En krakk til besvær.

I går fikk jeg en kommentar på et innlegg jeg publiserte i fjor høst.  Innlegget tok utgangspunkt i en kommentar-artikkel Elin Killie Martinsen hadde skrevet om sittemøbler på Radiumhospitalet. Den som kommenterte dette blogginnlegget mitt et halvt år etter at jeg publiserte det var nettopp Elin Kille Martinsen. Slikt er jo interessant, og ikke minst hyggelig. I det minste var denne kommentaren hyggelig.

Elin Kille Martinsen skriver at hun har skrevet en ny tekst om sittemøbler som snart kommer på trykk i Aftenposten. Denne gangen om krukkene i den nye Sofienberg-parken-øst som åpner på Grünerløkka i morgen. Teksten er nå publisert.  Hun er, kanskje ikke overraskende, ikke veldig begeistret for disse sittemøblene heller. Du kan lese artikkelen her.

Jeg forstår utfordringen. Det er ikke alle sittemøbler som er like gode å sitte på for mennesker med slitne kropper. Det der vet jeg mye om. Og armlener er kjekt, i det minste når en skal reise seg igjen. Er spørsmål reiser seg raskt i hodet mitt. Hvorfor er det så vanskelig å designe sittemøbler til det offentlige rom som er behagelige å sitte i?

Burde ikke det være en av de viktigste kriteriene for sittemøbler? At de er behagelige å sitte i. Er det ikke litt feil om kult design trumfer det som egentlig er hensikten med produktet?

Jeg har ikke vært i Sofienberg-parken og prøvesittet møblene. Mulig det kan bli en ekskursjon dit for Gamle Gubben Grå og Kjerringa i løpet av sommeren.

 

 

Lun potetsalat til grillmaten.

Ny dag, og selvsagt måtte en av disse evinnelige ukemeny-bloggene havne på plassen over meg på topplista. Jeg oppdaget det i går ettermiddag og brukte middagslagingen i går til å teste ut kameraet på den nye telefonen.

Eller, jeg hadde i det minste planer om å teste ut det nye kameraet mens jeg lagde middagen. Dere vet sånn skritt for skritt bildeserie som mange har på slike matinnlegg. 134 bilder på et innlegg om makaronigrateng for eksempel.
Men denne kjerringa er dårlig på multitasking når hun styrer på kjøkkenet, så det ble med to bilder. Det over her av det ferdige resultatet som selvsagt ble spist ute i sola på terrassen. Det var godt over 20 grader ute. Det andre bildet jeg husket å knipse var av en kjele med poteter som koker. Utrolig viktig å få dokumentert ikke sant?

Nå var potetene det viktigste med denne middagen. De skulle bli til en Potetsalat med urte og parmesandressing. Oppskriften fant jeg i VG helg for 3. mai.
Grillmaten var noen kyllingspyd jeg fant i billigkroken på Coop.

Jeg delte noen poteter i to og kokte de i lettsaltet vann.
Helte så av vannet, og lot de dampe godt av seg.
1 fedd finkuttet hvitløk og 1 sjalottløk ble hakket fint og blandet i en skål med 1 dl olivenolje,2ss hvittvinseddik og 1 ss dijonsennep.
Dressingen ble helt over potetene mens de fortsatt er varme.
Vendte så inn revet parmesan og finhakket bladpersille og gressløk.
Server potetsalaten lun.

Potetsalaten falt i smak hos oss. Den gjorde mirakler med noen litt gamle mandelpoteter som hadde sett bedre dager. V
Helt herlig var det og å gå i kjøkkenhagen og hente egen gressløk. Bladpersillen var nyinkjøpt, så den blir først plantet ut i krydderhagen etter at middagen var laget.

Spise middag på terrassen med krydderurter fra egen hage, finnes det noe bedre?

 

Full krise!

Telefonen min begynte å oppføre seg rart på lørdag. Den ville liksom ikke det jeg ville. Ikke skrive de bokstavene jeg trykte på, og ikke reagere når jeg trykte på skjermen. Direkte vrang og vanskelig var den.

Jeg antok at noe av det kan komme av at jeg ikke har verdens nyeste telefon. Ble kjøpt en høstdag i 2020 etter at jeg satt i hjel den forrige på en fottur i Jotunheimen. Det regnet lett, og jeg var sliten og sulten, ok? Glemte helt at jeg hadde telefonen i baklomma.

