I dag har jeg vært i bisettelse. En kvinne like ung som meg er gått bort. Sovnet stille og uventet inn 59 år gammel. Det vekker en del tanker. Ikke minst tanken på at det kunne vært meg.
De første bisettelsene og begravelsene jeg deltok i var til besteforeldre, grandtanter og grandonkler. Mennesker som var to generasjoner over meg, og som hadde levd lange liv.
Opp gjennom årene har det vært en og annen bisettelse eller begravelse for mennesker i min egen generasjon og sågar generasjonen under meg, men stort sett har det vært mennesker som har vært en god del eldre enn meg vi har tatt farvell med.
I de siste par årene har flertallet av de bisettelsene og begravelsene jeg har deltatt i vært til mennesker på min egen alder. Det får frem noen tanker om hvor skjørt livet er, og om at man ikke kommer til å leve evig.
Hun vi tok farvel med i dag ble jeg kjent med da jeg begynte på gymnaset. Vi var på Hallingmarken sammen sommeren 84. Feiret 40 års dagen vår sammen i 2006 og hadde sporadisk kontakt opp gjennom årene. Hun var ei sånn som lyste opp når hun så deg, og det ble alltid en lang og god prat når vi tilfeldig møttes. Jeg tror aldri jeg så henne sur eller lei, selv om livet hennes heller ikke besto av kun solskinnsdager.
Jeg dro i bisettelsen sammen med ei som har vært en av mine beste venninner helt siden gymnaset. Det var en fullsatt kirke som tok farvell. Den lille trekirken (ellet kapell er det vel) har 150 sitteplasser. Det ble satt ut ekstra stoler, likevel var det folk som måtte stå. Det sier vel noe om at avdøde har satt spor hos mange.
Etter seremonien i kapellet sto vi utenfor og så bårebilen kjøre langsomt langs snødekte jorder mot hovedveien. Svart bårebil. Hvite jorder. Venninna ved min side. Jeg kjente en klump i halsen. Plutselig ble jeg sendt 26 år tilbake i tid. Da hadde jeg og den samme venninna som sto ved siden av meg i dag også stått side ved side og sett sorgtunge etter en svart bårebil som kjørte langsomt langs andre hvite jorder. Da var kisten til en nær venninne i den bilen.
Etter bisettelsen dro venninna og jeg og tok en kopp kaffe. Godt å skravle litt etter bisettelsen. Ikke bare dra hjem alene. Minnes hun som har gått bort. Snakke om andre ting. Ja og om hun som gikk bort for 26 år siden som skulle ha blitt bestemor til sommeren hvis hun hadde levd. Vi var sikre på at strikkepinnene hadde fått kjørt seg hvis hun hadde vært i live. Hun hadde nok strikket full garderobe til den lille.
De døde lever videre i minnene våre. At vi husker dem og snakker om dem. At vi på mange måter tar de med oss videre i livet.
Det har vært en dag med mange tanker og følelser. Noen ganger trenger vi slike dager.
Det ryddes i kott og kjeller i Drømmehuset. GGG var en samler, eller muligens skrotnisse. Kjært barn har som kjent mange navn.
Her en dag kom jeg over en del slike gelé-glass. Litt flere enn jeg trenger. Så jeg la ut noen av de til salgs i en sånn kjøp-salg-gi bort gruppe på fb. Smart som jeg er, skrev jeg at de var perfekte til chia-pudding. Gele er gammeldags dessert som inneholder grusomme ting som kunstig farge, sukker og aromastoffer. Chiapudding er trendy. Og ja, jeg vil anta disse glassene med lokk vil være supre til moderne pudding.
Interessentene lot ikke vente på seg og de var solgt i løpet av en time.
Vedkommende bodde et stykke fra meg, og lurte på om jeg kunne sende de i posten. Greit for meg, men da kom porto i tillegg. Det var selvsagt ok.
