Så skjedde det igjen i dag.
Jeg kommer kjørende oppover Hønengata.  Nærmer meg Gummikrysset.  Trafikken flyter lett og jeg har en fart på40 50 km i timen avhengig av trafikkbildet inn mot krysset, De som kommer fra Hvalsmoen, fra  Jevnaker eller hvor de nå kommer fra de som står i køen og venter på å få komme ut i Hønengata har vikeplikt.  Det står store og tydelige skilt.
Men når jeg er nesten inne i krysset, kaster bien fra Jevnaker seg ut i veien rett foran meg, Jeg er forberedt. Jeg er klar. Så bremsene blir trådd inn umiddelbart, og en forvirra Jevnaker sjåfør sitter der i den mørkeblåe Audien, BMW en eller volvoen for den saga skyld og ser uforstående på meg.

Hør her, kjære sjåfør.
Jeg blinket IKKE til høyre. Jeg blinket ikke til venstre heller – for den sags skyld.  Hvis du har litt cerebral sirkulasjon (det er medisinsk for omløp i hue) så burde du kunne anta at jeg da skulle rett frem.
JA det bor folk også den veien. Ikke bare på Jevnaker.
Hvis du kjører rett frem her kan du komme til Almemoen, til E16 rett oppe i høgget her. Der kan du kjøre strake veien til Bergen, til Fagernes, til Ådalen, ja kort sagt ut i hele den store vide verden – og til Vågård, der jeg tilfeldigvis bor.
Vikepliktskilt er plassert der av en grunn. Det er fordi det skal minne deg på at du har vikeplikt for oss som skal rett frem.  Jeg pynter innlegget mitt med et bilde av et slikt vikepliktskilt slik at det demrer for deg neste gang du er ute i trafikken. 
Er det for vanskelig å lære har jeg et godt råd til deg; følg etter meg neste gang vi nesten-møtes i Gummikrysset. Jeg bor like ved biltilsynet. Der kan du levere førerkortet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er noen dager siden nå.
Jeg skulle bare en snartur innom Kiwi.
jeg la merke til deg  på lang avstand. Du så eldre ut.. De høye vikene du en gang pleide å dekke til med krøllene dine, var blitt en stor bukt. Krøllene var borte,
Litt forundret registrerte jeg at jeg i grunn kjente deg mest igjen på ganglaget.  Men har aldri tenkt på tidligere at det var noe spesielt med ganglaget ditt.
Vi møtes i kassa.
Du står i kø. og snur deg når jeg stiller meg opp u køa bak nabokassa.  Du høres ikke overrasket ut når du får øye på meg.
“Fotballkamp snart” sier han som en forklaring på 6.pakken med øl som han setter på rullebåndet.
“Sunt kosthold” sier jeg og nikker mot hamburgerne og pommes-frittes som er på mitt rullebånd.
Blikkene våre møtes.
Jeg har så mange spørsmål.
Har du blitt operert?
Har du det bra?
Hvordan går det med deg – egentlig?
Blikket ditt sier; “Jeg vet du har mange spørsmål. Men ikke her. Ikke nå.”
Da de få varene dine er pakket ned i posen går du litt nølende og med et blikk på meg ut av butikken. Du har observert at jeg ikke er alene i butikken. Tennåringssønn pakker varene med raske, litt utålmodige bevegelser ned i handleposen.
Det er snart fotballkamp.  Du har noen som venter på øl og TV -spenning.
Når vi kommer ut på parkeringen, kjører du vekk. Em hånd løftes fra rattet til en hilsen.
Så er du borte igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går var jeg sliten og lettere gretten da jeg kom hjem etter endt arbeidsdag.  Jeg skjelte og smelte  litt fordi jeg mente at Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn kunne bidra med litt mer husarbeid og vedlikeholdsarbeid i heimen.   Så etter å ha laget middag, luket jordbær og sikkert gjort mer enn det inntok jeg horisontal stilling på sofaen.  Egentlig surmulte jeg. Jeg hadde bedt Gamle Gubben Grå finne en slipemaskin til meg blant alt rotet i garasjen slik at jeg fikk slipt de hagemøblene jeg liksom skal pusse opp. Men han adlød ikke umiddelbart.

