Klokka har passert 19 denne fredagskvelden. Jeg har akkurat kommet inn døra. Nå tar jeg kvelden! tenker jeg, og vurderer å sette telefonen på lydløs slik jeg hadde i gode, gamle dager. Akkurat nå føler jeg sterkt for å ikke være tilgjengelig.
Muligens burde jeg heller ikke lese blogg og kommentarfelt. Tenk godt voksne mennesker krangler fordi et blogginnlegg om eplekake visstnok skal ha fått for mange klikk! Jeg er usikker på om jeg finner det mest underholdende eller irriterende. Når jeg tenker meg om burde jeg sikkert ikke skrevet om dette i det hele tatt. Det siste jeg gidder nå er å bli dratt inn i en idiotisk bloggkrig.
Siden været fremdeles er bra ble det en lengre tur i dag og. Det er så flott nå som høstfargene virkelig begynner å komme for fullt. Man trenger ikke dra til fjells for å oppleve de. Dette bildet er tatt i Sjongslunden som ligger i tilknytning til idrettsparken så og si i Hønefoss sentrum.
Dette bildet er tatt litt lengre ned i Sjongslunden. Litt lenger fra sentrum. Dere ser, det er ikke langt opp dit. Slike perler finnes det sikkert i flere byer og tettsteder. Kjekt å benytte seg av når en ikke har hele dagen til rådighet tol turgåing. Lengden på turen er jo antall skritt man går, ikke hvor langt man måtte kjøre for å komme dit.
Så jeg og hundene labbet rundt en stund på stier og gater rundt idrettsparken. Hvor langt er ikke det viktige. Heller ikke hvor raskt. Det er mye hunder skal lukte på på slike turer. De går ikke på tur for å sette ny rekord. Det gjør ikke denne kjerringa heller.
Monica har et innlegg om å høste konepoeng. Jeg høster kanskje ikke konepoeng lenger, men kjerring-poeng kan jeg fremdeles samle. Selv om jeg ikke er kjerringa til noen er jeg fremdeles ei durabelig kjerring.
Ja, jeg kaller det kjerringpoeng i dag og ikke husmorpoeng. Kjerring-begrepet favner langt videre enn bare husmor-sysler.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har gjort stort i dag. Det er fremdeles morgen. Det får være nok at jeg har kommet meg opp, kledd på meg og fått meg dagens første tekopp. Ikke mange poeng samlet så langt, altså.
Da er det bedre å skryte litt av tidligere bragder. Det er lov å være fornøyd med egen innsats uten å mene at en på noen som helst måte er bedre enn andre. Det å samle kjerringpoeng handler i grunn om å gjøre ting en selv mener at ei durabelig kjerring bør bedrive tiden med.
For meg er en typisk kjerring-syssel og drive med matauk. Og selv om jeg nok kunne være enda flinkere på det området er jeg godt fornøyd med at jeg har kantareller og sukkererter i fryseren, flere glass med både tomat-syltetøy, og soppsalt i kjelleren, ogen liten skvett soppsoya og egendyrkede poteter i kjøleskapet.
En annen ting som gir kjerringpoeng er å stå på ute. Så klipping av Tornerosekratt, buskene ved gjerdet og tømming av potter med tomatplanter gir gode poeng (og vondt i ryggen).
Det gir og kjerringpoeng å være en tydelig stemme, enten det er fra talerstolen i kommunestyresalen eller her på blogg.
Jo, jeg tror ikke grunn jeg lever opp til mine egne forventninger til hva som kreves av ei kjerring, selv om jeg helt klart har forbedringspotensiale
Takk for meg! sa hun, og deretter forsvant både hun og puddelen Barney. Litt dumt synes jeg, for Pensjonistgunna var en av de bloggene jeg fulgte fast. Jeg likte å lese om hverdagen til denne voksne kvinnen som flyttet til Oslo da hun ble pensjonist. Om turene med puddelen, lunsj med naboer og utflukter med familie og venner.
