasjonale holocaustdagen, En årlig internasjonal minnedag over holocaust, de tyske nazistenes folkemord på jøder før og under andre verdenskrig,
Dagen ble opprettet av FNs sikkerhetsråd 11. november 2005. Dagen blir markert 27. januar til minne om samme dato i 1945, da styrker fra Den røde armé fra Sovjetunionen frigjorde de rundt 7 000  overlevende fangene i den største konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i det tyskokkuperte Polen.

Det er 80 år siden i dag at Den røde armé frigjorde fangene fra Auschwitz. Dette markeres i Auschwitz i dag med mange statsledere og kongelige, blant annet statsminister Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon.
I motsetning til tidligere år er ingen statsledere bedt om å tale.
I år er fokuset på overlevende og deres budskap. Vi vet alle at om ti år er det ikke mulig å ha en stor gruppe overlevende her til 90-årsmarkeringen, sier talsperson Pawel Sawicki ved Auschwitz-museet.  I år er 50 overlevende til stede. Det synes jeg er et imponerende antall. De må jo alle være over 80 år.

Auschwitz var nazistenes største konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.  Spesialbygd for masseutrydding av mennesker.
La den setningen få en ekstra omgang i hjernen.

Spesialbygd for masseutrydding av mennesker.

Rundt 1,1 millioner mennesker ble drept. De fleste var jøder, men også rundt 100.000 polakker, romfolk, sovjetiske krigsfanger og homofile ble drept.

50 av de som overlevde var der i dag. Deres vitnesbyrd må ikke bli glemt med dem.

Da jeg kom til Auschwitz og gikk av toget, så jeg grøftene der menneskelikene ble brent fordi krematoriene ikke greide å holde tritt, sa 94 år gamle Iwanska til nyhetsbyrået AFP tidligere i januar

Iwanska er 90 år. Hun må ha vært 10 år da hun ble frigjort. Tenk for noen traumer en 10-åring må ha fått ved å være i en konsentrasjonsleier. Eller jeg tror egentlig ikke vi evner å fatte det.

Holocaust er historie. Det er ikke antisemittisme. Det er ikke folkemord. Det er ikke ønsket om masseutrydding av mennesker basert på etnisitet eller religion.

Høyreekstremistiske partier får økende oppslutning i det ene landet etter det andre. En taler står og gjør nazi-hilsen på talerstolen under presidentinnsetningen i USA. Vi ser det, vi liker det kanskje ikke, men hva gjør vi? Vi er så engstelige for å krenke noen at mediene ikke tør å kalle en spade en spade eller en nazi-hilsen en nazi-hilsen.

Du må ikke sove skrev Arnulf Øverland i 1937. Jeg tror at vi som lever i dag heller ikke må sove. Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. 

Vi må stå opp mot hatet. Stå opp mot hatretorikken. Slå ned på uttalelser som er med på å bygge opp om tankegangen de mot oss. Vi må ikke bare snu ryggen til, trekke på skuldrene og håpe det går over.

I dag er det den internasjonale Holocaustdagen. La oss bruke den dagen til å stå opp mot urett som blir begått mot folkeslag, enten det er antisemittisme, folkemord på palestinere, invasjonen i Ukraina  eller rasisme i vårt eget nærmiljø.

For et par uker siden var det en debatt som jeg ikke fikk kommentert. Jeg var rett og slett så provosert at jeg ikke fant ord. Det er ikke ofte.
Eller, jeg kom vel med noen uttalelser om temaet her rundt spisebordet i Drømmehuset med Gamle Gubben Grå som tilhører, men de egnet seg ikke på trykk. Saken var generasjon Z som mente ledere måtte tilrettelegge arbeidslivet bedre etter deres krav og behov. Man kan visst tydeligvis ikke forvente at unge voksne av i dag skal tilpasse seg arbeidslivet.