Den telefonen jeg kjøpte i 2020 har fått en del sprekker og hakk i glasset etter hvert, og har til tider vært litt kranglete, selv om den aldri har vært så vanskelig som i dag. Enkelte ganger hevder den at jeg ikke har noe Sim-kort i, selv om jeg sitter og bruker telefonen. Merkelig, men etter å ha knottet inn pin og eller puk et par ganger har den vært snill en stund igjen. Vi har alle våre særheter ikke sant?

Vel en fungerende telefon må en ha i dagens samfunn. Jeg har jo hele livet mitt på den telefonen. Alt fra bank-id til førerkort, blogg, aviser, kamera….
Ikke tror jeg det er så mye å gjøre med en fem år gammel telefon med nok av sprekker, hakk og feil. Jeg måtte kjøpe meg ny telefon.

Jeg hater å kjøpe slike elektroniske dupeditter. De som selger slikt pleier å spørre om mer enn ti vise kan svare, og jeg føler meg som den dinosauren jeg mest sannsynlig er. Nei, det blir ikke bedre om jeg tar med meg Gamle Gubben Grå. Han er absolutt ikke noe digitalt geni, selv om det virker som om han tror det selv. Han har mye mindre peiling på slikt enn meg. (Noe han selvsagt ikke vil innrømme.)

Å svi av noen tusenlapper på en telefon jeg forhåpentligvis blir fornøyd med en eller annen gang gikk greit. Jeg fant et blek-rosa vidunder fra samme fabrikat som jeg hadde hatt, med bra kamera og til en pris jeg kan leve med.

Resten gikk ikke så greit.
Jeg spurte jyplingen i butikken om han kunne sette opp telefonen for meg. Du vet få den i gang, og helst få med mest mulig av det jeg hadde på den gamle telefonen over.
Det var han motvillig til. Påsto at det var så enkelt at det klarte jeg sikkert selv, og dessuten ville det ta tid og han måtte ta seg betalt for det. Vel, jeg kunne ha venta den tiden det tok og betalt den prisen det kostet jeg. Det var rundt tre timer til stengetid, men jeg liker ikke å bry folk som helst ikke vil gjøre jobben sin så jeg sa at da klarte jeg sikkert det.

 

Da jeg åpnet esken ble jeg ikke betrygget, nei heller mer betenkt. Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne å lete etter sim kortet på den gamle telefonen. Før var det et slikt lokk på dekslet på baksiden av telefonene, ikke sant? Ikke noe slikt på verken den hye eller gamle telefonen.
Gamle Gubben Grå lovte å hjelpe meg, og han klarte faktisk å skifte sim-kort. Men så stoppet det litt opp. Mest fordi vi satt og drakk kaffe. Vi fikk ta det når vi kom hjem.

Hjemme var Yngste Sønn. Han har jeg tro på når det gjelder digitale dingser, og han hjalp meg gjerne. Vi kom ganske langt. Men denne nye telefonen hadde tydelig arvet noen særheter fra den gamle – som i tillegg hadde tatt kvelden for godt i løpet av dagen – Den hevdet og at den ikke hadde sim kort, selv om Gamle Gubben Grå hadde satt inn det gamle Sim kortet, og Yngste Sønn hadde sjekket at det både stemte og var satt inn riktig.
Etter noen forsøk konkluderte Yngste Sønn med at det måtte være Sim kortet mitt det var noe galt med, og at jeg trengte et nytt sim kort. Da var telefonbutikken for lengst stengt.

Så i helgen har jeg vært helt uten telefon i nesten to døgn.

I dag hadde Gamle Gubben Grå en time på sykehuset på morgenen så først en god stund ut på dagen kunne jeg ta med meg telefonen tilbake til butikken. Heldigvis var det noen voksne hjemme.

Jeg fikk nytt sim kort og godt hjelp. Ikke måtte jeg betale verken for sim kortet eller hjelpen! Snakk om service.

I helgen har jeg virkelig følt på hvor avhengige vi er av denne lille boksen. Egentlig litt skremmende.