Det fine med blogg er at man kan klikke seg inn og kose seg med tidligere innlegg når bloggeren har gått litt lei. Det gjør jeg, og det er jeg tydeligvis ikke alene om. Bloggen som ikke har hatt noen nye innlegg siden søndag hadde rett under 300 sidevisninger sist døgn, og ligger på en 11. plass på blogg.no. Nei, det er ikke jeg som har gitt bloggen 300 klikk, Så interessant er den ikke.
Jeg er liksom ikke det huslige hjørne for tiden. Furuskjellpiggsoppen på bildet ble til soppsoya, men jeg fant noen flere eksemplarer av denne soppen borte i Hundremeterskogen her om dagen, og den har jeg omvandlet til soppsalt.
Soppen ble skåret i tynne skiver og tørket i stekeovn. Utrolig spennende, for jeg har aldri tørket sopp før. Det gikk helt greit. Rundt 100 grader varmluft, og med ovnsdøra litt oppe med ei sleiv i sprekken. Det er mye smart en kan Google seg til.
De tørkede soppskivene ble så dagen etter kjørt i blenderen sammen med en god del flaksalt. Det støvet godt selv om lokket satt godt på blenderen. Det ble så fint som mel.
Jeg har smakt på produktet før jeg hellte det på små krukker. Det smaker skikkelig sopp – og salt. Vil nok høyne smaken på selv den kjedeligste pose-saus eller gryte. Dette var gøy!
Det sies at det skal komme skikkelig uvær til helgen. Gult farevarsel for regn fra i morgen ettermiddag og på lørdag. Flomfare fra lørdag og sterke vindkast. Jeg tar slike varsler med knusende ro, men valgte å gå en litt lengre tur med hundene i dag. Så kan vi ta korte turer i hundremeterskogen i helgen med god samvittighet hvis været skulle bli for dårlig. Været i dag har vært upåklagelig.
Etter turen med hundene drev jeg på litt ute. Fikk tømt alle pottene det har vært tomatplanter i i komposten og rydda vekk mye på terrassen. Nå kan forhåpentligvis vinden ule rundt veggene uten at noe flyr av gårde.
Og etter slik aktivitet kjennes det selvsagt i ryggen. Typisk nå som den begynte å bli bra igjen etter forrige gang jeg tok å drev på litt i hagen. Tror jeg skal ha aktiviteter som er snillere mot ryggen resten av dagen.
Allan har fått seg iskremmaskin. Nei det ble feil. Allan har kjøpt seg iskremmaskin.. Han måtte kjøpe den slik alle vi andre må her inne på blogg.no. Fikk den ikke i betaling for å reklamere for den på blogg slik enkelte bloggere jo gjør av og til. Selv har jeg mottatt en robot-støvsuger, to kaffekrus, en kvartkilo kaffe og det samme mengde te. Ikke stort å bli fet av.
Selv om Allan har måtte kjøpe denne iskremmaskinen i dyre dommer reklamerer han friskt og freidig for den på bloggen sin. Ikke fordi han er så himla fornøyd med den. Så vidt jeg forstår har han ikke testet den ennå. Ikke fordi han driver veldedighet. Allan er forretningsmann. Han hadde ikke brukt tid på alle disse blogginnleggene hvis han ikke tjente litt penger på det. Nei han skriver om denne iskremmaskinen fordi han har inngått en affiliate-avtal med forhandleren.
Affiliate er et litt komplisert ord som er noe vanskelig å forklare og forstå, skriver Allan. Men kort sagt betyr det at han legger inn en lenke til forhandlerens nettbutikk, og så får han prosenter av eventuelle salg forretningen får på grunn av at Allan sine lesere velger å klikke seg inn og bestille produktet via Allans lenke.