Så jeg pakket glassene godt inn. Tok turen ned til Mega, og sendte pakken. Porto kom på 180 kr. Sendte som avtalt vippskrav på glassene + porto. Glassene solgte jeg for 50 kr. for 6 glass, så det var totalt snakk om litt over 200 kr.
Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar. Svar – ikke penger. 180 kr. i porto var alt for dyrt. Hvorfor sendte du ikke med Postnord, da hadde det kostet 69 kr? Jeg sjekket Post Nord sine sider. Niks. En pakke i den størrelsen jeg hadde sendt ville kostet 129 kr hos Post Nord. Hvorfor Mega hadde valgt posten er vel fordi jeg lar de printe, veie og fikse. Jeg skrev tilbake at pakker var større enn at den kunne sendes for 69 kr. At det hos Post Nord ville kostet 129 kr. Jeg la til at pakken var sendt. At jeg ikke gad å krangle. Og at hun fikk vippse det hun mente var rimelig.
Hun vurderte ikke lenge. Etter et par minutter fikk jeg 119 kr. Så i går betalte jeg 61 kr for å bli kvitt 6 chiapuddingglass.
Muligens ikke det mest delikate matbilde, men slik ble det i går. Denne kjerringa klarte å spise opp mesteparten av middagen før jeg kom på at Spis og spar lå på plassen over meg på topplista.
Jeg kunne selvsagt gjort et par forsøk til. Dandert maten i kjelen, som var tiltenkt Yngste Sønn, pent på en tallerken og tatt bilder fra alle tenkelige og utenkelige vinkler til jeg fikk et bra bilde. Gjort meg litt mer flid, som det heter. Jeg gjorde ikke det. For det første; hvor lett er det egentlig å få et pent bilde av en tykk, lysebrun suppe full av store soppbiter? For det andre; jeg hadde dårlig tid, skulle på møte i Rødt. For det tredje; hvordan tror du det ville påvirke matlysten til Yngste Sønn hvis han sliten etter en lang arbeidsdag kom hjem og fant moderen nærmest liggende oppe i middagstallerkenen hans med mobilen?
Suppa var god den. Laget fra bunnen av som seg hør og bør. Tror den går under både lavkarbo og glutenfri, selv om jeg ikke er så god på slikt.
Jeg startet med å kutte bacon i store biter og brune det i ei gryte sammen med en løk. Så tok jeg i sopp i litt grove biter, en liten purre og en bunt finhakket persille før jeg hellte i 2 dl. varm buljong og 3 dl fløte. Lot det koke 10 minutter før jeg jevnet suppen med litt maisena, og tilsatte 2 ss creme fraiche. Så var det bare å nyte.
God, tykk suppe. Server gjerne med brød ved siden av. Relativ rask å lage er den og.
«Kjære Jonas: Siden landet ditt bestemte seg for ikke å gi meg Nobels fredspris for å ha stoppet 8 kriger PLUSS, føler jeg ikke lenger en forpliktelse til å tenke utelukkende på fred, selv om den alltid vil være dominerende, men kan nå tenke på hva som er godt og riktig for USA»
I følge diverse medier var dette ordlyden i en SMS Donald Trump sendte Jonas Gahr Støre i går.
Nå tror ikke jeg at Trump noen gang har tenkt utelukkende på fred. Ikke det at jeg bebreider han for det. Det er ofte denne kjerringa tenker på helt andre ting enn fred. Hva jeg skal ha til middag, for eksempel.
Og de 8 krigene han har stoppet. Jeg skulle ønske han kunne være litt mer spesifikk. Hvilke 8 kriger har han stoppet? Jeg har problemer med å komme på en eneste en.
Jeg lurer og på om Donald har litt tungt for det. Hvor mange ganger må Jonas forklare han at vel er han statsminister i Norge, men han bestemmer ikke alt her i landet. Blant annet har han ingen inflytelse på hvem som får fredsprisen.
