Jeg var på vei inn på Kiwi i dag morges. Da jeg krysset den parkeringslomma, den nærmest inngangsdøra, kom det en bil som utålmodig måtte vente på at jeg fikk labbet forbi. “Tulling” tenkte jeg. “Klokka er ikke 8 ennå. Hele plassen er full av ledige parkeringsplasser. Men du må selvsagt ha den nærmest døra.”. Det demret at det ikke er så lenge siden jeg ville valgt på samme måten.
Vel, jeg labbet videre mot inngangsdøra. En utålmodig tulling fikk ikke denne kjerringa til å løfte beina no raskere. Kanskje heller tvert i mot. Vrang har jeg fremdeles energi nok til å være. Tullingen parkerte, tutet en liten tut og vinket som en gal. Døra spratt opp og ut spratt Rolf.
“Så trøtt du ser ut!” så Rolf. “Ser ut som om du bare vil tilbake til senga og sove.” Jeg ga han rett i det. Jeg var utrolig trøtt. Jeg er utrolig trøtt – Nesten hele tiden.
Rolf er en fin fyr. Vi har kjent hverandre siden tidlig i ungdomsårene. Vi treffes ikke så ofte, men når vi tilfeldig støter på hverandre skravler vi begge som besatt. Og som så mange andre ganger før sa jeg til Gamle Gubben Grå da han kom hjem; jeg har så lyst til å be Rolf på middag en dag. Jeg tror han er litt ensom. Det var godt å skravle litt med Rolf. Fin start på dagen.
Jeg rakk frokost og en kjapp titt i avisen før jeg flata ut på sofaen. Rolf hadde helt rett. Jeg var utrolig trøtt.
I 2 og en halv time lå jeg nærmest komatøs på sofaen før jeg tok meg hardt sammen og kom meg i dusjen. Jeg skulle på Dialogsamtale 2 med arbeidsgiver, NAV og fastlege i dag.
Mange arbeidstakere gruer seg til Dialogmøter. De er redd for ikke å bli trodd. Redd for å bli presset til å arbeide mer enn de selv mener er mulig.
Mange arbeidstakere er sykemeldte på grunn av konflikt med en leder eller kollega. De liker ikke å møte lederen hos NAV. Er det et anstrengt forhold fra før, blir det sjelden bedre på et slikt møte. Man kan rydde opp. Sette kjøreregler. Få til en avtale. Men fiender blir sjelden perlevenner, og den gamle konflikten vil være med som et bakteppe.
Mange arbeidstakere ønsker seg tilbake på jobb, men arbeidsgiver finner ikke mulighet til selv den enkleste tilrettelegging. Noen arbeidstakere har skyhøye forventninger til hva arbeidsgiver kan tilrettelegge.
Som tillitsvalgt har jeg vært med på flere dialogsamtaler. Men det er noe annet når det er meg det gjelder. Så ja, jeg var litt nervøs i forkant. Jeg hadde selvsagt ikke trengt å uroe meg. Møtet gikk bra. Dama fra NAV forsto at arbeidsgiver og jeg samarbeidet bra. Hun forsto at jeg gjerne vil arbeide mer, men at det akkurat nå er umulig. Jeg er for sliten. Hele møtet var over på en drøy halvtime.
Ruslet en liten runde i byen. Kjøpte en is på Kikens Bymisjon og koste meg i sola på torget. Men etter en time i byen dro jeg hjem og ramla ned i kurvstolen på trammen. Fremdeles sliten.
Ta deg en is til 🙂 Hjelper på det meste 🙂
har vært gjennom det møtet jeg også,men jeg hadde med legen min som mente jeg skulle uføretrygdes,noe annet var ingen alternativer,nav hørte på ham og jeg fikk 100 % uføretrygd bare 48 år gammel,i dag er jeg glad for det for denne kroppen lever sitt eget liv,da er det best å være fri til å ta vare på den når det trengs,det håper jeg du greier med din kropp også,
Jeg hadde ingen problemer med møtet. Håper jo jeg kan komme tilbake fullt. Men det er nok en stund til… Har bestemt meg for å ta hensyn til helsa mi denne gangen, og ikke presse meg tilbake fordi verden selvsagt ikke går rundt uten meg…
Svigersønn var på sånt møte også med NAV og lege og arbeidsgiver. NAV må følge det politikerne og toppledelsen har bestemt, så derfor slike møter, selv om ihvertfall han ikke kan jobbe i det hele tatt. Han er drittlei av å være hjemme og gjøre ingenting. Det var ikke noen problemer for ham heller hos NAV. Det er høyst fysisk, så MR-bildene er talende nok ( hehe, nei ..det er ikke på dine kanter)
Forstår godt hvorfor man har slike møter. Som regel går de jo helt greit for oss som ER syke. Men de som mest har vondt i viljen kan føle det anderledes