Hvit men ikke snø er utfordringen fra Ut i friluft denne helgen. Jeg tar bolde av vaskevannet mitt her jeg flyr gjennom Drømmehuset som en hvit tornado, og forsøker å få hjemmet sånn noenlunde i vater før vi tar helgen.
Litt forskjellige tanker….
Strikkekjerring ligger på plassen over min på topplista i dag. Et innlegg som sveiper innom en del tema, litt sånn raskt og effektivt. Jeg tenker at innlegget speiler Strikkekjerring og hverdagen hennes på en god måte. Hverdager som har et visst tempo og hvor arbeidsoppgavene og innholdet spenner bredt.
Dette innlegget kommer og til å være innom flere temaer, følge Strikkekjerring og hennes tanker.
La oss begynne med Astris Lindgren. Alle kjenner vel Astrid Lindgren og hennes barnelitteratur. For meg var Pippi og Emil som gikk på Barne-TV på 70 tallet nok det som sitter best. Ja, og så Vi på Saltkråkan. Jeg virkelig elsket Tjorven.
Som bøker husker jeg spesielt godt Barna i Bakkebygrenda, Barna i Bråkmakergate og Brødrene Løvhjerte.
Når ungene mine vokste til kom Ronja Røvedatter inn i verden min med en fantastisk film.
Astrid Lindgren er nok en forfatter som har satt sine spor hos svært mange, nesten uten at vi er det bevisst.
Strikkekjerring deler strikkeoppskrifter inspirert av hennes verden. Ja, det er nesten så selv jeg får lyst til å strikke den grønne hetta, selv om jeg ikke har noen rødhåret sjarmør å gi den til.
Det er snart helg for de fleste, men hos meg er det nok en del jobb som står på programmet.
Det har vært en hektisk uka og i går gikk det 14 timer fra jeg gikk ut hjemmefra til jeg var hjemme igjen.
Strikkekjerring sin beskrivelse av hverdagen ligner hverdagen min slik det var da jeg levde det hektiske engasjerende livet jeg elsker.
Vet dere, jeg savner det sjeldnere og sjeldnere. Jeg ser at det livet jeg lever nå med et langt roligere tempo gjør meg godt. Det var gøy så lenge det varte, men nå er jeg glad for roligere dager.
Og nei, jeg angrer ikke på livet jeg levde. Det har gitt meg utrolig mange flotte, interessante og engasjerende opplevelser jeg aldri ville være foruten. Det er mer slik at jeg tenker at det var gøy, nå er tiden for å labbe videre i rolig tempo og finne på mer gøy. Alt har sin tid.
Hos meg er det forresten også en god del ting som står på lista over ting jeg må gjøre før jeg får lov til å reise av gårde for å drikke kaffe-latte. Det kommer ikke av at uka har vært spesielt hektisk, men at jeg har vært relativt lat. Når Gamle Gubben Grå har gjort mer husarbeid enn meg den siste uka er det tid for denne kjerringa å skjerpe seg.
Greit å få noe unna i dag, for til uka er det jeg som er opptatt med mye møtevirksomhet. Det er årsmøte både i Rødt Ringerike og Rødt Buskerud, samt kommunestyremøte. På søndag skal vi være litt sosiale sammen med Svoger. Det er og under to uker til Rødt sitt Landsmøte, så jeg har noen landsmøtepapirer jeg må pløye gjennom.
Strikkekjerring og mannen har deltatt på kirkekonsert med tema Håp, skriver hun.
Samtidig nevner hun foreningen Leve, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Det vekker noen tanker.
Jeg har heldigvis aldri opplevd at noen av mine nærmeste har valgt å ta livet sitt. Men gjennom et langt liv har jeg jo kjent til en del mennesker som har valgt den løsningen. Like tungt og ufattelig hver gang.
Jeg tror det er viktig å se hverandre. Se mennesker bak den fasaden, det skjoldet, mange av oss går og bærer på. Vi lever i en tid hvor alt og alle skal være så perfekt. Og ikke bare perfekt, men i grunn enda bedre enn perfekt.
