I går var jeg “Røde Brit”. Jeg fartet rundt, deltok, snakket med folk, var engasjert og sprudlende.  Levde.
Jeg hadde en fantastisk dag i går. I går var jeg meg, engasjert og levende.

I dag er jeg bare sliten. Utroligsliten.
Jeg haler meg opp av senga.  Gjør de vanlige morgenritualene, men alt går som i sirup. Ingen ting går på autopilot. Alter bare så utrolig tungt. Kroppen virker ikke.
Kjører Yngste Sønn på jobb, og fortsetter til Drammen. Torsdag og møtedag.Skal jeg fungere i tillitsvalgtsdelen av stillingen min bør jeg møte opp når ledelsen kaller inn til møter. Musklene er spente og kroppen stiv, reaksjon på stress, og det er fysisk ubehagelig.

Fremme i Drammen bøtter jeg ned på med kaffe, men våkner ikke.
Er lett irritabel, og forsøker å holde kjeft. Vet at i dag klarer jeg ikke å  bidra så veldig konstruktivt. Kjenner det meste irriterer meg.
En plansje over et prosjekt. Hvem som sitter i prosjektgruppa i arbeidsgruppene, i styringsgruppa, osv fyller skjermen. “Hva er det egentlig vi driver med?” tenker jeg.  En endeløs rekke av prosjekter, av prosjektgrupper og arbeidsgrupper.  En endeløs strøm av møter. Hva fører det egentlig til?”  Men jeg sier ingen ting. Klarer å besinne meg, selv om hjernen tenker flukt.  Vet at det ikke er i dag jeg bør ta slike evalueringer.
Andre møter er mer konkrete.  Tanken på flukt blir mindre. Klarer å komme med et par konstruktive innspill.  Bøtter ned på med mer kaffe.

Endelig er arbeidsdagen over.
Tar meg god tid hjem. Ingen grunn til å stresse. Stopper og tar en god pause.  Power Nap. Bedre enn å sovne bak rattet.

Hjem.
Sofa og pelspledd. Hver minste lyd gjør vondt. Alle musklene er spent. Føler at jeg ligger tjue centimeter over sofaen. Det tar nesten en time før jeg klarer å slappe ordentlig av, krølle meg sammen og sovne der under pelspleddet. Sover to timer før jeg langsomt våkner litt. Tar en dusj og starter på å lage middag.

I går var jeg Røde Brit, engasjert og levende. I dag er jeg bare sliten