Inkluderende arbeidsliv, er en fin ting.  Alle, tross handicap eller andre utfordringer har sin plass i samfunnsmaskineriet. Alle kan bidra med noe, og jeg tror at de aller aller fleste også ønsker å delta. Selvsagt fins det noen latsabber og unnasluntrere som helst kun vil surfe på velferdssamfunnets bølge, men de er i mindretall.

Jeg tror og at hvis man anstrenger seg litt og leter finner man meningsfulle arbeidsoppgaver for de fleste.  Det er ikke snakk om å lage tilrettelagte plasser slik at man skaper “liksom arbeidsplasser”, men hvordan man kan tilrettelegge slik at det enkelte individ kan gjøre sin oppgave på best mulig måte. Det er jo det tilrettelegging handler om, ikke sant?

Derfor blir jeg så utrolig lei meg når jeg leser om en blind dansk mann som får testet arbeidsevnen sin med å gå i parken og plukke søppel. En blind mann som skal gå å plukke opp det søppelet han ikke ser, og få bevist at han ikke klarer arbeidet hvis det er søppel han overser. 

Molboland. 

Vi vet det alle sammen. Det er Blårussen, økonomene , som i bunn og grunn styrer bedriftene, kommunene, landet, verden – og ikke minst livene våre.

Det er klart at menneskene, pappaguttene, som innehar disse viktige stillingene ikke kan ta seg tid til trivielle sysler som barnepass og bleieskift.  Nei pappaperm er for menn med fotformsko, myke menn, tøffelhelter og ikke de viktige guttene i gutteklubben grei.  Nei i den gjengen slår man hverandre karslig på skuldra og gir hverandre bonus hvis man dropper pappapermen.  Det gir de rette signalene, du er tøff, du er kul, du er en av oss. Du prioriterer karrieren og Gutteklubben Grei  og ikke unger, kjerring og familieliv. Du er en av samfunnets virkelige helter. Nei pappaperm og ungepass er for personer med mindre viktige jobber, som leger, statsråder og kronprinsen.

Selvsagt har dere viktige jobber , dere Blårussen i offentlig sektor. Hvis dere ikke var der, hvem skulle da regne ut at det trengs 2,0 førskolelærer til å se etter 85 unger eller hva nå brøken er i disse dager.  Hvem skulle lage exellark og tabeller som viser oss i pleie og omsorg at selvsagt er det forsvarlig at 0,9 pleier kan ta seg av 9 pasienter på dagtid og 43 på natt. Når vi som ikke har så mye vett og forstand som dere påstår at det må være noe galt med regnearkene. At det er umulig, vi rekker ikke å gi den omsorgen vi skal. Hvem skulle da svare at vi bare kunne løpe litt raskere og vise oss skjemaer hvor dere har plottet inn at hvis vi holder en fart på 165 skritt i sekundet og dropper all unødvendig småprat med pasienten går dette helt greit. Da har dere også lagt inn et 2 minutters dobesøk annenhver vakt.

Ja, hva skulle vi gjort hvis viktige mennesker som dere tok pappapermisjon? Vi kunne risikere at dere ville oppdage at selv om en gjennomsnittlig baby trenger 3 minutters rolig sang før den sovner, kan det hende at du må vandre hvileløs rundt 5 timer en lang natt før poden sovner, at selv om en gjennomsnittlig baby bruker 6 bleier i døgnet, så kan det være at en 20 bleiers pakke ikke holder hele week-enden..  Kort sagt, at teori ikke alltid stemmer overens med praksis.

Og dere virkelig store Finansgutta. Dere som kanskje ikke hadde de beste karakterene, men de rette eksamenene og ikke minst de rette bekjentskapene.  Dere som er medlem i den virkelige viktige Gutteklubben Grei, dere i det private næringsliv.  Selvsagt er dere alt for uunnværlige på jobb til at dere kan ta dere tid til å ha permisjon bare fordi dere har fått en unge eller to. Jeg skjønner da det.  Hvordan ville det se ut på CVn?  Ville man få mulighet til å ta et steg til på karrierestigen hvis man rota rundt i heimen med tåteflasker og gulpekluter? Selvsagt ville du ikke det.

