Kjenner du at det stilles store krav til deg? Mye du MÅ eller BURDE gjøre?

Det er Mallemey som stiller spørsmålet i sitt siste innlegg. Jeg svarer et helt klart og tydelig JA! Det stilles store krav til meg, langt større krav enn jeg har helse til å levere på til tider.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så kommer mitt neste spørsmål: Hvem er det som stiller de største kravene til deg?

fortsetter Mallemey, og skal ha det til at det er jeg selv som setter de kravene. At det er jeg selv som skaper omgivelsenes forventninger til hva jeg klarer. Jeg er delvis enig, men bare delvis.

Jeg var i mange år Kjerringa som fiksa alt. Eller selvsagt ikke alt. Men jeg hadde i det minste stor arbeidskapasitet, tok mange ledige vakter, hadde et ord med i laget der beslutninger ble tatt, satt i arbeidsgrupper og fikk til stadighet nye utfordringer å bryne meg på. Det var et hektisk og engssjerende liv som jeg virkelig elsket.

Da helsa sa stopp og jeg måtte forlate jobben som radiograf og vervet som tillitsvalgt mistet jeg mye av identiteten min.

Å ha helseutfordringer er ikke noe nytt for meg. Jeg ble født med en del, hjertefeil, sjeløyd og de første ukene hadde jeg og diagnosen klumpfot Den diagnosen ble fjernet da jeg kom til ortopedene på Sophies Minde som baby. Helseutfordringene mine, både de medfødte og de ervervede, er en del av meg som jeg bare må leve med og det går helt greit. Eller gikk helt greit til summen av de ble så stor at det ikke gikk lenger.

De siste årene har jeg måtte lære meg at jeg må priorotere egen helse forran det å alltid være der for alle andre. Det har ikke vært lett for meg, men det har kanskje vært minst like vanskelig for noen av de rundt meg og. De er jo vant til st jeg stiller opp og hjelper, støtter og er der for de. At jeg fikser det meste, inbefattet å gjøre livene deres enkkere. Da er det ikke så lett å forstå hvorfor jeg plutselug ikke stiller opp som forventet.

Så til spørsmålet om Hvem som stiller de største kravene til meg? så føler jeg ikke at det opplagte svaret er meg selv. Ii det minste er jeg ikke alene om det.

Jeg forlot livet jeg elsket i slutten av 2021. Jeg har brukt de fem årene på å akseptere at livet har endret seg, og at jeg må lytte til kroppen, ta pauser. At det er noe som heter restitusjon. Det har tatt tid og til tider vært frustrerende. For jeg vil mer enn jeg orker, og får fort dårlig samvittighet og føler meg lat når jeg ikke orker alt jeg mener jeg burde gjort.

Jeg liker ikke å klage og syte. Jeg prøver å ha fokus på det jeg får til, ikke det jeg ikke får til. Kanskje er det ikke så lett for alle rundt meg å se hvilke begrensninger jeg har. De ser meg ikke når jeg har strukket strikken litt langt. Da holder jeg meg for meg selv.  Det er vanskelig for de å forstå hvordan helsa begrenser meg. Det er ikke så rart om de har forventninge jeg ikke alltid klarer å innfri.