Det er ikke lett å finne roen når man ligger på sofaen og er sur.
Lettere blir det ikke av en hund som maser og vil ut på tur. (Yngste sønn sitt ansvar i dag, men han ligger og sover på pallesofaen på verandaen etter endt arbeidsdag.) Som om ikke Kjøteren og bråket hans er nok, så ringer telefonen.  Gamle Gubben Grå tar den raskt.  Det er sjelden hustelefonen ringer. Det er en av fire muligheter. Mine foreldre, Svigermor, Datteren eller telefonselger. Uansett hvem det var, var et blikk på meg nok til å forstå at jeg var i stand til å drepe vedkommende gjennom telefon hvis jeg hadde måttet reise meg fra sofaen for å ta telefonen.

Det var Svigermor.
Jeg trengte bare lytte et par sekunder til samtalen for å slå fast det. Så jeg snudde ryggen til verden. Forsøkte å puste rolig, og hadde et lønnlig håp om at nå som Svigermor hadde fått Gamle Gubben Grå opp fra sofaen, så ville det føre til litt fortgang i å finne den slipemaskinen. 
Men Gamle Gubben Grå kunne ikke ha tolket humøret mitt godt nok. Nå sto han ved  sofaen og rakte telefonen mot meg.  Svigermor ville visst snakke med meg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Svigermor ville snakke om min fremtidige 50 års dag.  “Det er jo ikke lenge til”  Jeg nektet.  Det å fylle 50 er en milepel jeg ikke ser ubetinget positivt på.  Jeg føler meg gammel, og forsøker å fortrenge det faktum at jeg, JEG; blir 50 så lenge som overhode mulig. OG Det er godt over en måned igjen.
Men Svigermor var ikke til å stoppe. Jeg var snart 50, og det var visst bare å innfinne seg med det. 

Hun tenkte å gi meg – og Gamle Gubben Grå en tur til Oslo i 50 års gave.
Først skulle vi på Rekecruise i Oslofjorden, fr så å overnatte hos henne. Få frokost og så skulle vi på et spel på Akershus Festning, såkalt vandreteater dagen etter sammen med henne.
Kunne det vært av interesse? .Og hvilke dager kunne passe? 

JA: Svigermor. Det kunne være av interesse.
Faktisk står både Rekecruise i Oslofjorden og Vandreteater på Akershus på lista over ting jeg har lyst til å gjøre i sommer. 
Vi ble raskt enige om dag, og Svigermor skulle ordne med billetter. 
jeg hørtes kanskje ikke så entusiastisk ut i telefonen, men svigermor, det skal litt til å snu humøret fra piss-sur kjerring som furter på sofaen til strålende blid Svigerdatter på få sekunder.

JEG ble glad. Og jeg gleder meg. 

Men det er fremdeles lenge, veldig lenge til jeg blir 50.

I går var en vakker sommerdag her i byen.  Det var rett under 30 grader, sol og blå himmel.  Midt på dagen gikk jeg og Kjøteren en tur.  Vi gikk gjennom et boligfelt som er populært blant barnefamilier i etableringsfasen.  Husene ligger tett i tett omkranset av små rekkehus og enebolighager og et nett av lite trafikkerte stikkveier som går til noen få hus. 
Det var lørdag ettermiddag. Klokka var mellom 14 0g 15.  Og det var knapt et menneske å se. Hvor var alle hen? J
Jeg hørte en gressklipper i en hage, og to eldre ektepar satt og småsnakket på en av terrassene.  Men hvor var alle de andre?
Her burde man hørt glad barnelatter og hvin fra trampolinene som sto med sikkerhetsnettene sine i nesten hver eneste hageflekk. 
Her burde det komme susende unger på sparkesykkel, sykkel eller rullebrett.  Man  burde hørt litt gråting når noen tryna på sykkel eller ble sprutet på med vannpistol.
Det burde sittet foreldre på terrassene.  Det burde være fedre som hengte ut klesvask og mødre som vasket bil.  Det burde ha sydet av liv. 
Men det var nesten folketomt. Man så vinduer som sto oppe i sommervarmen og oppkjørsler fulle av biler. Det var nok folk her. Inne i husene. Skjermet for sommeren, naboen
– og livet.

