Her sitter jeg med tekopp og tastatur og skal liksom reflektere over temaet medisterkaker. Hvem er egentlig interessert i å lese om medisterkaker, eller medisterpølse for den saks skyls, 29. desember? Er det ikke helt annen mat folk lengter etter nå? Her i huset spiste vi medisterkaker ved siden av ribba på på julaften. Kalde medisterkaker til frokost, brunsj, middag, kvelds på 1.juledag. Det var litt sutring over at det var tomt for medisterkaker rundt lunsjtid 2. dag, så siden utflytta unger fremdeles var hjemme tok vi opp en stor pose medisterkaker til middag 2. dag og spiste med potet og surkål. Siste rest av den medisterkake-gryta ble fortært av noen til brunsj 3. juledag…. Jeg tror de fleste har fått metta seg av medisterkaker nå – også her i huset.
Forresten hadde jeg et langt innlegg om medisterkaker 30. november. Jeg tror jeg fikk sagt det meste om temaet da.
Andre juledag moret jeg meg med litt lett lektyre. Tredje juledag begynte jeg på en av bøkene jeg fikk i julegave. Dessverre ikke førsteopplaget, men likevel interessant. Jeg er absolutt ikke ferdig med boka. Den må leses nøye, og innimellom stopper jeg opp for å reflektere over det jeg leser. Kanskje lese et avsnitt eller to høyt for Gamle Gubben Grå. Dra noen politiske refleksjoner for de familiemedlemmene som er uheldige nok til å være i min umiddelbare nærhet.
Store deler av samfunnet ønsker fortsatt sosialdemokratisk politikk. Problemet for partiet er at de samme velgerne ikke opplever at Arbeiderpartiets folk er de rette til å fremme slik politikk.
Avsnittet er hentet fra boka, og jeg tror det stemmer. Jeg tror at veldig mange av velgerne ikke innerst inne tror at Høyre og Erna er svaret på alle de alvorlige samfunnsutfordringene vi står ovenfor i dag, men likevel har de heller ikke tro på at de som er i Arbeiderpartiet kan klare å få gjennomført den politikken som folk ønsker. En politikk som verner om velferdsstaten og arbeider for et samfunn med mindre forskjeller. Jeg forstår hvorfor velgerne forlater Arbeiderpartiet, bare så gruelig synd at de går til Fremskrittspartiet. For blå-blå politikk som dyrker individet og spiller på en splitt og hersk poltikk med en de og oss tankegang hvor de sterkeste overlever ikke er det som kan få oss ut av de utfordringene vi står til knes i.
Men dette skulle ikke handle om Frp. Dette skulle handle om Arbeiderpartiet. Det er tydelig nok av utfordringer å ta tak i innad i partiet skal jeg tro forfatterne av denne boka.
Jonas ble mer utpekt som ny leder enn valgt, leser jeg i boka. Og på nytt blir jeg sittende å reflektere over det jeg leser. Hvorfor var det så viktig for Jens Stoltenberg og få vennen Jonas til å overta ledervervet etter han? Kolberg var egentlig kritisk. Ap velger sine ledere, man utnevner de ikke. Jens var en mann som i motsetning til Støre kjente partiet og partikulturen. Han kunne alle de skrevne og uskrevne reglene om hvordan ting gjøres i partiet. Hvorfor var det så viktig for han å plassere vennen, som egentlig ikke hadde den bakgrunnen som skulle til i den rollen? Hva er det egentlig de driver med disse karene som møtes med jevne mellomrom i ly av å være ungdomskamerater. Nicolai Tangen, Han sønn til Gro, Jonas og Jens. Hvorfor tror de at de kan sitte der på sine små middager å fordele alt fra partilederverv til stillingene som sentralbanksjef og leder for oljefondet?
Det er lett å gi Støre skylda for Arbeiderpartiets fall. Og ja, oppslutningen har sunket fra over 40% til under 15% på hans ledelse. Men det blir i mine øyne feil å gi Støre alene skylda for det. Det er jo på mange områder politikken trofaste Ap velgere ikke kjenner igjen. Politikken og evnen til å klare å gjennomføre den. Men kanskje står det mer på viljen til å gjennomføre mer enn evnen. For er vi sikker på at de som leder partiet i dag virkelig ønsker seg en sosialdemokratisk politikk?
Stoltenberg 1 regjeringen var tidenes mest populære Arbeiderpartiregjering – i Høyre. De delprivatiserte Telenor og Statoil og innfører Helseforetaksmodellen.
