I morgen er det nye dag og nye muligheter. Det er liksom det som holder meg oppe akkurat nå. Det, og tanken på at jeg snart kan krype til køys og forhåpentligvis få litt søvn.

Dagen i dag startet sånn rundt 2.15.  Kidd måtte ut. Da er det ikke noe annet å gjøre for matmor enn å kle på seg og vandre ut i lett yr for å gå tur.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og slik har dagen i grunn fortsatt.  Jeg har mistet tellinga på hvor mange turer jeg har hatt ut med en hund med vondt i magen. Vi var oppe i 2 før klokka 7. Tror vi har kommet opp i 6 eller 7 nå. I tillegg har jeg badet hund en gang samt vasket stuegulvet to ganger…

Når Charlie Chihuahua nå under middagsmåltidet deres var så glupsk at han satte en bit i halsen og måtte ha litt kjapp hjelp med dunking i rygg for å få opp matbiten igjen  kjente jeg at det begynte å bli litt mye på en dag for kun ei kjerring.  Ser noen mener i kommentarfeltet at jeg ville finne roen med strikking, jeg føler meg ikke sikker på det.

Ellers har jeg ikke gjort så mye i dag.  Jo jeg har ordnet litt på trammen. Pelargoniene ble endelig flyttet inn forrige uke. Eller muligens det var uka før det. De blomstret så fint i verandakassa at jeg ventet lengst mulig med å ta de inn. I dag, i slutten av oktober har jeg endelig fått lyng i verandakassa. Bedre sent enn aldri. Håper vinteren lar vente på seg riktig lenge.

De hadde Erica på salg på Hageland. 50 kr for 3 planter. De var ikke de peneste, disse plantene på posesalg, men de får gjøre nytta si i høst.  Egentlig hadde jeg tenkt å se etter litt høstpynt på Hageland. Litt gresskar og lignende. Men der ble jeg møtt av en skog av kunstige juletrær og julepynt i nesten alle hyller. Så ikke et eneste høstløv eller gresskar.  (Ikke det at jeg hadde tenkt å kjøpe løv når jeg har plenen full, men jeg antar dere skjønner hva jeg mener.)

Trammen ble mer høstlig. Jeg er ikke helt ferdig. Mangler et par detaljer, så bilder får eventuelt komme senere.

Men nå har jeg tatt kvelden.  Skal vel ut med hundene en gang eller to til før jeg kryper til køys.m, men ellers skal det ikke gjøres stort

De som har fulgt med på denne bloggen en stund husket kanskje at familien min har et årlig påskeskirenn.  Da samles søstrene mine med ektefeller, barn, svigerbarn, barnebarn, bonus-barn og gjerne flere til oppe på familiehytta på Damtjern til vennskapelig kappestrid.

Den som vinner skirennet, som går som 0-løp får med seg vandrehøna hjem frem til neste års påskeskirenn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I år ble det delt førsteplass mellom samboeren til nevøen min og Yngste Sønn.  Det ble da besluttet at vandrehøna skulle være et halvt år hos hver av dem.  Som den gentlemann min sønn er mente han at samboerparet kunne få ha høna først. Etter det tror jeg hverken Yngste Sønn eller jeg har tenkt nevneverdig på vandrehøna.  Men i går da han hadde vært en tur hos fetteren sin og samboeren kom han hjem og satte vandrehøna på spisebordet foran meg.

Jeg tror det er første gangen vandrehøna er i Drømmehuset. Tror aldri noen av oss har vunnet den før. En stor ære altså å få huse vandrehøna de neste ukene.

Vibbedille deler bilder av en nydelig rød strikkekafe. Selvsagt tiltrekker den seg oppmerksomheten til denne kjerringa.  Den hadde helt klart vært nor jeg kunne ha svinset rundt med i jula så vel som på kommunestyremøter.

Likevel. Jeg har nok selvinnsikt til ikke å strene til nærmeste garnbutikk og svi av en hel haug med penger på nok et strikkeprosjekt som aldri ville bli ferdig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg sukker litt for meg selv. I teorien er det ikke en umulig oppgave. Jeg har strikket mye før. Flere gensere til meg selv, bunader til ungene da de var små, hestegenser til Datteren, Pelle Politibil genser til Eldste Sønn. Luer i fleng til meg selv i ungdomstida…  Ja, jeg klarte vel og etter lang tid å få ferdig ei lue til GGG for et par år siden. Så hvorfor er jeg overbevist om at jeg ikke ville klare å strikke denne kjolen?

