kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Jeg vet at noen av leserne mine er spent på å få se hva jeg dro med meg hjem fra loppemarkedet i går, ja foruten det stakittgjerdet jeg allerede har fortalt om. Vel det kommer litt etter litt.
Blant annet tok jeg med meg en liten bunke av heftet Ringerike.

Det er et hefte som blir gitt ut hver høst. Nå tror jeg det er Historielaget eller noe slikt som gir de ut. Før var det Ringerikes Ungdomslag som ga de ut sammen med Ringerike museum. Museumet er nok fremdeles med på utgivelsene, når jeg tenker meg om.
Heftet inneholder historiske artikler i ulike former fra Ringeriksregionen, og gjerne noen dikt av lokale diktere. Helst da av litt eldre generasjon.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er en stor samling av disse heftene hjemme hos Høvdingen. Hvor langt tilbake i tid den bunken strekker seg er jeg usikker på, men jeg plukket med meg på loppemarkedet i går de eksemplarene de hadde som var fra før 1970. Mulig ikke Høvdingen begynte å samle før etter at han hadde fylt 40.
Jeg synes og disse heftene har mye interessant å by på. Og vet dere hva, jeg kommer til å plage dere, kjære lesere, med blogginnlegg basert  på noen av artiklene ut over høsten. Det er bare å glede (eventuelt grue) seg.

Denne helgen har det vært så mye snakk om kongelige og kongefamilie. Ja, det har vel vært et tema i hele august.
Nå har sjamanen fått sin prinsesse. Da pleier eventyrene å slutte. Så vi lar de få fred, og konsentrerer oss heller om alle de konger og kongelige som har holdt til på mine trakter. På Ringerike. Ja så mange konger og kongssønner har holdt til i området at det er ikke helt utenkelig at det flyter en dråpe blått blod rundt i årene på denne kjerringa som ellers er relativt rød.

Jeg har helt siden historietimene på skolen hatt en forkjærlighet for sagakongene. Og når jeg snakker om kongefamilier eller kongeslekter på Ringerike er det denne tiden vi må tilbake til.

Sigurd Hjort het en konge som levde på Ringerike for lenge, lenge siden.
Faren til Sigurd var Helge den Kvasse og moren var Åslaug.
Åslaug var igjen datter av Sigurd Orm, som igjen var var sønn av Ragnar Lodbroks. De hadde litt sving på navnene på den tiden.

Tilbake til Sigurd Hjort som bodde på Ringerike. Han var gift med Tyrne, datter av Klakk-Harald.
Tyrne hadde en søster, Tyra Danebot. Tyra var Gorm den Gamle sin hustru. (Gorm den Gamle var en stor og mektig dansk konge.)

Sigurd hadde to barn. Om det var Tyrne som var moren deres sier artikkelen jeg leste ingenting om, men la oss anta det. De to barna var Ragnhild og Guttorm. Guttorm fikk senere tilnavnet “Hertug”.

Sigurd Hjort ble drept av Hake Berserk en høst på Ringerike.
Hake, som og ble sterkt såret, bortførte Sigurds to barn til gården sin på Hadeland. Han hadde antakelig planer om å gifte seg med Ragnhild.

Halvdan Svarte som om julen (?) besøkte Hedemarken som var ett av hans riker fikk høre om Sigurds fall og at Hake hadde bortført Ragnhild og Guttorm.  Halvdan Svarte levde på en tid hvor Norge bare var sånn halvveis kristnet. Jeg måtte søke litt om det var trolig at han hadde vært på Hedemarken for å feire jul, eller om det kanskje var andre grunner til at han var på Hedemarken den vinteren. Han var kanskje ikke kristen, men han lot sønnen sin døpe så helt fremmed for kristendommen var han nok ikke.
Men glem det som har med tro og religion å gjøre. Det viktige er at han var på Hedemarken den vinteren.
Halvdan Svarte sendte folk over til Hakes gård og befridde de bortførte barna – og giftet seg straks med Ragnhild. Ragnhild var da i 20 årene. Vi antar at dette var rundt år 850.

.

Dronning Ragnhild og Halvdan Svarte fikk ett barn. Harald Halvdanssønn, som senere fikk navnet Harald Hårfagre.

