Det er lørdag og knappe to uker til stortingsvalget, selvsagt blir deler av dagen brukt til valgkampstand på torget. Og for en flott dag det var!  Med en oppslutning på landsbasis på 7,3% på meningsmålingen som kom i går var det lett å smile når jeg entret torget. SV sine representanter var raskt ute med å gratulere med fin måling. Sånn er det i politikken. Vi gleder oss på hverandres vegne. I det minste når det er på “riktig” side. Kan ikke huske at jeg hørte noen gratulasjoner fra Frp eller Høyre.

På Rødt sin stand krydde det av glade Rødt folk i hele dag. Totalt tretten medlemmer var innom standen i løpet av dagen. Ikke alle står like lenge, noen liker ikke å stå på stand men tar heller med seg brosjyrer for å legge i postkasser. Noen liker å være det jeg kaller “klistremerke-gerilja” og tar med seg klistremerker de kan klistre på passende steder.
Nok en lørdag var vi det politiske partiet med flest på stand. Gøy! Ikke minst når Høyre hadde besøk av en stortingsrepresentant og Arbeiderpartiet hadde besøk av selveste justisministeren. Likevel var det vi som dro flest medlemmer til torgs enda vi bare var den lokale gjengen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mange jeg snakket med hadde alt forhåndsstemt. I Ringerike er det godt over 20% som har det. Flere sa at de hadde stemt Rødt. Gøy! Jeg er virkelig spent på valgresultatet både nasjonalt, på fylkesnivå og her i kommunen.
Ønsker selvsagt en stor gruppe inn på Stortinget. Hadde gårsdagens måling vært valgresultatet hadde Rødt fått 12 representanter på stortinget. En økning på 50% fra dages 8.  Da hadde vi og fått inn en representant her fra Buskerud. Linn Elise hadde gjort seg på Buskerudbenken – og Anne her fra Hønefoss hadde blitt første vara på stortinget. Det hadde vært utrolig gøy! Slike tall motiverer for den siste innspurten. Det er over 70% som ikke har stemt ennå.

Politikk ble det også tid til på torget i dag. Jeg diskuterte litt formueskatt med et par fra Høyre. De får jo frysninger bare av tanken, selv om det er svært få som må betale så mye mer til fellesskapet av den grunn.
Jeg snakket og ed flere om Ringeriksbanen. Det har blitt lagt merke til at vi i Rødt Ringerike ikke er så opptatt av denne togstrekningen som de fleste andre partier. (Det er bare MDG som deler vårt syn, men de har jeg ikk sett på torget under valgkampen.) Vi mener at vi skal ta en for i bakken nå som banestrekningen ikke er på NTP (eller i det minste ikke har noen oppstartsdato) og tenke en gang til om vi har valgt riktig trase.
Jeg har faktisk ikke blitt skjelt ut av en eneste en under denne valgkampen for standpunktet vårt. Vi ble jo hudfletta av noen “banevoktere” på Ringeriksbanen i fjor, men i år har kritikerne ikke latt høre fra seg. Derimot har det kommet mange og mer eller hviskende gitt oss sin støtte på standpunktet vårt. Hviskende fordi det ikke er politisk korrekt her oppe å stille spørsmål ved noe som kan forsinke prosessen med å få togelinja på plass. Det e liksom gjengs oppfatning at vi kan glemme både vekst og utvikling hvis ikke toget kommer. Ja vi kan nærmest legge ned hele Ringerike, slukke lyset og lukke dørene for godt virker det som. Jeg er langt fra så pessimistisk.

Forskjellene i Norge som bare blir større og større var og et tema som gikk igjen når jeg snakket med folk.
Det er mange som sliter for å få det til å gå rundt. Også mennesker i full jobb.  Det er vondt å høre enkeltes historier. Det er ikke mangel på verken mat eller penger i Norge, bare på fordeling! Ja, og så fikk vi delt ut en del tannbørster. De går virkelig unna! Har du ennå ikke sikret deg en tannbørste fra Rødt i valgkampen gi meg et hint i kommentarfeltet så skal jeg egenhendig sende deg en i posten.