Debatten har gått videre uten at jeg har deltatt. Det å forvente at unge voksne tar ansvar for eget arbeidsliv var ikke en stor del av debatten. Argumentet at vi i generasjonen over hadde oss selv å takke kom raskt. Hvem har oppdratt generasjon Z? Jo generasjon X, eller hva nå foreldregenerasjonen til Z kalles. De har ansvaret. De burde ha lært ungene sine arbeidsmoral.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg er kanskje ikke uenig i det, men hvem har lært generasjonen som ble født for 40-50 år siden å oppdra barn slik at de får den forventede arbeidsmoral? Jo det må jo være generasjonen som oppdro de, altså den generasjonen som er født 20-30 år før det igjen. Sånn kunne vi fortsette til generasjon A eller Adam og Eva. Ansvaret for våre egne feil og mangler skyves raskt og effektivt over på noen andre.

Det virker for meg at ansvarsfraskrivelse alla denne debatten brer om seg i samfunnet. Oppstår det en utfordring i livene våre bruker svært mange utrolig mye tid og krefter på å finne syndebukker, noen en kan skyve ansvaret over på i stedet for å brette opp ermene og ta ansvaret for å løse utfordringen selv, eller bare påta seg skylda.

Mestrer vi ikke kjøreforholdene på glatte vinterveier er det de som skulle ha måkt eller strødd sin feil. Får ikke ungene våre toppkarakterer skyldes det lærerens udugelighet. Klarer vi ikke å få ned fattigdommen i landet vi leder er det Putin sin feil Det er krig i Europa. Hvor mange ganger har vi ikke hørt den dårlige unnskyldningen? Det er ikke bare generasjon Z som skyver ansvaret for at de ikke klarer jobben sin over på andre.

Nei, jeg mente ikke at generasjon Z eller andre skal bruke Statsministerens ansvarsfraskrivelse som  en unnskyldning for hvorfor man ikke selv tar ansvar for sitt eget skittentøy, sitt eget rot, sitt eget liv. Det var mer ment for å understreke at denne ansvarsfraskrivelsen jeg snakker om ikke bare handler om dagens ungdom, men om mennesker i alle generasjoner.

Jeg kjøpte Uggs lignende sko i høst. De er kjempe lekre, og jeg har brukt de en gang. Da skled jeg på trammen, rutsjet ned trappa med resultat møkkete, våt buksebak, kul i hodet og en finger som fremdeles er vond.
Hvem har ansvaret for det fallet?
Skoprodusenten som lager vintersko med såle nesten uten mønster?
Kjerringa som stakk beina opp i de skoa før hun gikk ut døra?
Gamle Gubben Grå som ikke hadde strødd trammen med salt slik at den var fri for is?
Den forrige eieren av Drømmehuset som har laget et inngangsparti i tre som blir glatt?
Jeg mener at det helt klart er kjerringa som stakk beina i de skoene før hun for ut døra en dag det var glatt på utsiden som har ansvaret for egen dumhet.

Samme hvilken generasjon mine foreldre tilhører, de er født på 1930-tallet, så er jeg glad de lærte meg å ta ansvar for mine egne handlinger og mitt eget liv.

Jeg er glad for at jeg fikk en slik oppdragelse, men  hvis jeg ikke hadde blitt lært opp til å ta ansvaret for mitt eget liv så hadde ansvaret fremdeles vært mitt. Jeg, som 58 år gammel kjerring, kan ikke skylde på min avdøde mor for feil skovalg eller andre ting som skjer i livet mitt.

I dag er det mandag. Bloggen på plassen foran min på topplista er Allans verden.. Mandag og Allan. Dere vet hva det betyr? Klaging, syting og sukking over at det er blåmandag. Den fyren er aldri særlig lystig på starten av uka.

I dagens innlegg  har han spurt chat GPT om den kunne lage et blåmandagbilde til han. Noe som kunne illustrere denne triste dagen en bilder av Allans fortvilte grimaser. Han fikk to relativt melankolske bilder med regnevær og dempede farger. Jeg synes de illustrerte det han ønsket på en fin måte. Allan var selvsagt ikke fornøyd og syntes bildene av han selv var langt bedre.
Vel, han om det. Der er vi uenige. Bloggerkollegaer kan ha faglig uenighet uten at det kalles krig.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg tenkte at jeg skulle hjelpe Allan siden han sliter så veldig med å sette stemningen, få uttrykt følelsene sine på en god måte. Ikke nok at han var frustrert og trist fordi fem arbeidsdager lå foran han, han klarte heller ikke å få chat GPT til å lage et bilde han var fornøyd med.
Jeg vet ikke så mye om arbeidshverdagen til Allan, men jeg har forstått det slik at han arbeider i skoleverket. Jeg har antatt at han er lærer, selv om det finnes flere yrkesgrupper i skolene i dag.
Så jeg spurte min Copilot av en sånn KI-robot om den kunne lage et bilde av en lærers blåmandag. Altså være mer spesifikk enn det Allan var i sine forsøk med chat GPT.

