Dette er også vinter er helgeutfordringen fra Ut i friluft denne helgen.
Jeg pleier jo å syte og klage på bloggen min om at det er vinter fra november til mars. Derfor er dette bildet av en glad snømann jeg traff på et jorde på Veme en påminnelse at ikke alle ser slik på det. Det finnes jo mange som liker snøen.
Glade barn som leker i snøen er også vinter.
Før jul var re-gifting et tema i diverse media. Er det innafor å gi en gave man selv har fått videre? Altså å gi de blomstervasen du fikk i jul av tante Gustava videre til svigerinna di denne jula. Jeg mener at re-gifting må være innafor.
Likevel synes jeg María Corina Machado drar det der med re-gifting litt vel langt. Eller alt for langt når jeg skal være ærlig. Det er forskjell på en julegave og Nobels fredspris.
Machado fikk fredsprisen for sitt arbeid for demokrati i Venezuela. Den kan hun ikke bare forære videre som en vandrepokal. Det er for det første respektløst, for det andre utvanner det på mange måter den betydning og ære som ligger i selve prisen. Tenk om alle de 138 som har fått fredsprisen eller deres arvinger skulle begynne med å gi prisen videre hver måned.
Jeg forstår at Machado forsøker å smiske med Trump for at han skal gi henne en eller annen posisjon i Venezuela. Og ja, Trump kan være så enkel i hode at det fungerer. Likevel. Man ubdergraver ikke en pris sin betydning på den måten. Man blidgjør kanskje Trump, men man hisser på seg ganske mange andre.
Først en liten vær- og føremelding her fra Drømmehuset. Snøen har lavet ned de siste dagene. Vi har fått godt over 35 cm nysnø som er måkt vekk etter beste evne. Hadde det nå holdt sep på temperaturer mellom minus fem og minus ti, og gitt oss sol i stedet for påfyll av mer snø kunne selv denne kjerringa begynne å snakke om vakkert vibtervær. Men slik er det ikke. Det er fremdeles nedbør, og temperaturen har steget til minus 1. Om nedbøren som kommer er snø, sludd eller regn har jeg ikke undersøkt. Den kommer sikkert til å veksle mellom disse formene ut over dagen mens temperaturen langsomt stiger til pluss 2. Ideelle forhold for å skape godt gammeldags holkeføre.
Så klikker jeg meg inn på bloggen på plassen over mwg på topplista, og den bloggens siste innlegg. Det er Kreta Halvorsen og innlegget handler om en kjøretur på Kreta. Verden er ond.
De skriver om kjøring gjennom olivenlunder, og deler bilder uten så mye som et eneste snøfnugg. Ok, litt regn og ei haglebyge, men ellers sol. Det er så en stakkar kunne ønske seg langt vekk. Bare hoppe på er fly og reise til sol og varme.
Så hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfoe pakker jeg ikke bare kofferten og gir meg en pause fra snø, is og holke? Tja. Kontoen sånn rett over jul gir ikke rom for de helt store utskeielsene. Må nok planlegge og spare litt før jeg eventuelt reiser av sted. Og innen jeg får spart opp litt er det sikkert vår – og da trives jeg godt hjemme.
Kanskje kunne det bli et mål for neste vinter? Det er mer realistisk. Unne meg sol og varme i månedskiftet januar/februar 2027. Det er i det minste lov å leke litt med tanken..
Den fine hvite tida er det ikke det man sier? Jeg skriver man, for jeg tror aldri jeg har sagt eller skrevet noe slikt uten at det har vært ironisk ment.
Vel, i sted da jeg sto på gårdsplassen her utenfor Drømmehuset så jeg mot himmelen, (den var hvit den og) og forbannet snø, bil og livet på landet. Jeg som alltid har vært ei landsens kjærring ønsket meg plutselig et urbant liv – gjerne i Italia eller Syd-Frankrike.
Yngste Sønn måkte innkjørselen i går kveld. Han sa at det sto at en del på gårdsplassen. Han ga seg da snøskyffelen røyk. Jeg forstår han godt. Klokka hadde passert 21.