Jonas er jo kjent som Tåkefyrsten. At han kan ordlegge seg litt ullent. Ikke alltid få frem budskapet klart og tydelig. Men hvis han er sittert riktig så skal han første gangen han møtte Trump ha sagt til han:
100 kilometer fra min grense i nord ligger verdens største atomvåpenarsenal. Det er ikke rettet mot meg, herr president, men deg.
Det kaller jeg klar tale. Det er nesten så jeg skulle ha sagt det selv.
Nå møtes de to herrene antakeligvis i Sveits denne uka. Jeg antar det ikke blir et direkte hjertelig møte. Nå er nok Jonas den mest diplomatiske av de, men det kan bli interessant å se hva som kommer ut av møtet. I beste fall får vi litt lavere straffetoll i verste fall starter tredje verdenskrig.
Eller når jeg tenker meg om starter nok ikke tredje verdenskrig så lenge Trump er i Europa. Det er lenge siden krigsherrene befinner seg i nærheten av der kriger utkjempes.
2026 skal bli bedre enn 2025. 2026 skal bli bedre enn 2025. 2026 skal bli bedre enn 2025….. Jeg messer det lavt for meg selv. Er det ikke slik at det man gjentar mange nok ganger blir sant?
Jeg har ikke gitt opp håpet om at 2026 blir et bra år, i det minste bedre enn 2025. Året har så vidt startet. Det er fremdeles 346 dager igjen. 346 dager som det på mange måter er opp til meg og gjøre så bra som mulig. Jeg har ikke gitt opp håpet for 2026, men jeg synes starten har vært tøff.
Nei, jeg har ikke tenkt å sutre over snøen som falt i forrige uke. Den har jeg vel i grunn sutret mer enn nok over. Enkelte har hevdet at de begynte å lure på om jeg har inngått samarbeidsavtale med meteorologisk institutt. Det er vel den bare steinflaten som er i fokus på bildet over, og ikke snøen. Gir et løfte om bedre tider.
Likevel er det litt tungt i dag. Hvorfor er ikke så viktig. Kanskje vet jeg ikke helt hvorfor. Kanskje er jeg bare sliten. Det var noen som sa det til meg i dag. At jeg må sette av tid til å bygge meg opp igjen. At jeg nok er mer sliten enn jeg liker å innrømme. Ikke en gang for meg selv. Jeg er heldig som har mange kloke mennesker i kretsen min.
Å stable meg på beina igjen når livet spenner bein på meg har jeg gjort flere ganger. Jeg er god til å bøye nakken og gå på. Noen ganger kanskje litt for flink.
Det er fort å glemme at det å stable seg på bena igjen blir tyngre for hver gang. Det er ikke alt som går lettere med erfaring. Man må la det ta den tiden det tar.
Dette innlegget ble melankolsk. Noen ganger må også slike tanker kunne deles på blogg. Ventilere litt. Få sortert litt tanker.
Jeg er på rett vei. Jeg må bare innse at sorg tar tid og krefter. At følelsene fremdeles vil gå i bølgedaler. At noen dager, slik som i dag, vil føles tyngre enn andre.
Det er Vivian som er på plassen over meg på topplista også i dag. Hennes siste innlegg kommenterte jeg i går i innlegget Rom for forbedringer… Jeg kunne sikkert utdypet temaene innlegget tar opp videre i et nytt innlegg, men jeg er ikke helt der i dag. Det er jo ikke liggetider og re-innleggelser som er problemet. Problemet er hvordan helsevesenet er organisert, og hva de som styrer sykehusene velger å ha fokus på.