På Ringerike er det en god del  fra Palestina. Den Palestinsk-Norske forening og Palestina-komiteen er begge veldig aktive i kommunen. De skal blant annet ha paneldebatt med alle politiske partier på tirsdag. Det som skjer på Gaza og Vestbredden berører mange her. Mange av de fra Palestina har mistet familiemedlemmer og bekjente. Eller jeg tror nesten alle her i det miljøet har mistet noen av sine.
Det ble sendt noen blikk mot standen til Krf. Mange med litt medfølelse med de fra det lokale Krf. Det er ikke alle som er like hjerteløse som lederen deres, Ulstein. De må jo miste velgere på den rosenrøde holdningen han har til Israel samt hans følelser mot Pride. Mulig han appellerer til de mest konservative kristne, men jeg tror han støter minst like mange velgere fra seg med holdningene sine.
Vel, det er ikke min hodepine.

Politikk er alvor. Jeg liker ikke når det blir for mange valgkamp-stunt. Som når Erna hoppet fra det marineskipet.
Samtidig må det jo være rom for litt spøk og moro.
Jeg nevnte klistremerke-gerilja i sted. Jeg hadde også i dag stor moro av å få festet et Rødt-klistremerke bak på ryggen til den blåe jakka til “min gode venn Runar” eller ordføreren fra Høyre, som han og er kjent  som.
Like moro for meg og mine hver gang han vandrer rundt som en vandrende reklameplakat for Rødt.  Kall meg gjerne barnslig.

Jeg stortrives med valgkamp. Stortrives på stand. Til uka er det både debatt om Palestina og en debatt på USN med tittelen Pølser og politikk. Dit kommer alle listetoppene i Buskerud og skal debattere først og fremst nærigspolitikk og litt Ringeriksbanen. Jeg gleder meg!
Og neste helg er det en ny lørdag på torget. Mye moro å se frem til.

OK, muligens ikke den beste illustrasjonen, men det er i det minste bilde av et vindu.
Allan på plassen over meg på topplista reklamerer i sitt siste innlegg for robotvindusvaskere følgelig er det det dette innlegget må handle om.

Å pusse vinduer er en av de verste tingene jeg driver med innen husarbeid. Ikke for det jobben er så slitsom eller at jeg har noe i mot å gnikke og gnu på noen vindusflater. Jeg synes ikke det er så mye styr som det Allan påstår i sitt innlegg, så skitne er ikke vinduene i Drømmehuset. Grunnen til at jeg ikke liker oppgaven er at jeg, kjerring 58, ikke synes jeg får til den vinduspussinga. Det blir striper og skjolder, og noen ganger ser vinduene nesten verre ut etter at jeg har vasket de.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og ja. Jeg har prøvd de flest triks i boka. Avispapir, mikrofiberkluter, nal, vindusvasker uten robot….
Ja jeg husker en gang på 90-tallet. Jeg var bedt i sånn mikrofiber-klut-party oppe hos firmenningen min oppe på Sokna. Hun som skulle selge klutene tok et egg og klinte på vinduet til moren til firmenningen min. Moren som var en dyktig gardkjerring og husmor hadde garantert vasket det vinduet før dette partyet startet. Hun ville sikkert ikke at noen som skulle demonstrere vinduspussing skulle finne noe støv og skitt på hennes vinduer. Sånn var jo de vose husmødrene på 90-tallet skrudd sammen. Jeg så hun ikke likte det med egget.
Så ba hun som håpte å selge kluter meg til å vaske det vinduet rent med en av disse fantastiske klutene – og det mens alle de andre så på.
Jeg har aldri vært så nervøs når jeg pusset vinduer verken før eller siden.
Resultatet ble ok. De mikrofiberklutene var ok, så lenge de bare ble brukt til vinduspuss og ikke hadde vært så veldig mange ganger i vaskemaskinen. Men jeg tror hun som eide vinduet pusset vinduet på nytt da vi var dratt. Om hun brukte mikrofiberklut eller gjorde det på gamlemåten er jeg usikker på.

