Stolt mamma

I dag har jeg vært i by-salen og sett rundt 90 ungdommer motta fagbrev, svennebrev og kompetansebevis.  Eldste Sønn var en av de, og Gamle Gubben Grå og jeg satt stolte i salen og så den store, flotte gutten vår kledd i dress og moteriktig skjorte gå opp og hente Kompetansebeviset i salgsfaget.  En milepel i en ung manns utdanningsløp.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen; Jeg er stolt av alle de tre barna mine.  Men noen ganger er det frustrerende å være mamma.  Noe ganger er det hardt arbeid, og noen ganger føler man seg totalt mislykket som mamma.  Da trenger man slike dager, dager da poden står der og mottar et papir, et bevis på kunnskap og kompetanse.

Eldste Sønn har møtt flere utfordringer på sin vei enn de andre.  Det ble tidlig klart at han var et barn med det man kaller “spesielle behov eller spesielle utfordringer”.  Alle foreldre som har gått sammen med barna sine den veien, vet hvor lang og kronglete den kan være.  For oss tok det lang tid for å få rett diagnose, riktig navn på hva utfordringene var. Det har og til tider vært en kamp for å få riktig tilrettelegging, riktig tilbud.  Det har vært en kamp å få støttespillere og myndighetspersoner til å se mulighetene og ressursene gutten har, i stedet for begrensingene og utfordringene. 

I dag sto han på by-scenen og mottok beviset på sine kunnskaper og sin kompetanse.  I 3 år har han arbeidet på Meny.  Jeg har for lengst senket skuldrene og tror at med bevis på kunnskap, kompetanse og erfaring så kommer han i likhet med sine søsken, til å klare seg greit i voksenlivet.

Jeg innrømmer det gjerne; en stolt mamma måtte felle en liten tåre eller to i by-salen i dag.

 

 

Telle langsomt til 10….

det er så hyggelig når Yngste Sønn, musikeren, sitter i stua og koser seg med musikk. Enten han spiller selv eller lytter til musikk synes jeg det er koselig.  Han har i grunn og ganske variert musikksmak, så det kan være mye forskjellig som fyller ørene.

I går var det techno.

Kjøteren er ikke glad i motorsykler, eller sykler, eller noe som kanskje kunne ha vært motorsykkel eller sykkel…  Alle slike hendelser må varsles, kraftig.  Det var flott vær i går.  Det kom en del syklister forbi hagegjerdet vårt.  Naboen har stor motorsykkel.  En som brummer godt, og som må fyres godt opp før den kjører av gårde, eller før den parkerer.  Det var fint vær i går.  Det ble noen turer på den sykkelen….
I tillegg kjørte det en del motorsykler forbi på E 16, på andre siden av støyskjermen.  Støyskjerm liten hindring Kjøteren hører de, raser ut av huset til båndet strammer og ser seg forvirra rundt men tar en tre fire bjeff for sikkerhets skyld.

Det føles som om hodet snart sprenger. Ingen flere lyder nå. 
(Det kan kanskje ha noe med at det ble en flaske rødvin på femtiårs festival  på lørdag kveld.)

 

Nå MÅ du stå opp…..

Jeg er mor til tre.  Tre ungdommer som nå står på kanten til voksenlivet.  En av de er A menneske, stup trøtt klokka 22.00 om kvelden og lys våken når dagen gryr.  Da han var på sin første rockekonsert, 10 år gammel, Wig-Wam i Sigdalshallen, sovnet han før heltene kom på scenen, og sov seg gjennom mesteparten av konserten…. De to andre derimot har nok mer lakenskrekk om kvelden – og er desto trøttere når klokka viser at det er på tide å stå opp.

De to er i grunn to intelligente ungdommer, men det norske skolesystemet har aldri virket direkte motiverende på de to.  En del av morgenrutinene her har derfor i mange år vært å banke på dører og skrike at det er morgen. å stå i bunn av loftstrappa å kommandere, true opp trøtt ungdom.  Mange ganger har jeg kjent at blodtrykket mitt har steget godt over det som sunt er, og jeg har tenkt at n, nå sprekker jeg.  Jeg har grått, tryglet, bannet og truet.—-  og kjørt de på skolen fordi de på uforståelig vis ikke rakk bussen.

Hun som har flyttet hjemmefra for lengst, har klart seg greit, fortsatt B-menneske og jobben som servitør og bartender passer sikkert døgnrytmen hennes godt.  Men hun er også frokostservitør, og hadde ett år ansvar for frokostservering på et hotell flere morgner i uka,  Det medførte at hun måtte stå opp i 05. tida om morgenen –  i mørketida i Harstad og uten noe Mamma som sikkerhetsnett og privatsjåfør – og det gikk greit.