Halvdan Svarte druknet i Røykenvik da Harald var 10 år gammel. Man antar at Harald Hårfagre de første ti årene av sitt liv levde på Stein gård på Ringerike (nå Hole). Man tror Ragnhild arvet Stein gård etter sin far Sigurd Hjort.
Halvdan Svarte ble nemlig ført til Stein etter sin død der i Røykenvik på Hadeland for å bli begravet der.
Men siden det ble gjort krav på han også fra hans andre riker: Hedemark, Romerike og Vestfold ble han delet i fire og enn del begravd på hvert sted. Sagaen, i det minste her på Ringerike, sier at hodet hans som antakelig var det gjeveste ble begravd i Halvards haugen på Stein.

Guttorm Sigurdssønn Hjort, broren til  dronning Ragnhild og onkelen til Harald Hårfagre døde barnløs.
Så etter Sigurd Hjort og Halvdan Svarte (og muligens litt Guttorm Hjort) var det Harald Hårfagre som var konge på Ringerike.

Da Harald Hårfagre var 50 år, som var en høy alder på den tiden, delte han rikene han hadde øst i landet mellom noen av sine sønner. Slektstreet over viser at han hadde 8 koner og en hel haug med etterkommere.  Det fulgte og med en bestemmelse at rikene skulle gå i arv fra far til sønn.

Til sønnene han hadde med Snefrid Finska ga han Ringerike, Hadeland og Toten og det som hørte til der.
Det var sønnene Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Liome og Ragnvald Rettibeine.
Halvdan Hålegg ble drept på Orkenøyene av Torv-Einar Jarl som hevn for at Halvdan hadde drept Torv- Einars far, Ragnvald Jarl på Møre.
Gudrød Liome druknet utenfor utenfor Jæren.
Ragnvald Rettibeine ble drept av sin halvbror Eirik Blodøks etter ordre fra faren, Harald Hårfagre, fordi Ragnvald var seidmann og drev med trolldom.
Tilbake var da bare Sigurd Rise.

Sigurd Haraldssønn Rise hadde sønnen Halvdan Sigurdssønn som må ha overtatt riket etter sin far.

Halvdan Sigurdssønn sønn Sigurd Halvdanssønn Syr er bedre kjent fra sagaen enn sin far og bestefar.
Han vet vi at har sittet som konge i sin tipp-tipp-oldefar Sigurd Hjorts Ringerike.

Sigurd Syr ble gift med Åsta Gugbrandsdatter Kula etter at hun hadde mistet sin første mann Sigurds tremenning Harald Gudrødssønn Grenske.
Hennes barn i det første ekteskapet var Olav Haraldssønn, senere den Hellige, som fulgte med sin mor til Ringerike og vokste opp her.

Åsta og Sigurd Syr fikk også barn. Deres yngste sønn Harald Sigurdssønn senere Hardråde var og med på Stiklestad i slaget der halv broren Olav den Hellige ble drept.
Harald Hårdråde som da bare var 15 år ble hardt såret i slaget, men kom seg østover og siden sydover til Byzants (dagens Istanbull) hvor han ble fører for Væringene Som var de nordiske leietropper.

Som dere ser en hel haug med konger fra Sigurd Hjort til Harald Hårdråde hadde tilknytning til Ringerike. Det er jo ikke utenkelig at jeg kan klare å føre slekta tilbake til en av dem?

I dag var det pakke i postkassa her i Drømmehuset. Ikke til meg, men til Gamle Gubben Grå. Pakken var varslet av avsender som trodde den kom til å være her allerede på fredag, men først i dag dukket den opp i postkassa. Har aldri skjønt at posten som reduserte postutkjøring til annenhver dag tar seg råd til å kjøre ut post på en søndag, men det er lenge jeg har forstått så mye av post- og avisutsending. De kommer liksom både sent og tidlig og sjelden på de dagene jeg forventer.

Men dette innlegget skulle ikke være en klage på posten, men en stor takk til “Pusseluskan” som har strikket gode, varme sokker og en lue til Gamle Gubben Grå. Hun er en bloggleser som synes synd på mannen min, og ville vise litt godhet og hjertevarme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tusen takk!! Gaven varmer både Gamle Gubben Grå og meg på langt flere måter enn ved å holde føttene og hodet varmt.

