Alle tenker på seg. Det er bare jeg somtenker på meg….

Tredje fridag går mot slutten. Da arbeidsuka var slutt sist fredag verket beinet konstant.  Kneskaden fra i sommer vil aldri bli bra, men kneet har vært bedre enn det var i slutten av denne uka. Hvorfor vet jeg ikke.  Kanskje kom det av han gamle mannen som fikk et illebefinnende på kveldsvakta på mandag, og som jeg måtte ta i mot å få lagt kontrolert ned på gulvet. Jeg fikk litt strekk i kneet da. Kanskje var det tre dager på rad på skadelabben. Det var mye trråkking, og jeg var sliten når kvelden kom. Jeg vet ikke. Samme kan det være. Jeg vet bare at jeg var sliten, trøtt og hadde veldig vondt.  Så planen min var at jeg skulle bruke disse tre fridagene til å ligge med benet høyt. Strekke og tøye lit, men stort sett holde benet rolig.  På den måten tenkte jeg å få sjekket at kneet bare er overbelastet, og at ingen pinner, plater eller skruer har flytt på seg.

Da arbeidsdagen slutta klokka 15.30 var det en kjapp times shopping (leses tråkking rundt på kjøpesenteret.) Jeg har arbeidet så mye i det siste og vasket så lite klær, så hvis jeg skulle ha noe å ha på meg senere på fredagskvelden når vi skulle ut måtte det shopping til.  Så var det en halv time med sjåførvirksomhet for datteren.  Hjem en rask dusj og så på Beertasting med slekta. Kjempekoselig. Men det ble lite sitting med benet høyt.  Benet verket som besatt gjennom hele natta og jeg var langt fra uthvilt da morgnen rannt.

Skal ikke påstå at jeg var tidlig oppe. Lang frokost ble det og tid til. Men så var det frem med vaskebøtte og annet husarbeid. Heimen bar preg av at det hadde vært me jobbing i det siste.  Gamle Gubben Grå var på jobb, men Tenåringssønnene ble pisket rundt med mer eller mindre hell.  Så bar det til byen og mer tråkking på kjøpesenter. Vi skal i brylupp i februar, og begge gutta trengte dress.Da er det lurt å passe på mens det er salg.   De vokser jo ut av klærne før jeg fårtid til å betale dem, så konfirmasjonsdressene er for lengst for små. (Hadde man ikke de livet ut i gode gamle dager?)  Hjem, og lørdagskveld og endelig fikk benet litt hvile.  Men det var fremdeles vondt da natta kom.

Søndag, I dag skal jeg være egoistisk og bare tenke på meg selv.  Men så var det Kjøteren da. Ingen har tatt han på en skikkelig langtur siden sist søndag. Stakkar. Han må få komme seg på skogen og få løpt litt.  Eldste sønn ble kommandert med, og så bar det til skogs.  En drøy times spasertur innover skogsveien. Godt å være ute, men benet skrek i smerte da jeg nærmet meg bilen. Og bedre ble det ikke av at Kjøteen stakk av da han fikk ferten av ei tispe med løpetid.  Det tok Eldste Tennåringssønn en time å få tak i han, og i mens ventet jeg i bilen.  Vel hjemme var sofaen god å finne. Benet var nesten dobbelt så stort som det andre. Jeg hadde så vift slengt bena opp i sofaen da Mamma ringte.  “Var det i morgen eller tirsdag du kunne kjøre?” Mamma skal til lege, og jeg har jo fri. Jeg kan kjøre bege dager. Bare hyggelig det Mamma.,,,,

I dag. Stresse og få ut både meg og to tennåringssønner før 7.30. Hente Mamma. Kjøre til legen. Gå tre trapper opp. “Neida, vi tar trappa” når jeg hinter om heis. “Jeg er ikke dårlig til beins” Nei ikke du Mammaen min. Men kanskje jeg.  Sitte i en og en halv time på legekontoret.  Benet sovnet nesten. Så var det tre etasjer ned igjenn. En kjapp liten handlerunde i matbutikken mens Mamma ventet i bilen.  Så kjøre Mamma hjem, kaffekopp med Mamma og Pappa, så hjem, innom butikken. Hjem. Frokost. Sette på en oppvaskmaskin. Klokka er snart 14.00 En liten strekk nå før heimen igjenn fylles med folk. Men Kjøteren vil det anderledes. Etter å ha mast en stund til ingen ntte, tok han saken i egne poter og åpnet døra og borte var han.,  Så var det ut å lete etter hund. (Som forøvrig var hjemme igjenn før jmeg…) 

Jeg gir opp.  Kneet får bare være så vondt det vill, for det harjeg overhode ikke tid til å ta hensyn til….