Han yngste er ferdig på videregående i disse dager.  Så jeg går inn i mine siste dager med å påkalle meg hjerteinfarkt før frokost, være privatsjåfør for trøtt ungdom som må rekke skolen – og derfor komme litt for sent til egne avtaler.  Heretter kan jeg nyte tekoppen, brødskiva og avisen om morgenen, og bare passe min egen tidsplan.  Denne dagen har jeg drømt om lenge.

Men nå har jeg begynt å bli litt melankolsk.  Min tid som Mamma til skoleunger er forbi , 

Elg i solnedgang

Jeg låner dette bildet fra en av de andre festivaldeltagerne i går.
 
For en fantastisk kveld vi hadde i går kveld.  Sommeren viste seg fra sin beste side, sola skinte fra skyfri himmel.  Den grønne gras sletta ,  som gikk helt ned til vannkanten, og Steinsfjorden som bølget like blå som himmelen. Man kan bli poetisk og sentimental av mindre.  Etter som jeg blir eldre og eldre slår det meg oftere og oftere hvor idyllisk det er i Åsa, min barndoms dal.
I disse omgivelsene valgte da vertskapet å samle ca. 150 stk. til festival.   Det var levende musikk av god, svært god og kanskje litt mindre god kvalitet.  Scene var rigget opp, og det var mange som lot seg friste av mikrofonen i tillegg til de som hadde litt mer offisiell musikalske oppgaver.
Grillen hadde vært varm siden tidlig morgen, og helstekt elg ble servert sammen med pølser og annet deilig tilbehør.  Helstekt elg…. Bare ideen er jo ganske absurd.  Men for den som ikke har smakt det, det var utrolig godt.
Det var hjemmebakte kaker og kaffe kokt på bål i store, gamle kaffekjeler. Når mørket senket seg ble det tent bål. Rammen og stemningen var magisk.
Gjestene var alle typer folk. Venner og bekjente fra 2 femti år gamle liv. To 50 åringer som til tross for at de har vært naboer og klassekamerater fra barndommen av, i grunn er ganske forskjellige og har ganske forskjellige vennekretser.  Praten gikk livlig rundt langbordene. Og kom du i nærheten av noen du ikke kjente, ble de raskt spurt ut, plassert og inkludert. 
Jeg takker vertskapet for å ha leget en uforglemmelig kveld.

 

Tilbake i min barndoms dal.

I dag har jeg tilbragt dagen stort sett i min barndoms dal…eller hjembygda som det og kalles.
Formiddagen ble tilbragt sammen med Mamma, og i kveld har jeg vært på 50 års festival.
Storesøsteren og en nabo av henne feiret femti års dagene sine med en festival på det som en gang var bygdas idrettsbane.  Det var ca 150 stk, de serverte helgrillet elg.  Og hele festen var liksom en stor dugnad..  Det er ikke den ting man ikke får til i min barndoms bygd.
Ok, så er både søsteren og naboen født i 1965, og derfor er de vel strengt tatt 51 år i år.  (Det er jo jeg som er 50 –  snart ).
Ok så kan bygda enkelte ganger virke litt for patriotisk, og så er det politisk ukorrekt å si at jeg forlot min barndoms bygd så fort jeg fikk  førerkort, og bil. .
 
Men jeg har kost meg i kveld sammen med gamle og nye bekjentskaper.
Elgen var nydelig, og Gamle Gubben Grå gjorde en flott innsats med å skjære den opp.
Jeg har snakket masse, drukket rødvin og kost meg.  
Det er nå noe eget med ens barndoms dal…   

Gammel dame

Da jeg parkerte utenfor Kiwi i dag fikk jeg øye på n “halv bil” på parkeringsplassen.  En liten Peugeot.  Kunne det være bilen til “Kremen”, min tidligere kollega som ble pensjonist for halvannet år siden? Vi var liksom et team, hun og jeg, og jeg savner henne så på jobben.

