Da jeg var i Amsterdam for 14 dager siden ble jeg ringt opp og spurt om jeg ville være med å bidra inn i Viken Rødt.  Regionsreformen har jo ført til at Buskerud blir historie ved inngangen til 2020, og at vi da blir en del av det nye fylket Viken.
Jeg ba om betenkningstid.  Spørsmålet kom helt uventet.  Men selvsagt klarte jeg ikke si nei til en slik utfordring, og etter noen timers betenkningstid ringte jeg opp igjen og sa at jeg kunne bidra.
Fremdeles vet jeg ikke helt hva jeg har sagt Ja til. Jeg vet jeg må delta på årsmøtet til Viken Rødt, om tre ukers tid.  Og at jeg kan havne på lista til Rødt ved fylkestingsvalget til høsten.  Så er det jo sikkert litt opp til meg hvor mye jeg må engasjere meg og hvilken rolle jeg ønsker å ha.
Det at jeg valgte å gå fra å være uavhengig til å melde meg inn i Rødt er et av de lure valgene jeg har tatt.  For jo mer jeg setter meg inn i Arbeidsprogrammet og den politikken Rødt fører på stortinget, jo mer sikker er jeg på at dette er riktig vei.

Vel er det noen formuleringer i prinsipprogrammet som liksom ikke helt treffer meg. Kanskje ikke fordi betydningen er riv ruskende gal, men mer fordi det burde vært sagt på en annen og ikke fullt så tung eller provoserende måte.
Men prinsipprogrammet skal revideres på Landsmøtet. Det går an å spille inn endringsforslag og se om man får flertall for de.   Det er sikkert et arbeid partiet lokalt snart tar tak i.

Rødt har og endret seg fra å være et lite ekstrem-parti langt under sperregrensa til å bli et parti som i høyeste grad blir lagt merke til.  Ikke minst takket være Bjørnar Moxnes og flere, som virkelig har modernisert partiet.
På Ipsons siste meningsmåling for Dagbladet hadde vi en oppslutning på 4.2, og ville fått 8 representanter på stortinget hvis det hadde vært valg nå.

Vi går et spennende kommune- og fylkestingsvalg i møte.
Jeg gleder meg til å ta fatt på valgkampen.