“Mine siste ord” skriver Kokkejævel og poster bilde med gravstein og hvite liljer.  Slik blir det klikk og plassering helt øverst på bloggtopplista av.  Er jeg slem som skriver dette?  Stiller jeg meg i rekken av mobbere som påstår at han er en  “falsk faen som gjør alt for klikk” eller at han “bryr seg mer om Internett enn familien sin”?

Kokkejævel er ikke falsk. Han er åpen og ærlig og beskriver smerten ved å miste et barn på en god måte.  Jeg er overbevist om at han virkelig bryr seg om familien sin.  Ingen som ikke selv har opplevd å miste et lite barn kan kanskje helt forstå hvor altoppslukende en slik sorg kan være.  Ingen som ikke har opplevd det kan forstå hvor hjerterått det er å senke en hvit barnekiste i jorden.  Kokkejævel har opplevd det to ganger!  Det samme har jeg.  Det er, som Kokkejævel skriver, to ganger for mye.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En ærlig sjel, som jeg opplever Kokkejævel er, skriver om det som opptar han der og da.  Han skriver at det er siste gangen han skal skrive om den døde sønnen.  Det tror jeg ikke noe på.  Jeg trodde ikke det da han skrev det sist heller.  Ikke fordi han bruker sønnens dødsfall spekulativt, men fordi man tror man har kommet videre når man passerer forskjellige milepæler.  Ett år er gått.  Et nytt liv er på vei.  En ny start.  Sorgen kan man legge bak seg.  Men sorgen vil komme innom med små stikk med jevne mellomrom.  Sjeldnere og sjeldnere etter som årene går.  Men sorgen over de døde barna vil alltid være med oss et sted, innerst inne.  Noen ganger vil tanker og minner komme frem til overflaten.  Da må det være lov å ta frem de minnene, føle på de og skrive om de hvis man føler for det.  Kokkejævels innlegg har mang en gang vekket til live minner om mine to døde barn.  Det har vært sårt, men og godt å dvele litt ved de følelsene.

Åpenhet koster. Kokkejævel har opplevd både hånord og hets for måten han deler tapet a den lille sønnen sin og følelsene sine på bloggen.  Jeg vet ikke om han regner meg blant hetserne. Antakeligvis.  Men jeg har aldri kritisert han for hans åpenhet. Jeg har aldri kritisert han for å vise følelser.  Jeg har muligens kritisert han for et par tre hundre andre ting.  Men ikke for måten han deler tapet av sønnene sine på.  Hans evne til å takle kritikk derimot…..

Selvsagt kan menn vise følelser!  Man er ikke tøffel selv om man ikke “manner” seg opp og går på med pansret kroppsholdning, følelseskald, hard og tøff.  Jeg trodde vi forlot det mannsidealet en gang på 1960 tallet…
Ta dere sammen, kjerringer! Det er da ikke slike mannfolk vi vil ha i 2020.  Det er da ikke slike mannfolk vi har oppdratt våre sønner til bli. En mann anno 2020  har følelser, og han er tøff nok til å tørre å vise det.

Livet går videre. Etter vinter kommer ny vår.  Man overlever den ene dagen etter den andre.  Ett skritt av gangen.  Men alle dagene må leves, følelsene må kjennes på Det er jo det som er livet. Livet er godt og vondt.

Kokkejævel har skrevet mye om tapet av sin lille sønn.  Mye mer enn de tolv gangene han selv antar.  Jeg har vært inne og telt.   Det er ikke noe galt i å skrive om det som  innimellom opptar hver fiber i kroppen din.  Det har vært hans måte å bearbeide sorgen på. Noe av det har vært hjerterå lesning. Ofte har tårene kommet snikende i øyekroken eller rennende stilt ned over kinnet.  Det har gitt klikk. Det har gitt lesere. Men jeg tror ikke han har benyttet sønnens død spekulativt for å tjene penger.

Det å vente et barn etter å ha mistet er et vell av følelser, en flom.  Man gleder seg til den lille som skal komme.  Man er livredd for at tragedien skal gjenta seg.  Men føler skyld for å erstatte et barn som ikke kan erstattes.

Livet går videre.  Kokkejævel ønsker å se fremover.  Glede seg over den lille som snart kommer og bringer glede med seg.  Legge sorgen, usikkerheten og redselen bak seg.  Det skal bli bra denne gangen.
Da vi mistet Tiril ble alle de fem kvinnene i sorggruppa vår gravide i løpet av et første drøye året.  Alle de ungene er i dag flotte unge voksne som blir 25 år i løpet av dette året.

Vi kan godt kritisere Kokkejævel for mye.  Han er klockbittenes konge. Men det er jo derfor han er på toppen av bloggtopplista nesten hele tiden.  Han er god på overskrifter og bildebruk.  Han er god på å fenge leserne.  Han får 30 ganger så mange lesere som meg, selv når han produserer elendige innlegg.
Men innleggene om sønnen, om sorgen, har vært ærlige, flotte innlegg som har bragt han til toppen. Dit han er i dag.  Det kan vi gi han ros og kreditt for.

Siste ord er ikke sagt.  Jeg kommer sikkert til å kommentere, kritisere Kokkejævel og hans innlegg også i fremtiden. Han kommer sikkert til å være på toppen av lista også i fremtiden.  Likevel kan jeg ikke understreke mange nok ganger at jeg ønsker Kokkejævel alt godt.  Alt skal bli bra, som vi alle har sagt så mange ganger dette året.