Selv om jeg blogger fordi jeg synes det er en hyggelig hobby, så har jeg jo næringvett. Bloggingen var ikke noe mindre hyggelige da jeg tjente noen kroner på det, snarere tvert i mot. En affiliate-avtale eller tre hadde ikke vært dumt.
Jeg tror jeg må søke litt rundt å forsøke å finne ut hvordan jeg kan skaffe meg det.
Ok. Jeg vet at jeg tidligere i dag oppfordret til framsnakking her på blogg, og at noen kanskje vil mene at dette er det motsatte. Men selv om det var to innlegg på to blogger her inne som fikk meg til å gripe til tastaturet er det innholdet, eller kanskje mest formuleringene jeg ønsker å sette fokus på. Ikke bloggerne. Litt sånn som når vi i politikken diskuterer sak og ikke personer.
Først reagerte jeg på overskriften til Monica sitt innlegg: Mannen er dausjuk og jeg skal ut og farte. For mannen til Monica er selvsagt ikke dødssyk. Han er i beste fall litt tufs, forkjøla, noe som går over i løpet av noen dager, maks ei uke. Ikke det at jeg trodde mannen var dødssyk da jeg klikket meg inn på innlegget. Det er jo bare slik man sier.
Mannen min, GGG, var dødssyk i et år. Vi var klar over det. Han klaget aldri. Huffet litt over sprøytene han måtte sette på seg selv to ganger i døgnet, men tok situasjonen som en mann. Med stoisk ro. Det er ikke sant at menn alltid er mye sykere enn kvinner, selv ved det minste snev av sykdom.
Det var formuleringen dausjuk, dødssyk, jeg reagerte på. Kanskje vi skulle spare den til man virkelig er syk, og ikke omtale hver minste snev av snue som å være dødssyk?
Det neste blogginnlegget jeg klikket meg inn på bare minutter senere var Chanettesinetanker. Ikke noe bedre der. Eller det var det ikke noen dausjuk mann. Der var det Chanett som var dau i kroppen så tidlig på morgenen.
Jeg er ikke så morgenfrisk selv. God og morgenen er to ord jeg sjelden synes passer sammen. Men dau, eller død, er jeg ikke. Det tror jeg ikke Chanett er heller. Verken om morgenen, kvelden eller midt på natta. Ikke så lenge hun fremdeles knotter ned innlegg på blogg.
Jeg høres sikkert utvides som ei hårsår, lett krenka kjerring når jeg påpeker at ordet dau eller død er å ta litt hardt i i disse to tilfellene, men jeg føler meg overhode ikke atøtt eller krenket. Blogginnleggene omhandler ikke meg. Jeg ville bare kaste frem en tanke at vi kanskje akal spare ordet død, dau, til vi virkelig mener det…..
Jeg hadde en pause i september hvor jeg ikke lanserte noen oppgave her på blogg.no. Det var litt travelt i månedsskiftet august/september. Men nå er det oktober. På tide med en ny oppgave for å forsøke å øke populariteten for blogg.no. Oppgaven denne måneden handler om framsnakking eller reklame, blogganbefaling kall det hva du vil.
Oppgaven går ut på å skrive etinnlegg hvor du anbefaler en medbloggers blogg. Hvilken blogg bestemmer du selvsagt selv. Det er mange flotte blogger her som fortjener å bli løftet frem. Det kan jo og åpne muligheten for at dine lesere finner flere blogger de ønsker å følgeJeg tror og håper at det kan bidra til å få flere lesere til blogg.no.
Jeg kuttet to løk i grove biter. Surret de litt i ei gryte før jeg tilsatte restene av steken skåret i passe biter. Helte så opp i gryta en boks hermetiske tomater, og krydret godt med salt, pepper og basilikum. Når det hadde stått og putrer en 20 minutter tilsatte jeg en boks tomatbønner. Lot bønnene bli varme, og serverte gryta med kokte poteter. Restemat kan være enkelt og greit å ty til i blant.
