Jeg ser stort sett lyst på livet. Har evnen til å se etter de små gleder, og har en evne til å bøye nakken og gå på når livet butter litt. Men noen ganger blir jeg så provosert og forb.. av andres kvalmende positivitet. I dag er en slik dag.
Når Monica skriver om hvor viktig det er å sette pris på de gode øyeblikkene eller lysglimtene som alltid er der får jeg lyst til å skrike høyt. Det finnes faktisk perioder i livet hvor det ikke er så mange lysglimt å se. Noen ganger må man ha lov til å la mørke omslutte en uten å lete febrilsk etter lysglimt.
Jeg mener ikke at en skal dyrke det mørke og triste, men noen ganger tror jeg vi har godt av å ta inn over oss at livet også består av dager som er mørke og tunge. Sorg, for eksempel, er noe man må i gjennom. Ikke noe en skal skyve vekk fordi livet alltid bør være så lyst og lett.
Det er ikke bare trist, det finnes ingen tid der alt bare er negativt, det skjer alltid noe og noen ganger må man faktisk bare lete etter dem, fortsetter Monica.
Jo, det finnes tider da det er lov å føle at alt er trist. Det er noen ganger det er helt ok å ikke lete febrilsk etter lyspunkt. Det er lov å tenke at akkurat nå er livet tungt, men jeg vet at det vil bli bedre om en stund. Jeg må bare komme gjennom denne perioden. Ta en dag av gangen.
Det er ikke slik at jeg synes livet er nitrist. Det er ikke slik at sorgen omslutter meg. eller har tatt overhånd. Jeg har mange gode øyeblikk. Jeg ser som sagt stort sett lyst på livet. Det jeg prøver å si er at noen ganger har man godt av å dvele ved melankolien, kjenne på savnet, føle på tristheten. Ikke skyve vekk alle disse følelsene. Ikke fortrenge de.
Skal man komme gjennom en sorg må man ta seg tid til å sørge. Da må også omverdenen la en få tid til å sørge. Sørge på sin måte.
De første kaotiske dagene, ukene etter at GGG døde ble jeg kalt panseransikt og fikk høre at jeg var så forbanna tøff.
Noen mener jeg burde sittet oppløst i tårer i kirken under begravelsen, ikke entret talerstolen og holdt minnetale. Noen har og stilt spørsmål ved hvor mye jeg sørget nettopp på grunn av manglende tårer og det at jeg også ved en slik anledning ikke lot muligheten til å entre en talerstol gå fra meg. (Nei, de har ikke sagt det til meg, men likevel har jeg fått uttalelsene med meg…)
Nå har det gått noen uker, et par måneder, og jeg føler at noen av de samme menneskene mener at jeg burde ha kommet over det verste nå. At jeg må være i gang med livet igjen, at dagene må fylles med gjøremål. Ja, at de er litt redd for at jeg skal ha for mye tid til å kjenne på følelsene eller dvele ved at GGG er borte.
Jo travlere jeg forteller at jeg har det, jo mer fornøyde blir de.
Livet må gå videre…. Det var godt han slapp å lide, at det gikk så fort… Du har jo Yngste Sønn som kan hjelpe deg med praktiske ting. Det må gjøre savnet etter GGG mindre….
Den siste uttalelsen er en av de som har provosert meg mest. Yngste Sønn er både flink og hjelpsom. Det har vært utrolig godt at han fremdeles bor hjemme. At det ikke bare er meg i Drømmehuset. Han klipper plenen og hjelper meg med å skru opp lokk jeg ikke klarer og elektronikk jeg ikke får til, slik GGG villa ha gjort.
Samtidig kan han på ingen måte erstatte GGG i hverdagen min. Det er ikke den praktiske hjelpen jeg savner. Det er hele personen GGG. Mennesket GGG. Det kan ingen erstatte.
Livet går videre. Jeg labber med i mitt tempo. En dag av gangen. Jeg har gode øyeblikk. Jeg har gode dager.
Samtidig må jeg ha lov til å bruke tid på melankoli, på å sitte å tenke, til å ta meg tid til å kjenne på savnet. Kanskje felle noen tårer. Jeg føler ingen desperat trang til å lete etter lyspunkt. De er der. Jeg lengter mer etter rom for at jeg ikke trenger å gjøre så mye hele tiden. At jeg ikke behøver å levere regnskap over hva jeg har brukt tiden min til. At jeg ikke trenger å bli aktivisert. At det kanskje ikke er positivt for meg å få pådyttet flere oppgaver i et velment ønske om å holde meg i gang.
Jeg er sliten. Sorg tar krefter, og jeg har så vidt startet med å bearbeide sorgen, komme meg gjennom den.
Først måtte jeg fatte at GGG var død. Jeg satt der og holdt han i hånden da han pustet ut for siste gang. Jeg forsto der og da at det var slutt, men likevel var det så uvirkelig. Det var under 24 timer siden han hadde laget middag til meg og vi gikk kveldstur sammen med hundene. Å forstå og å fatte er to vidt forskjellige ting.
Så var det alt det praktiske. Alle som måtte ha beskjed. Begravelse. Skifte. Alle instanser du må informere. Forsikringer, strøm-abonnement, telefonabonnement, alt som du må endre navn på. Tegne ny avtalegiroer…. Det er ei digital papirmølle som både krever tid og krefter. Samt en hjerne som fungerer.
Få oversikt over økonomien. Inntektene i Drømmehuset ble redusert på dagen da GGG døde og Nav selvsagt stoppet AAP.. Utgiftene ble selvsagt og mindre. Men jeg er usikker på at de ble redusert i like stor grad. Strømregning, forsikring, etc er jo det samme om vi er en mindre i husstanden.
Først nå føler jeg at jeg begynner å få hodet over vannet. At jeg kan senke skuldrene og begynne å ta inn over meg det følelsesmessige ved at GGG er borte for bestandig. Kjenne på sorgen over at jeg har mistet kjæresten min. Dvele ved minnene mens jeg langsomt rydder opp i skap, og boder som rommer et helt liv. Borre nesa ned i ei flanelsskjorte og la tårene strømme litt, eller lytte til en LP som minner om en sommer for lenge, lenge siden.
Først nå har jeg tatt fatt på veien gjennom sorgen.
Da føler jeg at folk forventer at jeg skal være over det verste og tilbyr dugnadshjelp for rask og effektiv rydding av boder og garasje.
Den beste hjelpen jeg kan få akkurat nå er å få lov til å sørge. Lov til å bruke den tiden det tar. Lov til å ha dager hvor jeg kanskje bare lytter til gamle plater og trekker inn lukta fra en gammel skjorte.
Det jeg trenger nå er tid. Få lov til å komme meg gjennom sorgen på min måte. La meg få bruke den tiden jeg trenger. Jeg har ikke hastverk. Jeg tar en dag av gangen.
Livet går videre. Livet har mange lyspunkt. Jeg har tatt fatt på veien gjennom sorgen. Jeg kommer til å komme gjennom den. Men la meg få tid og mulighet til å gjøre det i mitt tempo. Ikke dytt oppgaver på meg i misforstått snillhet fordi dere er redde for at jeg skal få for mye tid til å sørge.
Og en liten ting helt til slutt. Jeg var ufør før GGG døde. Jeg har ikke fått noen bedre helse i løpet av sommeren, selv om jeg nok kunne ha trengt det. Jeg kjenner jeg trenger litt tid til restitusjon. Bruke tid på det som gir energi. Ikke tappe batteriene enda mer ned.
