Jeg tok meg en tur oppover i Ådalen i går. Nei, ikke til Nes denne gangen, selv om jeg sikkert ville bli tatt godt i mot. Denne gangen gikk turen til andre siden av fjorden. Vestsida Ådalen, og helt inn til Viker. Jeg hadde planer om å finne Olsviken.Et gammelt sykehjem kommunen la ned på 90-tallet. Og som Sognefaret minnet meg på i en kommentar til Dette  innlegget

Sognafaret var der nylig og tok bilder dere kan se på hennes blogg. Trykk på linken. Det er et slikt sted som trigger min interesse for foto såvell som historie.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I Sognafarets innlegg står det at Olsviken opprinnelig ble gitt i gave til Viker sogn, derfor trodde jeg det lå helt inne i Viker og dro dit. Viker sogn er nok større enn jeg tenkte. For ved å studere litt kart og refferanser fant jeg ut at jeg hadde kjørt ei drøy mil for langt.  Men Viker kirke er heller ikke et feil sted å dra for fotografering og historie.

Jeg har snart vært inne i alle kirkene i Ringerike. Jeg har igjen Viker, Nes og Srrømsoddbygda. Jeg hadde ikke tenkt meg inn i går da. Sjelden åpen kirke en fredag i september.

Det har vært kirke på stedet lenge. Dagens kirke er bygd på 1690-tallet, og erstattet da en gammel, liten trekirke, som er omtalt som gammel og ute av bruk på slutten av 1500-tallet. Man vet dog at den var i bruk tidligere på 1600-tallet før den “nye” kirken ble bygd.

Jeg tok noen bilder. Brune trekirker gjør seg på høstbilder, og så begynte jeg å konsentrerr meg om gravminnene. Det var en velstelt og fin kirkegård.

Det som fenger interessen min på kirkegårder er gjerne de gamle gravstøttene. De som  skiller seg ut på et vis, og på den relativt lille kirkegården på Viker var det mange av de. Gravminner forteller ofte historie.

Denne for eksempel. Gravminne over Andreas Engebråten. Jeg merket meg at han døde i juni 1940, at han var 22 år, en ung alder å dø i, og at det var hugget inn FRED nederst på støtta. Kunne det ha noe med krigen å gjøre?

Jeg googlet litt da jeg kom hjem. Jeg fant dette i Våre falne:

Var med i kampene i 1940. Tålte ikke den sterke påkjenning, ble syk under felttoget og døde 4. juni 1940.

En av krigens offre altså.

Jeg merket meg et stort, ruvende jernkors og gikk bort til det. Her ligger nok en av bygdas store menn tenkte jeg, og ble overrasket da jeg så at det var gravminne over en kvinne.

Maren Johanne Skougstad født Huus født den 26. april 1797. Gift den 30. september 1826 med lensmann Skougstad. Død den 29. november 1840.

Jeg har sett at pikenavn, altså navn før gift, har stått på gravminner, men kan ikke huske å ha sett at både bryllusdato og navn og stilling til ektemann har vært ført på gravminnet.

Når jeg prøver å søke opp mer om Maren Johanne finner jeg at gravminne er nevnt i omtslen av kirken og kirkegården i Norske kirker. Der står det at jernkorset er støpt på Bærum verk. Jeg finner og ut at jeg ikke hadde øynene helt med meg. På baksiden av korset skal det være innskrift over to barn, Ole Gabriel og Peter Andreas.

Jeg søker litt mer. Finner at de to guttene døde som babyer. Ole Gabriel ser jeg at rakk å bli døpt. Hun fikk totalt 7 barn. Den yngste, Maren Johanne (oppkalt etter sin mor) ble født 29. november 1840, samme dag som moren døde. Så da er det naturlig å anta at Maren Johanne døde i forbindelse med fødselen.

Det neste gravminne er dette som liksom sto for seg selv på nordsiden av kirkegården, på den andre siden enn de fleste andre gravene. Flott gravminne, men litt rar plassering, helt ved kirkegårdsmuren.

I gamle dager var plasseringen av et gravsted på kirkegården alt annet enn tilfeldig. Plasseringen reflektert avdødes sosiale status, kjønn og moralske verdighet i samfunnet. Dette hierarkiet sto særlig sterkt fra middelalderen og frem til begynnelsen av 1800-tallet. Ytterst ved kirkegårdsmuren var forbeholdt de aller fattigste.

De aller fattigste ådølingene hadde vel ikke råd til jernkors og gjerde rundt gravfeltet?  For det er jo et flott gravminne, eller var en gang.

Gravene på nordsiden av en kirke lå i skyggen av kirkebygget og ble assosiert med mørke, kulde og det onde. Her ble kvinner tradisjonelt gravlagt i middelalderen, og det var også her fattige, fremmede eller mindre ansette personer havnet. Jeg ble virkelig nysgjerrig på dette gravminne

Thore G. Elsrud 1799 til 1890 og Hustru Gjertrud Olsdatter 1806 til 1889. og med tilleggs innskripsjonen Velsignet være eders minne.

To mennesker som døde 91 og 83 år gamle. Relativt høy alder på slutten av 1800-tallet. I det minste for Thore. 91 år gammel og forvist til et hvilested ved kirkegårdsmuren på nordsiden av kirken.

Jeg googler og leser mye om Elsrudslekta, den er stor. Jeg finner ikke ut noe om hvorfor gravminne er plassert slik det er. Kanskje et dry bare tilfeldig. Hvis noen av leserne mine vet er jeg glad for en kommentar i kommentarfeltet.

Jeg skulle egentlig finne Olsviken, men brukte litt tid på Viker kirkegård og hadde en avtsle med Edvard  så det får bli en annen gang.