Første gangen jeg så reklame for en slik vindusvaskerobot ble jeg drømmende i blikket og tenkte at det, det var tingen for meg!
Senere har jeg blitt litt mer i tvil. De er dyre. Jeg sjekker Allans enestående tilbud og finner at jeg må betale rett over 4.000 kroer, også etter hans generøse rabatt. For meg er det mange penger. Er jeg da garantert at jeg får skinnende vinduer uten striper og skjolder? Og blir det ikke mye styr ed å flytte den vindusvaskeroboten rundt fra vindu til vindu. Jeg har ikke noen digre panoramavinduer eller glassvegger. Bortsett fra de to litt store vinduene i karnappvinduet “sosse-vorta” er det bare husmorvinduer og noen smale vinduer i Drømmehuset. Ville jeg få gjort så mye annet mens vidusvaskinga ble gjort? Mens oppvaskmaskinen tar oppvasken, vaskemaskinen tar klesvasken og Late Brit (robot-støvsugeren) tar støvsugingen kan jo jeg gjøre andre ting. Luke i hagen. Legge sammen klær, rydde skap, sove på sofaen eller lese en bok. Ville jeg ikke nå bare bli stående uvirksom og se roboten vaske for så å flytte den til neste flate? Hvor kort eller lang tid bruker den på et husmorvindu?

Jeg har robotstøvsuger. Ærlig og redelig tjent på å reklamere for den på blogg. Jeg er godt fornøyd med late Brit.
Likevel føler jeg at jeg ikke er helt klar for å robotisere vindusvasken. Er det noen som kan komme med noen ærlige tilbakemeldinger på disse robot-vindusvaskerne? Noen som ikke har prosenter av salget? Overbevis meg, enn så lenge blir det vasket vinduer med de remediene jeg allerede har i bøtteskapet.

Jeg følte meg rastløs og lat i dag. Du vet det finnes nok av ting hjemme jeg kunne ha satt i gang med, men jeg orker (eller gidder) ikke.  Sofa eller stillesitting fristet heller ikke.

Plutselig fikk jeg trang til å dra på kirkegården og besøke grava til GGG. Snakke med han. Eller han svarer muligens ikke, men ennå føler jeg at jeg er nær han ved grava. Kroppen hans er i det minste der, tenkte jeg for meg selv da jeg gikk mot bilen. Hvor sjelen hans er er jeg mer usikker på. Ja, og om det finnes noe slikt som sjel.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Filosoferte litt om et eventuelt liv etter døden. Om GGG har møtt igjen alle de som har gått foran og som han var glad i. Om vi vil møtes igjen en gang.
Kommer man forresten i så fall til å møte alle de menneskene man har møtt gjennom livet som man ikke kan fordra? Mye rart dette kjærring-hode kan bruke tid på.

Jeg hadde så vidt startet kjøreturen da det begynner å regne. Ikke bare litt. Jeg droppet å reise på kirkegården. Å stå ved en grav å filosofere mens regnet siler ned frister ikke. Så trist var jeg ikke til sinns. Det var bare at jeg savnet kjæresten min. Eller han som har vært det da.

Jeg satte kursen mot byens kjøpesenter i stedet. Se folk gjør godt.

Jeg gjorde noen ærend og gikk så på kafeen der GGG og jeg pleide å gå. Har ikke vært der så ofte i sommer. Vår faste servitør står i disken. En flott Palestinsk kvinne. Jeg bestiller min vante kaffe-latte med karamell. Hun smiler. Spør om jeg skal ha cappuccino også. GGG pleide å drikke det. Jeg smiler litt trist og forteller at heretter blir det ikke noe cappuccino på meg. Bare en kaffe-latte. Hun ser bekymret ut, spør om mannen min ikke er frisk. Hun har ikke sett han på lenge. Jeg forteller at han er død. Hun ser både sjokkert og trist ut og kondolerer så mye. Når hun kommer med kaffen sier hun at hun virkelig ble lei seg.  Vi var et par som det var hyggelig å ha besøk av i kafeen.
Det gjorde faktisk godt å høre at en  ukjent ble berørt av at GGG var gått bort. Han er ikke glemt.

Jeg slipper å sitte lenge alene med kaffekoppen og tankene mine. Ei bekjent dumper ned på stolen på andre siden av bordet. Litt senere kommer en politikerkollega fra ett av de andre partiene bort og veksler noen ord.  En stund etter det kommer Eldste Sønn forbi og stopper opp for en prat.
Jeg får skravlet litt. Det gjør godt. Kanskje ikke de helt dype samtalene, det er ikke de jeg tar med disse menneskene. Men det roer rastløsheten å skravle litt.

Folk trenger folk, heter det. Det er mye sant i det.