Noe av det som sto igjen var feltet bak bilen min. Ja, og bilen min. Det kom 30 cm nysnø her i går, og siden jeg hadde tenkt meg en kjapp tur ned på Mega måtte jeg grave frem bilen fra en haug med snø. Det er ikke til å komme forbi livet er langt enklere i en landsby ved Middelhavet.
Jeg jobbet meg varm. Fikk frem bilen og kom meg til Mega. Da jeg kom ut igjen etter å ha handler var det begynt å snø. Store, hvite filler med påfyll av den hvite massen jeg har mer enn nok av allerede. Det var bare å komme seg hjem.
(Jeg har ikke fotografert snø i dag. Bruker arkivbilder)
Nå har jeg fått varene i hus, og skal straks ut og fortsette måkejobben. Vi har en snøskyffel som ikke trenger repperasjon. Få unna noe av snøen som er sånn halvveis nedkjørt på gårdsplassen. Det skal komme jevnt tilsig av snø utover ettermiddag og kveld i dag, samt ytterlugere påfyll gjennom hele dagen i morgen. Samtidig skal temperaturen stige jevnt fra minus 5 nå til pluss 3 i morgen ettermiddag.
Pluss tre grader og regn opp på en gårdsplass med hjulspor på kryss og tvers i store mengder snø vil omgjøre gårdsplassen vår til en glassert kuleløype – perfekt for knall, fall og beinbrudd. Nei det er bare å kaste seg over snøskyffelen og få vekk snøen før den blir glassert.
Lengter fremdeles mot vår hvis noen skulle lure…
Niks det var som jeg tenkte. Ikke et eneste bilde av chia-pudding i arkivet til denne kjerringa. Noen ytterst få bilder av brødskiver finnes og litt flere av diverse krus med te, men det er tydelig at denne kjerringa har et forbedringspotensiale når det gjelder å fotografere frokosten sin. Så hva sier dere til en salat fra februar 2022? Ja bilde av salaten altså. Salaten er for lengst spist.
Alt dette frokost-pratet har selvsagt sin bakgrunn i at Spis og spar ligger på plassen over meg på topplista med det samme innlegget som jeg kommenterte i innlegget Frønsj….
Jeg tror ikke jeg har stort mer å si om frønsj, chia-pudding og fettkaffe i dag enn jeg hadde i går. Så da avslutter jeg dette innlegget her.
I dag våknet jeg til rundt 30 cm nysnø. Til de som tror jeg overdriver, mulig det ikke var 30 cm da jeg våknet men i løpet av natten og formiddagen har det kommet 30 cm. Det var i det minste det han sa han som er ansvarlig for brøytinga her som ble intervjuet på radioen for en halvtines tid siden. Jeg ble ikke akkurat fra meg av glede.
Men har man hund så må man ut. Så jeg vaset meg gjennom snømassene. Det gikk over piggstøvlene allerede på trammen. Sukk. Trinnene ned fra trammen var og fulle av snø. Burde selvsagt måkt de før jeg tok med meg hunden ut, men eldre hunder med full blære er ikke så glad i å vente.
Vi vaset gjennom snømassene i innkjørselen. Det var ikke så ille. Vi kunne gå i bilsporene til Yngste Sønn som var reist på jobb. Like glad var jeg ikke over å se snøhaugen etter brøytebilen som sperret innkjørselen. Ryggen skrek i protest bare ved tanken på å gi seg i kast med den. Sukk.
Ballanserte meg gjennom haugen og kom meg ut i nybrøyta gate. Jeg er godt fornøyd med brøytinga her på feltet, og skjønner godt hvorfor det blir snøhauger i innkjørslene. Det er ikke brøytemannskapene jeg sukker over. Det er værgudene.
Nybrøyta var også gangveien. Som sagt jeg har ingen ting å utsette på brøytemannskapene.
