På bildet over holder Charlie Chihuahua øye med endene rundt Gladtveft brygge. Om endene føler det trygt og beroligende at en fryktløse Charlie Chihuahua vokter dem vet jeg ikke. For meg virket det som om de ga f***.
Hvis dere går inn og leser kommentarene under innlegget En tur på sykehus… ser dere at noen holder øye mef bloggen min og antall klikk jeg måtte få. Finner jeg det betryggende eller gjør jeg som endene og gir f***?
Jeg er glad for alle som leser mine Kjerringtanker jeg. Sykehusinnlegget hjalp litt på antall klikk. Ikke så mye. Antakelig er knepet brukt så mange ganger av enkelte andre bloggere opp gjennom årene at det nærmest er oppbrukt.
Dagen er ikke oversier jeg til meg selv her jeg ligger på sofaen under pelspleddet. Jeg hadde liksom planet om noe mer enn å ligge her til lading.
Likevel. Det er her jeg har ligget den siste timen. Sovet litt, hvilt en kropp som ikke helt er på min side i dag. Hvorfor vet jeg ikke helt.
Hvorfor kroppen er stiv og lat altså. Hvorfor jeg ligger her vet jeg utmerket godt. Det er fordi jeg enn så lenge har vært for lat til å reise meg opp og gjøre noe fornuftig.
Det er bare jeg som kan reise kjerringa. Helt opp til meg om jeg skal bli liggende eller få litt mer ut av dagen. Jeg gjesper og strekker på kroppen. Det knirker og knaker fra kjeven og ned til tærne.
Det var godt med en hvil. Jeg trengte det, men nå er det på tide å kreke seg opp å fø gjort noe fornuftig.
God morgen, og god mandag. Ja, hvis morgenen og mandagen er god da. Jeg pleier ikke like slike over-hyggelige ønsker om Goood morgen! når jeg ankom jobben. Spesielt ikke på mandager. Mente at God og Morgen var to ord som ikke passet sammen. I dag er morgenen helt ok. Jeg sitter nå her med tekopp og tastatur.
Er det ikke litt rart hvor enkelt det er å fokusere på det som ikke er bra, det vi er litt misfornøyd med, og ikke alt det fine i livene vår? Alle de fine tingene som man bare tar som en selvfølge, eller som bare er der uten at vi helt registrerer dem. Hverdagens små øyeblikk, som vi kanskje ikke har helt tid til å sanse. De virker så uviktige når man står midt opp i det hektiske, travle livet.
Et år livet var ekstra hektisk for meg og mange rundt meg fortalte en tillitsvalgtskollega at mannen hennes hadde gått rundt i hagen deres og fotografert planter og busker etter hvert som de blomstret, slik at hun ikke skulle gå glipp av det. Det ga meg en vekker, selv om jeg nok og hadde gått glipp av mye av blomstringen i min egen hage. Eller å si det ga meg en vekker er vel å ta litt hardt i. Det ga meg litt å tenke på. Det burde jo ikke være slik. Men samtidig føltes det at det måtte være slik. Det var jo så mye viktig vi måtte ta oss av. langt viktigere ting enn blomstene i hagen.
Det er ikke rart vi var slitne. Vi tok oss sjelden eller aldri tid til å lade. Satset på at noen få timer søvn mellom slagene var alt som skulle til. Hurtiglading virker nok bedre på biler og elektroniske duppeditter enn på mennesker. Er det noe jeg burde gjort annerledes så er det å ha tatt meg mer tid til å lade når livet var som hektisk. Vært mer til stede her og nå. ikke alltid latt tankene kverne rundt neste møte, neste utfordring og neste vakt. Ikke fylt timeplanen til randen for å få med meg alt jeg hadde lyst til og alt jeg følte jeg måtte.
Det var jeg som valgte det hektiske livet, og jeg elsket det. Det var jeg som ikke klarte å si nei når noen spurte meg om å bidra. Jeg sa ja like mye av lyst som av plikt. Jeg burde kanskje sagt litt mer nei, og gitt meg litt mer tid til å hente meg inn innimellom, men jeg virkelig elsket det livet jeg levde. Hvem tenker på å bremse da?
