Da jeg parkerte utenfor Kiwi i dag fikk jeg øye på n “halv bil” på parkeringsplassen. En liten Peugeot. Kunne det være bilen til “Kremen”, min tidligere kollega som ble pensjonist for halvannet år siden? Vi var liksom et team, hun og jeg, og jeg savner henne så på jobben.
Ganske riktig. Da jeg kom inn i butikken fikk jeg øye på henne der hun sto og betalte i kassa. Hun puttet en og en krone på “sparebøssa” , du vet den innretningen hvor du kan putte på småpenger, og som gir deg småpenger tilbake. Jeg stoppet opp og ventet, så vi kunne ta en prat. Det tok sin tid. “Sparebøssa” likte nok ikke myntene hennes, for den spyttet en eller flere av dem ut igjen så fort hun puttet de ned i sprekken. . Men hun ga ikke opp, hun sto utortørnet å puttet mynten på igjen, gang etter gang mens køen ved kassa økte, og den unge ekspeditøren bak kassa så mer og mer utålmodig ut. Jeg lo. Mang en gang hadde vi snakket om slike “gamle damer” med småpenger – og jeg vet at hvis hun, “Kremen” hadde kommet bak en sånn i kassakø da hun var på det travleste, ja da hadde ikke hun vært så tålmodig, og hun hadde laget en morsom historie om hvor sen den gamle damen hadde vært og så hadde vi ledd godt.
Jeg husker at en gang hun skildret en slik historie, sa at akkurat sånn skulle hun bli når hun ble pensjonist, bare for å irritere folk. Og så lanserte hun en teori om at de gamle, trege menneskene i køer som teller småpenger, eller har pungen nede i portemoneen, nede i håndvesken, nede i handlenettet, nede i trillebaggen ikke er så susete og rare som vi tror. De bare gjør det for å irritere oss, og så har de hemmelige møter hvor de møtes og forteller historiene sine om hvor sinte, irriterte og utålmodige betjeningen eller andre kunder hadde blitt.
Jeg lo for meg selv. Hun var tydeligvis ute og moret seg. Der datt krykken hennes i gulvet (Når begynte hun med krykke?) Hun bøyde seg langsomt,. Tok opp krykka. Satte den fra seg mot kassa. Så et par sekunder avventende på den før hun fortsatte med å tørke kronestykker og putte de gang på gang i “sparebøssa”- Jeg lurte litt på om jeg skulle gå langsomt bort til kassa, putte på en av mine kroner, eller en femmer og “hjelpe” denne stakkars gamle damen, men tilslutt sluttet “sparebøssa å spytte ut myntene hennes, og hun og krykka kom haltende i min retning.
“Nei, nå er du blitt gammel.” sa jeg med et smil, og hun lysnet opp og nikket mens hun smilte fornøyd. Så fikk vi oss en god prat, og jeg fikk en forklaring på krykka, som nok snart ville bli parkert innerst i skapet igjen.
Når jeg blir gammel, skal jeg bli en slik gammel dame jeg og. Nå vet jeg at de bare gjør det for å irritere oss som tror verden forgår om vi ikke får betalt varene våre på sekundet.
Syrinen blomstrer og jeg kjenner den deilige søte lukta helt opp på terrassen. Prydepletreet strekker seg over leveggen, og jeg kan se at de første rosa blomstene har begynt å titte frem. Det er en deilig sommerkveld. Det er helt i starten av juni, og vi har forhåpentligvis mange, mange slike kvelder foran oss. Jeg har trukket ut på terrassen i kveld. Den gamle kurvstolen på trammen er byttet mot pallesofaen her ute. Da kan jeg strekke ryggen litt og. Ligge der i den kjølige kveldslufta og la tankene vandre…
Fire deilige ubrukte fridager ligger foran meg. Helt uventet fik jeg en ekstra fridag på mandag. Tenk fire dager sammenhengende fri. En liten ferie, nesten. Deilig. Og jeg trenger det så utrolig mye akkurat nå. Vet jeg er sliten, og amper. Utålmodig. spydig sur og sliten. Men nå kan jeg lade batteriene i hele fire dager. Kanskje få litt kvalitetstid sammen med Gamle Gubben Grå. Du hvor vi kunne trenge det. Han ser litt for mye av den sure kjerringa. Når så han meg silende og glad sist.?