Dette sitatet er også hentet fra boka. Det stemmer jo. Det er ikke typisk sosialdemokratisk politikk verken å privatisere statlige selskaper eller å styre sykehusene våre ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper i stedet for ut ifra helsefaglige prinsipper. Støre viderefører jo bare den politikken Stoltenberg (og til dels Gro) var initiativtagerne til. Pekte Stoltenberg ut sin etterfølger for å forsikre seg om at Arbeiderpartiet ville fortette å føre Høyre-politikk? Det sies at en av de som kunne ha vært aktuell som kandidat til ledervervet den gang var Trond Giske, som vel må sies å stå for en litt annen politisk retning med mer gjenklang i grasrota enn den politikken som føres av partiet i dag.
Det blir en liten pause i boklesingen mens Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tar en liten samtale om hvem v tror vil overta ledervervet etter Jonas. Vi er relativt sikre på at det ikke er så langt frem i tid. Mest sannsynlig allerede på landsmøtet i april. Spørsmålet er bare om noen er dumme nok til å overta som partileder og statsministerkandidat på det tidspunktet. Jeg mener skuta går for fulle seil rett mot klippene. Grunnstøtinga er ikke til å unngå. Er det reelt å tenke seg at noen vil overta roret de siste meterne inn mot steinene og være den som har ansvaret når Arbeiderparti-skuta havarerer i fjæresteinene med tidenes dårligste valg i september? Er det ikke mer realistisk å tro at noen først ønsker å overta roret etter valget. Være den som (kanskje) klarer å samle restene å bygge partiet sterkt igjen?
Som dere skjønner så finner jeg boka utrolig interessant, til tross for de delene som mangler. Den starter mange refleksjoner, og jeg kommer nok til å bruke litt tid på denne boka, men du hvor engasjerende jeg finner den.
Som de fleste oppegående blogglesere og ikke minst bloggere har fått med seg så foregår avstemningene til Gryxen Awards i disse dager. Mens jeg skriver dette et det to avstemninger som ruller og går. Den ene er avstemningen på Årets livsstilsblogger. Den andre er Årets buisnessblogger. Allan, mannen på bildet, er nominert til de begge.
Jeg vet ikke om Allan er klar over at begge avstemningene ruller og går for i dette innlegget jeg skal sitte her med tekopp og tastatur å reflektere over så trygler han kun om at leserne skal stemme han frem som Årets livsstilsblogger.
Allan setter altså sin lit til at vi blogglesere er mer opplyste og fornuftige og intelligente enn folk flest, og at vi vil gi en liten stemme til allansverden når nå “Årets livsstilsblogger” skal kåres kan vi lese på bloggen hans. Beklager Allan. Jeg føler meg både opplyst, fornuftig og intelligent, ja kanskje mer opplyst, fornuftig og intelligent enn folk flest, likevel gikk ikke min stemme som Årets Livsstilsblogger til Allans verden. Hvorfor skulle den det? Jeg håper han har bedre argumentasjon for det enn bare å prøve seg med god gammeldags smisk.
Allan er nok inne på den samme tankegangen som meg, for han spør:
Hvorfor i himmelens navn skulle du så stemme frem allansverden til “Årets livsstilsblogger” i Gryxen Awards?
Svaret han selv gir er “Årets livsstilsblogger” en av svært få muligheter jeg har til å stikke av gårde med en Gryxen i år. Resten av argumentasjonen består av løfter og trusler. Hvis vi stemmer han frem til vinner av prisen vil han beære oss med minst ett innlegg uten reklame, hvis vi ikke stemmer han frem som Årets livsstilsblogger kommer han til å fylle innleggene sine med enda mer reklame enn de allerede har i dag.
Jeg unner Allan en Gryxen. Det gjør jeg virkelig! Han tilfører bloggverden mye, og har tross alt vært på toppen av bloggtopplista flere ganger. Men Årets Livsstilsblogger ? Er det virkelig Allan som fortjener den hedersprisen best? Det er mange andre nominerte som kanskje fortjener den bedre. Hvilken livsstil er det egentlig Allan formidler gjennom sin blogg? Størst mulig forbruk ved å kjøpe alt han reklamerer for, og at hver eneste ny arbeidsuke er en pine og en plage som starter med en grusom blåmandag. Er det en livsstil vi skal heie frem?
Årets Buisnessblogger derimot. Der går min stemme uten tvil til Allan. Han klarer å hale i land det ene samarbeidet etter det andre. Mulig han ikke blir rik på all reklamen sin, men noe må han tjene ellers hadde han ikke holdt på slik dag etter dag, uke etter uke. Så som årets buisnessblogger mener jeg helt klart at han er en selvskreven vinner. Så gå gjerne inn og stem på Allan her. Ikke for å være greie og snille og bidra til at Allan får en Gryxen også i år, men for å gi Allan en Gryxen han virkelig fortjener.