Mens styrene og de administrerende direktørene i Helseforetakene, både de regionale og de lokale, har stort fokus på å gjøre pasientbehandlingen så kostnadseffektiv som mulig, har de ikke det samme fokuset på kostnadskontroll når det kommer til direktørlønninger og opprettelser av nye direktørstillinger. De og de menneskene de har i stabene sine har et så teoretisk forhold til pasientbehandlingen og hverdagen til de som arbeider direkte med pasientbehandling at det ofre har både overrasket meg og gjort meg forbanna. Et eksempel på det kan du lese i innlegget Hva gjør alle folka……. som jeg skrev i 2020
Det er en stund siden 2020. Det nyeste ideen jeg har hørt om nå er Hjemmesykehus. Jeg har ikke inngående kunnskap om temaet, men jeg regner med på at det bygger på noe av de samme ideene som de som kommunehelsetjenesten legger til grunn når de tenker at pleie- og omsorgstrengende eldre skal bo hjemme så lenge som mulig ved hjelp av hjemmetjeneste og ikke minst pårørende. Jeg har lest at omtrent 67% av alt omsorgsarbeid som utøves utøves av pårørende.
På debatten på torsdag sa en stortingsrepresentant fra Høyre at helsevesenet bruker 97% på behandling og administeasjon og bare 3% på forebygging. Det spørsmålet jeg stillte meg da var Hvor stor del av helsebusjettet går til administrasjon? Det er vanskelig å få et eksakt tall på det når jeg søker. Men for spesialusthelsetjenesten, altså sykehusene, så ble 27% av årsverkene til administeasjon.
Jeg synes det er er relativt høyt tall. Når mange av de administrative stillingene, son alle direktørene, tjener langt mer enn de som arbeider med direkte pasientkontakt som radiografer, helsefagarbeidere og sykepleiere er det nærliggende å tro at prosentandelen av lønnsutgiftene er større enn de 27% de har av årsverkene.
Det er på tide, eller egentlig langt på overtid, å skrote helseforetaksmodellen, få vekk styrer og administrasjon fulle av økonomer og samfunnsvitere og la sykehus ledes og styres av folk med helsefaglig bakgrunn.
Når jeg sitter med tekoppen og reflekterer over det siste innlegget til bloggeren på plassen over meg på topplista er alltid radioen på i bakgrunn. Så også i dag.
Mens jeg satt og koste meg med å reflektere over organisering av helsevesenet mens jeg skrev innlegget Rom for forbedringer… hørte jeg på Opptur på P1 med et halvt øre. Radioen står alltid på P1. Hjernen min konsentrerte seg om reinnleggelser og liggedøgn mens jeg prøvde å forklare Samhandlingsreformen på en enkel måte hørte jeg at programlederne på radioen begynte å snakke om et tema jeg og har en del kunnskap om. De begynte å snakke om røntgen. Jeg arbeidet jo som radiograf i 30 år. Det er klart jeg spisset ørene når faget mitt blir tatt opp på radioen.
Raskt fant jeg ut at faget ble ivaretatt på beste måte. Programlederne samtalte med forbundslederen i Radiografforbundet om temaet. Jeg lot blogginnlegg være blogginnlegg en stund, og konsentrerte meg om radioen. Hørte den kjente stemmen til forbundslederen som jeg har kjent i mange år. Han klarte seg bra, men det var ikke overraskende. Han er dyktig og erfaren.
Denne søndagsmorgenen bragte meg tilbake til fortiden. En fortid hvor problemstillinger som liggedøgn og reinnleggelser var temaer som jevnlig ble diskutert med ledelsen i helseforetaket. En fortid hvor radiogradforbundet var en viktig del av hverdagen, og forbundslederen en god rådgiver. Vi har hatt en del telefonsamtaler og andre samtaler opp gjennom årene. Kort sagt, søndagsmorgenen bragte meg plutselig tilbake til det pulserende, engasjerende livet jeg elsket men som jeg måtte forlate da helsa sa stopp for over 4 år siden.
Før har jeg alltid blitt litt vemodig og trist når fortiden plutselig dukker opp slik. Savnet etter det livet jeg levde har vært sterkt. Noen ganger har jeg følt på sinne og urettferdighet. I dag føltes minnene som ble vekket mest gode. Litt vemod, selvsagt. Men mer sånn, Det var tider det!