Det lå et brev på skjenken i spisestuen da jeg sto opp i dag. Det hadde sikkert ligget der i går og, men jeg hadde ikke sett det. Navnet og adressen min var håndskrevet, men det hadde logoen til Norsk Forskningsinstitutt. Undrende åpnet jeg konvolutten…
Det var en forespørsel fra forskere med informasjon om at de drev forskning på uventet spebarns død og uventet fosterdød. Prisverdig forskning, og de ville opplyse om reservasjonsretten vi som foreldre hadde om at vi kunne nekte at det ble forsket på materiale fra våre døde små. Nå vet jeg hvilke tanker som surrer rundt i hodet mitt resten av dagen (i tillegg til alt mulig annet) Jeg har ingen ting i mot forskning. Jeg har ingen ting i mot at de forsker på materiale fra mine døde barn. Men… Tiril døde i krybbedød i januar 1994. Det er 22 år siden. Hun ville muligens vært, mor, bartender, bussjåfør, sykepleier eler student nå…. Anders Døde i uventet fosterdød i oktober 2002. Det er 13 og et halvt år siden. Han skulle snart være ferdig med første året på ungdomsskolen, spilt fotball, vært speider, hatt kviser og smelt med dører.. Finnes det fremdeles små, kanskje mikroskopiske biter av dem her i verden.? Savnet og sorgen ble på en måte vekket litt til live
Ofte når jeg kommer fra jobb er jeg mer enn sliten, og det hender oftere og oftere at det blir lite med husarbeid og at jeg bare blir liggende nærmest komatøs under pelspleddet på sofaen. I dag fikk jeg den ideen at det muligens kunne ha en sammenheng med at jeg har let for å engasjere, og la meg engasjere i alt som skjer.
I dag for eksempel. Dagvakt i hvitt og av den grunn dagen i grunn fullsatt med pasientbehandling. Greit det, det er det jeg er betalt for, og selv om pasientenes ve og vel opptar meg, så er det jobben min – og engasjementet jo derfor påkrevd og helt selvfølgelig, og det er ikke det engasjementet som tar krefter, God pasientbehandling gir meg i de fleste tilfeller krefter. Det er godt å kunne hjelpe andre.
Men tilbake til dagen i dag, og glem pasientene. Da jeg tittet på dagsprogrammet for å se hvilken modalitet jeg skulle arbeide på i dag, la jeg merke til at vi i grunn var litt få på jobb. Ingen sto oppført som syke, men to hadde permisjon. To vitale funksjoner var ikke dekket, eller veldig dårlig bemannet, og en funksjon var dårligere bemannet enn ledelsen hadde skissert for meg tidligere i uka. Så mens jeg gikk for å arbeide, grunnet jeg litt over hvorfor vi var så få. hvorfor to hadde permisjon, hvor mue som var forsøkt for å få inn vikarer på de mest utsatte funksjonene… På vei til min plass for dagen så jeg en leder som diskuterte med en ansatt i korridoren. Jeg merket meg at jeg ikke syntes den samtalen burde vært tatt der, og at jeg skulle nevne det for lederen ved anledning… Litt utpå dagen fikk jeg rede på at en av lederne langt, langt oppe i hierarkiet vurderte hvorvidt den maskinen vår som er ødelagt måtte erstattes nå, eller om det kunne vente til årsskiftet 2016 / 2017. Noe som selvsagt er totalt uhørt, og jeg begynte å fundere på hvem jeg skulle øve press på for at det skulle bli tatt rett beslutning i den saken. Og hvordan det var mest hensiktsmessig å øve det presset….