Siden det er en av disse uke-meny-bloggerne på plassen foran meg på topplista så blir det mat-innlegg fra kjerringa i dag. Skyld ikke på meg hvis du heller ville ha politikk. Til uka skal jeg forresten på et arrangement som heter pølser og politikk. Nok om det. Det var mat det skulle handle om i dag.

På bildet over ser dere middagen til denne kjerringa i går. Jada, litt svidd i kantene. Et godt tegn på at det er kjerringa som har kokkelert. Det lukter godt stekt mat var Yngste Sønn sin kommentar da han kom inn døra her i Drømmehuset.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men glem de litt svidde kantene. Vil du ha oppskriften på Sprøstekt butterdeig med laks? Du trenger jo ikke å svi den i kantene. Det står i oppskrifta jeg fant i Hytteliv 11/06 pass på at de ikke blir for brune. Det var der jeg feilet. Pluss, kanskje at jeg brukte varmluft? Litt usikker på det siste.

Du steker butterdeigplatene etter anvisning på pakka – og prøver å unngå at de blir for stekt.
La de hvile litt før de tilbereds med røkelaks, rødløk og toppes med tzaziki. Ta gjerne på sorte oliven og, hvis du liker det. Pynt med litt friske urter.

kanskje ikke den mektigste middagen, men grei nok for et lett måltid.

På mandag var jeg ute hos Høvdingen pluss noen andre ærend. På tirsdag var det møte i Hovedutvalget. Engasjerende og selvsagt gøy. I går var jeg ute og spiste med ei venninne. Skravla og koste meg.
Ingen av dagene var fysisk slitsomme. Jeg gikk ikke lange turer, drev ikke med hardt fysisk arbeid eller hadde en hektisk arbeidsdag. Aktivitetene disse dagene er aktiviteter jeg glatt hadde tatt sammen med en vanlig arbeidsdag da jeg levde det hektiske engasjerende livet jeg elsket. Kanskje ikke både Hovedutvalgsmøte, spise med en venninne og ut til Høvdingen etter en dagvakt, men mellom to nattevakter hadde det helt greit vært mulig å fått til. Ja, det har nok vært sånn noen ganger og.

Vel. Det var den gang da. Nå er en aktivitet sånn tre dager på rad nok til at jeg kjenner det må være litt roligere i dag.
Jeg kjenner at kroppen er sliten, og at jeg har det best når jeg surrer rundt her hjemme i mitt eget tempo.
Har gått tur med hundene, gjort litt husarbeid og sovet en dupp på sofaen. Skikkelig lade-dag. De må til innimellom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det siste innlegget til Vivian  føyer seg rett inn i en tankerekke jeg har kvernet mye på opp gjennom årene. Hva er et liv? Hva er livsverdi? For den enkelte, og for samfunnet.
Jeg har mange tanker og mage teorier jeg gjerne vil ha luftet om temaet. Alt for mange til at de kan få plass i et blogginnlegg.

Når vi er friske og raske er det så lett å tenke at Hvis jeg skulle havne i rullestol, bli avhengig av andre, ja da ville jeg heller dø. Da er livet over.  Men kan man egentlig ta den vurderingen før man er der?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I 2007 hadde jeg et stort prolaps i korsryggen. Det kan overhode ikke sammenlignes med Vivian sin situasjon, men følg resonnementet mitt. Jeg var avhengig av noe å støtte meg til for å gå, og måtte bruke mye tid på sofaen hvor jeg knasket smertestillende etter å ha vært hos fysioterapeut eller prøvd å ta en tur på butikken.
I en telefonsamtale med Mamma sa jeg at hvis jeg ble sengeliggende slik en gang  til kom jeg ikke til å klare det, det kom jeg ikke til å orke. Og jeg mente det. Det å være så hjelpeløs i flere måneder gjorde noe drastisk med psyken min.
Så ødela jeg kneet i 2013. På ny ventet en inaktiv tid med prekestol og opptrening før jeg kunne ta opp igjen livet jeg elsket. Mamma kom raskt på sykebesøk. Boret øynene i meg og sa Dette klarer du! 
Og selvsagt gjorde jeg det. Det var irriterende å få hele sommeren ødelagt. Jeg tilbragte store deler av juli på sykehus og rehabilitering, og kunne ikke belaste beinet fult før et godt stykke ut i september. Men livet var ikke over for det, og psyken var langt bedre enn i 2007.  Da jeg på ny måtte innse at det ventet en inaktiv periode etter ankelbruddet i 2021 klarte jeg å ta det med noenlunde fatning.
Hadde noen sagt til meg i 2007 at jeg hadde (minst) to perioder foran meg hvor jeg var inaktiv på sofaen hadde jeg helt klart tenkt at Det klarer jeg ikke. Men når situasjonene kom, så klarte jeg jo det. Det var ikke så uoverkommelig som jeg så for meg.