Kjolen strikkes Top/Down, genialt! skriver Vibbedille.  Fordi jeg har fulgt bloggen hennes i årevis vet jeg at det betyr at man selv kan bestemme lengden på kjolen.. Det er genialt. Da ville jeg ønsket å ha kjolen lengre enn på bildet.  Helst tilbmidt på leggene eller nesten til ankelen. Men sannheten er at jeg garantert hadde blitt så lei hele strikketøyet at den fort ville bli en ekstrem mini-variant med avslutning så vidt under trusa. Er det noe som sjelden er pent så er det mini-mini-kjoler på feite kjerringer i femti-åra. Som sagt, jeg har selvinnsikt.

Denne kan fort gå fort å strikke vil eg tro! skriver Vibbedille.  Jeg fnyser i nesa. Ja sikkert. Hadde jeg starta nå kunne jeg kanskje klare å få den ferdig til jula 2032.

I går var jeg tidlig ferdig med husarbeidet og tenkte jeg skulle gjøre slik vi gjorde før. Dra til byen og drikke kaffe-latte. Ja og handle litt mat og kanskje ei flaske rødvin. Det er helg.

Da jeg koste meg med kaffen kom ei venninne tilfeldig på kafeen, og satte seg ned ved bordet mitt. Koselig å skravle litt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Plutselig dukker det opp ei felles venninne til, og vi vinker henne bort til bordet. Det ble ikke noe mindre skravling av den grunn. En gang for lenge siden var vi tre og ei fjerde som dessverre døde i 1999 den innerste kjernen i min omgangskrets. De som alltid var med enten det var kino, shopping, vorspiel, nachspiel eller hyttetur. Vi er vel ikke så nære lenger, men i det minste hun sist ankomne regnet jeg fremdeles som en av mine nærmeste venner.

Den først ankomne gikk etter en stund. Hun hadde noen ærend hun måtte rekke før butikkene stengte. Vi to andre fant ut at siden ingen ventet hjemme på noen av oss kunne vi gå et annet sted og spise middag.

Som sagt så gjort. Vi fant et hyggelig sted og koste oss med et godt måltid, og ikke minst mer skravling.

Det ble en så utrolig trivelig kveld. Det var så godt å skravle både lenge og vel med folk som har kjent meg “hele livet”. Sånne kvelder kan jeg leve lenge på.

Noen ganger trenger jeg en påminnelse om hvor heldig jeg er.  At mange av de utfordringene jeg klager over i hverdagen egentlig er peanøts mot hva andre baler med. Det siste innlegget til Vivian er en slik påminnelse.

Jeg er kanskje ikke frisk og rask, men jeg klarer å vandre rundt slik jeg vil. Kroppen er stiv og det er alltid en eller annen kroppsdel som er vond, men jeg kan ikke si at jeg har smerter. Det er sjelden jeg trenger å ty til smertestillende.  Flere måneder mellom hver gang jeg tar en paracet eller ibux.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den siste uka har to forskjellige mennesker i to forskjellige samtaler skildret i detalj hvor syke de er. De har noe jeg vil betegne som snue. De har vært forkjøla, men ikke mer enn at de har vært på jobb.

Jeg tenkte over det her om dagen. Hvor fort samtalene for tiden kommer inn på helse, og da er det sjelden at vi snakker om hvor friske vi er. Mulig at vennene mine og jeg er kommet i den alderen at det er helsa vår som opptar tankene våre, men blir det ikke kjedelig hvis vi skal sitte å prate om slitte hofter, vonde rygger og snue de neste tretti årene? Vi har jo ikke fylt 60 ennå.

Nå var jeg på en impulsiv middag med ei venninne I går da var det ikke mye helsesnakk., men jeg synes det oftere og oftere er et tema. På mange måter føler jeg og at evnen til å dreie samtalen over på sykdom og helseplager er omvendt proporsjonalt med helsa til vedkommende. Jo færre helseplager man har, jo mer klager man.  Mennesker son Vivian som virkelig har grunn til å klage, de gjør det i langt mindre grad enn de med litt snue.

Døden derimot. Den snakker vi ikke om. Jeg kan forstå at samme hvor glad man er i å snakke om egen begredelighet, så er man ikke like interessert i å snakke om egen fremtidig død.  Men noen ganger er det nesten komisk hvor engstelige enkelte er for å ta ordet død i sin munn. Ja selv uttrykket gått bort ser ut til å være i sterkeste laget for enkelte. Jeg tok en kaffekopp med ei jeg kjenner her om dagen, og det ble nesten komisk hvor mange forskjellige formuleringer vedkommende brukte når hun omtalte det faktum at ektemannen min GGG døde tidligere i år. Den beste formuleringen var nok når hun sa hun hadde lurt på om jeg ville fortsette å bo i Drømmehuset etter den hendelsen med GGGG. Et dødsfall ble betegnet som hendelse, mens en lett snue ble skildret I detalj så jeg så både snørr og gørr for meg der jeg satt og skulle kose meg med en kaffe-latte.