Ganske riktig. Da jeg kom inn i butikken fikk jeg øye på henne der hun sto og betalte i kassa.  Hun puttet en og en krone på “sparebøssa” , du vet den innretningen hvor du kan putte på småpenger, og som gir deg småpenger tilbake.  Jeg stoppet opp og ventet, så vi kunne ta en prat.  Det tok sin tid. “Sparebøssa” likte nok ikke myntene hennes, for den spyttet en eller flere av dem ut igjen så fort hun puttet de ned i sprekken. . Men hun ga ikke opp, hun sto utortørnet å puttet mynten på igjen, gang etter gang mens køen ved kassa økte, og den unge ekspeditøren bak kassa så mer og mer utålmodig  ut.  Jeg lo. Mang en gang hadde vi snakket om slike “gamle damer” med småpenger – og jeg vet at hvis hun, “Kremen” hadde kommet bak en sånn i kassakø da hun var på det travleste, ja da hadde ikke hun vært så tålmodig, og hun hadde laget en morsom historie om hvor sen den gamle damen hadde vært og så hadde vi ledd godt.

Jeg husker at en gang hun skildret en slik historie, sa at akkurat sånn skulle hun bli når hun ble pensjonist, bare for å irritere folk. Og så lanserte hun en teori om at de gamle, trege menneskene i køer som teller småpenger, eller har pungen nede i portemoneen, nede i håndvesken, nede i handlenettet, nede i trillebaggen ikke er så susete og rare som vi tror. De bare gjør det for å irritere oss, og så har de hemmelige møter hvor de møtes og forteller historiene sine om hvor sinte, irriterte og utålmodige betjeningen eller andre kunder hadde blitt. 

Jeg lo for meg selv.  Hun var tydeligvis ute og moret seg.  Der datt krykken hennes i gulvet (Når begynte hun med krykke?) Hun bøyde seg langsomt,. Tok opp krykka. Satte den fra seg mot kassa. Så et par sekunder avventende på den før hun fortsatte med å tørke kronestykker og putte de gang på gang i “sparebøssa”- Jeg lurte litt   på om jeg skulle gå langsomt bort til kassa, putte på en av mine kroner, eller en femmer og “hjelpe” denne stakkars gamle damen, men tilslutt sluttet “sparebøssa å spytte ut myntene hennes, og hun og krykka kom haltende i min retning. 

“Nei, nå er du blitt gammel.” sa jeg med et smil, og hun lysnet opp og nikket mens hun smilte fornøyd.  Så fikk vi oss en god prat, og jeg fikk en forklaring på krykka, som nok snart ville bli parkert innerst i skapet igjen.

Når jeg blir gammel, skal jeg bli en slik gammel dame jeg og.  Nå vet jeg at de bare gjør det for å irritere oss som tror verden forgår om vi ikke får betalt varene våre på sekundet.

 

Syrinen blomstrer

Syrinen blomstrer og jeg kjenner den deilige søte lukta helt opp på terrassen. Prydepletreet strekker seg over leveggen, og jeg kan se at de første rosa blomstene har begynt å titte frem.  Det er en deilig sommerkveld. Det er helt i starten av juni, og vi har forhåpentligvis mange, mange slike kvelder foran oss. Jeg har trukket ut på terrassen i kveld. Den gamle kurvstolen på trammen er byttet mot pallesofaen her ute. Da kan jeg strekke ryggen litt og.  Ligge der i den kjølige kveldslufta og la tankene vandre…

Fire deilige ubrukte fridager ligger foran meg. Helt uventet fik jeg en ekstra fridag på mandag.  Tenk fire dager sammenhengende fri. En liten ferie, nesten.  Deilig. Og jeg trenger det så utrolig mye akkurat nå.  Vet jeg er sliten, og amper. Utålmodig. spydig sur og sliten. 
Men nå kan jeg lade batteriene i hele fire dager. Kanskje få litt kvalitetstid sammen med Gamle Gubben Grå. Du hvor vi kunne trenge det.  Han ser litt for mye av den sure kjerringa. Når så han meg silende og glad sist.?

 

Det kom et brev i posten…

Det lå et brev på skjenken i spisestuen da jeg sto opp i dag. Det hadde sikkert ligget der i går og, men jeg hadde ikke sett det. Navnet og adressen min var håndskrevet, men det hadde logoen til Norsk Forskningsinstitutt. Undrende åpnet jeg konvolutten…

Det var en forespørsel fra forskere med informasjon om at de drev forskning på uventet spebarns død og uventet fosterdød.  Prisverdig forskning, og de ville opplyse om reservasjonsretten vi som foreldre hadde om at vi kunne nekte at det ble forsket på materiale fra våre døde små.  
Nå vet jeg hvilke tanker som surrer rundt i hodet mitt resten av dagen  (i tillegg til alt mulig annet)
Jeg har ingen ting i mot forskning.
Jeg har ingen ting i mot at de forsker på materiale fra mine døde barn.
Men…
Tiril døde i krybbedød i januar 1994. Det er 22 år siden. Hun ville muligens vært,  mor, bartender, bussjåfør, sykepleier eler student nå….
Anders Døde i uventet fosterdød i oktober 2002.  Det er 13 og et halvt år siden. Han skulle snart være ferdig med første året på ungdomsskolen, spilt fotball, vært speider, hatt kviser og smelt med dører..
Finnes det fremdeles små, kanskje mikroskopiske biter av dem her i verden.? 
Savnet og sorgen ble på en måte vekket litt til live

Ikke rart jeg blir sliten….

