I går skrev jeg at kanskje er det nå det snur…I dag fortsetter oppturen fra i går. Livet smiler fremdeles til snille kjerringer. Da jeg begynte å reflekrere over det siste innlegget til den bloggen som ligger på plass 100 i stedet for bloggere med litt vel ømme tær lenger opp på lista, så måtte man ha 1 sidevisning for å oppnå plass 100. Lite impoberende. Jeg har lagt merke til at blogger jeg nevner oppnår en del sidevisninger. Victoria Johansen som jeg skrev om i går fikk 20 sidevisninger, Hverdagsblikk som jeg skrev om på tirsdag 32. Det er inspirerende å se at jeg kan bidra til at andre blir sett. I dag måtte du ha 4 sidevisninger for å komme på plass 100. Det gjør meg og glad.

Når jeg så klikker meg inn og ser at det er Apecalypso sitt siste innlegg jeg skal reflektere over smiler jeg fornøyd. Apecalypso er en blogg jeg leser med glede. Eller, med glede blir kanskje litt feil å si. Han er ikke overdrevet positiv. Det blir mer riktig å si at jeg leser den med interesse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Temaet i Apecalypsos siste innlegg får meg til å kaste meg full av iver over tastaturet. Innlegget hans har tittelen Aldri mer 1. mai.

I 1933 gjorde nazistene i Tyskland første mai til en nasjonal festdag, «arbeidets dag» skriver Apecalypso. Det har han jo rett i, men 1. mai som arbeidernes internasjonale kampdag har langt eldre opprinnelse enn det.

Den 4. mai 1886 demonstrerte streikende arbeidere for 8 timers arbeidsdag på Haymarket-torget i Chicago. To hundre politimenn gikk til angrep på dem for å oppløse demonstrasjonen, da noen med ett kastet en bombe fra en sidegate. I kaoset som fulgte begynte politiet og noen av arbeiderne å skyte på hverandre. Da røyken lettet, hadde syv politimenn og tre ganger så mange arbeidere blitt dødelig såret.

Åtte anarkister og streikeledere ble arrestert, tiltalt og dømt for å ha medvirket til at en bombe ble kastet mot politiet. Fire av de dømte ble hengt. En femte begikk selvmord i fengselet.

Den internasjonale arbeiderkongressen møttes i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale. Etter forslag fra de fagorganiserte i USA ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag. Dette til minne om de hengte streikende arbeiderne i Chicago tre år tidligere. Streiken i Chicago hadde startet 1. mai.

Den første verdensomspennende markering av 1. mai var i 1890. Altså bare 10 dager etter at Adolf Hitler hadde feiret sin 1 års dag. Litt feil å gi han æren for 1. mai-feiringen.

På arbeiderkongressen i Paris deltok Carl Jeppesen som representant fra Norge.  Han var formann i Arbeiderpartiet, og sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge.

Den første 1. mai-feiringen i Norge ble gjennomført i 1890. I Kristiania og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. 3 600 mennesker deltok i 1. mai-tog fra Youngstorget. Arbeidere i Fredrikshald (Halden) feiret dagen med en større fest, og i Skien og Hønefoss var det møter. På Kongsberg holdt Carl Jeppesen foredrag om 8-timersdagen for 400 tilhørere lørdag 3. mai, og på Vikersund dagen etter for 300 arbeidere.

Apecalypso har rett i at nazistene gjorde det til en fridag, men historien til dagen er eldre. Når Krfu lederen og andre ymter frempå om å fjerne 1. mai som fridag så tror jeg ikke det ville få 1. mai til å slutte å være kampdag, heller tvert i mot.

Å sette likhetstrekk mellom Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) og arbeiderbevegelsen for å bruke det som argument for å skrote kampdagen synes jeg blir litt historieløst. Ja NDSDAP hadde sitt utspring i DAP (Deutsche Arbeiterpartei), men ideologien var på flere områder ikke det man forbinder med arbeiderklassen og det arbeiderbevegelsen står for. Eneveldig diktatur og antisemitisme er ikke fremtredende politiske kampsaker. Jeg mener mer arbeiderbevegelsen mer ble brukt som et middel for å oppnå makt. Har man planer om å bli diktator er det smart å ha store mengder av folket med seg et stykke på veien. Lettere å oppnå målet om enevelde på den måten.

Jeg tror de fleste stiller seg positive til begrepet arbeid. Og selv om mange av de yrkene vi kanskje først tenker på når vi tenker på arbeiderklassen ikke har så høy status i dagens samfunn er det ingen som tar til orde for å avvikle stillingene dered. Vi trenger renholdere, industriarbeidere, helsefagarbeidere, butikkarbeidere, håndverkere, trailersjåfører, lærere, radiografer… Samfunnet ville ikke gå rundt hvis alle var direktører, influensere og reality-stjerner.

At dette tilhører en helt annen tid, er jeg heller ikke enig i. Heller ikke at det ikke finnes arbeidere.

Den postmoderne verden har fått pengeslaver som ikke har noe annet realistisk valg enn å holde høyt tempo i hamsterhjulet helt frem til de går av med pensjon, i den grad dette overhodet er en realistisk mulighet.

Sitatet er hentet fra blogginnlegget til Apecalypso. Så hvis vi bytter ut ordet arbeider med ordet pengeslave gir det en mindre grunn til en internasjonal kampdag?