De unge skal gjøre karriere, prestere sosialt, leve spennende liv, reise….
Og er vi noe bedre vi som er kommet litt lenger i livet? Er vi ikke ofte enda mer opptatt av fasade? Både vår egen fasade og ungene våre sine fasader. Vi skal både lykkes som foreldre, samfunnsborgere, arbeidstakere, partnere….
Det er mange som føler at man ikke strekker til, at an ikke klarer å leve opp til alle forventninger og krav. Krav det kanskje bare er vi selv som stiller.
Jeg tror det er viktig, veldig viktig, at ikke det bare er de perfekte livene som får dominere sosiale medier. At vi tør å vise at livet ikke alltid går på skinner. At det er lodotter under sofaen og kaker som blir svartbrente. Og at det ikke gjør noe.
Men nå skal jeg ikke sitte her og knotte på tastaturet mer. Jeg har en lang arbeidsliste jeg må komme gjennom hvis det skal bli noe kaffe-latte på meg i ettermiddag. Strikking står garantert ikke på den lista.
Jeg liker utfordringer.
Jeg har muligens lagt opp til det selv. At det har bredd seg en oppfattelse her på blogg av at denne kjerringa ikke er noen kløpper på kjøkkenet. Annet er muligens ikke å forvente. Enkelte ganger kan det fremstå som at jeg knapt kan varme tevann uten å klumse det til.
Når Vibbedille i sitt innlegg om selv å lage den mye omtalte “Dubai-sjokoladen” skriver
Ja eg vil påstå at den er sååå enkel at t.o.m
Kjerringtanker klarer det uten å svi sjokoladen…!
Ja, da klarer selvsagt ikke denne kjerringa annet enn å tenke at det skal sannelig denne kjerringa gjøre.
Knefhedeig regner jeg med å finne på Krone, den internasjonale butikken i Hønefoss. De har det meste. Sjokolade finner jeg over alt. Pistasjkrem og muligens, hvis de ikke er utsolgt fordi “alle” skal lage denne Dubai-sjokoladen. Vel, det kan sjekkes.
Sjokoladeplateformer derimot eier jeg ikke. Så det må jeg bestille. Etter litt søken ender jeg opp med å gjøre som Vibbedille, å bestille fra Temu. Så får vi se om jeg blir fornøyd denne gangen eller blir kina-lurt, slik jeg ble da jeg kjøpte jule-høne.
Når sjokoladeformen kommer skrider jeg til verket. Da skal dere få se at denne kjerringa skal klare å lage Dubai-sjokolade uten å svi sjokoladen, eller eventuelt mislykkes totalt denne gangen også.
Følg med, følg med.
Tenk om vi satte kommentarfeltenes helter til å lede landet
Kjenner du kommentarfeltenes helter? Du vet de som har gått livets harde skole, har svarene på alle samfunnsspørsmål og idiotetkærer enhver politiker eller politisk beslutning. Et hvert motargument, uansett hvor faktabasert det måtte være, preller av. Disse heltene har det de selv ser på som sunn fornuft, og er verken mottakelig for fakta eller at det finnes en noe mer nyansert bilde.
Har du noen ganger tenkt på hvordan det ville gå hvi vi overlot styringen av landet til den gjengen der?
Det er det de har gjort i USA. Der virket det som om jo mindre kunnskap jo bedre er mottoet når man velger alt fra presidenter til ministre.
En helt sentral ingrediens i trumpismen er en nesten total avvisning av kunnskap. Nå svinger presidenten sleggen over hele det kunnskapsbaserte USA. En totalt ukvalifisert konspiratoriker, Robert F. Kennedy Jr., ble utnevnt til helse- og forskningsminister torsdag. Samtidig blir titusener av statsansatte oppsagt og tar erfaring og ekspertise med seg ut døren.
Trump er en mann uten interesse eller tålmodighet for kunnskap. I stedet tar presidenten avgjørelser basert på en saus av antagelser, konspirasjoner og fordommer. Gjerne påvirket av de høyeste røstene i hans nærmeste omgangskrets.
Som når han “skrudde på vannet” for å bidra til å stoppe brannene ved Los Angeles.