Ofte når jeg kommer fra jobb er jeg mer enn sliten, og det hender oftere og oftere at det blir lite med husarbeid og at jeg bare blir liggende nærmest komatøs under pelspleddet på sofaen.  I dag fikk jeg den ideen at det muligens kunne ha en sammenheng med at jeg har let for å engasjere, og la meg engasjere i alt som skjer.

I dag for eksempel. Dagvakt i hvitt og av den grunn dagen i grunn fullsatt med pasientbehandling. Greit det, det er det jeg er betalt for, og selv  om pasientenes ve og vel opptar meg, så er det jobben min – og engasjementet jo derfor påkrevd og helt selvfølgelig, og det er ikke det engasjementet som tar krefter, God pasientbehandling gir meg i de fleste tilfeller krefter. Det er godt å kunne hjelpe andre.

Men tilbake til dagen i dag, og glem pasientene.
Da jeg tittet på dagsprogrammet for å se hvilken modalitet jeg skulle arbeide på i dag, la jeg merke til at vi i grunn var litt få på jobb. Ingen sto oppført som syke, men to hadde permisjon.  To vitale funksjoner var ikke dekket, eller veldig dårlig bemannet, og en funksjon var dårligere bemannet enn ledelsen hadde skissert for meg tidligere i uka. Så mens jeg gikk for å arbeide, grunnet jeg litt over hvorfor vi var så få. hvorfor to hadde permisjon, hvor mue som var forsøkt for å få inn vikarer på de mest utsatte funksjonene…
På vei til min plass for dagen så jeg en leder som diskuterte med en ansatt i korridoren. Jeg merket meg at jeg ikke syntes den samtalen burde vært tatt der, og at jeg skulle nevne det for lederen ved anledning…
Litt utpå dagen fikk jeg rede på at en av lederne langt, langt oppe i hierarkiet vurderte hvorvidt den maskinen vår som er ødelagt måtte erstattes nå, eller om det kunne vente til årsskiftet 2016 / 2017.  Noe som selvsagt er totalt uhørt, og jeg begynte å fundere på hvem jeg skulle øve press på for at det skulle bli tatt rett beslutning i den saken.  Og hvordan det var mest hensiktsmessig å øve det presset….

Det var nok av tanker som svirret i hodet mitt, og enda var det ikke lunsj.  Og mens tankene svirret i bakgrunn, undersøkte jeg pasienter, rettledet student, og svarte på alle studentens og pasientenes spørsmål.

I lunsjen måtte jeg ta noen telefoner i forbindelse med lønnsforhandlingene som så smått er i gang, og som virkelig engasjerer og surrer i bakhodet hele tiden, Første krav skal utarbeides i løpet av helga, og strategi og argumentasjon må finpusses.  Samtidig overvar jeg at en kollega ble satt i krysspress mellom to ledere som ga motstridende beskjeder.  Ikke greit. 
Så var lunsjen over og det var på tide med mer pasientbehandling,  og hodet hadde i grunn nok med å være til stede i det arbeidet, samtidig som alle andre utfordringer og tanker svirret i bakgrunn.
På slutten av dagen oppdaget jeg at det ikke var satt opp bakvakt til han som skulle ha sin første helgevakt alene.  (Det skyldtes  en misforståelse, )
Løsningen på det var enkel, jeg tok på meg bakvaktene, så var det problemet løst, og jeg slapp å bruke energi på å fundere på om noen ble påtvunget en bakvakt de ikke ønsket, bare fordi de ikke klarte å si nei.

Det var i bilen hjem, mens jeg drev å tenkte på argumentene til lønnsforhandlingene, og argumenter for å fremskynde kjøpet av den maskinen at tanken slo meg, kanskje det var alt engasjementet som gjorde meg sliten?
Tanken forsvant fort. Første krav må være ferdig utarbeidet innen søndag kveld, jeg har vakt og bakvakt hele helga,  Må og få lest papirene til torsdagens kommunestyremøte før mandag kveld da vi skal ha forberedende møte i SOL, Spesielt viktig denne gangen, siden det er jeg som skal møte i kommunestyret. Samtidig burde jeg prøve å få lest meg opp på kommunereformen, jeg har jo takket ja til å delta i en paneldebatt om temaet på et stort folkemøte på onsdag.

