Har ikke vært helt i form den siste uka.  Men i går lokket sola og finværet meg ut på tur.  Jeg tenkte at en liten tur i skogen ville få energien tilbake, og at etter å ha vært litt slapp ville sola og den friske lufta gjøre meg godt.  Som tenkt så gjort. Jeg tok med meg Kjøteren og dro av sted. Har lenge hørt om Østre og Vestre Butentjern og at det skal være fine turmål. Fordi jeg hadde lest en veibeskrivelse til Vestre Butentjern på www.ut.no, og den turen var klassifisert som enkel og passende tur for barn, så tenkte jeg at det kunne være et passende turmål også for en litt lat, overvektig kjerring på rundt 50.

Jeg satte meg i bilen og kjørte til Bergerbakken skole, slik veibeskrivelsen sa, og fant raskt riktig vei fra parkeringa. Den het, fornuftig nok Butentjernveien.  Passerte etter noe mindre enn 200 m et hus og tok fart på bomveien til venstre.
I følge veibeskrivelsen skulle det her begynne en bratt stigning, og JA, det gjorde det!! Jeg går masse tur, men liker meg best i noenlunde flatt terreng. Blir for andpusten hvis bakken heller for bratt oppover. Og her var det bratt. Så jeg pustet og peste og bet tenna sammen. Vet jo at dette har jeg så utrolig godt av. Det ble noen pustepauser i løpet av bakken, og jeg tenkte at det var nå greit at denne stigningen var på begynnelsen av turen.
Det ble flatere etter hvert. Ja, FLATERE, men det var stigning så og si hele veien de 6 km opp til tjernet. 
Langs tømmerveien snodde det seg en livlig bekk med munterbekkesus. Koselig, men akk o ve. Jeg hadde med Kjøteren!: Og siden jeg er en lovlydig borger, og vi har passert datoen slik at det nå er båndtvang, må jo Kjøteren holdes i bånd. (Jada, Kjøteren er – som de fleste andre hunder snill som dagen er lang og ville aldri gjøre en flue fortred. Men som de fleste andre  hundeeiere kan jeg ikke være sikker på at den ikke kan skremme dyr og fugler vekk fra dyre-barn og fuglereder.) Men selv om Kjøteren er så snill som dagen er lang, så har han en lei uvane. Han får los – På rennende vann!!! Han har vært slik siden han kom til oss som omplasseringshund, og vi har ikke greid å venne han av med det. Så hver gang han hører, lukter eller på annen måte sanser at det er rennende vann i nærheten så må han ned i bekken for å stå og gjø som besatt.  Dette medfører et vanvittig trekk i båndet, og i og med at jeg ikke alltid ser det like lystbetont å gå på hue ned en skråning eller stupe ut i en iskald vårbekk må man være årvåken.  Selvsagt må vi ha noen stopp i bekken der det er mulig å få til samtidig som jeg kan stå på trygg grunn. 

Etter halvannen time var vi oppe ved Østre Butentjern.  Vannet blinket blått og idyllisk, himmelen var blå og sola var i ferd med å gå ned bak tretoppene og kastet sine siste stråler utover vannet. Jeg hadde lest at det skulle være en krakk ved veien og vannet bare litt lengre fremme og satte kursen dit.
Da hørtes et smell! Et skudd!! – og ett ti, og enda flere.  Det ble bråstopp på Kjøteren. I tillegg til å være svært glad i å bjeffe på rennende vann, er han utrolig skuddredd. Jeg fikk til nød ta en fem minutters hvil på en kolle over vannet før vi bega oss nedover igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tenkte at hjemturen ville gå lettere. Jeg slapp jo de tunge motbakkene. Forhåpentligvis begynte Kjøteren som heller ikke er helt ung å bli lei av å bjeffe på rennende vann og som regel går hjemveier raskere enn veien til et ukjent sted. 
Men det ble en vond tur ned igjen og.  Jeg burde ha kjøpt nye joggesko, og allerede før jeg kom opp hadde jeg kjent på begynnende gnagsår. De ble ikke bedre på veien nedover.  Kneet som jo inneholder mer metall enn beinvev begynte å klage over litt mye uvant belastning.  Som alle med problemer med knærne fort erfarer, er nedoverbakker mer belastende enn stigninger. Hvorfor kan sikkert en fysioterapeut forklare.  Etter hvert begynte også prolapsene i ryggen å gi sine signaler på uvant belastning.  Da er det ikke lenge før jeg blir helt skakk i bekkenet og med ækt belastning på det gode beinet for å avlaste det vonde kneet gjør at jeg får smerter i hofta på det gode beinet.  I dag satte alle vondtene inn på en gang på vei nedover.
Kjøteren var langt fra lei av å bjeffe på rennende vann.
Etter en og en halv nye timer var jeg endelig tilbake til bilen. Jeg var ikke noe vakkert syn, og sp  mer ut som ei kjerring på over 90 enn en sprek 50 åring.