Fettisme

Aftenposten lanserte et nytt begrep i går. Fettisme.  Det skal i følge avisen bet å bli diskriminert på grunn av fedme.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Det-er-det-ytre-som-teller-7437180.html#.Utvmd6_KzIU

- Vi lever i en prestasjonskultur hvor evne til å leve et strukturert og aktivt liv har sentral verdi. En godt trent kropp signaliserer at du har kontroll. Den trente kroppen er blitt vår tids symbolske kapital som er knyttet til makt og prestisje. Den fungerer som et synlig tegn på styrke, utholdenhet og evne til å takle stress og press,

Sette leser jeg i avisen. men det stemmer jo ikke.  Kroppsfikserte treningsidioter signaliserer ikke at du har kontroll, men at du ønsker å få kontroll.  En radmager, treningsnarkoman er da overhode ikke knyttet til makt og prestisje.  Mennesker som oppnår makt og prestisje jobber lange og harde dager, de har ikke tid til å prioritere spinningtimer og det nyeste i shaker med hvetespirer eller hva som er in nå.

 

Er det denne gjengen du ville ha til å styre bedriften din eller lede landet vårt?  Oser disse menneskene av makt, styrke og respekt?  Er disse kroppene tegn på  styrke, utholdenhet og evnen til å takle stress?

 

Jeg tror heller det er denne sjefen som oser av styrke, makt og evnen til å håndtere stress. (Selv om jeg er usikker på om han alltid tar de rette beslutningene ville jeg ikke diskutere med han )

 

 

 Å være fin på innsiden er viktig nok, men ikke viktigst i dagens samfunn.

Hvis denne tesen er riktig, vil jeg bruke mine evner, min utholdenhet og min påvirkningskraft til å påvirke samfunnsutviklengen i en annen retning.  Det er selvsagt innsiden som er viktigst. Vi er mer enn tomme skall  Et menneskes evner, intligens utholdenhet eller evnen til å takle stress er da ikke avhengig av om hvordan vi ser ut og hvor mange kilo vi veier. Skal vi få verden til å gå fremover må vi legge vekt på andre verdier enn utseende. 

 

Selv om jeg ikke vil, ser jeg med forakt på andre tykke mennesker. Jeg stoler ikke helt på dem. Fordi de, som jeg, ikke har kontroll

For noe stort sprøyt.!!!!!  Jeg er ei stor dundre på over hundre, og jeg skal si deg at jeg har full kontroll på det meste.  Jeg har styrt hus og hjem med hard hånd et halvt liv.  Ungene er vokst opp, og har blitt flotte unge voksne.  Gjelda har blit betalt og huset vedlikeholdt.  Jeg har skjøttet min jobb fulltid og vel såp det i alle år. Jeg er kjent for å nå de mål jeg setter meg, og takler stress like bra om ikke bedre enn mange av mine kollegaer.  Jeg blir sett på som sterk og utrolig tøff.    Og jeg kjenner mange mange som meg. Både slanke og store. 

Kroppsfassong har ikke noe med slike verdier å gjøre. Hvorvidt du oser akt og styrke tror jeg mer kommer av hvordan du ser på deg selv. Hvis du sier at dette skal jeg klare, jeg er like bra eller bedre enn de andre , så klarer du å nå dine mål..Problemet er at samfunnets fokus på kropp gjør at fete mennesker forventer selv at de misslykkes, fordi de mener at det er det samfunnet forventer av dem. Selvoppfyllende profetier. 

 

 

- Jeg veier 25 kilo for mye og hater det jeg ser i speilet hver dag.