Det var nok av tanker som svirret i hodet mitt, og enda var det ikke lunsj. Og mens tankene svirret i bakgrunn, undersøkte jeg pasienter, rettledet student, og svarte på alle studentens og pasientenes spørsmål.
I lunsjen måtte jeg ta noen telefoner i forbindelse med lønnsforhandlingene som så smått er i gang, og som virkelig engasjerer og surrer i bakhodet hele tiden, Første krav skal utarbeides i løpet av helga, og strategi og argumentasjon må finpusses. Samtidig overvar jeg at en kollega ble satt i krysspress mellom to ledere som ga motstridende beskjeder. Ikke greit. Så var lunsjen over og det var på tide med mer pasientbehandling, og hodet hadde i grunn nok med å være til stede i det arbeidet, samtidig som alle andre utfordringer og tanker svirret i bakgrunn. På slutten av dagen oppdaget jeg at det ikke var satt opp bakvakt til han som skulle ha sin første helgevakt alene. (Det skyldtes en misforståelse, ) Løsningen på det var enkel, jeg tok på meg bakvaktene, så var det problemet løst, og jeg slapp å bruke energi på å fundere på om noen ble påtvunget en bakvakt de ikke ønsket, bare fordi de ikke klarte å si nei.
Det var i bilen hjem, mens jeg drev å tenkte på argumentene til lønnsforhandlingene, og argumenter for å fremskynde kjøpet av den maskinen at tanken slo meg, kanskje det var alt engasjementet som gjorde meg sliten? Tanken forsvant fort. Første krav må være ferdig utarbeidet innen søndag kveld, jeg har vakt og bakvakt hele helga, Må og få lest papirene til torsdagens kommunestyremøte før mandag kveld da vi skal ha forberedende møte i SOL, Spesielt viktig denne gangen, siden det er jeg som skal møte i kommunestyret. Samtidig burde jeg prøve å få lest meg opp på kommunereformen, jeg har jo takket ja til å delta i en paneldebatt om temaet på et stort folkemøte på onsdag.
Sto opp litt før 7 etter en urolig natt. Det hender det er både urolig søvn og tilløp til snorking fra Gamle Gubben Grå – og i natt var en slik natt. Klokka 07.00 vite seg å være litt i seneste laget. For da jeg ringte Datteren og sa at jeg var våken hadde hun alt bestilt taxi. Fikk litt dårlig samvittighet selv om hun hadde sendt følgende SMS: “Håper du sover godt og lenge, jeg ordner meg skyss. Ha en fin 17.mai – og hils familyn fra meg”
Vel, siden jeg slapp ut å kjøre, så tok jeg en kjapp kopp te, og så satte jeg i gang med å bake fucacia. Litt angstfylt prosjegt. Ingen baker så luftig og god fucacia som Lillesøster, og i dag hadde jeg tenkt å bake fucacia til familieselskapet i ettermiddag. Til et selskap hvor selveste Lillesøster ville være til stede og bedømme fucacia. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å la henne bake fucaciaen, men siden hun raskt tilbød seg å bake Pavlova, og hun er rimelig flink til det og, så fikk jeg forsøke meg på fucaviaen selv.
Jeg rakk å bake ut to fucacia og drev og lette etter maldonsaltet jeg skulle ha på toppen. Klokka var snart 08.30, og jeg var ved friskt not, da telefonen ringte. Det var Yngste Sønn. Han som er russ. Han ar ferdig med russefrokosten og siden han og kammeratene er traske.russ. (russ uten russebil) lurte han på om jeg kunne hente dem. Selvsagt kunne jeg det. Så Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn fikk beskjed om å steke fucaciaene mens jeg kjørte russ.