Sokkene og lua var i en nydelig blåfarge, yndlingsfargen til Gamle Gubben Grå. Jeg er sikker på at de kommer til å bli flittig brukt. Både de og lua.  Det blir fort kaldt nå som det er lite med hår på hodet. Tror og han fryser mer enn vanlig, for han fant frem vinterakka allerede forrige helg. Så gaven var midt i blinken!

Gamle Gubben Grå ble rent rørt da jeg fortalte han om sokkene som var på vei, og ikke mindre glad da han pakket opp med gaven. Han ba meg skrive og takke skikkelig. Det har jeg gjort både på mail til giveren – og nå på blogg.

Tusen takk nok en gang. Det er godt å bli tenkt på av en “ukjent”: Slikt varmer mer enn sokkene.

Det er søndag i dag. Hviledagen. Det passer bra, for jeg tror jeg trenger en rolig dag. Det tror jeg Gamle Gubben Grå trenger og. Jeg har jo ikke fått han hjem for å ta livet av han allerede første uka. I går tror jeg han syntes det var litt slitsomt å følge kjerringas program og ideer. Jeg lover, jeg skal finne på litt mindre i dag.

Litt må jeg få lov til å gjøre da. Det er en nydelig høstdag ute. Vi hadde en fin dag i går, selv om jeg så at Gamle Gubben Grå var sliten på slutten. Han er ikke så flink til å ta hensyn til egne begrensninger selv heller, eller å si nei til kjerringas mange påfunn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi dro på loppemarked i går. En lidenskap vi begge har.  Jeg mistet Gamle gubben Grå raskt av syne. Slik pleier det gjerne å være. Vi har forskjellige ting vi liker å titte etter, og begge liker vi å gå for oss selv og lete etter skatter.
Jeg ble stående i avdelingen for bøker og blader mens han vandret videre. Jeg så han i andre enden av hallen da jeg var på avdelingen for ting og tang, men da jeg var ferdig med runden i den hallen, var han borte igjen.

Når jeg satte meg ned ute i sola klar for kaffe og vaffel ringte jeg han. Lopper studeres gjerne alene. Kaffe og vaffel da vil jeg ha selskap. Han sa at han satt ute på plassen på en stol, snart var vi gjenforent og kunne kose oss med kaffe mens vi snakket om hvem og hva vi hadde sett. Og diskuterte noen ting vi var usikre på, eller måtte ha den andres mening om.

Jeg hadde blant annet sett noen hagemøbler og en hvit skinnsofa som var samme typen som vi har hjemme, bare litt mindre slitt. Men for å få de hjem måtte vi ha henger. Jeg kjører ikke med henger, og jeg var usikker på om Gamle Gubben Grå hadde lyst til å herje med å løfte møbler og kjøre med henger. Han er ganske sliten etter 6 uker med stråleterapi og to tøffe omganger med cellegift. Legen sa at han vil være på sitt dårligste denne og neste uke. Jeg vet jeg pisket han tur retur Bislett på tirsdag, jeg trenger ikke få han til å trene stressmestring og styrkeløft på lørdag.

Jeg snakket ikke så entusiastisk om de hagemøblene. Var litt usikker, selv om kurvstolene på trammen skriker etter utskiftning. De er så gode. Jeg er redd for at nyinvesteringer ikke skal få den samme rollen.
Jeg har og planer om å kvitte meg med pallesofaen på terrassen. Den har ikke fått madras og puter i år. Ikke er den så god å sitte i heller. For unger kanskje, men ikke voksne folk. Så å få noe litt bedre å sitte i på terrassen i tillegg til den gode stolen vi har der har vært en ide’ en stund. Men jeg vil ikke mase på Gubben når han ikke er i form.