Nei jeg tror ikke det var av omtanke for meg. Jeg tror ingen er redd for at jeg skal knekke sammen i hysterisk gråt bare jeg hører ordet død.

Selvsagt har folk lov å klage litt når de er syke eller at kroppen ikke er helt som før. Det er lov å synes synd på seg selv. Men noen ganger føler jeg at samtalene nærmest utvikler seg til en konkurranse om hvem som har det verst. Hvem som har det vondeste eller er sykest. Det er sjelden de med den største sykdomsbyrden vinner den konkurransen.

De fleste av oss er forholdsvis friske og raske. Vi kan gå hvor vi vil. Vi er ikke avhengig av hjelp for å gå på do, ta en dusj eller sette oss i godstolen.  Alle de tingene vi tar som en selvfølge er det mange som nå ha hjelp til. Kanskje bør vi i større grad sette pris på alt vi får til i stedet for å sitte å klage over snue og vondt i ryggen.

Jeg har ofte, som sikkert mange andre kvinner med meg, tenkt at jeg bidro med mest her i Drømmehuset. Jeg var hovedinntektskilde og jeg gjorde mesteparten av husarbeidet.

I det minste var det slik i mitt hode når jeg nok en gang så GGG sette seg godt til rette med ei bok eller slumre under pelspleddet på sofaen. Jeg gjorde alt, han gjorde nesten ingenting  var mantraet mitt når jeg var frustrert og sliten og så alt som burde, skulle å måtte gjøres her i Drømmehuset. Jeg tror ikke vi var så unike der. Krangel om husarbeid er en av gjengangerne som går igjen i parforhold har jeg hørt.

Nå er jeg alene om alt. Og ja, arbeidsmengden har økt. Jeg undret meg lenge over hvor ofte jeg plutselig måtte trekke vegguret. Før trakk jeg det kanskje en par, tre ganger i året. Nå må drt plutselig trekkes hver uke… Når de tunge tomat-pottene skulle tømmes måtte jeg tømme de selv. Det ble ikke bare gjort av seg selv på mirakuløst måte. Jeg har måtte finne ut av hvordan man gjør mange ting som før bare ble gjort. Som å fylle poser i holderne på hundebåndene eller starte gressklipperen.

I dag da jeg tømte peisen for aske tenkte jeg: Dette tror jeg aldri jeg har gjort før… Litt skamfull måtte jeg erkjenne Kjerring 59 år tømmer ovnen for aske for første gang!

GGG gjorde nok mer enn jeg tenkte over, for peiser og ovner ble jevnlig tømt. Lenge før jeg tenkte at det trengtes.

Kanskje har jeg levd et langt mer priviligert liv enn jeg har forstått. Kunne konsentrere meg om jobb og verv mens noen andre har fiksa langt mer hjemme enn det jeg så. Jeg så jo bare det som ikke ble gjort. Ikke alt som faktisk ble gjort.

NB NB Arkivbikde

Transport er helseutfordringen fra Ut i friluft denne helga. Her jeg bor på Vågård er bil så og si det eneste alternativet hvis man har tenkt seg noe sted. Buss går det vel en håndfull ganger i døgnet nede ved Europaveien.

Bildet sier kanskje og mye om tiden som snart kommer, og hvor lite jeg ser frem til den.  Transport blir liksom et ekstra slit når man først må grave frem bilen og hele innkjørselen.

Vis meg hvor du bor oppfordrer Vibbedille.  Det synes jeg var en fin oppfordring. Kanskje kan det øke antall lesere her inne. I går måtte man ha 5 sidevisninger for å komme på plass 100. 5! Jeg kan huske når man måtte ha både 100 og 200 sidevisninger for å oppnå det.   Det med å presentere hjemstedene våre vil jeg tro har langt mer positiv innvirkning på antall lesere enn de som hele tiden forsøker å nøre opp i håp om åfå til bloggkriger.  Vi burde heller se på hverandre her inne som kollegaer, gjerne i vennskapelig kappestrid om gode lesertall, enn å klikke oss sammen og føre sværtekampanjer mot hverandre.  Men tilbake til dagens tema. Stedet jeg bor.