Så dro jeg opp til hotellet der russefrokosten er. Det samme hotellet der Datteren jobber, og som jeg slapp å kjøre Datteren til for en halv times tid siden, men nå var jeg plutselig her alikevel. Fikk med meg to russegutter. Han som ikke er min skulle kjøres til leiligheten sin i sentrum. Han som er min skulle så kjøres hjem for å hente noe før han så skulle kjøres tilbake til kammeraten i sentrum. Det var snart tid for barnetoget – hvor russen deltar. Så etter litt frem og tilbakekjøring, med omveier for å unngå tog på vei til det store barnetoget var jeg i sentrum en drøy halvtime før jeg hadde tenkt å dra til sentrum.
Jeg ringte hjem og ba Eldste Sønn, som hadde kunngjort at han ikke gadd å dra til sentrum for å se barnetoget, om å ta ansvar for Fucaciaene, som de i følge Yngste Sønn ikke hadde begynt med da han løp inn og ut av huset. Videre ba jeg Eldste Sønn si til Gamle Gubben Grå at han fikk møte meg i byen der vi pleier å stå og se barnetoget. Familien har hatt fast plass i over 25 år.. Så duket de opp alle sammen, Store Søster med barn,, svigersønn og barnebarn. Yngste Søster med mann og barn og til slutt Gamle Gubben Grå.
Etter barnetoget tok Gamle Gubben Grå og jeg oss tid til lunsj på en av byens spisesteder, og vandret litt rundt i folkemengden før vi dro hjem for å hente Eldste Sønn som hadde kunngjort at han ville til byen å se på Russetoget.
Den timen vi var hjemme dampet jeg asparges, lagde salat, høvlet opp store mengder parmesan og Gamle Gubben Grå la Garpachio skivene forsiktig opp på fat.
Så var det ned til sentrum igjen. Fikk med oss russetog og russetale og fikk med oss Yngste Sønn hjem. Hjemme ble bilen lastet full med god mat og gaver, og så dro vi til Mamma og Pappa for å feire Mammas 80 års dag, som er i dag. Litt stress, men mye kos når 4 generasjoner samles til feiring på slutten av en dag hvor mange allerede er ganske slitne før familieselskapet begynner. Men det ble en hyggelig kveld, og jubilanten så ut til å stortrives,
Rundt 21 begynte det så smått og småregne, og siden vi satt ute var det i grunn på tide å ta kvelden. Noe sikkert minstemann på snart ett, to russ og en korpsspiller syntes var godt. Det tror jeg jubilanten og mann også syntes og i grunn resten av selskapet også.
En fin dag er over – sliten men fornøyd kryper jeg snart til køys.
Naboen har malt inngangsdøra si lilla, og jeg blir glad hver gang jeg ser den. De har et grått hus, tradisjonell 80-talls arkitektur – og en lilla dør. Det er og andre lilla detaljer rundt inngangspartiet, og jeg blir virkelig i mye bedre humør hver gang jeg titter bort på huset når jeg går eller kjører forbi. Takk skal du ha, kjære nabo.
Jeg elsker å lage selskap! Finne på meny, dekke bord – tenke på detaljer. Og i år er søstrene mine opptatt på annet hold så jeg har fått ansvaret for å organisere og fikse den kombinerte 17,mai samlinga og Mammas fødselsdag. Jeg gleder meg. Jeg har verdens beste søstre. Storesøster er helt rå på organisering, delegering og planlegging og har alltid 100 baller i lufta samtidig. Lillesøster er kakebaker og matekspert og tryller frem de lekreste retter. Hun har alltid ett par hjemmebakte langpannekaker, bløtkaker, hjemmelagde kjeks og et par av sine fantastisk gode Fucacia på lur i fryseren. De har alltid stålkontroll, planlagt alt i god tid og pleier å sende meg en melding 16 mai og ber meg om å ta med pølsebrød, lomper, ketchup og sennep.