Kroppen verket i hele natt, jeg har to solide vannblemmer, en på hver hel, så i dag har jeg kun gått i crocs, og jeg var stiv og støl til langt ut på dagen i dag.  Men du hvor godt jeg hadde av turen. Og det ER en fin tur. Jeg kommer helt klart til å gå den flere ganger. 

For snart ett og ett halvt år siden traff jeg Den Halvgale Perseren for første gang.  
Jeg visste selvsagt ikke at hun var hverken halvgal eller perser den gangen.  Hun var bare et medmenneske som hadde møtt noen utfordringer, og en vennligsinnet sjel hadde tipset henne om å kontakte meg. 

Hun trengte et medmenneske, Noen som kjente systemet. Noen som var villige til å sloss for hennes rettigheter. 
Det siste jeg trengte der jeg lå utslitt på sofaen hjemme og hørte stemmen hennes i telefonen for første gang var å bli engasjert i nok en trist skjebne.
Men selvsagt klarte jeg ikke å avvise henne, eller bare avslutte samtalen kort og effektivt .Klagemur ledig for oppdrag, der har du meg.

Den Halvgale Perseren er en kvinne på min alder. Hun ble født i Esfahan i Persia i Iran i 1964, I følge henne er Esfahan byen for kultur i Iran. og den viktigste byen i Persia, 
I følge internett er Esfahan den vakreste byen i verden. 
Byen ligger på nordsiden av Zagrosfjellene, ca. 1050 moh., og er omgitt av frodige hager og åkrer..(Dumme meg trodde Iran var et goldt ørkenland) Esfahan har en rekke storslagne bygninger, og en byplan fra slutten av 1500-tallet. Byens midtpunkt er den store plassen Imam-plassen, omgitt av basarer, palasser og moskeer.  .En bred aveny (Chahar Bagh) fører til den vakre Si-o-Seh Pol-broen med 33 bueganger.  Bildene jeg ser på nettet viser en fantastisk by.
Jeg kaller henne Perser fordi jeg vet at det er det hun definerer seg selv som. Perser og ikke Iraner.
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

. 

Så var det dette med halvgal da.  La meg frst åg fremst få slått fast at det har OVERHODE INGENTING med psykisk sykdom å gjøre.  Det er bare det at hun ikke helt passer inn i det bildet vi her i landet har av folk fra andre kulturer.Hun oppfører seg ikke slik mine forvemtmimger eller min forutintatthet tilsier. Gang på gang blir det galt i hodet mitt. Gang på gang blir mitt tankesett utfordret. Det utfordrer meg, og jeg lærer utrolig mye,