De siste 23 årene har jeg bodd på Vågård. Vågård er ei lita grend rett utenfor Hønefoss. Selve Vågårdsbygda har lang historie, den mest spennende er Lensmannsdrapet Jeg bor ikke i Vågårdsbygda men på et boligfelt som ble anlagt på 1980-tallet. Jeg regner nok Hønefoss og Ringerike som hjemstedet mitt. Det er her jeg har bodd mesteparten av livet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg liker å bo nær skogen. Det har jeg gjort bestandig bortsett fra i studietiden.  Vi har ikke bare Hundremeterskogen rett borti veien her, men også skogen rett bak garasjen som strekker seg oppover Ådalen, mot Jevnaker og Hadeland.  Der kan du gå i timesvis, og mange mange mil uten å se folk.  Samtidig er det bare noen kilometer ned til byen, og under ei mil til Hønefoss sentrum. Perfekt! At jeg nå har planer om å selge Drømmehuset i løpet av det neste året har ikke noe med beliggenheten eller nabolaget å gjøre, men at jeg ønsker meg vekk fra snømåking, plenklipping og alt vedlikehold en stor eneboligen krever.

Skogen er som sagt viktig for meg.  Jeg liker å rusle rundt i skogen, ta bilder, plukke sopp eller bær. Se etter blomster, strå eller kongler. Samme hvor du bor på Ringerike er ikke den langt unna.

Det gjelder enten du bare vil rusle litt rundt i skogen slik jeg gjerne gjør, eller legge ut på en litt lengre tur på godt merkede stier.

Vi har flotte sandstrender langs fjordene våre. Jeg liker å gå på stranda hele året, også når det er is på fjorden.

Vi har skikkelige vintre her på Ringerike. Jeg er kanskje ikke så glade i de, men jeg tror jeg setter ekstra pris på våren  siden årstidene er så forskjellige her.

Vinteren gjør seg godt på bilder da. Man må ta med det som er positivt.

Jeg liker og at Hønefoss er en trivelig småby.

En småby med flere grøntområder.

Med en flott foss og elvene som snor seg gjennom byen. Hønefoss og Ringerike er et godt sted å bo.

Denne kjerringa ble selvsagt ikke liggende under pleddet i evigheter. Hunder nå luftes, mat må lages, liv må leves. Det er bare å krabbe frem fra pleddet å sette i gang. Litt lystigere ble jeg og når jeg fant ut at Frp her lokalt hadde brutt ut av samarbeidet med Høyre, Senterpartiet, Pensjonistpartiet og KrF.  Det kan bli noen spennende avstemninger i kommunestyret fremover.  Nå har faktisk ikke posisjonen flertall.

Slike ting gjør at denne kjerringa ikke får ro til å ligge og surmule under pleddet. Raskt ble pinnekjøtt satt på kok, kålrot kuttet opp og poteter skrelt.  Jeg har jo invitert Eldste Sønn på pinnekjøtt i dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Yngste Sønn kom hjem i god tid til å se etter pinnekjøttet mens jeg hentet Eldste Sønn på jobb og handlet et par ting. Effektivitet, det liker jeg.

Så nå er det bare å få kokt potetene og laget kålrotstappe så skal jeg kose meg med ungene og god mat. Og kanskje, kanskje kommer Datteren i morgen. I så fall er helga perfekt.

Snerret jeg nettopp i telefonen? Det er ikke pent. Voksne, godt oppdratte kjerringer snerrer ikke til folk i telefonen.  Jeg tok meg pent inn. Endret både stemmeleie og tonefall. Tror jeg klarte å ro meg sånn noenlunde i land.

Men jeg snerret. Eller var litt vel klar i talen, som noen kanskje ville ha uttrykket det.  Jeg sukker for meg selv etter at telefonsamtalen var slutt. Det der var hverken pent eller lurt.  Jeg legger meg tilbake på sofaen, lukker øynene og sukker tungt. Oppgitt over meg selv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sørgende enker oppløst i tårer vekker medfølelse. Snerrende kjerringer vekker ikke de samme følelsene.  Men kanskje er snerring og tårer uttrykk for det samme. Jeg sukker igjen.  Ikke en gang det å sørge klarer jeg å gjøre riktig.

Jeg stirrer bort på den andre sofaen, på plassen til GGG. Nok en gang tenker jeg på hvor mye jeg savner han.  Mannen som kjente meg ut og inn og hadde forståelse for at denne litt snåle kjerringa ikke alltid oppførte seg som forventet.

GGG ville ha forstått hvorfor jeg snerret. GGG ville ha bredt teppet forsiktig over meg, og spurt smilende om jeg ville ha et glass rødvin. Ikke fordi han hadde tenkt å servere alkohol her og nå, men fordi det var en intern vits mellom oss. Å spørre om jeg trenger et glass rødvin er et tegn på at han forsto at jeg var litt vel sliten.  Jeg ville smilende ha takket nei til rødvinen, krøllet meg sammen under pleddet og tatt en liten lur. Forstått at det var det jeg trengte.

Så da prøver jeg det. Krøller meg sammen under pleddet og tar en lur. Kanskje snerrer jeg litt mindre etter det.