Det bildet jeg da fikk var bildet dere ser øverst i dette innlegget. En smilende lærer med et stort kaffekrus i hånden og ivrige elever med hånden i været.
Hvis dette illustrerer Allan blåmandag på en god måte, ja da skjønner jeg overhode ikke hva han klager over.

Jeg ba så roboten lage et bilde av en blåmandag for en trist, ufør kjerring. Den kom opp med bildet du ser under, og jeg ble heller ikke fornøyd. Jeg mener, vet ikke denne roboten hva ei kjerring er? Den har jo gitt meg skjegg og bart!!!

La oss ta det innover oss. Ingen her inne på blogg.no er verken konger eller dronninger. Vi er helt vanlige mennesker som ingen unntatt familie, venner og de vi omgås til vanlig vet hvem er.  Hvem som til en hver tid troner øverst på topplista gir ikke heder og berømmelse av andre utover den lille klikken av bloggere her inne.

Jeg begynner å bli lei av krangel om hvem som er den reelle kongen og folk som forsøker å blåse liv i en bloggkrig som strengt tatt var idiotisk nok da den startet i 2023, og som ikke virker mer fornuftig i reprise snart to år senere. Jeg tror ikke kjekling om kongemakt eller stadige uenigheter, kriger og ufine karakteristika  av hverandre er det som skal dra lesere til blogg. I det minste ikke den type lesere jeg ønsker meg. De skremmes heller bort.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Så tror jeg forskjellige bloggere ønsker litt forskjellige ting med bloggen sin. Noen er opptatt av å skrive om mat, andre om håndarbeid og atter andre skriver om ting som rører seg i samfunnet. Noen av oss skriver om ganske så mye forskjellig og er vanskelige å sette i bås.
Men en ting ønsker vi alle sammen. Vi ønsker å bli lest. Hvis ikke hadde vi ikke skrevet blogg.

Vi konkurrerer egentlig ikke om leserne. Det er ikke slik at hvis en leser leser Annais sin blogg så kan den samme leseren ikke lese bloggen til Norge og verdens nytt. Det er mer sånn at jo flere interessante blogginnlegg vi klarer å produsere, jo flere blogglesere tiltrekker vi oss.
Jo bedre blogginnlegg vi lager jo større interesse blir det for blogg som fenomen. Det er noe vi alle tjener på, enten vi skriver om å gå tur, om helse eller om ukemenyer.

Vi burde ikke se på hverandre som konkurrenter men som kollegaer. Ingen liker alle på en arbeidsplass, men man arbeider likevel sammen mot samme mål. Det er ikke alle du har interesse av å skravle med i matpausa, men du tolererer at de også sitter i kantina.

Noen av oss ønsker å få flere til å lese blogg, ikke færre. Vi tror det at bloggene her inne favner så bredt er en styrke. At det mangfoldet som råder her er det som kan dra lesere tilbake, hvis de bare blir oppmerksomme på at denne kanalen finnes og va blogg er i dag. Hvor mangfoldig det er, både i temaer og i stilarter. Hvor mange ulike stemmer det er her inne.

Samme hvilke intensjoner vi har med bloggen vår. Samme hva vi ønsker å oppnå. Kan vi ikke innse at et litt slitt slagord fra Rødt faktisk gjelder her inne og. Felleskap fungerer.
Så la oss ikke skremme bort lesere med stadige “kriger”, eller å kjede lesere med at det ser ut som blogg kun er et forum for interne stridigheter og barnslig kjekling.
Make blogg.no great again!