Vivian skriver i sitt innlegg;

Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin. Men en ting er jeg klar på, jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Jeg har hatt så mange uforglemmelige øyeblikk gjennom disse ti årene, og de ville jeg ikke byttet bort mot noe. 

Vi som har fulgt bloggen til Vivian vet at hun gjerne skulle vært frisk og rask. At hun lengter etter å knyte på seg joggeskoa og løpe av gårde opp i fjellet.  At det er en mengde ting hun gjerne skulle ha gjort som hun ikke får til lenger. Men likevel er hun i dette og mange andre innlegg tydelig på at livet er ikke over selv om hun har mistet mange av de funksjonene vi andre nesten tar for gitt.

Jeg tror og vi alle har forstått at for mannen til Vivian og familien hennes har det at de fremdeles har Vivian også stor verdi. Det er viktig for de at de fremdeles har henne i livet sitt.

Så har vi samfunnet da. Eldrebølgen som vi alle skremmes med at skal komme skyllende over landet. Nå snakker man forresten ikke lenger om en eldrebølge, men en eldretsunami. Knapphet på ressurser innen helse- og omsorgssektoren.  Hver tredje ungdom må utdanne seg innen helse og omsorg skal vi klare morgendagens eldreomsorg. Skremmer enkelte med. Vi vil bli flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Kostnadene til å opprettholde det velferdsnivået vi har i dag kommer til å stige enormt.
Noen ganger er jeg litt usikker på om det er det som virkelig skremmer samfunnsplanleggerne, at kostnadene kommer til å øke slik at vi må prioritere annerledes. For å si det litt flåsete, kanskje bruke mindre penger på prosjektstillinger og byråkrater og mer penger på sykepleiere og helsefag-arbeidere. Jeg vet ikke.
Fakta er at vi hele tiden må jobbe smartere, løpe fortere, eldre må bo hjemme lenger…. Finne flest mulig tiltak som i det minste på papiret skal holde kostnadene nede.

Det forebyggende blir selvsagt viktig. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse og egen alderdom Flytte fra huset på bygda til en lettstelt leilighet sentralt, like ved hjemmetjenestens base slik at hjemmetjenesten slipper å bruke kostbar tid i bil. Holde seg sprek og aktiv så lenge som mulig. Trene og spille bridge.
Jeg er ikke uenig i det med at man har ansvar for egen helse, mer i mot “tvangsflytting” av eldre som egentlig ønsker å bli boende i huset sitt. Jeg vet at en del eldre i distrikts-Norge føler på et flytte-press. Ikke nødvendigvis fra pårørende men fra kommunen.

Jeg er jo lokalpolitiker med et engasjement for helse- og omsorgssektoren. Jeg har og en fortid som tillitsvalgt på overordet nivå i et helseforetak. Jeg har lang erfaring med å lese dokumenter og høre teoriene til de som tenker og planlegger på overordnet nivå.
Så har jeg sett det som min oppgave å forsøke å følge tankerekkene og teoriene helt ut til hva dette vil si helt ute i tjenesten, for den enkelte bruker, pasient, arbeidstakere og pårørende og si i fra når jeg mener teoretikerne er på ville veier.

Vet dere forresten at det har dukket opp et nytt begrep det siste året i slike dokumenter og  teorier? En ny gruppe mennesker. Eldre med skrøpelighet. Hver gang jeg hører det begrepet tenker jeg at i den gruppa må jeg prøve å gjøre alt jeg kan for ikke å havne. Da blir det kroken på døra, eller kroken på kistelokket for å være mer nøyaktig. Da er du blitt en kostnad for kommunen. Og kostnader må jo kuttes ikke sant.