Første forutantakelse.
Mennesker fra midt-østen er muslimer.
Den Halvgale Perseren er ikke religiøs. Og hun er mer kritisk til Islam enn det mest islamofobe net-troll jeg møter på net.
Hun var 15 år i 1979 da Iran gikk fra å være et vesttlig orientert monarki styrt av sjahen  til å bli en islamsk republikk under Ayahtollah Komeini.  Tenk for en overgang for en ung jente.   Hun opplevde jo det de mest islamofobe i vårt land frykter, at det vestlig orienterte landet hun bor i blir omgjort til en islamsk stat..
Hun forteller over en sen middag at hun deltok i den iranske revolusjonen. Hun støttet avdettelsen av sjahen. Han hadde fått for mye makt. Men det hun og hennes likesinnede ønsket var en vestlig orientert repiblikk uten en eneveldig sjahen.  I følge internett var det flere grupperinger som sammen styrtet sjahen. Det var liberale republikanere, det var marxister og det var de som ønsket en islamsk stat.Jeg tror Den Halvgale Perseren støttet de liberale republikanerne    Desverre for Iran og desverre for Den Halvgale Perseren  var det de som ønsket en Islamsk stat med Ayahtollah Khomeini i spissen som vant.  Så fra å være et monarki med en litt for mektig sjahen, ble Iran en islamsk stat  med en litt for mektig ayahtollah.
Det er sikkert flere enn meg som antar at hun er muslim når de treffr henne her i Norge.  Tenk hordan det føles. Muslim hun. Som flyktet hit fordi hun ikke kunne eller ønsket å bo i et muslimsk styrt land.Hun som sier til meg at hun har lyst til å rive hijaben av unge kvinner som kun bruker hodeplagget for å vise vi er mange, vi er sterke, vi er her..  Når jeg stiller meg uforstående til at dette hodeplagget kan irritere så mye. Det er jo bare et religiøst symbol på samme måte som at mange kristne bærer et lite kors i et kjede rundt halsen., flammer de mørke brune øynene og hun lener seg frem over bordet.og sier; “Islam sier at kvinnen skal dekke seg til for ikke å vekke lystfølelse og friste menn, ikke sant?”  Jeg nikker. “De skal ikke vise noe hud fra handleddeneog opp,, ikke føtter, ankler osv  Og selvsagt ikke et eneste hårstrå på hodet.”  jeg nikker og er enig. Stemmer sikkert det, selv om jeg ikke har lest Koranen.
“Ok” sier hun og rister på det lange håret som flommer nedover ryggen hennes. “Horfor ser jeg da unge kvinner med hijab, dype utrigninger, høye hæler og så korte skjørt at jeg ser trusene deres uten å bøye meg?” Jeg ler. Jeg har sett de unge jentene i de klærne jeg og. 

Andre forutantakelse – eller fordom, om du vil.(Og dette er en fordom jeg ikke hadde)
Alle de som kommer hit er lykkejegere fordi de ønsker å leve i et rikt land og nyte godt av de goder velferdsstaten gir oss.
Da jeg første gang traff Den Halvgale Perseren var hun syk.I en telefonsamtale jeg hadde med henne mens jeg gikk rundt på en rasteplass langs E16 var dette temaet. Hun var oppgitt over ikke å klare å arbeide, og jeg tolket det som engstelse for økonomiske konsekvenser ved sykdom. Jeg forklarte da om trygdeordninger og sykepenger.  Det var første gangen jeg merket temperementet!  Hun ønsket overhode ikke p ligge samfunnet til byrde.  Hun skulle klare seg selv og ikke motta almisser. Jeg har ikke hørt noen så sint siden en velmenende sjel foreslo for meg at jeg sulle søke delvis uføretrygd bare fordi jeg hadde en albue so  det ikke går å rette helt ut. Da var det jeg som flyforbanna skrek inn i en mobiltelefon mens jeg vandret rundt på en rasteplass på vei til Dyrskuen i Seljord. Nå var det jeg som ble skreket til.  Vi er i grunn ganske like, Den Halvgale Perseren og jeg.

Tredje forutantakelse. 
Flyktningene kommer fra primitive stater med et dårlig skolesystem og er nærmest analfabeter.  
Den Halvgale Perseren var godt utdannet da hun kom hit, og tok en Bachelor utdanning her i et helt annet fagfelt.  Hun er lynende skarp, fotografisk hukomelse og en sjelden evne til å systematisere og lage prosedyrer.  Litt nerdete , kanskje, men pinlig nøyaktig og full av engasjement dykker hun inn i problemstillingene. I grunn en typisk akademiker.

Så alle mine fordommer har vært gale i møte med Den Gale Perseren.  Ikke noe av det jeg antok viste seg å stemme.  
En siste ting jeg ikke forutså da Den Gale Perseren ringte for å få hjelp den dagen  var at jeg i denne personen skulle finne ei ny venninne.  Ei venninne jeg kan ha lange og interesante samtaler med.  En person som jeg gjerne går ut å spiser middag, eler deler ei flaske vin med.  

Tenk så mange vennskap som kunne oppstå hvis vi bare lot forutantakelser, forutintatthet og fordommer fare.

Møte mat på torsdag…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Fordi jeg fortjente det?” på fredag…

Trodde jeg liksom var på slankekur….