Så når du når ditt Nirvana, en kald plass på Vår Frelsers, og presten og styrelederen sier noen pene ord og hele Gutteklubben Greier er der i svarte Armani dresser mens de forsøker å snakke diskre i mobilen under jordpåkastelsen, fordi de selvsagt egentlig ikke har tid til å hefte seg med en bisettelse, men samtidig må være til stede fordi ALLE er der, og hvordan ville det se ut på CVn om de ikke… Ja du vet… Når han som ikke tok seg tid til pappaperm, ungenes fødselsdag og ikke en gang var med på fødselen smiler bredest av de alle fordi han nettopp har fått beskjed om at han kan flytte inn på ditt kontor, overta din kundeportefølje allerede i ettermiddag Når x-kone 1 og x-kone 2 har tørket vekk tårene i øyekrokene, og din  nåværende flamme har sjekket  om hun er nevnt i testamentet, 

For ved graven vil de også stå, de tre barna, to ved siden av x-kone 1 og han lille poden ved siden av x-kone 2.  Disse tre vil stå stille med ekte tårer på kinnene og være bunnløs fortvilet. Fordi for disse tre har Pappa, den viktigste personen i verden blitt revet bort fra dem.  Han de skulle sparke fotball med, han som løftet dem høyt, høyt opp i lufta og svingte de rundt, han som var den de skulle komme til med gleder og sorger  i barndom og ungdom. Han som ingen, ingen kan erstatte. 

Er du fornøyd da, er du sikker på at det var riktig å velge vekk noen få uker pappaperm med disse tre som aldri vil svikte deg, alltid vil elske deg  ?

Jeg har aldri klart helt å engasjere meg i alle konfliktene i Midtøsten.  Hvem som er helter og hvem som er skurker er ikke helt lett å se.  Det eneste som er sikkert er at en hel del, ufattelig mange, mennesker som deg og meg lider, blir skadet og drept på grunn av en konflikt som i grunn er så gammel at ingen vet helt hvorfor den startet. 

Mitt råd har alltid vært;; Slipp ut alle som ønsker fred, bygg en stor mur rundt alle de som ønsker å fortsette krigen, la de krige til det blir stilt og alle er døde. Slipp så inn de som ønsket fred og la de starte på nytt og bygge opp samfunnet.  Enkelt, naivt og lettvint.  Og selv jeg har forstått at så lett er det ikke.

Men her en dag kom jeg over en artikkel i Aftenposten som presenterte de som avgjør krigens gang.  De sterke lederskikkelsene på begge sider som er med på å styre hva som skjer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Benjamin Netanyahu 64 år Født i Tel Aviv, men tilbragte mye av ungdomstiden og tidlig voksen alder i USA hvor han gikk både High School og studerte ved Harvard Universet. Faren var historikker. Og han må ha kommet fra en fin familie  og sikkert hatt en grei økonomi.  Han har vært gift tre ganger.  Statsminister i Israel

.

Avigdor Lieberman 56 år. Opprinnelig fra Moldovia  Familiens hans emigrerte til Israel da Lieberman var 20 år. Han startet partiet Yisrael Beiteinu som kun består av jødiske innvandrere fra det tidligere Sovjetunionen.. Er nå utenriksminister i Israel

Natfali Bennett 42 år gammel, Født i Israel av amerikanske innvandrere (jøder).  Har en økomnomisk bakgrunn og har drevet flere firmaer han har solgt med god fortjeneste.  Israelsøkonomiminister

Er disse tre mennene de snille eller de slemme guttene?

Eller hva med disse?

Aliza Lipkin

To israelske bloggere som mener at krigen er frustrerende for israelske soldater som heller ville gjort noe annet enn å krige, og de anbefaller Hamas ting de kan gjøre i stedet for å skyte raketter som å bake kaker eller ta dansetimer. 

Hvis vi slipper slike kvinner til, kvinner som er lei av krig og teror. Overgrep og hat. Kanskje vi da vil oppnå fred i verden urolige hjørne. Jeg mener det er verdt et forsøk….

Statoils verdi har siden nyttår steget med 35% leser jeg i Aftenposten. Det er en verdistigning på svimlende 155 milliarder kroner. Denne verdistigningen skyldes i all hovedsak krig og uro, blant annet i Syria

Norge har ikke råd til å ta inn de Syriske flyktningene som trenger vår hjelp mest, skadde og traumatiserte barn og voksne.  Norge vil prioritere å ta inn de det hadde vært enklest å  hjelpe i Syrias naboland.  Vi har ikke ressurser til å ta oss av de svakeste, de som trenger langvarig oppfylling av helsepersonell eller i seg selv er ressurssvake.  Bare de sterkeste, friskeste og mest selvgående skal få komme til oss.  Staten har ikke råd til annet.

Norges statlige oljeselskap tjener 155 milliarder på krig og elendighet.  Summen tilsvarer 155 millioner pr syrisk kvoteflyktning vi tar inn i landet. 

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Dette beviser atpenger er viktigere enn menneskeliv for den norske stat.  Hvorfor er jeg ikke overrasket?