Ja, det var tider det. Men livet nå er og engasjerende og interressant. Kunnskapene jeg fikk den gang har jeg fremdeles. Både kunnskap og engasjement har jeg bruk for i mitt politiske arbeid. På mange måter er livet jeg lever nå bare en fortsettelse av livet jeg levde da. Et liv tilpasset helsa mi.
Det var godt å erkjenne i dag at livet har gått videre. At savnet etter det hektiske, engasjerende livet har bleknet. At jeg nå kan minnes de årene med stolthet og glede uten at jeg føler at jeg er parkert på sidelinja. Jeg har bare funnet meg en annen arena.
I sitt site innlegg tar Vivian opp at hun syns det er skremmende og se hvor fort sykehuset skriver ut pasienter, og hun er sikker på at faren ble skrevet ut altfor tidlig.
Jeg kan selvsagt ikke uttale meg om hvor vidt faren til Vivian ble skrevet ut for tidlig. Men jeg kan likevel reflektere litt over temaet. Det er og et tema jeg har litt kunnskap om.
Etter 2011 har det vært en nedgang i gjennomsnittlig liggetid totalt for alle pasienter i somatiske sykehus. Dette er en bevisst og ønsket utvikling. Sykehusene ble en stund målt på antall liggedøgn for forskjellige pasientgrupper med mål om å få et så strømlinjeformet pasientforløp som mulig, og liggedøgnene så få som mulig. Dette kommer både pasientene og samfunnet til gode. Pasientene får raskere behandling, blir raskere friske og raskere utskrevet. Sykehusene sparer penger. Et liggedøgn på norske sykehus koster ganske mye penger. Vinn, vinn altså. I det minste i teorien.
Mye bra arbeid ble gjort rundt på sykehusene for å få ned liggedøgnene. Før kunne man bli innlagt en dag, ta røntgen og blodprøver dag to, snakke med legen dag tre og operasjon dag 4. Nå tok man røntgen, blodprøver og snakket med legen samme dag som man ble innlagt, og opperert dag to. Dermed sparte man to liggedøgn pr. pasient allerede før operasjon. Lignende eksempler kan tas etter operasjon eller annen behandling.
Da jeg lå på hjerteavdelingen på Rikshospitalet på 80-tallet ble utskrivninger besluttet på legenes torsdagsmøte fikk vi høre. Jeg lå på en seksmannsstue. Etter torsdagsmøte kom en sykepleier inn på rommet og sa at 3 av oss kunne dra. En av romkammeratene mine var ikke sen om å pakke og dra. Hun hadde ventet på den beskheden siden mandag da hun hadde hatt siste undersøkelse.
Samhandlingsreformen har og bidratt til å få ned liggetiden ved norske sykehus. Reformen trådte i kraft 1. januar 2012. Samhandlingsreformen ble særlig begrunnet i behovet for åvbedre samarbeidet mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, men også i et ønske om å overføre oppgaver og ressurser fra sykehusene til kommunene. Kort fortalt, sykehusene (spesialisthelsetjenesten) skulle ta seg av de sykeste. De som trengte spesialistkonpetanse. Kommunen skulle ta seg av de pasientene som mer trengte pleie og omsorg. Fra at pasienter før var på sykehus til de var friske nok til å bli sendt hjem, ble det nå mer vanlig at de måtte ha noen dager på en korttidsplass i kommunen før de kom hjem. (Eller blir sendt hjem med tilsyn av hjemmetjenesten, men la oss droppe den debatten akkurat nå.)
Som sagt, samhandlingsreformen og mye av arbeidet som ble gjort for å strømlinjeforme behandlingsforløp var av det gode. Men i en god del tilfeller har streben etter å få ned antall liggedøgn gått litt langt.