MEN i dag tygger jeg piller
– og forbereder meg til Svigermors deilige middag…

Neida. Jeg har ikke gitt opp.  Slanking handler om viljestyrke, var det ikke så?  Slanking handler om å sette seg mål og nå dem,  Og jeg er flink til å nå de mål jeg setter meg, selv når veien mot målet er lengre og mer kronglete enn jeg hadde sett for meg.  
Men det går sakte.  Alt for sakte for en utålmodig sjel. Det skorter litt på motivasjonen når vektkuren er som en rett linje med ørsmå krusninger.  Skrittelleren og colaen går som regel geit. (Skrittelleren viser pluss skritt i massevis, og cola-sprekkene er ikke for mange…) Kostholdet er og greit.  Men kiloene sitter like forbasket..

Så i går bestemte jeg meg for at det må hardere lut til.
Jeg tok en tur på apoteket og kjøpte noen vidunderpiller. Tenkte en kick-start er det som skal til for å holde motivasjonen oppe.  
Jeg tror i utgangspunktet ikke at piller og pulver er måten man slanker seg på, men tenker at det kanskje kan hjelpe til med å få vektkurven til å peke nedover litt raskere, og på den måten gi meg en god start og litt ekstra motivasjon..  

Så får vi se hva vekta viser etter en uke med piller.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ikke skrevet noe på noen dager, men det er ikke fordi jeg har sittet og kost meg med cola og marsipan og helt sluttet å gå. Neida. Skrittelleren viser fremdeles et overforbruk av skritt, og selv om jeg koser meg litt ekstra i helgen er det ikke blitt de store utskeielsene..  

Fredag hadde jeg en liten tur innom vekta, og selv om kiloene ikke hadde rast av, hadde det ikke kommet noen flere heller.  

I dag har jeg trimmet godt. Har løpt kjellertrappa opp og ned en mengde ganger. Jeg har ryddet det vi kaller “Kles-rommet” ett av soverommene i kjelleren som vi har brukt til oppbevaring av lintøy, skistøvler, sportsklær, arbeidsklær etc.  Fordi også alle baljene og eskene med julepynt har stått der nede, så har det ikke vært så mye gulvplass ekstra og rotet har ikke blitt lagt på plass, og det hele har blitt litt uryddig.  I tillegg har jo guttene vokst en god del, slik at mye er blitt for smått. I dag har jeg hatt en real opprydding. Det var litt av en jobb, men du så godt å få gjort.  God trim var det og.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så, nå er jeg straks klar for ny uke og nye muligheter.

 Skal man slanke seg, er det viktig med noen allierte.  Noen som et om slankekuren som kan gi moralsk styrke, og samtidig se bebreidende på deg hvis du skulle holde på å sprekke.  I går valgte jeg meg en alliert. Det er en god kollega på jobben som forstår hvor vanskelig det kan vær å spise sunt og være fornuftig.  I tillegg har han klart for en god del år siden å slutte og røyke. Noe om  jeg mener kan sammenlignes med det å slanke seg, eller i hvertfall kan det sammenlignes med å slutte med cola…han er og typen til å gi støtte og oppmuntring.

Gårsdagen gikk fint. Det ble to kopper kaffe i løpet av dagen, og is-te til salatboksen i lunsjen. 
Selv om det var en lang kontordag. Var på jobb i 11 timer og satt og arbeidet med en litt vanskelig sak hvor jeg laget notater til et møte jeg skulle på i dag gikk det helt greit uten cola.  Jeg sleit litt på slutten av arbeidsdagen, ble litt ukonsentrert, men i stedet for å gå å kjøpe cola så gikk jeg etter nok en kaffekopp. og tok en prat med denne kollegaen.  Det hjalp, men det holdt hardt da kveldsvakta kom og satte to cola hun skulle ha inn i kjøleskapet rett foran nesa mi.

Hjem igjen til middag. Resten av lapskausen fra i forgårs.  Vel, siden jeg jobba så lenge hadde Gamle Gubben Grå og guttene allerede spist og det var ikke stort med lapskaus igjen til meg. det ble to brødskiver med gulost i stedet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag var det møtedag i Drammen. 
Gikk så greit som bare det selv om eg måtte dra hjemmefra så tidlig at jeg umulig kunne rekke frokost. Rakk bare en kopp te.  
Etter noen timer med møter gikk turen hjemover. Nå begynte jeg å merke sulten. Stoppet på et kjøpesenter for å kikke litt på salg.  Kjøpte noen lys og ei ny steikepanne. Gamle Gubben Grå har sutret over at vi har ei panne for lite siden jeg kastet den gamle i høst. Fant ei fin støpejernpanne til halv pris. Nå blir det nok fred og ro i heimen.
Spiste lunsj på kjøpesenteret og en fuccacia med kylling. Hadde ikke lyst på kaffe, men veldig lyst på cola.  Det ble en is-te som jeg trodde var med lime, men viste seg å være med mango og ananas   Er i grunn ikke så glad i mango, men det var en grei og litt spennende smak. Det hjalp på  sult-følelsen, men ikke på søtsuget, så jeg bevilget meg en ørliten marsipangris Er jo på januar salg den og…