 

 

 

 

Troende veganer

Jeg har alltid sett på det å være veganer som et livsstils valg. Man velger å ikke spise mat som stammer fra dyr, det være seg kjøtt, egg eller melk – og muligens andre ting jeg ikke kommer på akkurat nå.  Men sånn rent bortsett fra det så er de som alle andre mennesker. Det finnes veganere som er kristne, muslimer, hinduer og ateister. Det finnes veganere av mange etnisiteter og i alle samfunnslag. Slik har jeg tenkt. Mulig jeg har tatt feil.

For i dag starter en rettsak i Oslo tingrett. Norsk vegansamfunn har gått til søksmål mot staten fordi de ikke får statsstøtte som trossamfunn.
Jeg kan forstå at Norsk Veganersamfunn har lyst på de 1.150.000 kroner som statusen som trossamfunn ville gitt dem, men ser ikke helt at de er et trossamfunn. Vil ikke det være ekskluderende for veganere som er medlem av andre trossamfunn? Så vidt jeg vet kan man ikke være medlem av to trossamfunn.
Når en slik tanke slår ned i meg må jeg jo sjekke. Ifølge den norske trossamfunnsloven må tros- og livssynssamfunn hvert år sende inn medlemslister for å motta statstilskudd. Hvis en person er registrert i to trossamfunn samtidig, kan ingen av dem få offentlig støtte for vedkommende. Ok, da kan man være både kristen og veganer, men veganerne vil gå glipp av statsstøtten for deg. Det samme vil kirken.

Nå er det relativt mange litt merkelige trossamfunn som får statsstøtte, men la oss ikke ta den debatten i dag. I dag handler det om de som bekjenner seg til veganer-troen.

I artikkelen om dette temaet som jeg leste i Aftenposten står det at Norsk vegansamfunn tilbyr blant annet veganske navnefester, konfirmasjoner, vigsler og gravferder.
Jeg blir straks nysgjerrig. Hvordan foregår en vegansk gravferd, eller et vegansk bryllup? Jeg forstår at maten som serveres er vegansk og at de ikke ofrer dyr under seremonien, men nå tror jeg ofring av dyr er relativt sjelden ved begravelser nesten uavhengig av trossamfunn her i landet.

Jeg klikker meg inn på seremonier på hjemmesiden til Norsk Veganersamfunn. For meg virker de fleste av disse seremoniene som en hver livssynsnøytral seremoni. Slik mange arrangerer i dag når de ikke tilhører noe trossamfunn. Jeg ser ikke noe i disse seremoniene som vitner om noen egen tro, bortsett fra at de legger føringer for menyen på selskapet etterpå. Noe for eksempel kirken ikke blander seg opp i.

Ok. Kanskje er jeg urettferdig. Vegansk konfirmasjon er den seremonien som i det minste under konfirmasjonsforberedelsene kan minne litt om en trosretning. De har konfirmasjonsundervisning som vil gi konfirmantene bedre forståelse av et vegansk livssyn og øving i selvstendig kritisk tenkning. Undervisningen vil gi konfirmantene mulighet til å utforske de store spørsmålene rundt menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål med utgangspunkt i livssynserklæringen. Dyrs rettigheter er en sentral del av veganismen, og det følger fra dette at menneskerettighetene er viktig da mennesker også er dyr.
Dette minner om god gammeldags hjernevasking, slik man har lange tradisjoner med i mange trossamfunn.
Bare så synd at det tilbudet er noe begrenset. I følge hjemmesiden til Norsk Veganersamfunn var frist for påmelding 28. februar 2023.

Ser og at veganersamfunnet tilbyr begravelsesseremonier for kjeledyr.
Jeg kan se behovet. Men likevel tror jeg de fleste familier klarer å  få begravd kjeledyrene sine på en verdig og god måte uten å betale noen seremonimester….

En siste seremoni til dette vegansamfunnet som jeg reagerer på er Roseseremoni. En roseseremoni er en seremoni som samler deltakere et stykke unna et slakteri eller annet egnet sted for å bevitne de som blir drept eller utnyttet som en del av det karnistiske systemet som omgir oss.
For en raddis som meg lukter det av god gammeldags demonstrasjon, selv om de bedyrer at det ikke er en demonstrasjon da det vil ikke vil være rop, appeller eller plakater.
Jeg har vært på flere demonstrasjoner uten appeller, plakater og roping jeg.

Kjenner jeg er litt spent på hvilken kjennelse Oslo tingrett kommer til Er dette et trossamfunn eller bare noen med en utrolig god forretningside? For hva skal de bruke pengene de eventuelt får i statsstøtte til? Misjonere?