Jeg var på vei til Drammen.  Litt bak skjemaet, som vanlig.  Men med litt flaks, og lite trafikk i Rosenkransgata ville jeg nå møtet medet nødskrik.  Ville ikke være verdens undergang om jeg kom noen minutter for sent heller. Dagens første møte var bare et formøte sammen med de andre tillitsvalgte.  Det er ikke bestandig de er så strukturerte de første minuttene. Dette kom til å gå susende.

Det var da jeg fikk øye på han.
Den spinkle mannen med gul refleks-vest som sto ute i veibanen og vinket alle bilene inn på rasteplassen med myndige håndbevegelser.  Så sto vi der i kø da. Jeg var bil nummer tre i køen.  Jeg åpnet vinduet, dempet radioen og strakte frem hånda mot hylla under radioen hvor førerkortet ligger, Det var ikke noe førerkort der! ….Ikke noe hylle heller…. Det var i den gamle bilen førerkortet mitt lå på hylla under radioen.  Men den bilen skrota jeg i fjor høst etter at jeg hadde kjøpt “Lille Bille”. 

Hvor var førerkortet mitt nå? Jeg skulte mot lommeboka som lå ved siden av meg i passasjersetet. Nei. Dr var den ikke. Det visste jeg… Ikke i veska med englevingene som lå i baksetet heller.  Det er utrolig hvor mye rart som ligger i en veska, men jeg vet at førerkortet ikke er der. 
Jeg forsøker å spole livet i revy. 
Jeg husker at jeg tok førerkortet ut fra den gamle bilen da jeg hentet “Lille Bille”.  Jeg hadde det i lommeboka en stund.. Men det fant liksom ikke noen fast plass, og ramlet ut. 
 Nå sto politimannen og snakket med sjåføren i bilen foran meg. Og jeg ser førerkortet som ligger i den brune veska.  Ikke i veska med englevingene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Politimannen kommer bort til min bil.
Kan jeg få se førerkortet?
Jeg sparer han for showet med å lete febrilsk gjennomlommer, lommebok og håndveske.  Jeg sier bare at det har jeg glemt hjemme.  Han noterer personalia.  Og går bort for å sjekke dataen i politibilen.  Set tar sin tid,  Jeg kommer til å komme for sent på møtet.  Det gjør ikke så mye.  Men jeg lurer på  hvor mye boten er på for ikke å ha med fører kort.  Sikkert rundt en tusenlapp. 
Endelig er mannen tilbake.
Da var alt i orden, God tur videre.
Jeg tror ikke mine egne ører. Ingen bot. Ingen skjennepreken. 
10 kilo lettere kan jeg fortsette ferden mot Drammen,

bilde lånt fra nett

I dag har jeg vært i by-salen og sett rundt 90 ungdommer motta fagbrev, svennebrev og kompetansebevis.  Eldste Sønn var en av de, og Gamle Gubben Grå og jeg satt stolte i salen og så den store, flotte gutten vår kledd i dress og moteriktig skjorte gå opp og hente Kompetansebeviset i salgsfaget.  En milepel i en ung manns utdanningsløp.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen; Jeg er stolt av alle de tre barna mine.  Men noen ganger er det frustrerende å være mamma.  Noe ganger er det hardt arbeid, og noen ganger føler man seg totalt mislykket som mamma.  Da trenger man slike dager, dager da poden står der og mottar et papir, et bevis på kunnskap og kompetanse.

Eldste Sønn har møtt flere utfordringer på sin vei enn de andre.  Det ble tidlig klart at han var et barn med det man kaller “spesielle behov eller spesielle utfordringer”.  Alle foreldre som har gått sammen med barna sine den veien, vet hvor lang og kronglete den kan være.  For oss tok det lang tid for å få rett diagnose, riktig navn på hva utfordringene var. Det har og til tider vært en kamp for å få riktig tilrettelegging, riktig tilbud.  Det har vært en kamp å få støttespillere og myndighetspersoner til å se mulighetene og ressursene gutten har, i stedet for begrensingene og utfordringene. 