I mange år da ungene var små, både Gamle Gubben Grå og jeg arbeidet turnus og vi bodde 60 km fra resten av slekta var jeg takknemlig for det. I fryseren vår har det nok aldri ligget ferdige langpannekaker og halvstekte fuccaciabrød klare til å sette i ovnen. Jeg er heller ikke noen stor kokk. Jeg er jo gift med en. Ikke har jeg alltid vært så organisert heller. Jeg ble ferdig med å strikke og montere bunaden til Datteren 03.30 17,mai 1992, 5 timer før jeg skulle kle den på en vilter ettåring. Jeg har løpt panisk rundt og lett etter bunadsko, norske flagg og bunad-søljer 17 mai morgen mellom nattevakt og barnetog og jeg har små-jogget inn i kirken med mann og barn mens preludiet spilles på julaftensgudstjenester. Søstrene mine har liksom alltid hatt stålkontroll.
Men i år har de altså gitt meg ansvaret, og jeg koser meg. Tradisjon tro blir det pølser i brød, og Lillesøster stiller selvsagt med to kaker. En hun har bakt og en niesa mi baker.
Men vi må jo ha noe mer. Jeg spurte Mamma hva hun hadde lyst på, men hun hadde ingen spesielle ønsker. Men en gang vi snakket om mat sukket hun litt over Pappas trang til kun å spise norsk tradisjonskost og sa; “Jeg vil spise sånn mat dere spiser”, og siktet til at vi i vår generasjon ofte har litt andre retter på bordet. Så jeg tenkte at jeg skulle varte opp med noe annet enn spekemat. Siden det skal lages mat til 15 voksne, og jeg ikke har tenkt å stå på kjøkkenet hele 17. mai falt valget etter litt hodebry ned på Carpaccio .
På bildet ser du Carpaccio som Datteren og jeg spiste i Cannes for et par år siden. Det var så godt at da vi kom tilbake til leiligheten etter shoppingen den dagen kommanderte vi Gamle Gubben grå ut på handletur for å kjøpe råvarene slik at vi kunne lage Carpaccio til resten av familien til middag. Det var da jeg fant ut hvor enkelt det er å lage denne retten. (Så enkelt at selv Mor kan klare det….)
Det finnes knapt den gourmetrestaurant som ikke har Carpaccio på menyen. Forklaringen er simpelthen at det knapt finnes noe bedre sin kan sette kniv og gaffel i. “Løvtynne skiver av oksekjøtt så mørt at det smelter på tungen dandert med høvlet parmesan og andre herligheter” slik beskrives retten. Så dette blir nok bra. I dag var jeg hos slakterforretningen og bestilte kjøttet ferdig oppskåret. Så når jeg får hentet det i morgen, er det bare danderingen igjen..
Carpaccio er opprinnelig en rett fra Venezia. Det synes jeg passer bra. Mamma har ikke vært mye ute å reist, men for ti år siden fikk hun tur til Venezia av oss døtrene i 70 års gave, og vi hadde noen uforglemmelige dager i en uforglemmelig by. Nå håper jeg det blir et uforglemmelig måltid på Mammas 80 års dag.
Har ikke vært helt i form den siste uka. Men i går lokket sola og finværet meg ut på tur. Jeg tenkte at en liten tur i skogen ville få energien tilbake, og at etter å ha vært litt slapp ville sola og den friske lufta gjøre meg godt. Som tenkt så gjort. Jeg tok med meg Kjøteren og dro av sted. Har lenge hørt om Østre og Vestre Butentjern og at det skal være fine turmål. Fordi jeg hadde lest en veibeskrivelse til Vestre Butentjern på www.ut.no, og den turen var klassifisert som enkel og passende tur for barn, så tenkte jeg at det kunne være et passende turmål også for en litt lat, overvektig kjerring på rundt 50.