Da jeg vokste opp hadde jeg en kjærlig mor som ville mitt aller beste.  Ja, det vil hun sikkert fremdeles, men det er liksom ikke poenget i dag.  Hun ønsket som alle andre mødre at ikke noe galt skulle skje, og ønsket til enhver tid å ha kontroll på hvor jeg var.  Spesielt i de hektiske ungdomsårene satte jeg ikke alltid like pris på det, for å si det mildt…  Tror ord som “kontroll-freak” ble oftere brukt enn at jeg så på det som en kjærlig handling fra en god og omtenksom mor.

Hun lå våken mang en lørdagsnatt mens jeg kjørte distriktet rundt i min lille bil. “Nachspiel på Brandbu? Inge problem, jeg kjører.”   “Om jeg kan kjøre deg hjem? Klart det, Krødsherad er bare en liten svipptur unna. Jeg skal jo til Sokna allikevel.”.. Engstelig for bilkjøring, for fulle ungdom, for soving bak rattet lå hun lys våken i senga og ventet på meg mens natta ble til morgen.  Noen ganger møtte jeg henne på ei busslomme vinkende og kavende med armene uten at jeg fikk så lyst til å stoppe av den grunn… Dette var på 80 tallet.  Lenge før mobiltelefonen var oppfunnet.  

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

På dagtid og på kveldstid hadde hun det lettere. Da kunne hun ringe rundt til foreldrene til vennene mine, potensielle kjærester og ande mulige kilder for å lokalisere meg. Og det skal hun ha, hun var svært oppfinnsom og flink til å gjette seg til hvor jeg var.  Det er mange ganger jeg ble svært overrasket for å høre at min mor var i telefonen. ..og det hendte nok at jeg ble både flau og forbanna…

Skulle vi kjøre å være lenge borte, måtte jeg alltid ringe Mamma når jeg var kommet trygt frem. Til hyttetur på Glenna, til Hallingmarken og andre festlige steder hvor Mamma og telefon hjem ofte var det absolutt siste jeg tenkte på.  Jeg er sikker på at Mamma hadde hatt langt færre gråe hår hvis jeg hadde hatt mobiltelefon den gang, og hun til enhver tid kunne få tak i meg.  Jeg tror og at hvis teknikken var kommet så langt at hun kunne montere GPS søk på meg hadde hun vurdert det slik at hun til en hver tid hadde hatt full kontroll..

Men når jeg hører på nyhetene denne uka at: foreldre syr sporings- og avlyttingsutstyr i barnas klær, skolesekker, leker og kosebamser., synes jeg verden er blitt rav ruskende gal.  Det ville ikke en gang min mor ha funnet på!!! 

Ideen til First House og andre såkalte kommunikasjonsbyråer er å skyve makt i retning av de kundene som har råd til å betale for slikmaktforskyvning.  Er ikke slik maktforskyvning en fare for det demokratiet vi alle er så stolte av å tilhøre? 

Hvis en investor betalte en politiker for å fremme hans interesser i en politisk sak, kalles det korrupsjon.  Det er ikke bra – og ikke lov.  Korrupte politikere vil vi ikke ha.   Hvis en investor betaler First House; en del x-statsråder,  og andre politikere og andre på innbytterbenken, for at disse skal øke innflytelse på politiske beslutninger gjennom sine kanaler og kontakter, så er det plutselig helt greit?

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Media slo stort opp i går at forskerne har forsket på organer, vevsprøver etc fra døde spebarn uten å ha innhentet tillatelse fra foreldrene. Jeg ser at det er etiske aspekter ved en slik praksis, men må si at jeg stiller meg uforstående til en del av “snørr og tårer”  artiklene om temaet. 

Jeg har selv mistet to barn. Ei vakker lita tulle døde brått og uventet 4 uker gammel i krybbedød, og lille-bror kom sovende til verden uten at noen kunne forklare meg hvorfor han var død.  Plutselig fosterdød ble konklusjonen.  Men forskerne vet svært lite om hvorfor noen spebarn og fostre bare plutselig stanser å puste.  Forskerne ønsker gjerne å finne svar på dette spørsmålet.  Jeg ønsker svar på hvorfor barna mine døde.  Men enda viktigere for meg enn at jeg får svar, er at andre skal kunne slippe å gå igjennom mine traumer.  

Hvorvidt mine barn ble bisatt uten alle vevsprøvene og organene intakt, vet jeg ikke.  Men jeg håper at de som obduserte mine barn har tatt de prøver og det de trenger for  kanskje en gang å komme nærmere gåten på hvorfor mine to skjønne barn, og mange, mange med dem, bare har sovnet stille inn.  Kan prøver fra mine barn bidra til at forskerne kommer bare litt nærmere gåten, kanskje klarer å unngå at ett annet barn sovner stille inn, ja da føler jeg at mine to ikke har dødd helt forgjeves.  For meg er det en trøst i sorgen at deres korte liv dog alikevell kanskje kan være med på å gjøre en forskjell.