I går var jeg i Odalen og lette etter røttene mine. Da var Odalstunet et fint sted å starte  Jeg anbefaler andre som er i området rundt Skarnes å ta en tur dit.

Odalstunet er en såkalt bygdesamling hvor man har samlet gamle byggninger fra både Sør- og Nord-Odal for å vise hvordan folk levde i tidligere tider.  Odalstunet er bygd opp på en fin måte, og viser både et gårdstun, en husmannsplass og skogskoier. Alt plassert slik at det naturlig passer inn i omgivelsene.

Man kan fritt besøke Odalstunet når man måtte ønske, står det på nettsiden. Men på søndager i juli er noen av husene åpne, og det er litt aktivitet på tunet. Det er og noen litt større arrangement gjennom året. Sjekk hjemmesiden deres for informasjon.

En forsamling av “kloke menn”, anført av en lærer ved navn Gunnar Tanga og bestående av flere historieinteresserte gardbrukere i Sør-Odal, gikk sammen om å danne et tunlag i 1948, og skapte det som i dag er Odalstunet.

Folk i Odalen lå jevnt over ganske langt ut på venstresida, politisk sett, etter krigen, så det ble gjort et poeng av at Odalstunet ikke skulle vise en storgard, men at det derimot var en gjennomsnittsgard fra området som var det museale idealet. Dette holdt man fast med, helt til man fikk tilbudet om å overta den store Gjersøyenbygningen på 1960-tallet. Den sto på en av de større gardene i bygda og representerer på ingen måte noe gjennomsnittsbruk. Bua fulgte med på lasset da hele garden skulle rives, og dermed røk intensjonen om en gjennomsnittsgard.  Det fantes visst pragmatikere på venstresida også på 60-tallet.

Her ser dere Gjersøyenbyggningen. Et staselug bygg. Absolutt. Ikke et gjennomsnittshus i dette distriktet.

Inne i Gjersøyenbyggningen drev ei kvinne i tidsriktig antrekk og lagde mat på gamlemåten. Hun kunne friste med både risengrynspudding og poterpudding. Oppskriftene fant hun i en gammel kokebok som var enda eldre enn den jeg har. Husker ikke hva forfatteren het. Tok ingen bilder, for vi var ikke alene på det kjøkkenet. Men vi fikk oss en god prat om gamle mattradisjoner. Hun hadde som mål å prøve alle oppskriftene i kokeboka, men trodde hun kom til å slite med skillpaddesuppe. Da jeg gikk videre begynte hun å steke frikadeller.

Jeg satt litt på tunet med en kaffekopp. Også her var det med i bilettprisen. Jeg kjente på en ro på dette tunet. Et godt sted å være. Tilhørighet til tidligere genrasjoner?

Låven var stor, og hadde noe uvanlig to låvebruer. Det er jeg usikker på om jeg har sett før. Spurte guiden hvorfor, hun trodde det bare hadde med størrelsen å gjøre.

Jeg tok meg en god runde på museet. Flott sted for fotografering. Motivene står nesten i kø.

Her er stua på husmannsplassen. Den er litt større enn vanlige husmannsplasser fordi den drev med (lovlig) brennevinnsutsalg. Om husmannen selv brant spriten eller solgte varer andre hadde laget visste ikke guiden.

En fin start på min reise tilbake i tid. Kanskje tar jeg turen tilbake ved en senere anledning.