Jeg satte meg i bilen og kjørte til Bergerbakken skole, slik veibeskrivelsen sa, og fant raskt riktig vei fra parkeringa. Den het, fornuftig nok Butentjernveien. Passerte etter noe mindre enn 200 m et hus og tok fart på bomveien til venstre. I følge veibeskrivelsen skulle det her begynne en bratt stigning, og JA, det gjorde det!! Jeg går masse tur, men liker meg best i noenlunde flatt terreng. Blir for andpusten hvis bakken heller for bratt oppover. Og her var det bratt. Så jeg pustet og peste og bet tenna sammen. Vet jo at dette har jeg så utrolig godt av. Det ble noen pustepauser i løpet av bakken, og jeg tenkte at det var nå greit at denne stigningen var på begynnelsen av turen. Det ble flatere etter hvert. Ja, FLATERE, men det var stigning så og si hele veien de 6 km opp til tjernet. Langs tømmerveien snodde det seg en livlig bekk med munterbekkesus. Koselig, men akk o ve. Jeg hadde med Kjøteren!: Og siden jeg er en lovlydig borger, og vi har passert datoen slik at det nå er båndtvang, må jo Kjøteren holdes i bånd. (Jada, Kjøteren er – som de fleste andre hunder snill som dagen er lang og ville aldri gjøre en flue fortred. Men som de fleste andre hundeeiere kan jeg ikke være sikker på at den ikke kan skremme dyr og fugler vekk fra dyre-barn og fuglereder.) Men selv om Kjøteren er så snill som dagen er lang, så har han en lei uvane. Han får los – På rennende vann!!! Han har vært slik siden han kom til oss som omplasseringshund, og vi har ikke greid å venne han av med det. Så hver gang han hører, lukter eller på annen måte sanser at det er rennende vann i nærheten så må han ned i bekken for å stå og gjø som besatt. Dette medfører et vanvittig trekk i båndet, og i og med at jeg ikke alltid ser det like lystbetont å gå på hue ned en skråning eller stupe ut i en iskald vårbekk må man være årvåken. Selvsagt må vi ha noen stopp i bekken der det er mulig å få til samtidig som jeg kan stå på trygg grunn.
Etter halvannen time var vi oppe ved Østre Butentjern. Vannet blinket blått og idyllisk, himmelen var blå og sola var i ferd med å gå ned bak tretoppene og kastet sine siste stråler utover vannet. Jeg hadde lest at det skulle være en krakk ved veien og vannet bare litt lengre fremme og satte kursen dit. Da hørtes et smell! Et skudd!! – og ett ti, og enda flere. Det ble bråstopp på Kjøteren. I tillegg til å være svært glad i å bjeffe på rennende vann, er han utrolig skuddredd. Jeg fikk til nød ta en fem minutters hvil på en kolle over vannet før vi bega oss nedover igjen.
Jeg tenkte at hjemturen ville gå lettere. Jeg slapp jo de tunge motbakkene. Forhåpentligvis begynte Kjøteren som heller ikke er helt ung å bli lei av å bjeffe på rennende vann og som regel går hjemveier raskere enn veien til et ukjent sted. Men det ble en vond tur ned igjen og. Jeg burde ha kjøpt nye joggesko, og allerede før jeg kom opp hadde jeg kjent på begynnende gnagsår. De ble ikke bedre på veien nedover. Kneet som jo inneholder mer metall enn beinvev begynte å klage over litt mye uvant belastning. Som alle med problemer med knærne fort erfarer, er nedoverbakker mer belastende enn stigninger. Hvorfor kan sikkert en fysioterapeut forklare. Etter hvert begynte også prolapsene i ryggen å gi sine signaler på uvant belastning. Da er det ikke lenge før jeg blir helt skakk i bekkenet og med ækt belastning på det gode beinet for å avlaste det vonde kneet gjør at jeg får smerter i hofta på det gode beinet. I dag satte alle vondtene inn på en gang på vei nedover. Kjøteren var langt fra lei av å bjeffe på rennende vann. Etter en og en halv nye timer var jeg endelig tilbake til bilen. Jeg var ikke noe vakkert syn, og sp mer ut som ei kjerring på over 90 enn en sprek 50 åring.