var innom kontoret på jobben og sendte noen mail. Ble fort noen timer av det, men klarte meg uten tur i kiosken. Alt jeg unnet meg var en halv kopp sur kaffe.

På hjemveien måtte jeg innom bensinstasjonen og fylle bensin.  På min pumpe var det ikke kortterminal, og jeg må inn og betale.  Var virkelig stolt av meg selv når jeg kom ut igjen uten cola, baconpølse eller en aldri så liten marsipangris. Men du hvor sulten jeg var. En fuccacia og en ørliten  marsipangris er ikke stort når klokka har passert 19.

Vel hjemme håpet jeg at Gamle Gubben Grå skulle være godt i gang med middagen. 
Det var han ikke.  Han var ikke hjemme i det hele tatt.  Jeg kjente irritasjonen begynne og boble.  Heldigvis for han, og for blodtrykket mitt , kom han hjem før jeg ble virkelig sulten.Men jeg kastet raskt innpå tre brødskiver med spekeskinke. 
Det tok ikke for lang tid før det ble middag. En forrett, egentlig, så i grunn et lite måltid. Gratinert hummer.  Utrolig godt. Nøt et glass utmerket Farris til hummeren.  

Skritt-telleren viser at jeg allerede har gåttt alt jeg trenger i morgen og for å oppnå målet. Jeg føler meg ovenpå, og er godt fornøyd med denne uka så langt. I morgen er det helg, og lov til å kose seg litt.

Opp i otta. Måtte jo få opp guttene slik at de rakk skole og jobb.
Det gikk greit, og begge rakk bussen så da slapp jeg ut å kjøre før jeg skulle på jobb klokka 10.  Det ga meg tid til frokost, dog uten avis. (Gadd ikke gå ut og hente den) Det ga meg og tid til og få gjort unna min del av husarbeidet før jobb. Snakk om energi.  Rakk og en liten strekk på sofaen.

På jobb hadde jeg fått fag dag for å ta en såkalt risiko-analyse og delta i noen intervju med søkere på en ledig stilling. Det ble en aktiv formiddag, og jeg rakk ikke lunchen. Rakk bare å lage meg en kopp kaffe-latte-machiato-caramell.  Møtevirksomhet og intervju varte helt til klokka 16.00, og da var det tid for å  kjøre kveldspoliklinikk på  CT.  
Rakk såvidt en tur i kiosken og kjøpe ei pølse mens kveldsvakta la opp den første CT pasienten for meg.  Jeg vet at pølse-spising fra kiosken i stedet for ordentlig mat er noe av det jeg skal slutte med, men i dag så  jeg ingen annen mulighet.  
Derimot klarte jeg å la være å kjøpe cola.  Nøyde meg med en is-te.  

Etter endt arbeidsdag ble jeg stående å prate med en kollega som heller ikke har det med å klare å rote seg hjem en times tid.
Så ble det en rask handletur før jeg dro hjem og hentet Kjøteren og gikk en par kilometers tur med han.

Hjem, og siden ingen andre gidder å lage middag, lagde jeg den og før jeg endelig kunne ta kvelden.  Da var det virkelig godt med lapskaus laget av grønnsakspakke og rester av julemat som er blitt til overs.

Siden jeg var alene med vekta på jobben, tok jeg en liten sjekk. Gledelig kunne jeg konstantere at vekta hadde gått ytterligere ned siden jeg veide meg sist på søndag. Ikke stort, men som en lege sa til meg en gang; “Hvert gram hjelper.”

Dagens morgentur gjorde at skrittmålet var nådd allerede før klokka var 10.00.  Det var godt å gå langs elva i lett snødrev – men kaldt.   Alle skritt etter klokka 10 har vært ren bonus, og jeg er helt klart på pluss siden.  Så bra, for det er jo i dag jeg starter på ordentlig.