Jeg føler meg ikke skrøpelig, selv om denne kjerringkroppen har fått noen skavanker og medisinske utfordringer etter hvert. Jeg føler at jeg fremdeles bidrar og at livet mitt fremdeles har verdi.
Samtidig. Jeg er uføretrygdet. Jeg er en kostnad om ikke for kommunen, så for staten. En stat som sikkert er like interessert i å spare penger som det kommunene er.
Hvor mange helseutfordringer og utslitte kroppsdeler må man ha før man blir definert som skrøpelig?
Jeg sjekker Store medisinske leksikon og føler meg ikke betrygget. Noen vil nok se tegn på i det minste begynnende skrøpelighet hos denne kjerringa.

Jeg mener å se et bevisst eller ubevisst ønske om en holdningsendring hos befolkningen. At vi skal være glade og tilfredse med det livet vi har så lenge vi klarer oss selv med hjelp fra familie og annet nettverk. Men at vi når vi kommer til en viss grad av skrøpelighet, når vi trenger en viss mengde hjelp fra kommunen, når vi kommer på et visst nivå i omsorgstrappa, når vi i en kost-nytte-analyse kanskje er en større kostnad for samfunnet enn vi har nytteverdi ja da bør vi selv innse at det er game over og se på døden som en befrielse.

Om den befrielsen egentlig er mest befriende for kommunen og spesialisthelsetjenesten som slipper å bruke ressurser på deg snakkes det mindre om.

Dette forsøket på å få til en holdningsendring i befolkningen skremmer meg. For hvem skal definere hva et liv er? Når et liv bør ta slutt? Vi diskuterer retten til aktiv dødshjelp mens vi kanskje burde ha mer fokus på retten til å fortsette livet?

Jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp.
Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin. 

Jeg tar opp ordene til Vivian nok en gang – og avslutter med hennes avslutningsord. Jeg er overbevist om at vi alle, tross skrøpelighet, ønsker å være i live og er glad for å leve.

. For på tross av smertene og alle andre plager denne sykdommen kaster på meg så er jeg fremdeles glad for å være i live, og det kommer jeg til å være helt til kistelokket lukkes igjen over hodet på meg…

I dag har jeg lyst til å komme med ros, en verbal blomst, til utenriksminister Espen Barth Eide.  Det må jo være lov, selv om han er fra et annet parti enn mitt. Flinke folk fortjener ros. Jeg har alltid hatt sansen for folk med en god formuleringsevne. Det er ikke alltid “Brit uten filter” som jeg tidvis bruker er den beste måten å få frem budskapet på.

Jeg er ikke alene om rosen til Barth Eide. Jeg bare støtter meg til det Christian Jensen, redaktør i den danske avisen Politiken har på trykk i Aftenposten.
Bakgrunnen for innlegget er at Mette Frederiksen, statsminister i Danmark og hennes regjering litt lunkne holdning til å mene stort om Gaza og de bruddene på folkeretten som foregår der.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hør bare hvordan Barth Eide på en diplomatisk korrekt måte irettesetter den danske regjering:

«Vi har en nordisk tradisjon for å støtte folkeretten konsekvent. Danmark og Norge har jo 100 prosent rett i vår kritikk av Russlands fremferd i Ukraina. Men troverdigheten av den kritikken øker hvis vi også støtter andre folk når de utsettes for alvorlige brudd på folkeretten», sier Espen Barth Eide.

En helt nydelig formulering som både er spiss og høflig.
Mulig jeg har noe å lære av Barth Eide…..

I går var det møte i hovedutvalget  og jeg var sent hjemme. Det måtte bli rask middag. Så da kjøpte jeg med ferdigstekte karbonader fra varmdisken på Mega og laget en gresk salat til.

Litt blandet grønn salat, noen tomater fra terrassen, en paprika og rødløk fra grønnsaksskuffen pluss en halv slangeagurk, fetaost og litt oliven. Droppa dressing, men tok litt olivenolje og pepper i salaten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kjapt, godt og ikke så verst sunt.

Det er sjelden jeg blir så trist og oppgitt over en sak vi har til politisk behandling som det jeg ble på møtet i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd i dag.