Gamle Gubben Grå hadde derimot sett et stakittgjerde.
Jepp. Du leste riktig, et stakittgjerde, eller et par moduler av ett da. Det er utrolig hva en kan finne på et loppemarked.
Vi har en terrasse hvor vi trenger en grind, eller et stengsel på en relativt bred trappeåpning.  Da kunne vi ha terrassedøra oppe på varme dager uten å ha hundene i bånd. Charlie Chihuahua klarer ikke å gå ned trappa fra terrassen, men det gjør Kidd. Yngste Sønn har stablet opp litt krukker, blomster-stativ og en kurvstol for å holde Kidd på terrassen. Det ser ikke helt pent ut, i tillegg kryper Kidd lekende lett under installasjonen hvis han ser noe av interesse på veien utenfor hagen, eller bare kjeder seg litt.

Så når Gubben kjøpte stakittgjerde og vi måtte hente hengeren likevel, ja da kjøpte jeg hagemøbler. Sofaen derimot ble vi enige om å la stå. Den var ikke like slitt som en av de hjemme, men den ville bli det i løpet av kort tid.

Så da bar det hjem etter henger. Gamle Gubben Grå er flink til å kjøre med henger, og har gjort det mye. Men det er litt jobb å få trillet frem hengeren, arbeidsbilen til Yngste Sønn sto slik parkert at vi ikke kunne rygge bort til hengeren, og Yngste Sønn var ikke hjemme.  Ikke mye jobb, men det tar litt krefter Så er det stresset med å manøvrere hengeren på et fullt loppemarked med vimsete kjerringer, unger og TV-bord i hytt og pine. Vil jo helst ikke kjøre ned noen av skattene som andre har sikret eller forvirra bestemødre med gåstol.

Vi fikk lempet møbler og gjerde opp i hengeren. Jeg forsto at Gamle Gubben Grå var litt vel sliten ut fra de raske, stressede bevegelsene og det faktum at han satte seg til å hvile i hagestolen under lessing.
Da vi kjørte hjem sa jeg at nå tar vi en hvil og litt kaldt drikke før vi begynner å losse hengeren. Gamle Gubben Grå var enig i det.
Jeg tror han virkelig trengte den pausa, for han sovnet i kurvstolen ved siden av meg på trammen.
Pausa ble utvidet til også å inneholde middag. En halvvissen kyllingsalat, rester fra torsdag.
Da vi så gikk ut for å tømme hengeren kom Yngste Sønn hjem, og hengeren ble tømt på en-to-tre og henger trillet på plass uten at vi behøvde å gjøre så mye. Tror Gamle Gubben Grå syntes det var utrolig godt med litt hjelp fra en ungdom på 27 i går.

Arkivbilde av Gamle Gubben Grå fra da han hadde både hår og røyk.

Det var ikke bare Gamle Gubben Grå som var sliten i går. Jeg glefset litt til hundene på kveldsturen ved 20 tida. Da hadde jeg vært og handlet det vi trenger for å komme oss gjennom helga, høstet gresskar, tatt oppvasken og gjort litt annet småtteri som jeg mente måtte gjøres. Som å vaske litt hundedritt fra teppe i entreen.

I dag skal vi ha en rolig hviledag. Den har startet bra for min del. Tekopp og tastatur. Gamle Gubben Grå har akkurat stått opp. Han sitter rolig med sin første kaffekopp, fremdeles i pysj. Snart venter helgeavisene og varme rundstykker, så får vi se hva dagen bringer videre.
Og ja, det kommer bilder av loppefunnene. Jeg orket bare ikke styre med fotografering i går. Det gjelder jo å få de rette omgivelsene og det rette lyset også.

Jeg var på loppemarked I dag. Der ble jeg stående å prate litt med et par damer jeg kjenner sånn passe fra før. Under samtalen var en av kommentarene fra en av de: Men bryr du deg om hva andre måtte mene om deg og ditt du da Brit? Det var ikke en slem kommentar. Overhode ikke ondsinnet ment på noen som helst måte. Jeg forsikret vedkommende om at selvsagt brydde jeg meg ikke en døyt om hva andre måtte mene. Jeg er kjerringa som går mine egne vegne og gjør det jeg selv finner for godt. Det er slik jeg ønsker å fremstå.