Jeg har vært ute og måkt trammen og trappa. Litt motvillig må jeg innrømme at det er vakkert med snøtunge graner og nysnø. I det minste hvis den kunne komnet ferdig måkt.
Må ha en hvil før jeg starter på innkjørsel og gårdsplass. Eller, det er visst en hund som må ut…
Jeg hadde han med ut i bånd mens jeg måkte trammen, men han satt bare på dørmatta og så dumt på meg. Han er ikke mer glad i snø enn det jeg er. Protesterte da jeg prøvde å få han ned fra trammen og ned på gårdsplassen, og lusket opp igjen til dørmatta så fort han så sitt snitt til det.
Da har vi gått tur. Snøen gjør omgivelsene vakre. Jeg kan se det. Landskapet byr på rene postkort-motiv der vi gikk. Jeg har fått snap av glade barn på full fart med snow-racere som storkoser seg i snøen. Ingen grunn til å være surmaga gammel kjerring selv om det har kommet – og fremdeles kommer snø.
Likevel. Jeg lengter mot vår.
I dag fikk jeg vite at nok et menneske fra ungdomstiden min har vandret videre til det som måtte vente etter livet her. Vennekretsen i ungdomsårene var ikke enormt stor. Nå har to gått bort i løpet av en måned. Det er klart det vekker noen tanker.
Døde uventet står det i dødsannonsen. Det gjør ikke at tankene på livet, og ikke minst døden, blir noe mindre. Hun som døde nå og jeg er like gamle, født på samme dag. Han som døde i desember var et par uker eldre enn oss. Det er kanskje ikke så rart at jeg gjør meg noen tanker om egen dødelighet.
I år skulle vi ha fyllt 60, vi tre. Ikke en spesielt høy alder i våre dager. 60 er det nye 40 har jeg hørt. Likevel opplever jeg at mennesker på min egen alder stadig går bort. GGG i juni, disse to nå i desember og januar.
Kroppen min har noen skavanker. Jeg er ufør. Et tydelig tegn på at jeg ikke er i topp form. Er jeg i ferd med å bli gammel? Lurer døden bak et hjørne ikke alt for langt fremme?
Jeg vet selvsagt at ingen lever evig, men jeg har liksom planlagt å bli 100. Jeg føler meg slett ikke gammel. Litt slitt, kanskje. Litt patina, men ikke gammel – og langt fra kisteferdig.
Jeg søker vel i grunn ikke etter oppskriften på evig liv. Så det er ikke vits i å fylle kommentarfeltet mitt med gode råd om lavkarbo, trening eller forbønn.
Tankene går mer til at man ikke har noen garantier for morgendagen, neste sommer eller at man blir 100. Så man bør passe på å leve mens man gjør det. Ikke utsette alt man har lyst til å oppleve til en eller annen gang langt der fremme.
Jeg tenker og at man bør nyte livet her og nå. Lage seg gode øyeblikk i hverdagen. Kanskje ikke leve som hver dag skulle være den siste, men leve litt i nuet. Ta seg tid til å være til stede i eget liv, ikke bare haste videre og tenke at jeg skal gjøre det en annen gang.
Jeg vet jeg er gammeldags når det gjelder frønsj. Ja muligens når det gjelder måltider generelt, eller spising da. Men mens jeg gjerne prøver ut nye og spennende rettertil middag, så er jeg ganske så traust når det gjelder frokosten.
Starter dagen med en kopp te, gjerne helt vanlig te fra matbutikken. I dag er det English Breakfast Tea fra Twinings. Etterhvert blir det ei brødskive eller to. Pålegg varierer en del. Gulost, kaviar, leverpostei… Har ikke forandret seg stort siden barndommen på 60-tallet. Hvorfor slutte med noe som fungerer? I dag skal jeg forresten slå ut håret og ha varme rundstykker med bringebærsyltetøy. Er tom for brød.
At dette innlegget handler om frønsj kommer selvsagt av at Spis og spar ligger på plassen foran meg på topplista. Hun er langt mer kreativ enn meg når det gjelder frokost. Her kan du finne oppskrifter på alt fra chiapudding med sjokolade til fettkaffe.