Det er lett å stå slik i etterkant å si at jeg burde gjort slik og jeg burde gjort sånn. Fakta er at fortiden får jeg ikke gjort noe med. Gjort er gjort og spist er spist. Samme hva jeg gjør får jeg ikke det hektiske livet jeg elsket tilbake. Når jeg kjenner er jeg ikke sikker på at jeg ønsker det heller. Det var gøy så lenge det varte, og jeg vil ikke hatt den tiden foruten. Men i stedet for å dvele ved det som var og sørge over det som ble borte vil jeg heller se forover. Ikke sitte og tenke på hva jeg burde gjort annerledes i fortiden, men lage meg et godt og innholdsrikt liv hvor det å lade batteriene jevnlig er en del av rutinen.
I går var det en nydelig vårdag. Jeg gikk tur, ikke så langt, ikke så fort. Det er sjelden målet med mine turer. Men jeg tok inn alt fra hestehovene i grøftekanten til de klukkende vårbekkene, fuglesangen, sola og den blå himmelen.
Planer for dagen i dag har jeg. Jeg skal forberede meg til et politisk møte i morgen. Har og noen mail som må svares på, Sola skinner fa blå himmel også i dag. Det bør bli en kaffekopp på trammen – og kanskje en iskrem i sola.
I går var jeg en tur i Drammen, og da måtte jeg selvsagt innom min yndlingsbutikk; Fretex på Åssiden. Da jeg var tillitsvalgt og dro til Drammen flere dager i uka var jeg ofte innom der. Det roet meg ned etter engasjerte møter, frustrerende forhandlinger eller vanskelige personalsaker å gå rundt i denne butikken og lete etter skatter. Nå hadde jeg ikke vært her på over ett år.
Jeg varslet Gamle Gubben Grå omat jeg nok kom til å bruke litt tid på denne butikken, men siden han er nesten like glad i bruktbutikker og loppemarked som meg regnet jeg med at det skulle gå greit. Litt overrasket ble jeg da han liksom var ferdig med butikken etter maks 10 minutter. Vel, ikke mitt problem.
Det ble ikke med så mye hjem. Duken over måtte bli med, eller kanskje det kalles en brikke? Den er vel ca. 60X60 cm. Håndbrodert, og har fremdeles en del stivelse. Syntes den var verdt den 50-lappen de skulle ha for den.
Jeg så to bilder jeg og hadde lyst på. Det ene var et maleri i stor gullramme av et seilskip på litt opprørt hav. Men det kostet 2.200 kroner. Det var litt i meste laget for meg. Det andre var et trykk, også det i gullramme. Ikke så stort og fint som maleriet. men kostet til gjengjeld bare 350 kr. Jeg synes det var fint. Gamle Gubben Grå ikke like begeistret. Han syntes og det var litt lite til å henge der jeg hadde planer om, så det ble ikke med hjem til Drømmehuset.
Noe annet jeg syntes var fint var et fiskeservise fra Figgjo. Tror det var 8 tallerkener og to fat. Men det var og priset litt vel høyt spør du meg. I tillegg hvor ofte har jeg bruk for et fiskeservise? (Altså et servise med fiskemotiv)
Noe som derimot ble med hjem var en bunke med interiørblad. 9 stk. for å være nøyaktig. Jeg elsker interiørblad og gleder meg til å kose meg og bla igjennom disse. Klippe ut gode ideer og sette i permer. Virkelig kose meg. På Fretex tar de 20 kroner for et blad, så da kan jeg unne meg å fråtse litt.
Godt fornøyd med dagens “fangst” kjørte vi videre. Og da ble det kaffe-latte. Det var jo lørdag.
Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Tåka ligger grå rundt Drømmehuset. Den letter nok snart. Yr melder om et tosifret antall varmegrader i løpet av dagen. Om noen timer skal jeg nok ut på tur, men det har ingen hast. I dag går alt i rolig tempo. Merkelig at en skal bli så sliten i kroppen av en tur til Drammen. Det var jo hverdagen før, og da for langt mer krevende oppgaver enn en synstest og et besøk på Fretex.
Apropos tur. Folk gjør mye rart. Allan på plassen foran meg på bloggtoppen gikk i går 35 km på ski over et par fjell helt frivillig – og unødvendig.
Jeg har vært på de trakter. Tilbrakte en sommerferie på Skjold i Øverbygd. Venninna mi som jeg besøkte arbeidet i en matbutikk i Bardufoss. Bussen som tok meg og ei annen venninne som var med på ferieturen fra togstasjonen på Fauske kjørte via Setermoen og stoppet på Setermoen før den kjørte videre til Bardufoss. Det går vei mellom de to stedene. I følge Google er veistrekningen mellom Setermoen og Bardufoss 28,4 km og man kjører strekningen på under en halvtime. Altså finnes det både kortere, raskere og ikke minst mer behagelige måter å komme seg fra Setermoen til Bardufoss på enn å bruke fire timer på å slite seg over ett par fjell.