Andel reinnleggelser økte etter innføringen av Samhandlingsreformen. I rapporten Samhandlingsstatistikk 2014-158 ble det gjennomført analyser som indikerer at kortere liggetid øker risikoen for reinnleggelse for utskrivningsklare pasienter. (Utskrivningsklare pasienter er de som trenger bistand fra kommunen, enten som korttidsplasscæ, eller i eget hjem.) Kortere liggetid fører til at kommunene tar imot sykere pasienter enn før, og økt antall reinnleggelser kan komme av at kommunene ikke har nok ressurser eller kompetanse til å følge opp pasientene. Dette har nok i de fleste kommuner blitr bedre siden 2014, men fremdeles er det nok en utfordrinf i mange kommuner.
Eller kanskje ikke. For alle utskrivningsklare pasienter var andelen reinnleggelser for øyeblikkelig hjelp mellom 1 til 30 dager etter forrige utskrivning 21,7 prosent for landet samlet i 2022. Det er omtrent likt som i 2021, og svakt høyere enn i 2018. Det er og bevist sammenfall mellom gjennomsnittlig oppholdstid i sykehus og andel reinnleggelser. Utskrivningsklare pasienter i Midt-Norge og Nord lå i gjennomsnitt lenger på sykehus enn i de to andre regionene, og hadde samtidig lavere andel reinnleggelser. Dette i følge en rapport fra Helsedirektoratet. Så da ha man på en måtw bevis på at pasienter skrives ut for tidlig, hvis ikke hadde ikke behovet fo reinnleggelser vært så stort. Mange pasienter blir rene svingdør-pasienter i jevn rotasjon mellom sykehjem og sykehus.
Vivian skriver i sitt innlegg at hun har lyst til å hive meg i bilen, kjøre opp til sykehuset for å si noen alvorsord til legene der oppe. Tro meg Vivian. Leger og annet helsepersonell er ofte like fortvilet over utskrivningsregime som pasienter og pårørende. Det er høyere opp i systemet du bør dra med dine alvorsord. I det minste når det gjelder for rask utskrivning med dertil hørende reinnleggelse.
Når Vivian kritiserer at faren etter reinnleggelsen har blitt kastet rundt fra den ene avdelingen til den andre så skyldes nok det mer legene og organisering av det sykehuset faren er pasient ved.
Jeg vet ikke om det fungerer slik nå, men på sykehuset der jeg arbeidet hadde man en praksis på at man heller skulle flytte på leger enn pasienter. Det hender at pasienter får endret diagnose etter at de blir innlagt på sykehus. At det man ved mottak tror at er nyresteinsanfall og legger pasienten inn på urologisk avdeling viser seg å være noe annet som hører hjemme innen medisinsk avdeling sitt felt. Da kan den medisinske legen ta turen til urologisk avdeling i stedet for at pasienten flyttes når diagnosen endres. (Litt forenklet forklart.) Ikke alle leger er like villige til å innføre en slik praksis. De vil ha alle pasientene “sine” på ett sted, på sin avdeling
For Vivian sin far har det vært mange diagnoser de siste ukene. Sikkert en medvirkende årsak til at han har brukt tiden som kasteball mellom avdelingene. Hun skriver: Legene bør holde seg for gode til å stille diagnoser før de har tatt nødvendige undersøkelser, for det skaper bare unødvendige bekymringer for de pårørende. Sikkert for pasienten selv og. Det er jeg helt enig med Vivian i.
Det er greit at pasienten skal være informert. Men jeg tror de færreste pasienter er tjent med å ta del i alle hypotesene legene vurderer mens de utreder hva som feiler pasienten. De fleste ønsker å høre konklusjonen, den endelige diagnosen.
Innlegget til Vivian vekket mange tanker og refleksjoner hos denne kjerringa. Kunne sikkert kommet med langt flere, men velger å stoppe her før innlegget blir for langt.
For tredje gang forventes det at denne kjerringa kommer med noen refleksjoner over innlegget Lavkarbo frønsjmeny 03/2026.