Jeg brukte andre juledag på å lese denne boka. Ja, tenk det. Kjerringa klarte å lese ut ei hel bok i løpet av en dag.
Ikke nødvendigvis fordi boka var en page-turner. Den var underholdende nok men kanskje ikke den beste litteraturen jeg har lest. Plottet var bra, men handlingen rundt kunne vært gjort så mye bedre. Man hadde et potensiale å spille på som man ikke benyttet.
Da jeg leste Aud Marit sitt innlegg fra julaften ble jeg glad. Julemiddag på hotellet, julegave… Gode opplevelser. Føle seg som en del av noe. Eller som Aud Marit selv skriver; følte meg velkommen. Det handler vel om å bli sett. Sett og akseptert for den man er.
Mange kan føle på det i jula tror jeg. At man ikke blir sett for den man er, eller at man bevisst eller ubevisst glir inn i den rollen man forventes å ha. Hvor godt kjenner vi egentlig disse familiemenneskene vi kanskje nesten bare ser i jula? Joda, vi har kanskje kjent disse slektningene “hele livet”, men selv om vi kjente de som barn er det ikke sikkert vi kjenner de like godt nå. De fleste mennesker utvikler seg hele livet, så da er det nærliggende å tro at det også kan gjelde for våre egne slektninger.
Den sjenerte jenta som var redd nissen som tre-åring er kanskje en uredd ung voksen som gjerne tar ordet i store forsamlinger. Onkel som var veganer i mange år har fått ny samboer, en sauebonde fra vestlandet, og elsker atter pinnekjøtt. Den voksne sønnen din som har passert femti for lengst har kanskje andre interesser enn han hadde da han bodde i barndomshjemmet på 1980-tallet.
Kanskje kan mange av oss bli flinkere til å se mennesker rundt oss, også de vi tror vi kjenner. Ikke bare tillegge de roller de kanskje ikke er interessert i å ha og som ikke passer til deres personlighet. Kanskje kan mange av oss bli flinkere til å vise hvem vi er, ikke bare gli inn i de rollene vi tror det forventes av oss at vi tar.
Gamle Gubben Grå er ikke den største romantikeren. Han er ikke den som kommer hjem med blomster i tide og utide. Bryllupsdager forbigås relativt ofte i stillhet, eller forglemmelse. Det samme kan nok ha skjedd med fødselsdagen min. Bortsett fra at da har det ikke skjedd i stillhet – fra meg.
Jeg har fått mange praktiske gaver opp gjennom årene. Vinterdekk til bilen min, gulvmopp, stavmikser, piggsko, bestikkmapper til sølvtøyet hans, og slik kunne jeg ha fortsatt. Personlige gaver, derimot har det vært mindre av. Jeg kan helt klart telle på en hånd og fremdeles ha fingre til overs hvor mange ganger i løpet av de over 30 vi har vært sammen Gamle Gubben Grå har tatt turen til gullsmeden.
For en ukes tid siden så jeg en liten firkantet julegave sånn halvveis gjemt oppe på den store skjenken i spisestua. Der Gamle Gubben Grå gjerne legger posten sin og lignende. Det var til/fra lapp på den, men ikke skrevet noen navn på den. Jeg kjente en kriblende følelse spre seg i kroppen. Hadde Gamle Gubben Grå tatt turen til gullsmeden og kjøpt gave til meg? Litt senere tenkte jeg for meg selv at det var best for han at den pakken befant seg under juletreet vårt på julaften, og at det sto mitt navn på den.
IUnder gaveutdelingen på julaften ble en liten firkantet pakke overrakt meg av Eldste Sønn som var pakkeutdeler. Til Brit fra Kai leste han. Det var en liten, firkantet pakke, men langt større enn den jeg hadde sett oppe på skjenken. Den inneholdt en flaske parfyme fra Burberry.
