På meg virker det som om alle de som vokser opp i dag har en diagnose. Og hvis de ikke har noen diagnose, ja da er det grunn til bekymring. Da må det være noe galt med vedkommende.

Da jeg vokste opp var vi få med diagnoser. Trine hadde astma, jeg hadde hjertefeil og Barndomsvenninna fikk sukkersyke i tredje klasse. De andre barna var friske og raske uten en eneste diagnose. Og jeg skal love deg at det ikke var de friske og raske barna det var noe galt med. Det var Trine, Barndomsvenninna og jeg som var annerledes, som hadde feil og mangler. Kort sagt, det var oss det var noe galt med. Det tror jeg alle på skolen var enige om.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sånn i ettertid tror jeg muligens det fantes en del andre elever på den skolen som ville fått en diagnose i dag. Gjerne en bokstavkombinasjon som ADHD, muligens med noen flere bokstaver plussa på. Noen var muligens litt urolige, ukonsentrerte, umotiverte og umulige, men det ble sett på som normalt. Det var slik barn var.

Nå er det normalt med utredninger og diagnoser lenge før første skoledag. Og det virker som om enkelte foreldre blir litt engstelige, eller skal vi snarere si skuffet, hvis det viser seg at poden er sunn, frisk og helt normal.

Det som kanskje er mer latterlig enn urovekkende er at folk får diagnoser de muligens kunne klart seg godt uten i godt voksen alder. Her har de gått hele livet og trodd at de var helt normale, og så BANG! kommer diagnose og kontra-beskjed når de har fyllt 20, 30 eller 50. Da er det plutselig noe slvorlig galt med deg. Ikke noe dødelig, ikke noe du kan kurreres for, men en merkelapp som i enkelte tilfeller får deg til å rase nedover på den sosiale rangstigen. Du blit en med feil og mangler. Det er ingen som sender blomster når du får en slik diagnose tredd nedover hodet.

Beate på plass nummer 99 på topplista (i hvertfall søndag ettermiddag da jeg skrev dette innlegget) forteller i sitt innlegg at hun i godt voksen alder plutselig har fått diagnosen lett psykisk utviklingshemmet. Jeg er strengt tatt litt usikker på hvilken nytte de som ga henne den diagnosen tenker hun kan ha av å få den nå i godt voksen alder.

Jeg leser at Beate skriver at det på mange måter er godt å ha fått en diagnose. En forklaring på hvorfor hun har følt seg annerledes. Hun skriver at hun har brukt mye energi på å være som alle andre, og prøvd å skjule at hun ikke er det. Nå kan hun være seg selv.

Jeg synes det er vondt å lese. Ikke at hun nå endelig kan slappe av og være seg selv. Det må føles godt. Men at hun hele livet har prøvd å skjule hvem hun er for å passe inn i den snevre rammen som alle andre. At hun føler hun trengte en diagnose, en forklaring, på hvorfor hun er den hun er.

Jeg mener vi ikke skal være så opptatt av å finne diagnoser og forklaringer på hvorfor vi mennesker er forskjellige. Det må da være enklere å bare godta at slik er det, og det er positivt. Hvert menneske er unikt. Det ville være så utrolig mye kjedeligere hvis vi alle var identiske kopier av hverandre både i væremåte, utseende, interesser, holdninger, tanker og følelser.