Kroppen verket i hele natt, jeg har to solide vannblemmer, en på hver hel, så i dag har jeg kun gått i crocs, og jeg var stiv og støl til langt ut på dagen i dag. Men du hvor godt jeg hadde av turen. Og det ER en fin tur. Jeg kommer helt klart til å gå den flere ganger.
For snart ett og ett halvt år siden traff jeg Den Halvgale Perseren for første gang. Jeg visste selvsagt ikke at hun var hverken halvgal eller perser den gangen. Hun var bare et medmenneske som hadde møtt noen utfordringer, og en vennligsinnet sjel hadde tipset henne om å kontakte meg.
Hun trengte et medmenneske, Noen som kjente systemet. Noen som var villige til å sloss for hennes rettigheter. Det siste jeg trengte der jeg lå utslitt på sofaen hjemme og hørte stemmen hennes i telefonen for første gang var å bli engasjert i nok en trist skjebne. Men selvsagt klarte jeg ikke å avvise henne, eller bare avslutte samtalen kort og effektivt .Klagemur ledig for oppdrag, der har du meg.
Den Halvgale Perseren er en kvinne på min alder. Hun ble født i Esfahan i Persia i Iran i 1964, I følge henne er Esfahan byen for kultur i Iran. og den viktigste byen i Persia, I følge internett er Esfahan den vakreste byen i verden. Byen ligger på nordsiden av Zagrosfjellene, ca. 1050 moh., og er omgitt av frodige hager og åkrer..(Dumme meg trodde Iran var et goldt ørkenland) Esfahan har en rekke storslagne bygninger, og en byplan fra slutten av 1500-tallet. Byens midtpunkt er den store plassen Imam-plassen, omgitt av basarer, palasser og moskeer. .En bred aveny (Chahar Bagh) fører til den vakre Si-o-Seh Pol-broen med 33 bueganger. Bildene jeg ser på nettet viser en fantastisk by. Jeg kaller henne Perser fordi jeg vet at det er det hun definerer seg selv som. Perser og ikke Iraner.
Så var det dette med halvgal da. La meg frst åg fremst få slått fast at det har OVERHODE INGENTING med psykisk sykdom å gjøre. Det er bare det at hun ikke helt passer inn i det bildet vi her i landet har av folk fra andre kulturer.Hun oppfører seg ikke slik mine forvemtmimger eller min forutintatthet tilsier. Gang på gang blir det galt i hodet mitt. Gang på gang blir mitt tankesett utfordret. Det utfordrer meg, og jeg lærer utrolig mye,
Første forutantakelse. Mennesker fra midt-østen er muslimer. Den Halvgale Perseren er ikke religiøs. Og hun er mer kritisk til Islam enn det mest islamofobe net-troll jeg møter på net. Hun var 15 år i 1979 da Iran gikk fra å være et vesttlig orientert monarki styrt av sjahen til å bli en islamsk republikk under Ayahtollah Komeini. Tenk for en overgang for en ung jente. Hun opplevde jo det de mest islamofobe i vårt land frykter, at det vestlig orienterte landet hun bor i blir omgjort til en islamsk stat.. Hun forteller over en sen middag at hun deltok i den iranske revolusjonen. Hun støttet avdettelsen av sjahen. Han hadde fått for mye makt. Men det hun og hennes likesinnede ønsket var en vestlig orientert repiblikk uten en eneveldig sjahen. I følge internett var det flere grupperinger som sammen styrtet sjahen. Det var liberale republikanere, det var marxister og det var de som ønsket en islamsk stat.Jeg tror Den Halvgale Perseren støttet de liberale republikanerne Desverre for Iran og desverre for Den Halvgale Perseren var det de som ønsket en Islamsk stat med Ayahtollah Khomeini i spissen som vant. Så fra å være et monarki med