Når helgeutfordringen hos Margrethe er Skiller seg ut gikk tankene umiddelbart til meg selv. Jeg har alltid hatt følelsen av å skille meg ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På barneskolen var jeg den som løp saktest. Den som ikke drev med idrett, men satt inne og leste bøker. Eller sto blåfrossen og stille et sted ute i snøen hvis Mamma eller lærerne hadde “jaget” meg ut. Jeg mislikte vinteren allerede da.

På ungdomsskolen skulle alle ha mørkeblå boblejakke med rødt for, og Isoa støvler med syltestrikk i stedet for skolisser. Ikke jeg, jeg hadde rød boblejakke og selskinnstøvler. Ikke fordi foreldrene mine påla meg det. Søsteren min er 13 måneder eldre enn meg og hadde alltid de riktige klærne. Vi fikk velge de klærne vi ville innenfor den prissammenligning Mamma satte. Hadde jeg ønsket det hadde nok både Ispastøvlene og syltestrikken vært på plass.

Jeg tror ikke jeg hadde et bevisst ønske om å skille meg ut, om å være annerledes. Jeg bare var det. Jeg var meg, og passet ikke helt inn. Og ja, jeg fikk høre det rimelig ofte. Sikkert minst en gang hver eneste skoledag på ungdomsskolen så vel som videregåend

Gud så godt det var da jeg som 21 åring flyttet til Oslo. Der var ikke folk så uniformerte. Det var mange ulike klesstilen, og ingen kom med kommentarer om du skilte deg ut eller var litt annerledes. Hvem skilte seg ut i den smeltedigelen Oslo var på 80-tallet? Der var alt fra punkere fra Blitz-miljø til sossete vestkant-ungdom, og tusenvis av folk midt mellom.

Jeg nøt det og ble utrolig mye tryggere på hvem jeg var. Kunne ha rimelig radikale meninger, men gikk kledd i blondebluser og side skjørt. Vet at folk jeg jobbet med da jeg jobbet på Samvirkelaget trodde jeg var medlem av Smiths venner eller en tilsvarende sekt.

Gamle Gubben Grå har fortalt at jeg var det merkeligste vesenet han hadde møtt. Jeg tror han mente det som et kompliment.

Jeg skiller meg vel fremdeles ut fra den grå massen. Ikke har jeg den typiske radikale klesstilen heller. Har aldri eid et palestinaskjerf eller store militærstøvler. Liker meg fremdeles godt i kjoler og ikke minst røde blazere og kan godt stikke på en kirkekonsert rett etter en Palestina-demonstrasjon.

Jeg er kort sagt et menneske som et vanskelig å sette i bås. Jeg er bare meg. Ei kjerring som har sterke meninger og av og til litt sære interesser. Hun jeg traff på loppemarked I dag har helt rett. Jeg bryr meg ikke lenger om at jeg skiller meg ut. Jeg er den jeg er og trives med det. Hva andre måtte mene om meg er deres problem.

Det er ikke bare minnene om ungdommelig studentliv som har blitt vakt til live når jeg har fulgt Gamle Gubben Grå gjennom hans mange turer til diverse sykehus denne sommeren.

Denne uka satt jeg i sola utenfor Espresso House inne på området til Ullevål sykehus og ventet på Gamle Gubben grå som var på strålebehandling. Mange hvitkledde passerer uten at jeg bryr meg så mye. Jeg kjenner vel noe radiografer som arbeider her, folk som er eller har vært tillitsvalgte i Radiografforbundet. Kanskje noen leger som har hatt turnus på Ringerike. Men nei jeg sitter absolutt ikke og speider etter kjentfolk. En og annen ung kvinne med lys hestehale får meg kanskje til å ta en ekstra kikk. En niese er i praksis her denne høsten, og bor i en leilighet på området. Jeg ser ikke henne heller.

Så kommer en gjeng litt sånn “penere kledd” mennesker ut av en bakdør på bygget som rommer kreftsenteret. De ligner ikke på “vanlige” sykehusansatte. De har en for høy gjennomsnittsalder til å være en gruppe studeneter. Flere er på min alder. Jeg kjenner de raskt igjen. Ringperm-mafiaen. 
Nå er min interesse vakt. Er det noen kjente? Ringperm-mafiaen det var en gag mine folk. Jeg var en gang en av de.