Jeg har i grunn ikke så mye mer å si om fasting, chiapudding, brødlapper og fettkaffe enn jeg alt har lirt av meg i innleggene Frønsj…. Og Frønsj 2. Jeg mener det er begrenset hvor mange refleksjoner en slik tekst vekker.
Det er fremdeles full vinter her rundt Drømmehuset. Bildet over er fra da Kidd og jeg var ute på tur i blå-timen i morges. Tung, våt snø lavet ned, og det var så vidt jeg så fotavtrykkene etter Yngste Sønn på trammen enda det ikke var så lenge siden han dro på jobb.
Vi labbet gjennom våt snø til godt over ankelen. Gangveien var ikke måkt ennå. Gir litt ekstra treningseffekt går jeg ut fra. Ikke det at jeg er så opptatt av det.
Jeg er bare lei snø. Lei snø som vil faller over snø som har falt, som Levi Henriksen kallte en bok han ga ut i 2004.
Jeg har ikke lest boka., men jeg tror Henriksen vet noe om snø. Han er født og oppvokst på Kongsvinger. Der er det også snørike vintre, akkurat som rundt Drømmehuset. Eller vintrene er vel mer snørike på Hedemarken enn på Ringerike. Rett skal være rett.
Jeg leste på en blogg i går at man kunne unngå is og snø på stier og veier med å gå i marka ved siden av stien. Vel, det er ikke løsningen på mine kanter av landet. Da må du trampe rundt i snø til over knea. Sånt skjønner folk fra Hedmarken.
Jeg burde kledd på meg og satt i gang med måkingen. Det blir ikke mindre snø om jeg venter. Ikke blir den lettere heller. Eller jo. Den blir jo det. Hvis jeg bare venter lenge nok. Venter til våren kommer om et par, tre måneder. Det er ingen løsning, selv om det er fristende.
Jeg starter ikke med måkejobben slik jeg burde. Jeg er sliten og kroppen er vond av måkinga de siste dagene. Jeg går inn og gjør husarbeid.
Da jeg står i kjellerstua og henger opp klesvask hører jeg vei-skrapa. Jeg sukker stille. Vet hva det betyr. Innkjørselen vår er nå stengt av en hard kant sammenpresset snø.
Ut på dagen går det ikke lenger. Jeg kan ikke bare ignorere snøen og måkejobben. Jeg kler meg for å jobbe ute og kommer meg ut. Det pissregner. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Jeg er helt klart kledd for å måke snø i regnvær, likevel er jeg ikke særlig begeistret for været.
Jeg måker trammen og ikke minst trappa ned fra trammen først. Kommer det regn på denne snøen og fryser til blir det fort is. Jeg har rusja ned den trappa mange nok ganger.
Etter en god stund med måking må jeg og ikke minst ryggen ha en pause. Jeg tar en halvtimes pause med en kaffekopp og ei bok.
Fin historisk roman fra middelalderen bygget på faktiske historier. Mer fakta en fiksjon.
Det regner fortsatt. Ser at regnet tærer litt på snøen. Jeg skriver litt. Det gir meg overhode ikke noen vårfølelse. Jeg hører snøfresere i aktivitet rundt på boligfeltet.
Det har ikke så mye med været å gjøre, mer med ryggen. Jeg bestemmer meg for å fortsette måkejobben i morgen. Er jeg heldig tar Yngste Sønn et sjau når han kommer hjem, eventuelt i morgen formiddag. Han er en sterk ung mann på 28 år.
Jeg går for å sjekke postkassa. Veiskrapa har virkelig gjort jobben sin. Med regn oppe på nyskrspet vei speiler gatelysene seg i den glatte veibanen. Med et par kuldegrader til natta nå vil veien utenfor Drømmehuset bli en perfekt skøytebane.
Jeg bestemmer meg for å ta helga nå. Har fått nok av regn, snø, is og måking.
