Det er sjelden jeg føler meg maktesløs og urettferdig behandlet. Det er sjelden jeg kikker meg over skuldrene og lurer på om jeg blir holdt øye med. Det er sjelden jeg føler tårene brenne bak øyelokkene og at jeg bare har lyst til å finne senga, dyna og armkroken til Gamle Gubben Grå og så la tårene og frustrasjonen få strømme fritt.
I kveld er en slik kveld.
Det har vært en lang og slitsom dag, det er sikkert en medvirkende grunn til at jeg føler meg så til de grader maktesløs. Jeg skal innrømme det. Men når man får fortalt at folk du selv stoler på og har respekt for tillegger deg motiver du overhode ikke har. Når du får fortalt at folk du bryr deg om blir beskyldt for handlinger som er så fjernt fra virkeligheten som mulig, og det samtidig blir hevdet at du er kilden og sanhetsvitnet på at beskyldningene er sanne. Da kommer maktesløsheten. Hvordan skal man kunne renvaske seg fra disse beskyldningene?
Når man strekker seg langt og lengre enn langt for å hjelpe medmennesker, megle, løses problemer og man selv er ganske fornøyd med den diplomatiske prosessen og mener at man har fått snudd en negativ prosess, og man kan begynne å skimte en løsning innen rekkevidde og så får høre at men ser på eg som en konfliktskaper mer enn en problemløser. Når man har arbeidet hardt å lenge for å unngå at en sak eskalerer. Gjort alt du kan for å unngå advokater og rettsaker og jeg vet ikke hva, og så bli beskyldt for å ha som mål å få til rettsaker og annen advokatnat. Er det da så rart at man føler seg urettferdig behandlet?
Når man har følelsen av at noen må ha lest tankene dine eller lyttet til samtaler du har hatt rundt ditt eget kjøkkenbord for å kunne misforstå dine intensjoner så til de grader. Er det rart man føler seg overvåket?
Tårene kommer til å strømme I armkroken til Gamle Gubben Grå i kveld. Men i morgen tørker jeg tårene, konfronterer ryktesprederen og kommer til å finne ut hva og hvem som står bak disse ryktene.
Jeg kjenner igjen fremgangsmåten, men meg kommer du ikke til å klare å knekke.