Jeg ble virkelig glad for gaven. Gamle Gubben Grå overrasket stort med å ha kjøpt noe så upraktisk, og i hans øyne unødvendig, som parfyme. Parfymen jeg ønsket meg var det og. Eller i det minste fra riktihg parfyme-hus, eller hva man nå kaller Burberry. Gamle Gubben Grå hadde festet seg med noe jeg hadde sagt tidligere i desember, og vandret inn i noe som for han må fortone seg som en ukjent verden, et parfymeri, og skaffet meg riktig parfyme. Faktisk langt mer risiko-sport enn å slenge innom gullsmeden
Gamle Gubben Grå sa nervøst at den kunne byttes, byttelapp var med. Men da måtte jeg ikke ta av plasten for å lukte på den, men heller dra innom parymeriet å lukte på en parfymeprøve der. Det var jo ikke Brit. Burberry parfymen dom bærer mitt navn, og som jeg falt for da vi var i Cannes for en del år siden. Den hadde de ikke på parfymeriet.
Jeg merket meg firmanavnet på byttelappen, og tenkte at det er det parfymeriet med de oversminka, silikon- retusjerte unge og muligens ikke fult så unge blondinene som mønstrer meg som om jeg skulle være fra en annen planet hvis jeg stikker hodet inn i butikken. Jeg kommer ikke til å gå dit for å prøve-lukte parfyme. Har min mann, Gamle Gubben Grå, våget seg inn på et slikt sted og fått hjelp til etter beste evne å ta ut parfyme til meg, ja da er det rett parfyme. Så enkelt er det. Og ja, drn lukter helt nydelig.
Hvor ble det av pakka fra gullsmeden lurer sikkert noen av dere. Drn dukket opp under juletreet den og. Til Brit fra Kai sto det også på den. Jeg pakker opp med skjelvende fingre mens jeg babler i vei: I år har du virkelig overgått deg selv. Jeg hsr jo alt fått parfyme.. Jeg merker at Gamle Gubben ser litt rart på meg. Ikke sånn spent på om kjerringa blir fornøyd, men mer sånn Hva er det kjerringa babler om nå?
Så var papiret borte. Kjerringa blir sittende målløs og se på det hun nå holder i hendene. En eske med en rød gummi-vinkork med teksten Nå går det rundt oppe i hodet
Det var jo bare en tulle-gave… sier Gamle Gubben Grå med spak stemme. Han skjønner at kjerringa ikke er helt fornøyd med gaven, men skjønner ikke helt hva som er galt. Jeg smiler og sier den er fin. På kjøkkenet på to manns hånd forteller jeg han hvorfor reaksjonen min var så rar. At det å ha fått parfyme holdt i massevis, det var bare at jeg har sett pakka på forhånd og tolket det som en gullsmed-gave.
God morgen kjære leser! Håper dere hadde en fin dag i går. Det hadde jeg. En fin og avslappende dag. Vi. kjernefamilien, dvs Gamle Gubben Grå, de tre ungene våre og jeg, brukte gårsdagen stort sett til å sitte, ligge i sofaene i stua og småspise medisterkaker, kald ribbe og julekaker mens vi leste bøker, småskravlet litt eller tok en liten lur. Total avslapning med andre ord.
Ungene og jeg var og en tur ute hus Høvdingen, men aktiviteten var noe av det samme der. Vi koste oss med kaffe, kaker og konfekt og leste høyt avsnitt fra utpekte bøker på ordre fra Høvdingen.
En skikkelig god og avslappende dag var det. Tenker vi tar en reprise på den i dag, bortsett fra at vi skal ha ordentlig middag, ikke bare snoke rester hele dagen. Ordentlig frokost og, muligens. Dekke frokostbord. Litt usikker, får se når de forskjellige våkner til liv. I går sto jeg opp 06.20 mens siste mann ikke dukket opp før klokka var rundt 12.
Sånne late dager med ungene hjemme er noe av det beste med jula. Skal nyte dagen til fulle.
God morgen, godtfolk. Her sitter jeg tidlig på første juledag og skal reflektere over temaet svineribbe. Og vet dere hva? På asjetten ved siden av tekoppen ligger det en liten bit med – kald svineribbe. Finnes det noe bedre enn litt kald ribbe og litt lefse til frokost første juledag? Eller før frokost, da. Rett skal være rett. Det drøyer nok en stund før alle i Drømmehuset våkner og det er tid for frokost. Det gjør ikke noe, Dette er en dag med god tid, fullstendig uten stress. I dag kan vi tusle rundt i pysj og bare kose oss. Ikke se på klokka. Bare gjøre det vi har lyst til når vi har lyst til det.
Vi skal en tur ut til Høvdingen, sånn ut på ettermiddagen en gang. Andre planer har vi ikke. Total avslapping, og gomling av litt medisterkaker og kald ribbe når en føler for det. En trenger slike dager i jula.