Saken var såkalt Grønn omsorg i dette tilfellet Inn på tunet. 8 brukere med utfordringer innen  rus og psykiatri har fått et tilbud fra kommunen hvor de 4 timer i uka er på en gård.  De mater dyr, deltar i arbeidet på gården og spiser rundt kjøkkenbordet sammen med de som bor på gården.  Dette tilbudet vil kommunen nå kutte for å spare inn litt over 600.000 kroner i året. Pengene skal i stedet gå til en koordinatorstilling som på sikt (kanskje) kan få flere over fra trygd til arbeid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I saksfremlegget opplever jeg at man blander epler og bananer. Man viser til at dette tilbudet har en høyere kostnad pr. time enn det en plass på dagsenteret for demente har.
Jeg synes det er en lite relevant opplysning, da ingen av disse 8 brukerne er demente. Det er vel heller ikke slik at disse 8 med utfordringer innen rus og psykiatri kan få et tilbud på dagsenteret for demente? De er som sagt ikke demente, i tillegg er i følge saksfremlegget alle i arbeidsfør alder.

I saksfremlegget og under saksbehandlingen ble det sagt at de hadde rett på et tilbud fra NAV (et annet forvaltningsområde, altså noen andres pengesekk), innforstått at det ikke burde være kommunens ansvar for å gi de et tilbud. Man kunne kort sagt bare dytte de over til NAV.
Retten på et tilbud fra NAV har de også i dag. Det er ikke noe nytt.  Grunnen til at de ikke benytter seg av NAV sine tilbud er vel fordi de ikke har noe tilbud som denne gruppa vil møte opp på.

I saksfremlegget sto det og at det skjer så mye i frivillig regi her i kommunen, annonsert under “Det skjer” i lokalavisa. Dey var nok av tilbud denne gruppen kunne delta på.
Han fra SV leste høyt fra lokalavisa hva som sto på dette programmet i dag. Det var ikke stort vi trodde denne gruppen ville møte på. Jeg får ikke opp dagens arrangement nå, men på morgendagen står Hverdagsgudstjeneste, åpen kirke, Bønn for Ringeriksregionen, Bridgeklubb, seniordans, gågruppe, Bibel og bønn – og en strikekaffe på et tettsted 20 km fra Hønefoss. Det kan tenkes at disse 8 ikke er i målgruppen for så mange av disse aktivitetene.

I forkant av møtet hadde vi politikerne fått mail fra noen av de pårørende til disse 8. I den mailen skriver de pårørende blant annet:

Det er viktig for oss som pårørende å få frem at et slikt småskala tilbud som «Inn på Tunet», har bidratt til at vi som pårørende fortsatt har våre kjære i live. Vi vil poengtere at tilbyderne av «Inn på tunet» har reddet livet til flere av brukerne, ikke bare en gang, men flere ganger. Tilbudet er mer enn bare et tilbud mellom klokken 10 og 14. Det er et sted man blir møtt av noen som ser de, anerkjenner og respekterer de for den de er, uavhengig av diagnoser og utfordringer. Det er et trygt sted man kan ringe til når sinnet blir for mørkt og alt føles tungt og meningsløst, selv om det er utenfor tilbudets åpningstid. Et fåtall av brukerne har pårørende som kjemper for de, mens for mange av brukerne er tilbyderne det nærmeste de har. «Inn på Tunet»-tilbudet gjør at brukerne føler at de er en del av samfunnet, at de kan bidra med den lille arbeidskapasiteten de har og de føler seg til nytte.

Jeg som ansvarlig politiker kunne ikke være med på å kutte et slikt tilbud, selv om jeg kunne se behovet for den koordinatorstillingen og.  Det var heldigvis flere av politikerne som så på saken på samme måte som meg. Sp, Frp og Krf hadde utformet et forslag om å videreføre tilbudet, og SV, INP og vi fra Rødt støttet det forslaget, dermed ble det flertall for det i Hovedutvalget. Høyre og AP var for å kutte tilbudet.

Det er en foreløpig seier, men saken skal og til behandling i Formannskapet før den avgjøres endelig i Kommunestyre om et par uker. Jeg håper inderlig tilbudet opprettholdes, og vil kjempe for det også i kommunestyret.

Etter utblåsningen jeg kom med i går føles det som en skjebnens ironi at jeg skal sitte her i dag å reflektere over temaet ukas små øyeblikk. Bloginnlegget til Janne Nordvang hvor hun oppsummerer små øyeblikk fra den siste uka handler jo om noe av det samme som Monica skrev om i sitt innlegg. At det gjelder å se de små øyeblikkene som alltid er der, selv når livet er på sitt svarteste. Denne j**** positiviteten som jeg skrev i går.