en litt for mektig sjahen, ble Iran en islamsk stat med en litt for mektig ayahtollah. Det er sikkert flere enn meg som antar at hun er muslim når de treffr henne her i Norge. Tenk hordan det føles. Muslim hun. Som flyktet hit fordi hun ikke kunne eller ønsket å bo i et muslimsk styrt land.Hun som sier til meg at hun har lyst til å rive hijaben av unge kvinner som kun bruker hodeplagget for å vise vi er mange, vi er sterke, vi er her.. Når jeg stiller meg uforstående til at dette hodeplagget kan irritere så mye. Det er jo bare et religiøst symbol på samme måte som at mange kristne bærer et lite kors i et kjede rundt halsen., flammer de mørke brune øynene og hun lener seg frem over bordet.og sier; “Islam sier at kvinnen skal dekke seg til for ikke å vekke lystfølelse og friste menn, ikke sant?” Jeg nikker. “De skal ikke vise noe hud fra handleddeneog opp,, ikke føtter, ankler osv Og selvsagt ikke et eneste hårstrå på hodet.” jeg nikker og er enig. Stemmer sikkert det, selv om jeg ikke har lest Koranen. “Ok” sier hun og rister på det lange håret som flommer nedover ryggen hennes. “Horfor ser jeg da unge kvinner med hijab, dype utrigninger, høye hæler og så korte skjørt at jeg ser trusene deres uten å bøye meg?” Jeg ler. Jeg har sett de unge jentene i de klærne jeg og.
Andre forutantakelse – eller fordom, om du vil.(Og dette er en fordom jeg ikke hadde) Alle de som kommer hit er lykkejegere fordi de ønsker å leve i et rikt land og nyte godt av de goder velferdsstaten gir oss. Da jeg første gang traff Den Halvgale Perseren var hun syk.I en telefonsamtale jeg hadde med henne mens jeg gikk rundt på en rasteplass langs E16 var dette temaet. Hun var oppgitt over ikke å klare å arbeide, og jeg tolket det som engstelse for økonomiske konsekvenser ved sykdom. Jeg forklarte da om trygdeordninger og sykepenger. Det var første gangen jeg merket temperementet! Hun ønsket overhode ikke p ligge samfunnet til byrde. Hun skulle klare seg selv og ikke motta almisser. Jeg har ikke hørt noen så sint siden en velmenende sjel foreslo for meg at jeg sulle søke delvis uføretrygd bare fordi jeg hadde en albue so det ikke går å rette helt ut. Da var det jeg som flyforbanna skrek inn i en mobiltelefon mens jeg vandret rundt på en rasteplass på vei til Dyrskuen i Seljord. Nå var det jeg som ble skreket til. Vi er i grunn ganske like, Den Halvgale Perseren og jeg.
Tredje forutantakelse. Flyktningene kommer fra primitive stater med et dårlig skolesystem og er nærmest analfabeter. Den Halvgale Perseren var godt utdannet da hun kom hit, og tok en Bachelor utdanning her i et helt annet fagfelt. Hun er lynende skarp, fotografisk hukomelse og en sjelden evne til å systematisere og lage prosedyrer. Litt nerdete , kanskje, men pinlig nøyaktig og full av engasjement dykker hun inn i problemstillingene. I grunn en typisk akademiker.
Så alle mine fordommer har vært gale i møte med Den Gale Perseren. Ikke noe av det jeg antok viste seg å stemme. En siste ting jeg ikke forutså da Den Gale Perseren ringte for å få hjelp den dagen var at jeg i denne personen skulle finne ei ny venninne. Ei venninne jeg kan ha lange og interesante samtaler med. En person som jeg gjerne går ut å spiser middag, eler deler ei flaske vin med.
Tenk så mange vennskap som kunne oppstå hvis vi bare lot forutantakelser, forutintatthet og fordommer fare.
