Å gå på kirkegården i skumringa på allehelgensdag og se alle de tente lysene på gravene er stemningsfullt.
Jeg vandret rolig fra grav til grav for mine og tente lys.

Så gikk jeg inn i kirken til allehelgens-gudstjeneste. Det er en spesiell stemning i kirken på denne gudstjenesten. Navnene til alle i menigheten som har gått bort det siste året blir lest opp og tent lys for. Det møter gjerne litt flere enn de som er i kirken på de fleste gudstjenestene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nydelig musikk. Flott korsang, og en utrolig flink solist med en slik mørk stemme som jeg synes er ekstra fint.
Har du tenkt på at gudstjenester ofte kan gi deg flotte kulturopplevelser, helt gratis?

Da navnene på alle som var gått bort siste året ble lest opp slo det meg hvor mange det var, og hvor mange av de jeg hadde kjent. Noen av de hadde jeg fått med meg at var gått bort, andre ikke. Ei fra syklubben til Mamma, faren til ei jeg gikk på skolen med, venninna mi på gymnaset, en omgangsvenn for Høvdingen….. Ja og så Høvdingen, selvsagt, faren min. Det var jo en av grunnene til at jeg var der i kveld. Å være til stede når navnet hans ble lest.

Etter at navnene var lest kunne de som ønsket det gå opp og tenne lys for de de tenkte på.
En kø av mennesker fylte sakte midtgangen. Mennesker som tente lys for noen de tenkte litt ekstra på i kveld.
Jeg stilte meg i rekka, og tente et lys og tenkte på Høvdingen, men og på GGG.

Kjente og litt mindre kjente salmer ble sunget. Ord til trøst og ettertanke ble forkynt.
Jeg fant roen i kirken i kveld.
Jeg husket og tilbake til allehelgensdag i fjor. Da begynte gudstjenesten med at en solist med en nydelig stemme sang Blå salme, en salme vi hadde hatt i begravelsen til GGG. Datteren hadde sagt da vi valgte salmer at det var GGGs avskjedssalme til oss. Å høre den i kirken denne kvelden i fjor gjorde at tårene mine begynte å renne stille nedover kinnene mine.
Da jeg hadde vært oppe og tent lys møtte blikket mitt en lenger bak i køa. Jeg kjenner han så vidt. Han har mistet noen alt for tidlig i år. Jeg så tårene i øyekroken og sorgen var tydelig i ansiktet hans. Jeg tenkte der var jeg i fjor. Det føltes godt å ha kommet et steg videre i sorgprosessen i år.
Ja, jeg sørger selvsagt over Høvdingen, men sorgen over at en mann som ble 95 år og hadde levd et langt og i følge seg selv godt liv er for meg ikke like tung som sorgen over å ha mistet noen som bare var i 50- eller 60-åra, og fremdeles hadde mye ugjort.

Det blir sen middag etter at jeg kommer fra kirken. Radioen står som vanlig på i bakgrunn. Det er programmet Tro, håp og Lillesæter. Et program hvor de gjerne spiller salmer og snakker om tro.  I kveld blir programmet avsluttet med at en nydelig jazz-sangerinne  synger Blå salme. Jeg smiler for meg selv, ja den salmen måtte jo komme i kveld… Og så synger jeg med.
Plutselig fester jeg meg med ordene i en av strofene;

Som byr oss rette ryggen
Stå opp og gå i strid.

Teksten i salmen Datteren var med å velge som GGG sin siste hilsen til oss,  Den be meg rette ryggen, stå opp  og gå i strid. Han pleide å si at jeg gikk i strid når saker som engasjerte meg skulle behandles i kommunestyret.
Jeg tror han ber meg riste av meg melankolien jeg har følt de siste dagene, og gjøre meg klar til en uke med mye politikk.

Det skal jeg, men i kveld vil det bli litt mer salmesang og litt mer melankoli, og så er jeg klar til strid på møte i Eldrerådet i morgen. (Selv om jeg ikke tror det blir de helt store kampene på akkurat det møtet.)