Ringperm-mafiaen er de som strener gjennom korridorer på sykehus med travle skritt, gjerne i sivilt tøy.  Eller kanskje aller helst med sivilt tøy, klikkende sko og en åpen hvit lege-frakk som flagrer når de runder hjørnene i korridorene på veien til et møterom og neste viktige møte. Før hadde de ringperm under armen, nå har de en liten lab-topp eller nettbrett.

Det er ikke så ofte man ser de inne på selve sykehusene lenger.  Møterommene og de viktige menneskene, for Ringperm-mafiaen er veldig viktig, (i det minste i egne øyne) er som regel flyttet over i egne administrasjonsbygg. Noen ganger ligger de ikke i nærheten av sykehusene i det hele tatt.
Som jeg har skrevet en gang før. Man kan fint arbeide hele sitt yrkesaktive liv ved et sykehus uten noen gang å se en eneste pasient.

Jeg savner det engasjerende livet, være med der beslutninger tas. Ha mulighet til å påvirke. Vite hva som skjer. Det skal ikke mye snakk om sykehuspolitikk før jeg virkelig spisser ørene.

Bildet over er fra min siste nattevakt. Jeg sluttet med nattevakter en del år før jeg sluttet for godt. Hun som arbeidet kveldsvakt hadde vært så hyggelig å regne ut hvor mange minutter jeg hadde igjen med nattevakter gjennom natta.

Det er kanskje ikke nattevaktene jeg savner mest. De siste årene var de relativt tøffe, fordi jeg hadde problemer med å få sove på dagen.
Men en gang i tiden elsket jeg de. Jeg var enerådende på avdelingen, vi var kun en ansatt på jobb på natta. Jeg kunne ha rolige netter hvor jeg fikk tiden til å gå med å vaske i hyller, strikke eller skrive litt for tydelige mail til ledelsen om ting jeg som tillitsvalgt fant urimelig.
Eller jeg kunne ha netter hvor traumealarm og telefoner ringte om kapp og det var en jevn strøm  med pasienter. Netter hvor jeg knapt hadde rukket å være innom vaktrommet før det lysnet av dag.

l sommer når vi har vandret rundt på diverse sykehus har jeg kjent på savnet etter det travle livet i hvitt, av å være en del av det samfunnet et sykehus er. Kanskje ikke først og fremst nattevaktene, men de og. De var en del av livet slik det en gang var. Livet jeg elsket.

Jeg husker heldigvis også hvor sliten jeg var på slutten. Hvordan det nesten var et ork å komme meg ut av bilen og inn i Drømmehuset etter endt arbeidsdag, for så å legge meg på sofaen og bli liggende der lenge før jeg orket å gjøre noe som helst annet.
Jeg husker hvordan jeg alltid parkerte nærmest mulig døra samme om det var på ansatteparkeringa på sykehuset, ved Kiwi eller foran trammen her hjemme. Minimere antall unødige skritt så mye det lot seg gjøre. Alt for å spare energi til å klare jobben.
Så selv om savnet er der, så forstår jeg at den tiden er forbi. At jeg ikke har helse til det lenger.

Jeg smiler litt melankolsk på tanken over at jeg sitter her med tekopp og tastatur og skriver engasjerte blogginnlegg om temaer som Eplekake på trammen., Nypesuppe og Pumpkin spice latte i stedet for å fylle bloggen med innlegg som Hva gjør alle folka og Åpent brev til Anne- Kari Bratten. 

Det er en tid for alt.
Jeg er glad jeg fremdeles har politikken så jeg kan kjenne adrenalinet og engasjementet bruse i årene. Et kommunestyre i måneden så jeg får tid til å hente meg inn igjen før neste gang.
Ikke som før hvor jeg kunne ha flere viktige møter i løpet av en dag, og gjerne ei kveldsvakt eller nattevakt i tillegg.

Jeg er glad jeg ikke er så sliten lenger. At jeg har muligheten til å lytte til kroppen og ta litt rolige dager. Eller relativt mye roligere dager. Jeg kjenner at det gjør meg godt. Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke hadde klart det engasjerende, hektiske livet jeg elsket stort lenger enn jeg gjorde. Kanskje fikset jeg det egentlig ikke den siste tiden heller. Jeg var for sliten.