Frokosten besto av to tørre brødskiver med brelett (hvem har kjøpt brelett, vi pleier jo å bruke bremykt ?) og gulost.ikke noe ostebriks og ikke noe majones. Og hvis du ikke visste det, så er kaloriforskjellen på brelett og bremykt ganske så stor. (Det er for så vidt smaken og…) og en stor kopp te.

Klarte å komme meg gjennom handlerunden uten å kjøpe “kjørecola” eller andre belønninger. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ryddet vekk potetgullposen med litt potetgull-rester og den halvtomme tofefee-esken fra skrivebordet.  For å væreærlig “ryddet” jeg restene ned i magen min, men det ble i det minste ryddig..  Med det samme jeg var i gang, ryddet jeg også de siste julekakene ut fra to kakebokser. også…. 
Burde helt klart ha spist en lett lunch etter turen med Kjøteren for å unngå slike utskeielser. Eller tatt et eple i stedet..

Ryddet også i klesskapet. Alltid noe som ikke blir brukt, eller har blitt brukt alt for mye og er blitt slitt. Det som er slitt blir kastet, og det som er like fint blir levert til Fretex.Fantaserte litt om hva slags kjole jeg skal ha på meg på femti års laget mitt om 8 måneder. Går alt etter planen vil jeg kle den hvite  og den røde kjolen sikkert være enda mer kledelige enn i dag. Går det som jeg virkelig håper og jeg bikker et bestemt tall før femti års dagen, skal jeg investere i en virkelig rå kjole.  

Til middag hadde vi fløtestuede poteter og Cognac-gravet ishavsrøye. Høres sikkert litt tint ut, men sagt på en annen måte Vi hadde rester fra kjøleskapet.  Det ble en lett middag.  Jeg har aldri likt stuinger av noen som helst sort, så det ble en liten skje med poteter og noen skiver gravet ishavsrøye. og et stort glass blå farris .

Nå koser jeg meg med en kopp te mens jeg sitter på PC en.  Til tross for ryddin av kaker, sjokolade og potetgull på en kanskje lite konstruktiv måte, får jeg bestått på denne første dagen.  

I dag dro jeg på jobb med kun et eple i matboksen.  Det går litt fort om morgenen og jeg fikk ikke tid til å smøre matpakke. Ikke er det så mye pålegg i kjøleskapet som frister heller.  Tenkte at det ble len liten styrkeprøve å handle mat i kiosken og kun komme ut igjen med noe som ikke var alt for usunt. 
Men det gikk helt greit. Ikke noe problem i det hele tatt.  
Arbeidsdagen var så travel at eplet fikk jeg først tid til å spise klokka 15.00 mens jeg ga rapport til kveldsvakta..

Klarte å styre unna kiosken på vei hjem fra jobb og, og lot være å stoppe på bensinstasjon for å kjøpe søndagsavisene (jeg er en sånn som fremdeles liker papirutgavene i helga..) for på den måten å unngå å bli fristet til utskeielser når jeg – til tross for eplet, var ganske så sulten.  

Hjemme ble det Take-away pizza fra Peppes. Ikke den sunneste middagen, men det er arbeidshelg  og fremdeles litt jul og vi må ha noe raskt og enkelt. 
Gamle Gubben Grå kjøpte med seg søndagsavisene da han henta pizzaen, så jeg fikk kost meg på sofaen med avisene i kveld og..  Etter en travel arbeidsdag var det godt å hvile litt foran peisen.  

Skrittmåleren viser at jeg har gått over 3.000 skritt mer enn jeg må i dag.  

Jeg vet at det har liten hensikt å veie seg hver dag, men sånn i starten er det viktig med de små oppmuntringer man kan få. Så da jeg lista meg opp på vekta på jobben i dag og displayet viste en hel kilo mindre enn i går puttet jeg det i skuffen for positiv oppmuntring og noterte det raskt på mobilen.  Vet at tallet bare gir et øyeblikksbilde, og at hvis jeg hadde veid meg etter eplet og pizzaen hadde tallet vært et annet, men man må ta med de positive tilbakemeldingene man får. 

Og husk, jeg begynner egentlig ikke med nyttårsforsettene mine før i morgen….

 Kvelden går mot natt og jeg sitter her med potetgullposen colaglasset og tofefee esken innen rekkevidde.   Det er helg, til og med arbeidshelg. Det er klart det er lov å kose seg litt.  Og planen var jo og ikke starte før på mandag, så da er vel alt i orden..