Trump beordret hærens ingeniørkorps til å ta seg inn i det nordlige California og slippe ut vannet av noen vannmagasiner ved demningene der. Trump hadde fått med seg at det var en strid om dette vannet. At det ble holdt tilbake for å redde bestanden av en liten fiskerase.
Joda. Trump hadde rett i at det var strid rundt dette vannet, om sommeren når bønder trengte det til avlingene sine. Og ja, vern rundt bestanden av en liten fisk er med i det bildet.
Men Los Angeles og angel på vann til brannslukning der er ikke en del av problematikken. Los Angeles får ikke vann fra dette dalføret. Det ligger på andre siden av en fjellkjede.
Flere millioner liter vann rant gjennom elveløpene før det endte opp i San Joaquin Valley. Der fordampet det, eller forsvant ned i bakken. Til Los Angeles kom det som sagt aldri – selv om Trump hevdet at all sunn fornuft tilsa at å slippe ut dette vannet ville gi vann i Los Angeles.
Mulig det i hans hode virket fornuftig, men en kikk på kartet ville fortalt han noe annet.
Et annet grelt eksempel på Donald Trump sin “sunne fornuft” var etter flyulykken der et fly og et militært helikopter kolliderte og styrtet i Potomac-eleven i Washington i slutten av januar.
På en pressekonferanse dagen etter snakket Trump mest om mangfoldspolitikken til det amerikanske luftfartstilsynet (FAA). Han hevdet at folk med «alvorlige intellektuelle og psykiatriske handikap» ble oppfordret til å bli flyveledere.
Selvfølgelig medfører ikke det riktighet. Nåløyet man må gjennom for å bli flyveleder, er trangt, også i USA, Det er høye krav og strenge tester.
Det som er sant, er at den føderale staten har hatt som mål å være mer inkluderende for mennesker med funksjonshemninger. Det inkluderer folk med nedsatt syn og hørsel, og personer med lammelser eller som mangler armer og ben.
Dette er blant annet veteraner fra USAs kriger. Sunn fornuft er å legge til rette for at så mange som mulig av dem kan komme seg i jobb, og få et så normalt liv som mulig. Det er også samfunnsøkonomisk fornuftig.
Når en journalist spurte Trump hvordan han kunne legge skylden for ulykken på mangfold og inkludering så kort tid etter at ulykken skjedde svarte Donald Trump «Fordi jeg har sunn fornuft – og mange andre dessverre ikke har det».
Jeg synes det er grunn til bekymring når en som fremstår som en av kommentarfeltenes helter blir valgt som president i Amerika, og ser ut til å ta med seg resten av heia-gjengen fra kommentarfeltet for å styre landet.
På tide
Mulig noen vil bli provosert og mener at jeg hører hjemme i et annet årtusen når jeg skriver dette innlegget. Det får så være. Jeg klarer fint å stå for mine meninger samme om noen lettkrenka individer føler seg forulempet.
I dag leste jeg i Aftenposten at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun i dag fremner et nytt lovforslag der hun ber om at lærere skal kunne – ved «ekstreme situasjoner med ordensforstyrrelser eller verbale angrep» – få lov til fysisk å gripe inn og føre eleven ut av klasserommet. Min reaksjon er at det er sannelig på tide!
Jeg er usikker på når det ble forbudt for en lærer å leie en uregjerlig elev med seg ut på gangen, eventuelt til rektors kontor. Jeg antar det var lov da jeg selv gikk på skolen, hvis ikke var jeg vitne til mange lovbrudd.
Nei, jeg ønsker meg ikke tilbake til da spanskrøret ble brukt flittig i norsk skole, men å ta tak i en overarm og leie en unge med ut på gangen kan umulig sette varige spor, selv på den sarteste bråkmaker.
Flott at lærerne atter gis mulighet til å holde ro og orden i klasserommet.
Godt å ha gode venner….
God morgen kjære lesere!❤️
Må jo pynte innlegget mitt med litt hjerter i dag, det er jo Alle hjerters dag. I tillegg skal dette innlegget handle om vennskap, så da passer det vel og med litt hjerter.