Her jeg sitter med tekoppen og kjenner den friske augustlufta som strømmer inn av den åpne terrassedøra føler jeg at jeg er i litt annet humør i dag enn jeg var i går morges. Kanskje den lille utblåsningen gjorde godt? Det hender det er godt å lette litt på trykket når det har bygd seg opp en stund.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mulig jeg og har flere blogglesere i min nærmeste krets enn det jeg tror, for det er lenge siden så mange har ringt for å høre hvordan jeg har det som i går. Det gjorde og godt, og bidro nok og til å lette på trykket og at jeg i dag sitter her med langt mer senkede skuldre og mer avslappet enn jeg var i går.

Jeg har og kommet til at det kanskje ikke er alle andre som har forventninger til meg om at jeg skal gå på for full maskin. At det kanskje for det meste er jeg som skaper de forventningene selv. Jeg liker jo å være kjerringa som fikser alt. Jeg er ikke så flink til å sette grenser for meg selv. Si i fra når det blir litt mye i stedet for å bøye nakken og gå på.

Jeg er sliten nå. Det har vært en tøff sommer. Gårsdagen og reaksjonene jeg fikk på blogginnlegget samt telefonsamtalene med folk som bryr seg om meg har fått meg til å innse at mye av frustrasjonen jeg følte på i går kommer av at jeg er sliten. Fastlegen min snakket en gang om den totale livsbelastningen jeg har hatt, og at det er noe av grunnen til at jeg er ufør, i tillegg til alle kroppslige skader og skavanker. At ektemannen min døde brått og uventet var kanskje ikke det jeg trengte på toppen av alt annet, men slike ting kan en ikke styre.
Det jeg kan styre er hva jeg velger å bruke energien min på og hva jeg kan overlate til andre.
Og folkens, jeg har fremdeles evnen til å se de små, fine øyeblikkene livet har å by på, selv om det var litt vanskelig i går morges.

I går kveld for eksempel. Jeg satt ute på terrassen og snakket med Datteren i telefon til det mørknet rundt meg. Klokka var vel nesten 22 før jeg følte behov for enten å trekke inn eller hente sjal eller pledd.
I kveld skal jeg flytte en av lyktene fra trammen til terrassen og tenne den når jeg sitter ute. Jeg elsker varme augustkvelder når en kan sitte ute med tente lys og kjenne mørket omslutte en.

Det gledet meg stort da jeg møtte et rådyr i Hundremeterskogen her en tidlig morgen. Disse små, korte møtene med skogens dyr gleder langt lengre enn de små sekundene de varer.

I går da jeg kjørte utover til Høvdingen gjennom vakkert landskap tenkte jeg over hvor fin sommer vi egentlig har hatt i år. Hvor mange fine soldager det har vært. Jeg har kanskje ikke gledet meg fult ut over de. Sommeren ble så annerledes enn jeg hadde tenkt. Men det må da ha vært en av de beste somrene  sånn værmessig på mange mange år. Jeg håper på en lang fin høst og. Har sjekket langtidsvarselet, og det ser bra ut.

Jeg har mange som bryr seg om meg. Det fikk jeg nok en gang bevis for i går.  Så får de være at noen mennesker slenger ut av seg lite gjennomtenkte kommentarer i ny og ne. Det får de selv ta ansvar for, så får jeg ta ansvar for å ikke la ubetenksomhet fra mennesker som alltid har hatt det med å snakke lenge før de tenker gå så inn på meg.

Den ventileringen som kom ut gjennom bloggen i går er en ventilering jeg tidligere hadde tatt i kurvstolen på trammen med GGG som klagemur og tilhører. Det er der jeg som regel ventilerte ut opphopet frustrasjon.
Jeg var en sving bortom grava hans i går. Satte nye roser i vasen og kom med et par sukk over livet mitt og noe av frustrasjonen min. Jeg følte at han smilte til meg og sa at Jeg synes du klarer deg bra jeg. Du er flink. La ikke dumme uttalelser gå inn på deg. Du vet jo hvordan hen er. 

Så jeg labber videre. Tar en dag av gangen. Dagen i dag føles ok. Sola skinner og jeg skal straks ut med hundene. Senere skal jeg i et møte på rådhuset. Være politiker. Det gleder jeg meg til. Da er jeg i mitt ess.
Joda, livet har mange små, gode øyeblikk på lur. Også for meg.