 

Cinema paradiso i kommunestyre……

Ta deg en kopp kaffe, sett deg godt tilbake og les dette innlegget. Jeg har tenkt å forklare hvordan blogg kan bli en politisk sak. Er det ikke det vi driver med, både som såkalte påvirkere og politikere? Å påvirke hva som skjer rundt oss? Om det er å endre verden slik Trump ønsker, lage ting av perler, gå tur eller opprettholde nærskolen eller sykehjemmet.

I går skrev Allan et innlegg om filmen Cinema Paradiso. Noe jeg omtalte i dette innlegget.  Selv om film er best på kino fikk jeg etter å ha lest Allan sin anbefaling lyst til å se filmen. Siden den er laget i 1988 går den ikke på en kino nær meg for tiden. (Jeg sjekket.) Ikke hadde vi den i Gamle Gubben Grå sin rikholdige DVD/VHS-samling heller. Det er ikke helt hans type film. Jeg har ikke rukket å sjekke om jeg kan strømme den, eller hva det nå heter, på noen av strømmetjenestene folk i husstanden abonnerer på. Ikke vet jeg hvilke strømme-tjenester som benyttes her i huset, og det er faktisk slik teknologi jeg ikke har satt meg inn i. Jepp, jeg vet. Jeg er en dinosaur.

I morges fikk jeg kommentar fra Solliv. på det innlegget.

Vet du hva? Jeg fant filmen på nettet i går. På Cineast. Digitale biblioteket.

Jeg hadde ikke peiling på hva Cineast var, men måtte undersøke. Cineast er bibliotekenes digitale filmkanal. Er du bruker av biblioteket og har et nasjonalt lånekort kan du låne kvalitetsfilm helt gratis.
Dette var jo midt i blinken for meg! Jeg har riktignok ikke nasjonalt lånekort. Det er noen tiår siden jeg var fast bruker av biblioteket. Men det kan sikkert fikses lett. Nå som jeg har roligere dager har jeg jo tid å tilbringe på biblioteket igjen. Jeg var rimelig mye der da jeg var ungdom.

Det var bare et problem. Biblioteket mitt. Ringerike Bibliotek er ennå ikke koblet til Cineast.
Det står på hjemmesiden til Cineast hvordan jeg som bibliotekbruker kan laste ned brosjyre og informasjon og levere på biblioteket mitt slik at det kan bli koblet til dette film-biblioteket.

Jeg kunne selvsagt nøyd meg med det. Men Ringerike bibliotek driftes og eies av Ringerike kommune.
Løfter jeg saken politisk tror jeg den vil få større tyngde enn om jeg labber inn på biblioteket og leverer en brosjyre. Så nå vurderer jeg om jeg skal ha et såkalt Grunngitt spørsmål til neste kommunestyremøte om dette er noe for Ringerike kommune og Ringerike bibliotek. Jeg skal bare sjekke litt nærmere rundt eier-interessene og kostnadene for biblioteket ved å knytte seg til denne ordningen før jeg eventuelt sender spørsmålet.

Slik går det altså til at et blogginnlegg fra Allan og en kommentar fra Solliv kanskje fører til en sak i kommunestyret på Ringerike.

Har du noen gang takket?

Jeg går mye tur med hundene, også på litt mer urbane strøk som her i Hundremeterskogen. Elvelangs i Hønefoss, for eksempel Der liker jeg å gå. På mine vandringer ser jeg ofte søppel som folk har slengt fra seg. Et ispapir her, ei tomflaske der. Ja jeg trenger ikke gå lenger enn bort i Hundremeterskogen her. Flere på boligfeltet har det med å tømme hageavfallet sitt der. Det blir jo jord igjen…. En smarting har kastet noen plastpotter sammen med vissen Erika. Jeg har irritert meg over de pottene i flere dager nå. De blir ikke jord igjen, hvis du lurte.

Ikke en gang har det streifet tankene mine at jeg skulle bøye meg og plukke opp de eller annen søppel jeg ser på min vei.. Irritere meg over det, ja. Gjøre noe med det, nei det er ikke mitt ansvar.
Selv jeg forstår at de plastpottene i Hundrmeterskogen ikke forsvinner før noen bøyer ryggen og plukker de opp,

Aud Marit er ikke som meg. Hun tenker at å plukke opp andres søppel er noe hun gjør for miljøet. Hennes samfunnsplikt å rydde opp etter folk som er for late til å rydde opp etter seg selv.