Det er nettopp det som er problemet. Hvordan man ser på seg selv. Sitt eget selvbilde.  Hvis du hater den kroppen du ser i speilet, hvis du hater deg selv, kan du ikke utvise styrke, mot og beslutsomhet.  Selv har jeg ikke tid til å stå å granske meg selv i speilen hver dag. Jeg lever et alt for aktivt liv til det.   Kunsten er å akseptere seg selv, slik man er.

 

 

I dagens samfunn kan du være den du er, så lenge du ikke er tykk. Du er nemlig mindre verdt når du er tykk.

“Bare jeg er meg, se opp for etterligninger. !” sto det på russekortet mitt for over 30 år siden.

Dengang jeg var en usikker, skranglete og syltynn tennåring.  Dengang var jeg slank. Flink på skolen. Hadde fremtiden forran meg. Og visste at jeg ikke var like mye verdt som alle andre. Jeg hadde ikke rett til å være lykkelig. Jeg var dum og ekkel og ville aldri få noen kjæreste eller et normalt liv. Jeg var heldig som fikk lov til å være her på jorden i det hele tatt

Nå flere kjærester, et langt ekteskap, 5 barnefødsler og mange kilo senere har jeg selvtillitt som få. tror jeg kan klare de mål jeg setter meg, og tør ta en fight med hvem det nå skulle være.  Jeg vet folk til tider kan være litt redd meg, og at jeg er i stand til å sette makt bak de krav jeg setter. 

Jeg har ikke fått selvtillitten fordi jeg har fått en god del flere kilo. Men jeg har fått selvtilitten fordi jeg har arbeidet hardt for å få den. Jeg har satt meg mine mål. Møtt motgang. Blitt sterk og tøff. Og jeg er itrolig stolt av meg selv. Skal du nå opp og frem må du ha tro på deg selv. Det holder ikke med en pen kropp og et vakkert utseende.


Visst folk ikkje godtar meg for at eg har 20 kg for mykje, så klarer eg meg fint uten dei. Eg har ikkje tenkt å endre mitt utsjånad for å tilfredstille omgjevnadane mine, da ger eg kun for min eigen del. 

Jeg sier ikke at kroppen min ikke hadde hatt godt av å gå ned noen kilo, ja kanskje ganske mange. Det ødelagte kneet, den verkende ryggen og sikkert også noen indre organer hadde helt klart hatt godt av det. Men hvis jeg skal gå ned noen kilo skal det være for min egen del, for min egen helse og fysikk, Ikke for å tilfredsstille et sykt skjønhetsideal.

noen bilder lånt fra google

Frodig, flott og freidig…….

Leste an avisartikkel om ei ung jente som sluttet både på videregående skole og i deltidsjobben sin fordi hun var så tykk.  Men så tok hun slankeopperasjon, og hele livet ble anderledes. Artikkelen gjorde meg sint, trist og litt forbanna. Bare litt., men nok til å gripe til tastaturet.

Det som gjorde meg sint var ikke, som du kanskje tror, at en ung jente ble tvunget vekk fra skole og deltidsjobb fordi hun var for tykk.  Nei, det er det evinnelige kroppsfokuset og forsterkning av at alle slanke mennesker er lykkelige og vellykkete og alle vi tykkasene er ulykkelige og lever misserable liv.

Jeg er født tynn. Alt for tynn. Som et langt rekel vandret jeg rundt på mine tynne, lange ben med en kropp så slank at bæde ribbein og hoftekam stakk ut som markerte kroppsdeler vandret jeg rundt i ungdomstiden. Og jeg ble mobbet. Plaget og hundset. Jeg var stygg, vandrende skjelett, skrangle treskeverk, Biafra-unge, Auswitch-fange og en del andre festlige og mindre festlige kallenavn.  Jeg hadde en kodellkropp, lang og slank, men var ikke en av de tøffe, en av de i den riktige gjengen, så jeg ble ertet og utstøtt.  Hadde ikke skolen, undervisningen og det at jeg hadde planer for at jeg ville noe med livet mitt pluss en litt streng familie, så hadde jeg fort kunne blitt en skole-dropper.  Ikke fordi jeg var for tynn til å gå på skolen, men fordi jeg ikke passet inn i et ungdomsmiljø som var sterkt regulert av hvordan man skulle være og hva man skulle si, tenke, føle og mene. 