Det ble en sen start på dagen på meg i dag. Var ikke oppe før klokka var rundt 8.45. Det er seint for ei kjerring som pleier å stå opp rundt klokka 6. Kjenner at jeg trengte det i dag. Trengte det akkurat som jeg nå trenger å få sitte i fred med tekopp og tastatur. Være i bobla mi. Jeg er sliten. Sliten på en slik måte at det ikke skal så mye til før jeg omskapes til en ildsprutende drage. Har alt kjent at små dotter med røyk stille siver ut av ørene mine.

Så langt kom jeg på dette blogginnlegget før Charlie Chihuahua begynte å skrape på døra og signalisere at han gjerne ville ut. Han er ingen tålmodig kar, og skjønner ikke begrepet vent litt. Han bare fortsetter å klore på døra til han får viljen sin.
Så mens teen i kruset ble langsomt kald, var jeg ute og gikk tur med to hunder.
Det var min tur og tro meg det ville være langt større fare for ildspruting fra dragen hvis jeg skulle prøve å overtale Gamle Gubben Grå til å ta morgenturen for meg. Ikke det at han ville sprute ild men han ville heller ikke gå ut så raskt at det ville ha noen merkbar forskjell på masingen fra hunden.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det var godt med en frisk morgentur. Det er så vidt under 0 grader, og sol fra relativt blå himmel  Føret var helt ok med piggsko, så jeg har ingenting å klage på. Men nå, nå vil jeg få sitte i fred en stund med tekruset mitt og etter hvert rundstykker som Gamle gubben Grå varmet mens jeg var ute på tur. Det er søndag. Det er lov å ta det litt med ro.

Det har jeg vel strengt tatt lov til hver dag. Å være erklært ufør burde gi meg tillatelse til å ta noen rolige dager innimellom uten dårlig samvittighet. Der har jeg et stykke igjen, kjenner jeg. Å kunne være litt lat med verdens beste samvittighet.
Lediggang er roten til alt ondt. Dette er en viktig grunnregel godt forankret via oppveksten. Det samme er Arbeid adler mannen eller denne; Det er bedre å slites opp enn å ruste opp. Den, den tror jeg passer best av alle. For jeg har en liten rest av inntektsevne, jeg er ikke totalt utslitt. Ingen grunn til å ligge å ruste opp.

Det er ingen som nekter meg å ta noen rolige dager. Egentlig tror jeg de fleste unner meg det. Det er jeg som får dårlig samvittighet for at jeg ikke får nok ut av dagene. Det er jeg som føler at jeg gjør noe galt hvis jeg ikke kan vise til en lang liste av fornuftige ting jeg har gjort i løpet av en dag.
Jeg har en jobb å gjøre der, å lære meg å senke kravene til meg selv.
I dag er det søndag. Hviledagen. Da har alle, også jeg lov til å ta det med ro med god samvittighet. På søndager blir det jo litt feil å drive på med vasking og annet husarbeid.

Eller egentlig burde jeg vært på skauen i dag, gått en lang skitur….. Eller besøkt gamle slektninger, bakt en kake eller fem, bedt inn voksne barn på søndagsmiddag……..
Alltid nok av ting jeg kunne ha gjort.
Vel, i dag blir det lite annet enn rekreasjon på meg, og det skal jeg prøve å gjøre med verdens beste samvittighet.

Hva gir man til menn i slutten av 50 åra I julegave? De har som regel der meste de trenger, og råd til å kjøpe det de måtte ønske seg.  Det er liksom måte på hvor mange pledd, badehåndklær eller ullsokker de trenger. Svoger er i denne gruppen, i tillegg har han begynt å hate vinteren og er ikke spesielt opptatt av litteratur.

Jula 2019 ga vi han en aktivitet i måneden sammen med oss i 2020. Vi var på hyttetur i januar og på skøyter i februar det året. Ja, og så var vi på restaurant i Oslo 12. mars, den dagen landet stengte ned på grunn av pandemien. Det ble og slutten for mange av aktivitetene vi hadde planlagt. Joda, vi badet i stille skogstjern i juli og bakte pepperkakehus i desember. Men mye av de andre aktivitetene måtte utgå.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Vi forsøkte ikke på det samme neste jul. Smitteangsten hos Svigermor og Svoger var stor. Det var munnbind på under julemiddagen og meteren ble strengt overholdt. Det hadde ikke bedret seg i 2021, heller tvert I mot. Jeg jobbet jo i koronateamet og hadde som arbeidsoppgave blant annet å teste mulig smittede. Vasset i smitte som Svigermor uttalte det.