Når du ser Aud Marit eller andre som plukker søppel og tomgods i parker og langs turstier har du noen gang takket dem for det samfunnsansvaret de tar?

Aud Marit oppfordrer oss alle til å ta det ansvaret. Ta med oss en pose når vi går på tur og være med på dugnaden med å holde turområdene våre ryddige og pene. Det er en fin oppfordring.

 

Parkering

I kommunestyret i desember vedtok vi å ha gratis parkering på Nordre Torg og på en parkeringsplass til i samme område. Ideen om gratis parkering på dette torget var muligens ikke så gjennomtenkt. Den lille parkeringsplassen ble raskt fylt opp enten av pendlere som sto der hele dagen, eller beboere i området som sto der hele døgnet. Det var ikke de næringsdrivende i området så fornøyd med. I kommunestyret her om dagen skulle vi ta stilling til om denne gratis parkeringen bare skulle gjelde for to timer, slik at vi fikk en rullering på bruk av plassene.

I formannskapet fremmet SV på vegne av dem, Venstre og MDG et forslag om om at gratis parkering kun skulle være for nullutslipp biler. De fremmet ikke uventet det samme forslaget i kommunestyret i dag.

Vi i Rødt mener det er ren symbolpolitikk om disse parkeringsplassene skulle være gratis kun for nullutslippsbiler.
Vi tviler på at en slikt tiltak kun for et relativt lite parkeringsområde ville få mange til å gå til investering av nullutslippsbiler. For det er området for lite.
Vi ser ingen grunn til at gratis parkering på disse parkeringsplassene skal være et gode forbeholdt de med god nok råd til å kjøpe en Tesla eller andre nullutslipps biler.
Vi ønsker at Hønefoss og parkeringsplassene skal være for folk i alle samfunnslag – også for de som ikke har råd til å skifte ut den gamle dieselbilen.

Den uthevede teksten var innlegget mitt fra talerstolen. De som har kjent meg en stund  et at jeg fort blir litt vel engasjert  når temaet er parkering.

Venstre din representant ba om replikk. Han bedyret at det ikke var symbolpolitikk, og selv om det kanskje ikke var nok til å lokke noen til å investere i  nullutslippsbil bar det ment som en premie til de dom tok slike kloke valg. Vise at I Hønefoss verdsetter vi at de ønsker å ta vare på miljøet.

Jeg svarte ikke på kommentaren. Vi var uenige. Kanskje mest på hva vi vektlegger. SV, MDG og Venstre fikk med seg AP på forslaget sitt, men det fikk ikke flertall.

 

 

Krenkehysteriet når stadig nye topper

Jeg liker å stikke innom forskjellige kunstutstillinger, gallerier og museer av og til. Ikke for det jeg har så greie på kunst, men fordi kunst gir meg noe å reflektere over.

Hvis man tenker på bildekunst er det ikke alltid de bildene jeg kunne tenkt meg å henge på stueveggen i Drømmehuset som fenger mest. Kunst kan like gjerne provosere som å kun være vakker utsmykning. Det er mulig jeg hat misforstått. Jeg har som sagt ikke særlig greie på kunst. Er ikke et av formålet til kunst at det også kan provosere? Musikk, litteratur og annen kunst skal vel ikke kun være mainstream underholdning?

I Aftenposten her om dagen leste jeg noe jeg både fant latterlig og, litt provoserende. Latterlig fordi saken er for dum, men samtidig provoserende fordi det er et tegn på hvor langt krenkehysteriet har nådd i dagens samfunn.

Utstillingen ved navn Lisens til å fornærme som skulle stilles ut ved galleriet TownSq i London ble avlyst bare to timer før den skulle åpne.
Utstillingen skulle vise frem satiretegninger fra kjente, britiske aviser som The Guardian og The Times, men galleri-eierne fikk kalde føtter og avlyste utstillingen rett før dørene skulle åpnes. Begrunnelse; De var redd for å støte noen.

Jeg har full forståelse for at satire ikke er for sarte sjeler. Har vel forstått det etter noen ganger å ha skrevet litt satire over blogg-kollegaer. Men hvis man frivillig oppsøker en utstilling av satiretegninger, og så blir støtt eller krenka over at du møter satire….. Ja, jeg vet ikke, men har du ikke da oppsøkt feil utstilling?