5 fødsler, et langt og godt ekteskap med en kokk og 30 år senere er det ikke mye igjenn av den slanke modelkroppen eller den usikre engstelige ungjenta.  Jeg har blit ei diger dundre på over hundre. jeg har selvtilitt som få.  Sitter i styrer, er aktiv i politikken, tar gjerne ordet i store forsamlinger, er i full jobb, har mange verv og forsøker å påvirke samfunnsutviklingen så godt jeg kan.  Jeg lever et godt liv. Ikke fordi jeg er feit, men selv om jeg er feit.

Kropsfigur har ikke noe med lykke å gjøre.  Du får det livet du ønsker deg hvis du bare arbeider hardt nok for det.

Selvsagt har det en helsegevinst hvis jeg hadde gått ned i vekt. Belastningen på rygg, knær og hofter er større jo tyngre man er. Man har økt rissiko for hjerte kar sykdommer og det er mange ting i hverdagen som hadde blitt enklere hvis jeg hadde hatt færre kilo og drasse på. (blabt annet å finne kjole til et brylupp i neste måned…)Men det er ikke sikkerrt jeg hadde blitt lykkeøigere og lykkeligere jo mindre det ble igjenn av meg.

Det jeg ønsker å slå et slag for er at folk skal i større grad akseptere den man er, den kroppen man har, og se at lykke og karriere er noe man skaper uavhengig av kroppsfassong. Ikke noe som er forbeholdt de unge, vakre og slanke.

Endelig helg…

Endelig ble klokka 15.30, kveldsvakta kom og jeg kunne avslutte arbeidsdagen.  Benet verket, Har vært masse i aktivitet den siste uka og i tillegg noen litt uheldige bevegelser, så det har vært skikkelig vondt i det siste. Tok en tur på vaktrommet, en liten prat med en kollega som sliter med å få ledelsen langt der oppe til å se verden på samme måte som oss nede på gulvet.  Glavalag med ledelse gjør ting litt tungrodde – og mye unødvendig møtevirksomhet.  Frustrasjon har godt av å bli luftet en gang i blandt.  Stakk hodet innom Sjefen og ønsket “God helg”  Vurderte om jeg skulle gå innom kontoret for å sjekke mail. Har advokaten fått sendt det svaret til arbeidsgiver?  Men jeg droppet det. Jeg kan ikke alltid sjekke at alle andre gjør det de skal. Noen ganger må jeg bare stole på folk. (Selv om jeg har brent meg på det mange ganger.)

Da jeg kom i bilen fikk jeg endelig ladet mobilen.  Det var to meldinger. En fra Datteren som ville bli hentet på jobb, og en fra en tillitsvalgt som hadde et spørsmål.  Svarte ut spørsmålet til den tillitsvalgte, og “Jada. Jeg henter deg på jobb”.

Dro til byen. Kjøpte meg et antrekk til i kveld.

Hentet Datteren på jobb. Fikk henne til å løpe innom REMA og kjøpe litt middag til Tennåringsguttene.  før jeg kjørte henne til sin andre jobb.

Hjem. Dusjet. sminket meg og skiftet. Fikk med meg Gamle Gubben Grå og så dro vi avgårde til datterens jobb nummer to.

Her var familien samlet.  Datteren skulle arrangere “Beertasting family style” for meg, Søstrene Sisters men menn og barn over 20 + deres kjerester.  Vi bar 8 stykker og med Pizza og masse godt øl ble det en hggelig kveld. Datteen arbeider i en ølbr med rikelig utvalg, og hun hadde satt sammen en smakssammensetning med mye forskjellig. Noe for en hver smak virket det som. Hun holdt også små foredrag om hver øl som de fikk en smakebit av.   Sliten som jeg var holdt jeg meg til Cola.  Men det var en hyggelig kveld, og jeg tror folk koste seg.  Søstrene Sisters &co er en fin gjeng.