Men denne jula tenkte jeg å prøve igjen.  Svoger trenger litt aktiviteter, og jeg trengte å finne på en ok julegave. Vinn, vinn for alle parter.

Ski og skøyter var ikke noe å satse på i år. Svoger har ikke blitt noe mer glad i vinteren, ingen av oss har blitt yngre siden 2020 og jeg har ingen planer om å teste ut verken ski eller skøyter i vinter. Så dagens aktivitet lød Varm sjokolade med krem på Halvorsens konditori. 

Halvorsens Conditori har liksom blitt et begrep mellom Gamle Gubben Grå og meg etter at han etterspurte om det konditoriet fremdeles eksisterte en gang vi var innom Svanen cocktail-bar. (På det gamle Svane-apoteket) Dørvakta, en relativt mørkhudet mann med rasta-fletter, så bare spørrende på han.

Jeg har og skrevet om etablissementet  Halvorsens Conditori her på bloggen før. Det var noen andre bloggere som hadde bloggtreff der. Nå hadde jeg lyst til å se stedet, og tenkte at en tur dit for å drikke kakao med krem ville være en fin aktivitet i januar. Ja, siden det burde være en innendørs aktivitet.

Gamle Gubben Grå og jeg tok buss innover til Oslo.
Jeg var litt i tvil om jeg skulle ta piggstøvler, for jeg er jo engstelig for å falle. Men siden de ikke kan brukes inne lot jeg det være. Bestemte meg for at hvs det var glatt var det sikkert mulig å kjøpe et par brodder i Oslo.
Jeg angret på det valget allerede da vi parkerte på Botilrud hvor vi skulle ta bussen fra. Der var det blåholke. Jeg beveget meg opp til busstoppet med forsiktige skritt. Ei dame som sto der påpekte at jeg var modig, men jeg tror hun mente dum.
Heldigvis var de oppvarmede gågatene i Oslo helt bare, og jeg kunne gå trygt på bar mark fra Bussterminalen og opp  til konditoriet i Stortingsgata, rett ved Stortinget.

Svoger var allerede på konditoriet da vi kom, og snart satt vi og koste oss. Stedet oste av historie og levde opp til forventningene. Kakedisken og utvalget av smørbrød var det heller ikke noe å si på.
En koselig formiddagsaktivitet en lørdag.

Jeg hadde forstått det slik at Gamle Gubben Grå hadde vært på konditoriet under oppveksten sammen med “tante Astrid”. Det var feil. Han hadde aldri vært der før, bare hørt mye om stedet. De hadde og fått kaker herfra når Gubben gikk i kokkelære på Astoria Hotell, som var rett  nærheten.
Svoger hadde heller aldri vært på Halvorsens Conditori før, så det var ny opplevelse for oss alle tre. Vi kommer gjerne tilbake.

Vi gikk litt i sentrum etter besøket på konditoriet. Det var fint vær, flere varmegrader og ikke minst bare gater. Titta innom Steen og Strøm, som var tilbake i stilen slik jeg husket fra 70- og tidlig på 80-tallet. Flott og dyrt kjøpesenter. Sirklet oss videre nedover mot Oslo S og bussterminalen.

Da vi nærmet oss Jernbanetorget sa plutselig Svoger litt engstelig; “Hva er det som skjer på Jernbanetorget?” Det var noen flagg og tydeligvis en folkeansamling.  Demonstrasjon! ropte jeg glad. Det er sikkert en Palestina-demonstrasjon!  Gamle Gubben Grå sukket stille. Nå er kjerringa i gang igjen. Jeg smøg en arm inn under armen til Gubben og en under armen til Svoger og sa; Nå skal gutta få være med meg på demonstrasjon!! Vel vitende om at jeg er den eneste av oss som er rød og radikal og glad i å gå på demonstrasjoner. Svoger og Gamle Gubben Grå er jo vokst opp i et besteborgerlig hjem i Ullevål Havenisseby, og har liksom aldri følt på trangen til å demonstrere og aksjonere i tide og utide.