Det er lett å finne unnskyldninger, men til syvende og sist er det bare meg selv jeg lurer.
Men det er sant. Det er arbeidshelg.  Jeg testa vekta på jobben og noterte hva vekta viste på mobilen. I løpet av 2016 skal det tallet bli mindre.  Jeg klarte ikke helt å motstå fristelsene av julegodt og pepperkaker på vaktrommet,  men jeg klarte å la være å kjøpe Cola i løpet av vakta.  Det er ytterst få vakter i løpet av de 25 åra jeg har arbeidet på sykehuset at jeg ikke har hatt en halv liter cola i lunsjen eller i løpet av vakta.  Så det var en seier.  Jeg var ikke i kiosken i det hele tatt, og hadde til og med matpakke. Litt hummersuppe som var igjen fra nyttårsaften. 

På vei hjem ar jeg innom Meny. Klarte å komme ut igjen uten å ha kjøpt “kjøre-cola” eller de deilige donutsene med rosa sukkerglasur.  
Middagen var kanskje ikke akkurat den sunneste. Ferdig grilla kylling  loff og potetgull.  Men siden både Gamle Gubben Grå og jeg har arbeidshelg, det var  Yngste Sønn som skulle lage middag, og alt jeg hadde spist i dag var en kopp hummersuppe, trengte jeg rask middag for å unnngå plyndring av kakebokser eller mauling av en halv kilo marsipan som jeg vet ligger i den nederste kjøkkenskuffen  Yngste Sønn må gjerne mases litt på før han tar fatt på middagslaginga, og klokka kan bli både 20 og 21 før maten blir ferdig. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter middag tok jeg med meg avisene og pelspleddet og la meg på sofaen.  En liten lur ble det og, og vips var klokka nesten 22.00.  
Skritt-telleren viste at selv om jeg hadde gått de skrittene jeg har som mål per dag (En aktiv arbeidsdag gjør det raskt til lett match)  så hadde jeg jo 3000 skritt for lite i går.  Det burde jeg ha retta opp i dag.  Jeg regnet raskt ut at skulle jeg nå det antall skritt måtte jeg løpe/ gå opp og ned kjellertrappa 43 ganger.  Jeg krøllet meg sammen under pelspleddet mens jeg forsøkte å finne på nok gode unnskyldninger til hvorfor jeg ikke behøvde å ta de ekstra skrittene i dag. Jeg kunne jo porsjonere ut de 3.000 skrittene fra i går på hele uka, eller hele måneden eller….
vel, til slutt kom jeg til at det å bevege seg mer, spise sunnere og gå ned i vekt egentlig handler om viljestyrke og selvdisiplin.  Egenskaper jeg mener at jeg har nok av. Evnen til å sette seg mål og nå de, når det virkelig betyr noe for meg har jeg. Jeg kom meg opp igjen og i jobb da ryggen viste seg fra sin verste side.  Jeg vet at enkelte som så MR bildene synes det er godt gjort. Da kneet ble ødelagt ar målet tilbake i vakter før jul, mens en velmenende leder mente at tilbake i vakter i løpet av vinteren kanskje var et mer realistisk mål.  Jeg var tilbake i vakter i begynnelsen av desember. Vondt var det, men jeg var tilbake..
Så med en kraftanstrengelse kom jeg meg opp fra sofaen og begynte på kjellertrappa til stor underholdningsverdi for Gamle Gubben Grå og guttene. 
Etter fire turer løp Kjøteren forvirra rundt i gangen og så bedende mot utgangsdøra. Så siden 40 runder til i kjellertrappa ikke var så  fristende tok jeg på meg piggskoa og bega meg ut i stedet. Jeg fikk følge av både Kjøteren og Gamle Gubben Gråog det ble en liten tur i nattemørket med lett snødrev – og ganske raskt var antall skritt oppnådd .

Så nå sitter jeg her. Med resten av colaen som jeg skjenket meg til middag, potetgullposen er den samme som i går men jeg har ikke rørt den i kveld, og tofefee esken har jeg heller ikke åpnet.  Skrittelleren viser at jeg har gått 1100 skritt mer enn jeg skulle i dag – og da inbefattet de 3.000 skrittene jeg hadde for  lite i går. 
_Og husk. Jeg begynner ikke ordentlig før på mandag….