I dag sto han på by-scenen og mottok beviset på sine kunnskaper og sin kompetanse.  I 3 år har han arbeidet på Meny.  Jeg har for lengst senket skuldrene og tror at med bevis på kunnskap, kompetanse og erfaring så kommer han i likhet med sine søsken, til å klare seg greit i voksenlivet.

Jeg innrømmer det gjerne; en stolt mamma måtte felle en liten tåre eller to i by-salen i dag.

det er så hyggelig når Yngste Sønn, musikeren, sitter i stua og koser seg med musikk. Enten han spiller selv eller lytter til musikk synes jeg det er koselig.  Han har i grunn og ganske variert musikksmak, så det kan være mye forskjellig som fyller ørene.

I går var det techno.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kjøteren er ikke glad i motorsykler, eller sykler, eller noe som kanskje kunne ha vært motorsykkel eller sykkel…  Alle slike hendelser må varsles, kraftig.  Det var flott vær i går.  Det kom en del syklister forbi hagegjerdet vårt.  Naboen har stor motorsykkel.  En som brummer godt, og som må fyres godt opp før den kjører av gårde, eller før den parkerer.  Det var fint vær i går.  Det ble noen turer på den sykkelen….
I tillegg kjørte det en del motorsykler forbi på E 16, på andre siden av støyskjermen.  Støyskjerm liten hindring Kjøteren hører de, raser ut av huset til båndet strammer og ser seg forvirra rundt men tar en tre fire bjeff for sikkerhets skyld.

Det føles som om hodet snart sprenger. Ingen flere lyder nå. 
(Det kan kanskje ha noe med at det ble en flaske rødvin på femtiårs festival  på lørdag kveld.)

Jeg er mor til tre.  Tre ungdommer som nå står på kanten til voksenlivet.  En av de er A menneske, stup trøtt klokka 22.00 om kvelden og lys våken når dagen gryr.  Da han var på sin første rockekonsert, 10 år gammel, Wig-Wam i Sigdalshallen, sovnet han før heltene kom på scenen, og sov seg gjennom mesteparten av konserten…. De to andre derimot har nok mer lakenskrekk om kvelden – og er desto trøttere når klokka viser at det er på tide å stå opp.

De to er i grunn to intelligente ungdommer, men det norske skolesystemet har aldri virket direkte motiverende på de to.  En del av morgenrutinene her har derfor i mange år vært å banke på dører og skrike at det er morgen. å stå i bunn av loftstrappa å kommandere, true opp trøtt ungdom.  Mange ganger har jeg kjent at blodtrykket mitt har steget godt over det som sunt er, og jeg har tenkt at n, nå sprekker jeg.  Jeg har grått, tryglet, bannet og truet.—-  og kjørt de på skolen fordi de på uforståelig vis ikke rakk bussen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hun som har flyttet hjemmefra for lengst, har klart seg greit, fortsatt B-menneske og jobben som servitør og bartender passer sikkert døgnrytmen hennes godt.  Men hun er også frokostservitør, og hadde ett år ansvar for frokostservering på et hotell flere morgner i uka,  Det medførte at hun måtte stå opp i 05. tida om morgenen –  i mørketida i Harstad og uten noe Mamma som sikkerhetsnett og privatsjåfør – og det gikk greit.

Han yngste er ferdig på videregående i disse dager.  Så jeg går inn i mine siste dager med å påkalle meg hjerteinfarkt før frokost, være privatsjåfør for trøtt ungdom som må rekke skolen – og derfor komme litt for sent til egne avtaler.  Heretter kan jeg nyte tekoppen, brødskiva og avisen om morgenen, og bare passe min egen tidsplan.  Denne dagen har jeg drømt om lenge.

Men nå har jeg begynt å bli litt melankolsk.  Min tid som Mamma til skoleunger er forbi ,