Monica forteller i sitt siste innlegg at hun har vært veldig nervøs i forkant av et foredrag hun skulle holde, men at det uventet dukket opp en person som gjorde henne trygg bare ved sitt blotte nærvær. Det er godt med slike venner.
Tankene mine går tilbake til 1. mai 2014.
Jeg var bedt om å holde appell ved bautaen i Nordre park. Bautaen over de falne i løpet av 2. verdenskrig. Det var en ære, men jeg var rimelig nervøs. Lille meg holde en slik appell. Dette var før jeg var kommunestyrerepresentant, var bare andre vara på en liste som kun hadde tre representanter inne. Var ikke ofte jeg sto på en talerstol. Stort sett var det bare på landsmøte til Radiografforbundet hvert tredje år at jeg besøkte en talerstol. Nå skulle jeg holde en offisiell tale. En tale ved et minnesmerke mange av de som mistet noen under krigen gjerne oppsøkte på en slik dag for å høre talen var jeg blitt fortalt.
Selvsagt hadde jeg heiagjeng på plass. Både fra partiet og i LO: Det var to av mine støttespillere både politisk og som tillitsvalgt som hadde foreslått meg til oppgaven. De hadde tro på at jeg ville klare det på en god måte. Men det er jo og en stressfaktor. Jeg ville jo ikke skuffe dem.
Gamle Gubben Grå dukket ikke opp. Appellen holdes tidlig på morgenen. Jeg var bedt på frokost på LO huset før talen. Han kommer fra en familie som absolutt ikke feirer 1. mai. Nå har han fått mer sans for dagen, men i 2014 var det ikke et arrangement han følte seg vel ved, selv ikke når kjerringa skulle tale.
Bildet er fra fjorårets markering.
Når jeg sto der ved bautaen og ventet på at markeringen skulle begynne fikk jeg øye på noen ansikt jeg kjente veldig godt. Begge søstrene mine, en svoger og to tante-unger hadde tatt turen. Det var utrolig hyggelig. Godt å ha dem der.
Når jeg så sto der og alles øyne var rettet mot meg kom det ei dame på sykkel. Stoppet på gangstien oppe i parken, rett foran bautaen. Hun var kollega, både som radiograf og tillitsvalgt, og samtidig en av mine beste venner. Sammen med henne kan jeg mestre alt. Hun har alltid vært en viktig del av heiagjengen min, og er det fremdeles.
Med henne og slekta på plass hadde jeg noen trygge ansikter å feste blikket på. Noen som bare ved sitt nærvær ga meg den støtten som er så god å ha ved slike anledninger.
Multe-Bjørn og andre morsomme navn
Dette innlegget skal handle om nye navne-trender som visst nok kommer fra Donald Trump sitt land og som brer om seg også her i kongeriket. Grunnen til at jeg velger å smykke innlegget med et bilde av ei gammel Aftenpost-forside med bilde av Sophie Elise kommer, sånn rent bortsett av at det gir klikk, av at jeg ikke har så mange bilder i arkivet mitt som passet til temaet.
Nok om Sophie Elise. Dette skulle handle om navne-trender. Navn foreldre velger å gi sine barn. Før, mulig for et par generasjoner siden, var det vanlig å oppkalle barn etter besteforeldre. Det var mang en Lille-Kari og Vesle-Ola som vandret rundt i norske bygder til langt opp i voksen alder.
Nå er det få besteforeldre som trumfer gjennom at den nyfødte skal oppkalles etter nettopp dem. Dagens unge foreldre skal i følge hva jeg hører på radioen i stedet kalle opp barna sine etter frukt og bær. Morell, Tindved og Multe er visst brukt som navn på nyfødte barn det siste året.
Jeg humrer for meg selv. For det finnes fremdeles en og annen sta bestefar, bestemor eller annen gammel slektning som skal blidgjøres ved et navnevalg. Familietradisjoner som skal videreføres, eller andre hensyn som skal tas.
Ofte får barn med de mest fantasirike navnene et traust norskt navn, gjerne med rot i familien med som et dobbelt navn. Ja så kan jo barnet senere velge om det vil være trendy eller mer traus når hen velger hvilket navn som skal brukes.