Reistadløpet som Allan deltok på ble arrangert første gang i 1958 og er et av Norges mest tradisjonsrike turrenn. Rennet ble etablert til minne om oberst Ole Reistad. Han var skiløper og friidrettsmann, mest kjent for å ha ledet den norske skipatruljen inn til seier i de olympiske leker i St. Moritz i 1928. Hensikten med Reistadløpet er å ivareta oberst Ole Reistads minne. Foruten å ha vunnet OL-gull i patruljeløp i 1928 så var han også norsk mester i femkamp i 1922. I 1940 var han skvadronsjef på Bardufoss. Senere under krigen ble han sjef for Little Norway i Canada hvor de norske flygerne ble utdannet og trent. Fra 1945 til 1949 satt han som sjef for Luftkommando Nord-Norge på Bardufoss.
Man hedrer altså en fyr for å ha vært med å ha vunnet en olympisk seier St. Moritz ved å gå på ski over to fjell i indre Troms. Minner om at St. Moritz er en alpelandsby i Sveits hele 3.432 km fra Bardufoss.
Reistad vant ikke den olympiske seieren i St. Moritz alene. Han var med på et lag. Det var militært patruljeløp han vant i OL der nede i Sveits. Med på det laget var Leif Skagnæs, Ole Stenen og Reidar Ødegaard.
Leif Skagnæs kommer fra hjembygda mi. Vi driver ikke og sliter oss over fjelltopper på ski for å minnes han. Faktisk var jeg ikke klar over at en olympisk mester kom fra hjembygda mi enda Høvdingen og resten av slekta er rimelig interessert i både ski og sport.
Skagnæs driftet Løvlia fra 1939 til 1951. Løvlia er dit svært mange av mine skiturer gikk i oppveksten. Damtjern – Løvlia – Damtjern. Solbærtoddy og Kvikk-lunsj på Løvlia. Kanskje en ide’ for det lokale idrettslaget å starte Leif Skagnæs sitt minneløp? I tillegg til OL-medaljen var han aktiv i motstandskampen under andre verdenskrig og satt fengslet både i «Nummer 19», Buchenwald og Flossenbürg.
Nå var ikke Ole Reistad som det skirennet oppe i Målselv er oppkalt etter fra Målselv. Han var fra Furuset i Oslo, så jeg googler litt for å finne ut om det muligens er et minneløp til minne om Leif Skagnæs ett eller annet sted i verden. Det ser ikke slik ut. Så her bør nok det lokale idrettslaget ta grep.
Tilbake til Ole Reistad og Reistadløpet. Jeg vet ikke om det ble noen knall og fall på Allan og de andre som sleit seg over fjelltoppene i går. Men under dette Olympiske patruljeløpet i 1928 en lang utforkjøring slik Allan beskriver at det var også på slutten av hans renn. Det var da de kom til denne lange utforkjøringen at Ole Reistad kom med ordren som siden har blitt et standarduttrykk: «Samling i bånn, gutter».
Reistad ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1921. Han begynte som elev ved Hærens flyskole på Kjeller i 1922, og ble etterhvert instruktør på samme sted. Da tyskerne kom i 1940 måtte han få fly og mannskap nordover etter som tyskerne tok mer og mer kontroll over landet, og havnet i mai i Bardufoss. Reistad måtte demobilisere Hærens flyvåpen 8. juni da engelskmennene måtte trekke seg ut av forsvaret av Norge. Han satte da i gang med å starte en norsk flyskole utenfor Norge. Først prøvde han å etablere det i Finland, men etter hvert ble denne skolen opprettet i Toronto i Canada. Little Norway som de fleste kanskje har hørt om.
Det var ikke bare bare å komme seg fra Bardufoss til Toronto i 1940. Reistad hadde kommet seg til Stockholm. Derfra tok han fly til Moskva, tog til Vladivostok, båt til Tokyo, båt til Vancouver og deretter tog til Toronto og Little Norway. Han kom dit like før jul 1940. 4. april 1941 ble han forfremmet til major og beordret til å lede leiren.
