Sitter her med tekopp, frokost og tastatur slik jeg pleier åcstarte morgnene. Var våken litt over 5, men klarte å sovne igjen, hørte Yngste Sønn dra på jobb litt over 6, sov videre og sov til klokka nesten var 8. Trengte det vel.
Paa reise har vært på Dovre og Dovrefjell. Du vet det norskeste av det norske. Selve grunnfjellet. Evig og tro til Dovre falller! Var det ikke det Eidsvollmennene sa?
GGG hadde sin egen versjon av det mottoet. Vi skal være sammen til Dovre faller, sa GGG til meg sommeren 1990. Vi var unge og nyforelska. Jeg syntes det der med Dovre faller var litt vel pompøst. Spesielt fra en fyr som liksom ikke virket som noen stor romantiker. Jeg kunne ikke love noe solid fjell tilbake. Pragmatikeren i meg hadde problemer med å love for evigheten.
Dovre består. Men vi klarte å holde løftet vi ga hverandre noen år senere. Vi holdt sammen i gode og onde dager, til døden skillte oss ad. Ikke dårlig det heller.
Mulig dette var et rart innlegg å skrive inspirert av et innlegg om en fjelltur. Men Dovre og Dovrefjell…. Det får meg alltid til å tenke på løftet til den unge, forelskede GGG. I løpet av årene som har gått fra løftet ble gitt kjørte vi over Dovrefjell flere ganger. Vi sjekka alltid soliditeten på fjellet, og konkluderte med at Det holder en stund til…Dovrefjell ble på mange måter vårt fjell.