Hverdagen er tilbake. Første kommunestyremøte er til uka. I løpet av helga må jeg få lest sakspapirene.

Jeg ser at Vesterntunet skal opp til behandling. Sykehjemmet som har fått en foreløpig prislapp på 1,2 milliarder. Gudene vet hva den endelige summen vil komme på. Av lokalavisas dekning av behandling av saken i Formannskapet leser jeg at politikerne der i motsetning til i Hovedutvalget kan tenke seg å se på muligheter for å få kostnadsrammen ned. Det er bra! Noen hadde og spurt hva man ville spare på å droppe kaffeen. Det var noen millioner, men ble sterkt frarådet. Hvorfor fikk jeg ikke helt tak i, eller kanskje riktigere å si at jeg ikke skjønner begrunnelsen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Derimot virker det ut fra avisen sin dekning at flere syntes det var en god idé å droppe parkeringskjelleren. Jeg håper det ikke er flertall for et så idiotisk forslag, selv om jeg tror det vil bidra til langt mer kostnadsreduksjon enn å droppe kaffeen.

Det er bare at jeg ser behovet for parkering og ikke for kaffeen  handlegata og lekeplassen. De som mener de ansatte kan gå, sykle eller kjøre kollektivt kan forsøke å finne bussen til for eksempel Åsa etter endt kveldsvakt,  (Går neste dag, hvis det ikke er helg. Da går den først på mandag.) kose seg med en sykkeltur hjem til Nes i Ådal etter endt nattevakt en mandag i januar. (Det er 50 km.), eller kose seg med en rusletur ut over mot Tyristrand en mørk novemberkveld. (Det er ikke gangvei på deler av de par milene).

Mulig de som tenker det er smart å droppe parkeringskjelleren er de som har skjønt det store bildet. Nemlig at vi ikke kommer til å ha råd til ansatte på sykehjemmet når vi bruker godt over en milliard på å bygge det. Uten ansatte trenger man jo ikke parkeringskjeller. Det er sjelden beboere på dagen sykehjem fremdeles kjører egen bil.

En annen sak jeg har engasjert meg i skal og opp til behandling. Salget av drn gamle presteboligen. Her er jeg for salg. Kommunen har bevist at den ikke ønsker å ta vare på bygget, og har latt den forfalle lenge nok. Da saken var oppe sist ønsket jeg at man skulle selge til Fortidsminneforeningen og ikke på det åpne markedet. I ettertid har det kommet opp noe juridisk rundt forståelsen av testamentet til han presten som testamenterte huset til kommunen. Her må jeg lese sakspapirene nøye før jeg bestemmer meg. Vedtaket bør bli mest mulig i samsvar ned intensjonen i testamentet. Kommunen trådde visst litt feil når de kvittet seg med hytta han hadde testamentert.

Sånn ved bare å lese overskriftene på sakene er det disse to som engasjerer mest så langt. Jeg får pløye gjennom sakspapirene og se om det er flere saker jeg bør forberede innlegg på.

Godt å være i gang igjen.

Gamle Gubben Grå kom hjem i formiddag. Ikke på perm slik det har vært i 7 helger nå, men for godt. Den tøffe behandlingen på Ullevål er over.  Vi feiret med nybakt eplekake med vaniljeis og kaffe i kurvstolene på trammen. Vårt favoritt-sted.

Etterpå tok jeg med meg eplekake og dro til Høvdingen. Han må jo få eplekake som takk for at jeg fikk gå på epleslang her om dagen. Fikk lov, eller ble beordret. Det går litt ut på ett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kjøpte med is dit og. Så da ble det ny kaffekopp og ny porsjon is og kake på meg.

Det er masse nyper ute hos Høvdingen. Jeg dpurte om å få plukke med meg noen. Å lage Nypesuppe slik jeg gjorde for en stund siden fristet til gjentakelse. Det er jo rimelig enkelt.