I 2010 ble det kjent at han høsten 1942 planla å invadere Norge med 1100 fly og 120 000 allierte soldater. En forutsetning var at Sverige skulle gi opp nøytraliteten og bli med på angrepet. Invasjonen skulle starte med flydropp av rundt 10 000 soldater øverst i Gudbrandsdalen og like mange i Valdres. I tillegg var Helgeland et hovedmål. Reistad mente dette var den beste måten å utnytte allierte styrker på. Planen skal ha blitt utarbeidet på ordre fra amerikanske myndigheter.
Reistad ble beordret til Bardufoss flystasjon som sjef for Luftkommando Nord ved frigjøringen. Først ved St.Hans-tider fikk han anledning til å møte igjen familien som hadde vært hjemme i Norge under hele krigen. Dette skjedde under stor festivitas på Furuset Stadion som Reistad hadde vært primus motor for byggingen av før krigen.
Mens han var sjef for Luftkommando Nord på Bardufoss ble han syk og måtte legges inn på Rikshospitalet for en vanskelig og farlig hjerneoperasjon. Han kom seg gjennom operasjonen, men var naturlig nok sterkt redusert. Helsetilstanden ble snart verre igjen. Kort før hans død ble han av Kong Haakon utnevnt til Kommandør med stjerne av St. Olavsorden for sin store innsats for Norge. Reistad døde 22. desember 1949. Jeg tror ikke hjernekirurgi var så veldig vanlig på slutten av 1940-tallet i Norge, selv ikke på Rikshospitalet. Nevrokirurgi ble opprettet som egen spesialitet i Norge først i 1953.
Kanskje var Ole Reistad en fyr det er verdt å slite seg over et par fjell på ski for å minnes. Ja for de som har trang for slikt. Det ble et langt innlegg i dag. Men man kan jo ikke kommentere en lang slitsom skitur med bare noen få setninger. I tillegg var det mye interessant historie som dukket opp.
Det ble ikke tid til å blogge i dag morges. I stedet ble det en tur på sykehuset. Ikke holdt det ed lokalsykehuset heller. Helt til Drammen måtte jeg ta turen.
Da jeg liksom fikk tid til å ta meg av egen helse var det mye å ta tak i. Jeg syntes en periode at det dukket opp nye helseutfordringer hver gang jeg sneia innom fastlegekontoret, og det var ikke jeg som bragte dem på bane.
En av de litt sære tingene man fant var keratokonus. Keratokonus er en kjegleaktig utposning av hornhinnens fasong som følge av en tiltagende fortynning av hornhinnens sentrale del. Selv om keratokonus vanligvis utvikles gradvis over flere år, og kan stanse på ethvert stadium, hender det spesielt i mer uttalte keratokonustilfeller at det inntrer en plutselig synsmessig forverring. Derfor har jeg vært år siden dette ble oppdaget vært til kontroll på øyepoliklinikken på Drammen, og i dag hadde jeg time til årets kontroll.
Så det har ikke vært så dramatisk som både overskrift og bilde kanskje kunne mislede dere til å tro. Jeg hadde time i Drammen så tidlig at jeg rakk ikke å blogge før vi hastet ut døra. Ikke har jeg fått noen sprøytestikk heller. Det er et arkivbilde. Jeg har ikke et eneste veneflonbilde å bruke ved sykehusbesøk.
Kontrollen gikk greit. Min keratokonus har vært stabil så lenge jeg har gått til kontroll. Hvor lenge jeg har hatt denne øyelidelsen vet man ikke. Jeg har ikke flydd og testet synet mitt i tide og utide. Jeg har hatt andre ting å bruke tiden min på. Nå har den vært stabil i over tre år, og det er ingen grunn til å tro at den skal forverre seg, så det blir sjeldnere kontroller ut over. Det er bra.
Siden vi var i Drammen ble det selvsagt tur innom min yndlingsbutikk, Fretex på Åssiden. Kanskje ikke så overraskende men jeg gikk ikke tomhendt der fra. Hva jeg kjøpte skal jeg vise i et senere innlegg.
Kaffe-latte har det også blitt som seg hør og bør på en lørdag, og det selv om vi ikke har vært flinke og gjort husarbeid. Man fortjener kaffe-latte når man har vært på sykehus. (Selv om man bare har vært på en halvtimes kontroll…)
På hjemveien stakk vi innom Høvdingen, vi hadde handlet litt for han. Så da ble det en kaffekopp der og.
