Fredag døde kongen. Landet sørger. De politiske partiene har blitt enige om å la debatter, stand, leserinnlegg, politiske innlegg på sosiale medier og annet utadrettet virksomhet være til etter begravelsen. En forståelig enighet. Jeg har ingen problemer med den.

Eller kanskje litt. For hva er politikk, og hva er ikke politikk? Når jeg som sanfunnsengasjert tenkende kjerring skal blogge er det fort gjort å nevne temaer jeg som alle andre er opptatt av. Som bensinpriser. Men det er i høyeste grad politikk, så kjerringtanker om det temaet får vente til en gang ut i slutten av neste uke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så forresten at det var en kronikkforfatter eller debatant som etterlyste politikernes meninger i akkurat den saken. Han forsto hvorfor, men syntes det var beklagelig at politikerne ikke kunne svare og forklare sine vedtak akkurat når pumpeprisen stiger til himmels.

Selv om politikerne sitter rolig og holder munn er det jo ikke slutt på debatter. Det er bare andre aktører som rår grunnen. Samfunnsdebatanter og kommentarfeltets helter. Det er ikke alltid så lett å se forskjell på de to gruppene, kanskje glir de litt inn i hverandre. Begge gruppene kommer med drøye utspill på fb, og håper på at det skal gå viralt, eller enda bedre bli til en sak i nettavisrn, VG, Aftenposten eller andre medier. Jo mer media, jo større er sansynligheten for at du går fra å være kommentarfeltenes helter, også kalt nettroll, til å bli samfunnsdebatant. Samfunnsdebatanter skriver i tillegg kronikker. Det gjør ikke nettroll. De holder seg til kommentarfeltene, og muligens ett og annet leserinnlegg i lokalavisa.

Kongen døde på fredag. Et folk sørger. Det legges ned blomster og tennes lys. Jeg synes det hele får noe samlende over seg. Vi er ett folk, en nasjon.  Det er fint.

Kongen døde på fredag. Allerede på mandag var samfunnsdebatantene, nettrollene på banen. De skrek opp om personkult og dyrking av sorgen.

Jeg kan gå med på at mediedekkningen har vært massiv. At det kanskje har vært i meste laget hvis en skulle få med seg alle medieoppslag i alle medier. Det behøver en jo ikke. Jeg har fått med meg mye, men langt fra alt.

At man har en sørgeperiode frem til begravelsen når en konge dør synes jeg er som forventet. Det må da være lov å sørge, i det minste frem til begravelsen, før folk begynner å snakke om å dyrke sorgen.  Jeg tror at samfunnet i dag gir sorg, på generelt grunnlag, for lite plass. Døden, og sorgen, skal gjemmes bort. Glemmes. Jeg har hørt mange i sommer som tenker at det å stelle gravstedene til sine kjære er en utdøende skikk. Det er trist.

Når man snakker om faren for personkult trekker jeg på smilebåndet. Det er kongen vår det er snakk om! Personkult henviser til en persondyrkelse og som er resultatet av en målrettet innsats for å skape et idealisert og heroisk bilde av en strålende leder. Er det noen det er helt ok å persondyrke en ukes tid så må det da være en konge som akkurat har gått bort. Det er vel nettopp nå man skal trekke frem alt det positive han gjorde, og de positive egenskapene han hadde.  Akkurat slik man gjør i minnetaler og minneord (i litt mindre skala) når andre mennesker dør.

Eller kanskje jeg skal si gjorde. Vi lar minnetaler og minneord bli sjeldnere og sjeldnere vare. Begravelser foregår med kun de nærmeste til stede. Andre får ikke komme å ta farvell. Seremonier avsluttes ved graven. Det gis ikke rom for at venner, bekjente og familie kan samles og minnes. Det skrives færre og færre nekrologer, og gravstedene står der forlatt og uten blomster.

Det jeg har reagert på etter kongens død er denne fotfølgingen av kongefamilien i disse dagene. At kameraene og telelinsene følger de også når de ikke utøver sine offisielle oppgaver og plikter. Som når Håkkon nærmest måtte smugle sin syke kone inn på Rikshospitalet i går ettermiddag, og når Märtha Louise møtte fotografer og telelinser når hun var på samme sted for å besøke sin ektefelle som er passient der.

Gi de en pause. Gi de mulighet til å sørge over faren sin og å ta vare på flokken sin uten at alr de gjør blir publisert.