En kammerat av Høvdingen kom på besøk mens jeg plukket nyper. Han lurte på hva jeg skulle bruke de til. Jeg svarte nypesuppe. Det hadde han aldri smakt, sa hsn. Men det var sikkert godt. Nyper har jo god smak..  Jeg så undrende på han. Voksen mann, sikkert rundt 80, han har barn på min alder. Og så har han aldri spist nypesuppe???

Vi hadde det ofte i min oppvekst. Mamma lagde det minst en gang hver høst, gjerne flere. At det ikke er så vanlig at vi i min generasjon lager det har jeg forståelse for.  Mange av oss lager vel knapt supper som ikke kommer fra Toro. Men her snakker vi om en fra generasjonen over vår.

Så nå spør jeg leserne mine; Hvem av dere har smakt nypesuppe? Jeg må jo finne ut om det var slikt bare familien mon drev med.

Det er en aldeles nydelig dag i dag. Sol fra blekblå himmel og fremdeles litt sommer. Meteorologene har sagt at det kan bli opp til 20 grader i dag, så bare å nyte før september og høst kommer på søndag.

Hundene og jeg har vært ute på morgentur. I dag ble det ikke Hundremeterskogen her hjemme, men i et område nede i byen. Litt variasjon for meg, og mange spennende lukter for hundene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå fikk jeg akkurat melding fra Gamle Gubben Grå. Han er ferdig med siste strålebehandling og på vei hjem. Da har jeg han nok her i løpet av en drøy time. Da kommer han hjem for godt, ikke bare på helgeperm. Det skal bli utrolig godt for oss begge. Hverdagen er tilbake.

Men før hverdagen starter for fullt skal vi ha ei fin sensommerhelg. Og nå skal jeg være flink og stå på og få unna litt her hjemme før Gubben kommer. Kan jo ikke bare sitte på bloggen.

Det måtte jo skje. Det går vel ikke en uke uten at jeg sitter her og kommenterer en ukemeny med eller uten karbohydrater. I dag er det den versjonen med lite karbohydrater.

Jeg har i grunn ikke så mange kommentarer denne gangen. Bare at jeg ser at oppskrifter så vel som innlegg går på repeat. At det ikke er så mye fornying. Det er liksom de samme oppskriftene, ikke fra uke til uke men sånn litt over tid.
Jeg tror også teksten i innlegget og sparetips er “gammelt nytt”. Det var vel mer fokus på de høye matprisene skal vi si vinteren 2022-2023? Nå har vi liksom lært oss å leve med de.

Det regner, likevel sitter jeg i kurvstolen på trammen. Det regner ikke så mye, og det er tak o er stolene. Jeg beundrer arbeidet mitt. Prøver å fokusere på det jeg har gjort, og ikke alt jeg ikke har rukket.

Krysantemumen jeg fikk av Barndomsvenninna i bursdagsgave er en fargeklatt på bordet på trammen. Det trengs, for sommerblomstene på trammen har sunget på siste verset en stund. I år har jeg oftere hellet ut overflødig vann fra pottene enn jeg har vannet. Det gir ikke optimale vekstforhold.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Pelargonian på trambordet får stå ute litt til  men borte på sidrbordet. Den har fremdeles røde blomster, men er langt fra så flott som drn kunne ha bort. Har vel nærmest druknet i sommer.

De andre pelargoniene her på trammen, de i verandakassa, har blomstret ferdig for i år ser det ut til. De har jeg gravd opp i dag og erstattet med Erica. Eller de lyngplantene heter vel ikke det lenger.

Satt en Erica i potta på stålampa og. Kryssntemumen der tok kvelden og havnet i komposten tidligere i uka.

Å plante litt lyng i ei verandakasse er ikke store jobben å skryte av, selv om det er den jeg beundrer. Jeg har og klippet ned klatrerosene. Det er mer jobb. Halve nordveggen på Drømmehuset har sett ut som slottet til Tornerose en stund. Alltid godt å få klippet de ned på høsten, selv om det ikke er så gøy å sloss med flere meter lange rosegreiner.

Nå er det gjort for I år. Det er godt å sitte her og tenke på.

Hadde tenkt å legge litt arbeid i å ta fine bilder av ericaene, men nå bøtter det ned så det frister ikke å stå ute i regnet å fotografere. Tror hundene og jeg heller lusker inn.