Det ble en lang dag, og jeg kjenner at jeg er litt sliten nå. I morgen tror jeg jeg skal ha en relativt rolig dag.
På Ringo-butikken på Storo-senteret, en av hovedstadens store kjøpesenter, kom en småbarnsmor over flere hyller med det hun kaller «voksensminke». Primer, setting spray og foundation, altså ikke teatersminke til bruk ved karneval eller “leke-sminke” som vi brukte på sminkedukker og litt på oss selv. Du kan lese artikkelen og se utvalget her.
Eieren av Ringo Storo, Thomas L. Henriksen, ror som bare det når han skal prøve å forklare hvorfor de har hylle på hylle med sminke i butikken.
– Våre sminkeprodukter er primært rettet mot ungdom og unge voksne, ikke barn. Vi er klare over at barn kan være nysgjerrige på sminke, og derfor har vi satt opp et skilt på Ringo Storo som markerer at produktene er ment for ungdom/voksne, sier han.
Den bortforklaringa må nok Henriksen dra langt ut på landet med. Er det noe jeg vet om ungdom eller unge voksne er at det siste stedet de ville finne på å kjøpe sminken sin er i en lekebutikk. Herregud, tenk så flaut om noen så deg kjøpe kajal og foundation i lekebutikken når du gikk siste året på barneskolen eller har begynt på ungdomsskolen.
Administrerende Direktør i Ringo Gro Svendsen sin bortforklaring er hakket bedre.
Det er greit å selge slik sminke i butikkene. En ren lekebutikk er ikke alltid nok til å gå rundt, særlig på mindre steder. Derfor er flere kjøpmenn avhengige av flere ben å stå på, ifølge henne.
Det har jeg forståelse for på mindre steder. Jeg vet om butikker som er kombinerte leke- og blomsterbutikker, og leke- og utstyrsbutikker som gardiner, puter og dyner. Begge disse butikkene ligger på små steder hvor man kanskje trenger flere bein å stå på. Men eksempelet artikkelen, og grunnen til at Aftenposten tok kontakt, var utvalget av sminke på Ringobutikken på Storo-senteret i Oslo. På hjemmesiden til senteret kan du lese
Storo Storsenter er Oslos største shoppingsenter, med over 140 butikker, spisesteder og tjenester.
Jeg mener et slikt sted burde ikke butikken trenge “flere ben å stå på” for å få det til å gå rundt. Det vil heller ikke være vanskelig for kundene, de unge voksne og ungdommen, å finne andre forretninger i umiddelbar nærhet hvor denne kundegruppen ville finne det mer bekvemt å kjøpe sminken sin.
Det hadde vært mer ærlig hvis Ringo sa at de hadde disse hyllene fulle av sminke for å ha et større produktutvalg til barn som egentlig ikke har tenkt på å begynne å sminke seg før de får det servert i lekebutikken.
Vi var en tur og handlet i dag. En eldre mann kommer bort til meg og sier Har ikke du gått og satt deg? Jeg ser litt forundret på han. Totalt ukjent mann. Eldre herre. Ikke rusa eller noe slikt. Ser vennligsinnet ut.
Hvor mente du jeg skulle ha satt meg hen? spurte jeg. Vi var inne i en matbutikk. Trodde han at jeg arbeidet der og ille ha meg til å sette meg i kassa? I likhet med meg er det flere som ikke liker de selvbetjeningskassene. Men jeg hadde boblejakke på meg. Jeg tror ikke jeg så ut som om jeg var ansatt i denne butikken. Så jeg sliten ut? Bleik? Som om jeg holdt på å besvime? Jeg følte meg i fin form. Trodde egentlig ikke at jeg så segneferdig ut heller.
Var det ikke du som fikk beskjed om å gå og sette deg? spurte så mannen med et lurt smil.
Da skjønte jeg. han siktet selvsagt til kommunestyremøtet i februar da ordføreren ba meg gå og sette meg. Jeg smilte og forklarte at jeg ikke alltid var så lydig. Så nei, jeg hadde ikke gått og satt meg. Han syntes det var bra. Tror du han (altså ordføreren) hadde snakket slik til en mann, spurte jeg. Nei, det trodde mannen ikke. Stå på og ikke gi deg! sa mannen da jeg gikk videre. Jeg lovet å gjøre det.