Julaften var trivelig, men litt slitsom, som seg hør og bør. Vi skal jo gjennom siste shining av hus, julegjester som kommer, grøtspising, ribbespising, pakkeutdeling og kakespising. Vi droppet riskremen i år. Ingen orker den rett etter middag, og ingen orket den når det var tid for kaker sånn ved 22-tiden. Regner noen må spise litt av den i dag.
Kirkebesøk ble og droppet. Det er i grunn bare jeg som ivrer for det. Og siden vi ble sittende litt lenge ved grøt-bordet ville jeg ikke stresse folk med kirkebesøk. Kirken den er et åpent hus, og det er flere Gudstjenester i jula. Jeg skal nok få med meg et kirkebesøk i løpet av jule- og nyttårshelga.
Vi hadde en koselig og fin dag i går. Jeg fikk den flotteste gaven jeg kunne drømt om, og selvsagt en del andre fine gaver. Blant annet noen bøker jeg håper å få kost meg med i løpet av jula.
God morgen, og god jul. Jeg sitter i et natt-stille Drømmehus og koser meg med tekopp og tastatur. Teposen i luke nummer 24 smaker utmerket. Frokostbordet dekkes når de andre våkner til liv. Det har ingen hast. Klokka er bare litt over 7.
Julefreden har senket seg over Kjerringa. Jeg har igjen en pakke som skal pakkes inn, det går raskt. Dekke bord og tenne lys. Stort mer er det vel ikke som er Kjerringas ansvar i dag. Maten tar Gamle Gubben Grå ansvaret for. Mulig jeg må skrelle poteter. Hender jeg blir satt til slike enkle oppgaver.
Jo, og så må jeg legge gaver under treet. Jeg ser det har dukket opp noen der allerede. Selv har jeg jo allerede fått den fineste gaven jeg kunne drømme om. Er det rart Kjerringa sitter her med et smil om munnen? Jeg blir glad hver gang jeg ser juletreet der det stråler i all sin glans i stua.
Vi hadde en opptelling på julekaker i går kveld, og Yngste Sønn nektet meg å ta med de som ikke er blitt vellykket. Slik som de med steiner, de som henger i syrinen, de som ble fulemat og de som ble helt forkullet. Vi har 10 slag. Kun 3 er kjøpt, så da er det 7 hjemmebakte. Hørtes ut som om han var fornøyd med svaret, selv om kolakaker og kokosmakroner var dypt savnet i oppramsingen vår. Vi skal huske det til neste år.
Treet er pyntet, alle pakker er kjøpt, pakket inn og levert til de vi ikke skal feire jul med . Ikke mer som skal gjøres i dag, og jeg lå avslappet på sofaen og hvilte ryggen og beundrer juletreet mitt lenge før klokka var 20. Er ikke juletreet nydelig?
Jeg hadde noen ærend i byen i dag. Det var jeg ikke alene om. Jeg kom hjem litt senere en jeg hadde håpet, sånn ca klokka 13.30. Små-stresssa entrer jeg Drømmehuset med armene fulle av poser og hva får jeg se? Et nydelig juletre står i karnappvinduet og skinner mot meg!
Ungene mine, de vidunderlige ungene mine, har gått sammen om å gi meg tidenes julegave. Et nydelig juletre som jeg kan bruke år etter år etter år. Det var nesten så jeg begynte å grine så glad ble jeg.
Ja, skogeierens datter har fått seg “plast-tre”, men hva gjør vel det bare jeg er lykkelig? Jeg innrømmer gjerne at jeg kanskje har vært litt vel kritisk til juletrærne som har blitt bragt til Drømmehuset de par, tre siste årene. Men nå, nå er det slutt på de tider. Dette treet er tett, fint og har nok av greiner. Det var en fryd når jeg i ettermiddag koste meg med å pynte det. Her fikk all den fine juletrepynten min plass og jeg slipper å være redd for at greinene blir litt slappe i fisken utover i jula slik at kulene ramler av. . Jeg har noen litt dyre glasskuler jeg er litt redd for.
Juletrepynten min er full av minner. Her er fremdeles en trefigur som vi arvet etter Gamle Gubben Grås Omi. Vi arvet mye av julepynten hennes, det første året vi bodde sammen. Her er Tiril-nissen. Nissen som hang i kuvøsa til datteren vi mistet i krybbedød, her er julekuler ungene har laget da de gikk i barnehagen, engler jeg har fått av noen i nord, flott pynt Datteren har kjøpt til meg de siste årene ….
Så i kveld har jeg kjent på minner og takknemlighet når jeg har pyntet treet. Og det ble så fint!!! Nå kan jula bare komme. Jeg er klar.