Eller frokost og frokost. Katrine Stenhjem følger selvsagt med i tiden. Hun har kastet seg på faste-trenden og faster 16-20 timer hvert døgn og spiser første måltid ca kl 12-14 tiden. Hver sin lyst, sier jeg.
Hvordan spiser dere? spør Katrine. Jeg synes det er et merkelig spørsmål. Jeg åpner munnen, putter maten inn, tygger og svelger. Jeg tror i grunn også at jeg har svart på det spørsmålet før.
Mat er for meg noe jeg koser meg med, ikke noe jeg inntar etter et strengt regime.
Nå skal jeg varme rundstykkene og få meg frokost før Kidd og jeg går ut og finner ut hvor mye snø som har kommet i natt. Det ble sen kveldstur i tett snøvær i går, så han har ikke mast om tur ennå. Kanskje rekker dagslyset å komme før vi beveger oss ut
Vi var kommet sammen for å debattere. Få frem forskjellige synspunkt, lytte til hverandre. Argumentere for vårt syn, og så trekke en konklusjon. Hvis vi ikke var enige om et punkt skulle flertallets synspunkt bli gjeldende. Det kalles demokrati.
Men det ble ikke slik. For en hadde alle svarene. En hadde trukket alle de riktige konklusjonene lenge før møtet begynte. Han sa det selv. Han var kommet for å opplyse, ikke for å diskutere. Han var lei diskusjoner og debatt. Han hadde jo likevel alltid rett.
Hvem var jeg til å si i mot? Ei jentunge i hans øyne, selv om jeg blir 60 til sommeren. Eller muligens det ikke er alderen min som gjør at jeg bør holde kjeft med egne meninger og bare stiltiende adoptere hans. Jeg er et kvinnfolk, kjerring, fruentimmer. Litt usikker på om jeg burde ha talerett og stemmerett i hans øyne. Egne meninger burde jeg tydeligvis ikke ha.
Politikk er utrolig gøy, men noen ganger er det mest frustrerende.
Alle vet at det ikke er pent å peke på den feite dama på bussen. Det er en del av oppdragelsen vår. Det lærte vi allerede som barn. Å tilegne den feite kjerringa – eller mannen – egenskaper kun bassert på kroppsform, derimot, det er helt innafor. Det virker i det minste som om mange mener det skal en tro innlegget Når voksne mennesker blir nettroll som Heidi Rosander postet på søndag.
Jeg kommenterte det innlegget i går i mitt innlegg Tøff bak tastaturet. Da tok jeg for meg temaet nettroll. I dette innlegget har jeg tenkt å ta opp et annet tema Heidi tar opp i sitt innlegg. Fordommene mange har når det kommer til overvektige.
Manglende selvkontroll, dårlig disiplin, ingen vilje… nevner Heidi. Jeg kan legge til for egen regning late og uopplyste. Mens folk når de er på bussen som regel ikke forteller tjukke mennesker hvilke annenrangs borgere de er men nøyer seg med å tenke det, lar de fordommene iblandet “gode råd” flomme fritt i kommentarfeltet enten saken handler om overvekt eller ikke.
Mange husker kanskje alle kommentarene om flodbølge og lignende da Erna Solberg hoppet fra en fregatt i Vestfold under valgkampen i sommer. Jeg synes selv hoppet var et dårlig valgkamp-stunt. Ikke pga Ernas kroppsfassong, men fordi jeg syntes det var misskruk av kreftsaken for å fremme partiet. Det hadde vært like dumt uansett hvilken politiker som hoppet i mine øyne. At Erna valgte å hoppe står det på en annen måte respekt av. Hun er ikke dum. Hun forsto sikkert at det ville komme noen slike kommentarer, men hoppet selv om hun visste at nå kom heltene i kommentarfeltene til å gasse seg i flere dager og netter. Det synes jeg det står respekt av.