Svoger kom plutselig på at han måtte henge opp en klesvask, skaffe esker til julepynten og hente en printer på Elkjøp. Ja det var ikke måte på hvor travelt han fikk det, og løp av gårde til første og beste trikk.

Gamle Gubben Grå og jeg tok en nærmere kikk på demonstrasjonen. Det var ikke Palestina det ble demonstrert i sympati for. Da vi kom nærmere så vi at det var det kurdiske flagget de vaiet med, Det og vimpler med YPG på.
YPG har jeg funnet ut at er en kurdisk militær styrke i Syria. Styrken utgjør hovedtyngden i Syrian Democratic Forces (SDF), og har særlig engasjert seg i kampen mot Den islamske stat (IS) og andre jihadist-grupper; vesentlig i selvforsvar.
Vel, dette har jeg søkt opp i ettertid, så siden vi ikke var helt sikre på hvem som demonstrerte og mot hva gikk vi bare videre. Litt greit å vite hva en demonstrerer for eller i mot hvis en skal joine en demonstrasjon, selv for en raddis som meg.

Gamle Gubben Grå og jeg tok en tur innom Østbanehallen og Byporten før vi tok nok en kaffekopp – og bussen hjem. Ryggen kjente godt at det hadde blitt litt tråkking. Skrittelleren viste godt over 5 km. I skog eller terreng er ikke det så mye, men på gater med mye folk og på kjøpesentre gir det meg fort vondt i ryggen.

Strikkekjerring på plassen over meg på topplista har et innlegg om rekkeviddeangst på strikketøy.
Altså at en ikke skal ha nok garn til det prosjektet en driver å strikker.
Jeg kan forstå problemstillingen, men det er ikke et problem jeg opplever i hverdagen. Ikke fordi jeg er så flink på planlegging, eller vaser i hauger av garn og derfor heller har alt for mye. Eller jeg har en del garn etter prosjekter som aldri blir ferdig, men det er en annen sak. At de prosjektene aldri blir ferdig har ikke noe med at jeg ikke har nok garn til å få de ferdig. I så fall har jeg ikke kommet så langt at jeg har innsett det.
Nei grunnen til at jeg ikke opplever rekkevidde-angst under strikking er enkelt og greit; jeg har folk til slikt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har funnet frem pop-cornet og følger godt med. Blir det regjeringskrise mon tro?
Vil dere høre hva jeg tror, så tror jeg ikke det.
Jeg ser ikke helt for meg at Vedum klarer å stå hardt mot hardt i samme grad som Støre, og Støre har bestemt seg. EUs energipakke 4 skal vedtas nå, på hans vakt. Det skal ikke bli Erna som signerer det dokumentet.

Arnstad og SP sin stortingsgruppe er nok klare på å være tøffe nok. For dem er politikk viktigere enn posisjoner. Men for Vedum…. Jeg tror han heller svelger kameler og går mot sin egen politikk før han gir fra seg statsrådsjobben og regjeringsmakt. Synd, men det er slik jeg opplever Senterpartiets leder for tiden.

Vi lot oss ikke presse ut av regjering! kommer han til å si med et stort, stolt smil mens han ser råderetten til krafta i Norge forsvinner til Brussel. Og prøver å få det til å se ut som han har vist muskler, mens han i virkeligheten er i gang med å fortære tidenes største kamel-måltid.

Det finnes to typer politikere. De som driver med politikk for å få gjennomslag for den politikken og den samfunnsutviklingen de mener er riktig, og de som driver med politikk for å oppnå makt og posisjoner. Hvis de som har det avgjørende ordet i denne saken i Senterpartiet er av den første typen, ja da ofrer de regjeringsmakt disse siste månedene av regjeringstida for å stå støtt i egen politikk.
Dessverre tror jeg ikke de kommer til å gjøre det, men jeg håper jeg blir gledelig overrasket.