Jeg foreslår umiddelbart Multe-Bjørn som et passende navn til en baby.
For de som ikke kjenner begrepet multe-bjørn, så er det på mine kanter navnet på rykter som svirrer rundt de tider multene blir modne om at det er observert bjørn på nettopp de samme myrene.
Interiør
Det er februar. Selv om det fremdeles er nok av snø ute er det lov å begynne å pynte med litt vårlige farger inne, synes jeg.
Lørdag var jeg på Rusta. Der ble det med litt nytt hjem. Selv om jeg dikkert har mer enn nok av telysestaker hjemme er det gøy med noe nytt en gang i blant.
De to “oljelampene” i forkant er ikke oljelamper, men kuler med ledlys. Kjekt, og ikke så brannfarlig som oljelampe.
Tulipanstakene er og fra Rusta. Der har jeg brukt ordentlig telys.
Blomstene er restene av en blomsterbukett i et gammelt vinglass med grønn stett. Synes det passet siden det liksom tar med seg det grønne.
Disse telysestakene du ser på bildet under ble og med hjem fra Rusta. Så nå er det litt vårstemning i det minste inne i Drømmehuset. Ikke ble jeg ruinert heller.
Kjerringa som matblogger – nok en gang.
Selvsagt måtte det havne en av disse evinnelige ukemeny-bloggene på plassen over min blogg på blogglista i dag slik at jeg må starte dagen med å skrive om mat.
I 2024 ble jeg rådet til å tenke utenfor boksen på disse ukemeny-innleggene, noe som resulterte i rundt 20 innlegg rundt teamet blomkålsuppe og alle de tenkelige og utenkelige refleksjonene jeg klarte å lire av meg rundt det.
I 2025 har jeg tenkt å vise middager her i Drømmehuset. Passe på å fotografere litt matlaging og måltider når man har noe spennende på menyen slik at man har materiale til å lage innlegg av når slike ukemeny-blogger dukker opp over meg på lista.
Det hender ikke alt går etter planen her i Drømmehuset.
De siste gangene jeg har hatt ansvaret for å lage middag har jeg glemt å fotografere prosessen. Ja, ofte har jeg ikke kommet på forsettet mitt før middagen er fortært. Her om dagen, for eksempel, var jeg nødt til å ta bilde av restene i kjøleskapet.
I dag var det ingen rester å fotografere. I dag måtte jeg gå i søppeldunken å hente frem emballasjen til gårsdagens middag for å få et bilde av middagen.
Antakelig ikke et måltid som er en matblogger verdig. Men i går kveld da vi kom hjem etter å ha tilbragt deler av dagen ute hos Høvdingen ble det relativt enkel middagslaging.
Ferdig lasagne er absolutt ikke godt, men det metter.
Honørkort i posten
I går fikk jeg honnørkortet i posten. Jeg følte det ikke som en ære eller som et tegn på at samfunnet viser meg respekt. Jeg mener honnør er jo en militær hilsen som indikerer respekt. Underordnede soldater gjør honnør til sine overordnede offiserer.
Vel, jeg følte meg ikke beæret da det lille blå kortet dukket opp i postkassa. Jeg følte meg bare gammel. Gammel og ubrukelig. Så ubrukelig at det ikke en gang forventes at jeg har råd til å betale full pris på buss og tog.
Heldigvis er jeg så økonomisk anlagt at jeg vil benytte meg av den respekten samfunnet tydeligvis mener jeg fortjener. Å komme seg til Oslo for en drøy hundrelapp sier jeg ikke nei til.
Det står og at hvis jeg har med meg en ektefelle, partner som ledsager så får vedkommende også reise til redusert pris. Så da ledsager Gamle Gubben Grå meg så gjerne på tur. Og ja, vi kommer nok til å benytte oss av det. Selv om jeg skummer litt innvendig. Ikke nok med at samfunnet mener jeg ikke er i stand til å betale full pris på bussen, jeg er tydeligvis heller ikke i stand til å reise alene uten ledsager.