Vi er på helt ville veier hvis vi ikke kan godta noe annet enn det som er tannløst og politisk korrekt.

Å lære seg å leve med smertene

Vanligvis ville jeg ha styrt langt unna en slik overskrift. Både som overskrift på egne innlegg og ikke minst latt være å klikke inn på innlegg med slik eller lignende overskrift.  Men siden Monica på plassen over meg på topplista har valgt denne overskriften, ja da blir det også min overskrift. Skyld ikke på meg. Skyld på Monica.
Bildevalget får dere og skylde på Monica for. Hun valgte et bilde av sauer på beite, jeg gjorde det samme.

I likhet med Monica har jeg og vondt i ryggen for tiden. Jeg har jo slitt med ryggen i mange år, det er gode og mindre gode perioder.  Innlegget til Monica er relativt gjenkjennbart.

Jeg har alltid litt vondt i ryggen, men noen dager der er det mer intenst enn andre og jeg har klart å lære meg å leve med ett visst nivå med smerter men på dager der det går over den terskelen så har jeg det ikke så bra.

De siste dagene har ryggen min gitt fra seg mer smerter enn på lenge. Det irriterer meg, fordi det er vondt å ha vondt. Men jeg bekymrer meg ikke. Smerter er ikke farlig, det er bare vondt, som de sa på treningsleiren. Jeg vet også hvorfor jeg har mer vondt nå. Jeg har gjort en del aktiviteter som jeg kjenner i ryggen. Lempet jordsekker og andre litt tunge ting, Drevet med hagearbeid.  Sittet litt lenge på et venterom og i en kommunestyresal et par dager på rad.
Det kommer til å være vondt noen dager, kanskje en uke og så blir jeg bedre igjen.

Når man har kroniske smerter lærer man å tilpasse seg, Det er jo blant annet på grunn av denne ryggen og et par andre kroppsdeler at jeg nå er ufør. Det er for å ha muligheten til å legge opp dagsaktivitetene etter hvordan kroppen er den dagen.

Forrige helg hadde jeg stor glede av å lempe jordsekker å gjøre kjøkkenhagen så presentabel som mulig før Svigermor og Svoger kom. Jeg visste at jeg kom til å kjenne det dagen, muligens dagene, etterpå, men likevel var det verdt det. Det gleder meg hver gang jeg går forbi kjøkkenhagen at den er i orden, og det gleder meg ekstra at det var jeg som gjorde det. Så selv om jeg en uke etterpå fremdeles har vondt i ryggen av den økta, så var det verdt det.
Nå ble sikkert ikke ryggen bedre av at jeg lempet ting ned i kjelleren i går, og måtte ta fem turer opp og ned kjellertrappa, men også det prosjektet gledet det meg at jeg fikk gjort.
Det er så tilfredsstillende å få gjort ting selv i stedet for å mase på andre.
Ja, jeg måtte ta en strekk på sofaen i går da jeg var ferdig med ryddesjauet, og ja jeg velger kanskje vekk noen oppgaver i dag fordi ryggen er langt fra bra, likevel er det verdt det.

Tenk litt på det neste gang du ser en syk eller ufør som du mener gjør ting vedkommende ikke burde gjøre.
Jeg teker på de som tenker sånne tanker som Hvordan kan hun jobbe i hagen eller gå toppturer når hun liksom skal være for syk til å jobbe? Det er relativt mange som tenker slike tanker om uføre og syke. Ikke bare tenker slike tanker, de deler gjerne tankene sine med andre og. Slarva går.

Tenk at den aktiviteten du ser vedkommende gjør, det lille øyeblikket av døgnet du observerer, er nettopp det. Et kort øyeblikk av døgnet.  Hvordan resten av døgnet er vet du lite om. Heller ikke de døgnene vi ikke synes ute. Du ser oss på vårt beste.

Litt vondt har de fleste. Det er bare å bite tenna sammen og stå på. Slik er det mange som tenker, og fnyser av disse unnasluntrerne som ikke gidder å jobbe. Slik tenkte jeg og. Ikke nødvendigvis om andre, men om meg selv. Så jeg beit tenna sammen, krummet nakken og fortsatte det engasjerende travle livet jeg elsket helt til det ikke gikk lenger.
Som en sa til meg. Du ga ikke opp for fort, du holdt ut for lenge. 