Rådene fra ekspertisen i kommentarfeltene er som regel mer eller mindre pene omskrivninger av Bare spis mindre og tren mer. Kalorier inn, kalorier ut. Skråsikkerheten hos kommentarfelt-ekspertisen er påfallende. Spesielt med tanke på at mange av disse kommentarfelt-ekspertene knapt nok har fullført grunnskolen.
Joda. Hva og hvor mye du putter i munnen og hvor mye eller lite du beveger deg kan være med på å påvirke vekta, men menneskekroppen er mer kompleks enn som så. Den lar seg ikke styre utelukkende av kalori-mattematikk.
Faktorer som liv, traumer, sykdom, hormoner, medisiner og psykisk helse spiller også inn. Ofte kanskje i langt større grad enn kalori-mattematikken.
Og til dere kommentarfeltets helter som nå sitter klar med fingrene over tastaturet for å fortelle meg at jeg er lat, doven og dum, tror dere at dine kommentarer bidrar til at jeg spretter opp av stolen og løper ut på joggetur? Er det ikke større fare for at slike kommentarer får meg til å trøstespise mer, isolere meg mer, bevege meg mindre….Er det det som er hensikten med kommentaren, og få et menneske til å føle seg mindre verdt og noe som mange finner avskyelig? Hva sier det i så fall om deg som menneske?
Jeg kommer ikke til å kaste meg over godteskåla samme hvilken idiotisk kommentar du lirer av deg i kommentarfeltet. Ikke strene ut på joggetur heller. Så hvis hensikten med å kommentere er å hetse eller “motivere” meg kan du spare deg tastetrykkene. Jeg er trygg i egen kropp, og hva du måtte mene om kroppen min er meg revnende likegyldig.
Da jeg var barn og ungdom var jeg ekstremt tynn, ja, rent ut undervektig. Jeg hadde en medfødt hjertefeil som gjorde at jeg brukte veldig mye energi på bare å holde kroppen i gang. Jeg kunne spise hva jeg ville uten at jeg la på meg. Tror dere det gjorde at jeg ikke ble hetset for kroppen min av andre barn og unge? Niks. Skjelett. Skrangle, Beinrangel… kallenavnene var mange – og ikke minst kommentarene om hvor motbydelig jeg var å se på med knoklene som syntes over alt.
Senere i livet ble jeg overvektig. Veide 135 kilo på det meste. Kanskje mer. Var ikke så opptatt av å veie meg. At vekta økte sakte men sikkert tillegger jeg hjerteoperasjon som gjorde at jeg ikke behøvde så mye energi for å holde kroppen i gang, 5 svangerskap, mange års samliv med en kokk, livsstil og Coca-Cola.
Meningene folk hadde om kroppen min ble ikke noe mindre av at jeg gikk fra undervektig til overvektig. Jeg konkluderte i tidlig voksen alder med at folk hadde meninger om kroppen min samme hva. Men siden dette stort sett var folk jeg ikke brydde meg stort om, så opp til, eller respekterte, var jeg heller ikke så opptatt av hva de måtte mene om meg og kiloene mine.
Jeg har gått ned rumdt 25 kilo de siste årene. Det er jeg fornøyd med – og kan gjerne gå ned mer. Vektreduksjonen har jeg klart med livsstilsendring og riktig medisinering av min diabetes.
Jeg teller ikke kallorier, hverken inn eller ut. Jeg har ikke begynt å trene. Livsstilsendringen har mer gått på å roe ned. Ha en mer rolig hverdag. Flere turer med hundene, færre mellom-jobb-og-møter-måltid med cola og baconpølse eller hamburger.
Jeg bryr meg fremdeles ikke om hva folk måtte mene om figuren eller kiloene mine. Det er andre egenskaper jeg synes er viktigere og heller vil bli målt på. Som intelekt og omsorgsevne. Mitt ønske om å fortsette vektnedgangen litt til bunner i egen helse, ikke i at jeg ønsker å være et objekt du orker å hvile øya på.