Sånne hendelser setter jeg pris på. Jeg tror at jeg trengs i kommunepolitikken. Det er godt å føle at det er behov for en.
Bare kvinner kan bli gravide. Men ordet kvinne viskes ut av abortloven. Overskriften inne på Nettavisen lyste i mot meg, og selvsagt måtte jeg klikke meg inn på artikkelen. Den er skrevet av Maja Sojtaric, politisk redaktør i Nordlys.
Det er bare kvinner som føder barn. Det er bare kvinner som tar abort. Men den nye abortloven skal være kjønnsnøytral. Leser jeg, og tenker; og hvorfor det? Hva er begrunnelsen for det, eller er det bare en litt over-forsiktig byråkrat eller AI som har fjernet alt som kan markere forskjellig kjønn fra en hel haug med lover? Litt sånn komisk, ha-ha sak. Menn som ønsker abort.
Norske kvinneforeninger hadde innsigelser. I sine høringssvar skrev de at slike forsøk på kjønnsnøytralt språk i norsk lovgivning er gjentatte ganger kritisert av FN, og er spesielt malplassert i en lov som spesifikt handler om kvinner. Leser jeg videre. Det er bra. Bra fornuftige kvinner reagerer og sier fra. Da blir vel dette rettet opp etter høringsrunden. Som jeg skrev i sted, en byråkratisk glipp. Den kan skje de beste i disse dager hvor man er litt mer enn engstelig for å såre noen eller tråkke noen på tærne.
Hadde det enda vært så vel.
For det er ikke en byråkratisk glipp. Det er en helt bevist handling som ligger bak det at kvinner er fjernet fra abortloven. Ja ordet kvinne, altså. Jeg håper at kvinner fremdeles omfattes av abortloven. Begrunnelsen for det er som følger; Det var inkluderende språk. Jeg leser setningen to ganger og tenker at kjønnsnøytralt er selvsagt inkluderende. Det er jo derfor vi har kvittet oss med alt fra lærerinner til rådmenn, men hvem mann kan føle seg ekskludert ved ikke å være inkludert i en abortlov? Ordet kvinne er erstattet med “den gravide”, som rent teknisk er en kvinne. Det er altså ikke en kamp om fars rett til å bestemme over sitt fremtidige barns liv. Nei, lovmakerne har bevisst valgt en kjønnsnøytralbetegnelse på det mennesket som er gravid og som ønsker abort. Det mennesket er uomtvistelig en kvinne, så hva er problemet? Hvem kan føle seg ekskludert av ordet kvinne i denne sammenhengen?
BUFDIR (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) mente det å ekskludere ordet kvinne fra den eneste loven som regulerer kvinnekroppen spesifikt, var inkluderende for transpersoner. For ifølge det statlige direktoratets representant, er det hovedsakelig kvinner som tar abort. Men også noen juridiske menn − altså transpersoner som er født som kvinner, men identifiserer seg som menn juridisk. BUFDIR mener at en abortlov som ikke er kjønnsnøytral vil føre til at juridiske menn ikke vil få rett til selvbestemt abort. Og at en kjønnsnøytral abortlov vil ivareta mangfoldet i samfunnet.
Jeg er like oppgitt som Maja Soitaric. Dette er å gjøre et problem av et ikke-problem. Et problem som bare eksisterer i teoretiske hoder og ikke i den virkelige verden.
Det er klart at hvis en mann med kvinnekropp (Altså en juridisk mann som har kvinnelige organer som gjør hen i stand til å bli gravid) skulle ønske abort finnes det vel ingen helsepersonell som ville bruke lovverket til å nekte han det? De ville ikke si Sorry, Sam. Du er mann. Du kan ikke få abort. og så legge til. Ikke kan du regne med å få føde på sykehusets kvinne- barn avdeling når den tid kommer heller. Du er jo som sagt mann. I helsevesenet hjelper man de som trenger det. Uavhengig av kjønn, sosial status, etnisitet osv. Man rir ikke juridiske kjepphester.
Jeg tror og at hvis det finnes noen (juridiske) menn der ute som plutselig opplever en uønsket graviditet, så ville de ikke lese abortloven og få hetta fordi den ikke inkluderer dem. At de vil anta at de ikke kan få abort fordi de er menn og ikke kvinner. Jeg regner med at det for de fleste av dem vil demre at de en gang for ikke alt for lenge siden var en kvinne, og at de ut i fra det forstår at loven også omfatter dem.