Jeg møtte en bekjent her om dagen, traff hverandre tilfeldig på en butikk og vekslet noen ord. Vedkommende er litt eldre enn meg og skulle snart gå av med pensjon. Jeg fortalte at jeg var blitt ufør. At rygg og et litt ødelagt ben ikke klarte jobben som radiograf lenger.
Den ryggen har du slitt med lenge var hennes spontane kommentar. Jeg husker hvordan vi så det på deg.
Etter at vi gikk hvert til vårt tenkte jeg litt på det hun hadde sagt. Jeg pleier å tenke at jeg har slitt med ryggen siden jeg hadde prolaps i 2007. Det er jo ganske lenge, ikke sant. Si 2006 da, prolapset gjorde at jeg ble sykemeldt i januar 2007. Da hadde jeg jo kjent det en stund.
Denne bekjente kjenner jeg fordi hun arbeidet i barnehagen der ungene mine gikk. Yngste Sønn var 9 år og gikk i fjerde klasse da jeg fikk prolaps.

Ser dere hva jeg holder på med? Etter å ha lest det jeg har skrevet til nå slår det ned i meg. Jeg driver nok en gang og forsvarer og forklarer hvorfor jeg ikke er i arbeid.

Det tok tid for meg å innse at kroppen ikke kunne stå i jobb, enda lengre tid å akseptere det.
Jeg ville jo så gjerne fortsette det livet jeg elsket. Nå har jeg kommet til den erkjennelsen at det å ha rolige dager gjør meg godt. Ja, jeg har kommet til at jeg kanskje ikke hadde vært her i dag hvis jeg hadde fortsatt slik jeg drev.
Men fremdeles føler jeg at jeg må forsvare å forklare at jeg ikke har kropp til å arbeide lenger.
Fremdeles kan jeg føle på skam for at jeg ikke bidrar, for at jeg er en byrde for samfunnet.

For meg er det ikke smertene som er verst ved det å leve med en sliten og vond kropp, det er det at jeg føler jeg hele tiden må forsvare og forklare hvorfor jeg ikke er i jobb.

 

 

Makalaus mas om mat….

Fyren som fikk meg til å spise burger til frokost her om dagen har nå viet et helt innlegg til en makaronistuing.
Makalus makaronistuing, faktisk, selv om jeg ikke fatter hva som er så spesielt med akkurat denne makaronistuingen. Den ligner veldig på den han kompisen på hybel 607 lagde på vårt felles kjøkken nesten hver dag i studietida tilbake på 80-tallet. Bortsett fra at han fra studietida tilsatte stuingen mais i tillegg.

Jeg burde selvsagt hatt et matinnlegg liggende i påvente av at det nok en gang skulle havne et matinnlegg som det siste innlegget til bloggeren over meg på topplista. Det skjer jo både titt og ofte. Det er jo knapt et innlegg for tiden, uavhengig av blogger, som ikke handler om mat.
Men jeg hadde ikke noe innlegg på lur denne gangen. Vi har ikke hatt så mye spennende mat på menyen på noen dager. I går spiste vi ei grønnsaksgryte som var laget mest ut av hvilke grønnsaker i grønnsakskuffen som trengte å brukes. En halv løk, noen gulrøtter som er litt slappe, en pose grønnkål. linser, hakkede tomater…. Man tager hva man haver.

Jeg tok ikke bilde – eller bilder i flertall. Slik som Allan og denne makalause makaronistuingen. Er dere klar over at han bruker 13 –tretten – bilder for å illustrere hvordan man lager denne makaronistuingen han selv beskriver som

Det er så faktisk så enkelt å lage at det blir ikke lange blogginnlegget hvis man skulle fortelle om hvordan man lager makaronistuing i et blogginnlegg, ettersom det ikke er så mye å si om denne makaronistuingen, det er ikke avanserte saker som man trenger å bruke mange ord på,

Vel, Allan lengden på blogginnlegget øker betraktelig når du putter inn 13 bilder av denne enkle makaroistuingen og derved lager et innlegg som burde hett Makaronistuing for Dummies!. 

Nei, jeg har ikke tenkt å lage makaronistuing til frokost. Jeg nøyer meg med tekoppen og  ei skive med kaviar.