 

 

17. mai er vi så glad i….

Sto opp litt før 7 etter en urolig natt. Det hender det er både urolig søvn og tilløp til snorking fra Gamle Gubben Grå – og i natt var en slik natt. Klokka 07.00 vite seg å være litt i seneste laget. For da jeg ringte Datteren og sa at jeg var våken hadde hun alt bestilt taxi. Fikk litt dårlig samvittighet selv om hun hadde sendt følgende SMS: “Håper du sover godt og lenge, jeg ordner meg skyss. Ha en fin 17.mai – og hils familyn fra meg”  

Vel, siden jeg slapp ut å kjøre, så tok jeg en kjapp kopp te, og så satte jeg i gang med å bake fucacia. Litt angstfylt prosjegt. Ingen baker så luftig og god fucacia som Lillesøster, og i dag hadde jeg tenkt å bake fucacia til familieselskapet i ettermiddag. Til et selskap hvor selveste Lillesøster ville være til stede og bedømme fucacia. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å la henne bake fucaciaen, men siden hun raskt tilbød seg å bake Pavlova, og hun er rimelig flink til det og, så  fikk jeg forsøke meg på fucaviaen selv.

Jeg rakk å bake ut to fucacia og drev og lette etter maldonsaltet jeg skulle ha på toppen. Klokka var snart 08.30, og jeg var ved friskt not, da telefonen ringte. Det var Yngste Sønn. Han som er russ. Han ar ferdig med russefrokosten og siden han og kammeratene er traske.russ. (russ uten russebil) lurte han på om jeg kunne hente dem.  Selvsagt kunne jeg det. Så Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn fikk beskjed om å steke fucaciaene mens jeg kjørte russ.

Så dro jeg opp til hotellet der russefrokosten er. Det samme hotellet der Datteren jobber, og som jeg slapp å kjøre Datteren til for en halv times tid siden, men nå var jeg plutselig her alikevel. Fikk med meg to russegutter. Han som ikke er min skulle kjøres til leiligheten sin i sentrum. Han som er min skulle så kjøres hjem for å hente noe før han så skulle kjøres tilbake til kammeraten i sentrum. Det var snart tid for barnetoget – hvor russen deltar.  Så etter litt frem og tilbakekjøring, med omveier for å unngå tog på vei til det store barnetoget var jeg i sentrum en drøy halvtime før jeg hadde tenkt å dra til sentrum.

Jeg ringte hjem og ba Eldste Sønn, som hadde kunngjort at han ikke gadd å dra til sentrum for å se barnetoget, om å ta ansvar for Fucaciaene, som de i følge Yngste Sønn ikke hadde begynt med da han løp inn og ut av huset. Videre ba jeg Eldste Sønn si til Gamle Gubben Grå at han fikk møte meg i byen der vi pleier å stå og se barnetoget. Familien har hatt fast plass i over 25 år..  Så duket de opp alle sammen, Store Søster med barn,, svigersønn og barnebarn. Yngste Søster med mann og barn og til slutt Gamle Gubben Grå.

Etter barnetoget tok Gamle Gubben Grå og jeg oss tid til lunsj på en av byens spisesteder, og vandret litt rundt i folkemengden før vi dro hjem for å hente Eldste Sønn som hadde kunngjort at han ville til byen å se på Russetoget. 

Den timen vi var hjemme dampet jeg asparges, lagde salat, høvlet opp store mengder parmesan og Gamle Gubben Grå la Garpachio skivene forsiktig opp på fat.

Så var det ned til sentrum igjen. Fikk med oss russetog og russetale og fikk med oss Yngste Sønn hjem. Hjemme ble bilen lastet full med god mat og gaver, og så dro vi til Mamma og Pappa for å feire Mammas 80 års dag, som er i dag. 
Litt stress, men mye kos når 4 generasjoner samles til feiring på slutten av en dag hvor mange allerede er ganske slitne før familieselskapet begynner.  Men det ble en hyggelig kveld, og  jubilanten så ut til å stortrives, 

Rundt 21 begynte det så smått og småregne, og siden vi satt ute var det i grunn på tide å ta kvelden. Noe sikkert minstemann på snart ett, to russ og en korpsspiller syntes var godt.  Det tror jeg jubilanten og mann også syntes og i grunn resten av selskapet også.

En fin dag er over – sliten men fornøyd kryper jeg snart til køys.